Foreldrefiendtlighet

Det er et økende antall saker jeg er kjent med hvor situasjonen er at barnet ikke vil til den ene forelderen og hvor også dette blir resultatet. En slik situasjon er vanskelig for partene involvert, men det er også vanskelig å angripe som advokat. Selv har jeg opplevd mange forskjellige resultater i slike saker.

Ett utfall er at partene blir enige om at det ikke skal fastsettes noe samvær, men at det skal jobbes gjennom andre kanaler for å løsne opp i uviljen og få samværet igang igjen.

Ett annet utfall er at det fastsettes et samvær som man vet med stor grad av sikkerhet ikke vil bli fulgt opp i starten, men som vil fungere som en slags forpliktelse for partene til å jobbe med å gjennomføre det som er avtalt på en myk måte uten tvang. På samme måte som lovverket kan ha intetsigende bestemmelser om gode hensikter, så kan også en avtale mellom partene ha det.

Andre ganger er utfallet at dette er ikke noe barnet selv skal bestemme og det blir satt et samvær og forventet at bostedsforelderen overtaler barnet til å dra på samvær. Foreldrene har etter loven en lojalitetsplikt som vil si at foreldrene skal tilkynne og stimulere positivt til at samværsavtaler skal la seg gjennomføre. Det er selvfølgelig unntak i saker hvor barn utsettes for fare eller at samvær på andre måter utgjør en risiko for barnet.

Ressurser:


Hvor mange barn kan være i en familiebarnehage?

I en familiebarnehage, altså en barnehage hvor et privat hjem er basen, så kan det som utgangspunkt være maks fem barn over tre år som er tilstede samtidig. Hvis hjemmet er egnet for det er det mulig å få godkjent en dobbel gruppe. Altså maks ti barn. Hjemmets egnethet og dersom flertallet av barna er under 3 kan føre til at antallet som kan godkjennes blir redusert.

Hovedregelen er forøvrig at det skal være minst to barn i en familiebarnehage. Hjemmets egne barn som deltar i ordningen teller med.

Ordningen følger av Forskrift om familiebarnehager § 4.

Like saker behandles ulikt

Barneretten er spesiell på mange måter. Den er spesiell da hensynet til barna, altså det tema det strides om, er et eget hensyn. Det er få andre rettsområder hvor man skal ta «hensyn» utover de rettsregler man har. I tillegg er barneretten et rettsområde som tillater en ekstremt mengde skjønn. Man kan i mange saker bygge hele saken på dommerens skjønn. En dommer vil nesten alltid forankre skjønnet sitt i generelt aksepterte prinsipper, men vektleggingen av prinsippene er fri og det er uforutsigbart hva man møter til enhver tid i retten. Noen ganger kan man være så heldig at man blir kjent med en dommers generelle oppfatning og kan navigere etter det, men møter man nye dommere eller sakkyndige så kan man ikke forberede klienten sin på hva som møter dem. I mange tilfeller må jeg bare si til klienten at det blir som regel mulighet til pauser under vies så får vi diskutere det som skjer da.

Så hvorfor skrive et innlegg om dette? Jo, jeg opplever i større og større grad med mer og mer erfaring og flere og flere saker at like saker behandles forskjellig. Jeg er klar over at det ikke er prejudikatsvirkninger i barneretten, men for samme tingrette med forskjellig dommer og sakkyndig så vil ofte like bekymringer, f.eks. fars alkoholkonsum, i det ene tilfellet uforståelig feies bort som et ikke-problem uten nærmere undersøkelse og bare basert på noen enkle svar fra far, mens i en annen sak så settes det i sving testing, tilsyn og en forsiktig fremgangsmåte som varer 1 år med tre saksforberedende møter. Forskjeller mellom sakene vil det alltid være. Det kan selvfølgelig være mer å bygge på i historikken i den ene saken. Det kan være at kildene er mer troverdige i den ene saken, men i noen av tilfellene er det ikke slik. Sakene er på alle viktige områder lik, men de behandles forskjellig og med svart forskjellige utfall.

Det er ikke noe likhetsprinsipp i saker etter barneloven. Det kan ikke være det fordi at det er for mange ting i en skjønnsmessig helhetsvurdering som kan spille inn. Likevel burde tingrettene innad i større grad konferere med hverandre slik at rettsbrukerne kan oppleve et minimum av samkjørte holdninger og prosesser i like saker. Kanskje er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor dommere i noen land er politisk valgt.

Salten tingrett – Sak etter barneloven

7. januar 2019 er advokat Christian Wulff Hansen i Salten tingrett i sak etter barneloven.

Saken er et saksforberedende møte etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1. Møtene er i hovedsak meklingsmøter selv om de også kan være til å spisse saken, sortere problemstillinger og avtale forhold knyttet til prosessen frem til hovedforhandlingen, slik som bruk av sakkyndig osv.

Barn har krav på omtanke fra den som er sammen med barnet

Barneloven har en del bestemmelser som er gode ord, men som ikke kan håndheves på noen praktisk måte.

I barneloven § 42, andre ledd, første setning heter det; «Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet.»

I § 30 om foreldreansvar har man en tilsvarende bestemmelse i første ledd, første setning hvor det står; «Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret.»

En må derfor kunne slutte at bestemmelsen om omsorg og omtanke i § 42 er ment å treffe de som ikke har del i foreldreansvaret men likevel samvær med barnet. For foreldres del er det mer og mer uvanlig at man har samværsrett, men ikke del i foreldreansvaret. Det forekommer, men det er en høy terskel for å utelukke foreldre fra del i foreldreansvaret. Bestemmelsen vil også omfatte besteforeldre og andre som har samvær med barnet. Det er likevel en selvfølge som er lovfestet. Det er en selvfølge at den som har barnet hos seg gir barnet omsorg og omtanke. Det er en egen diskusjon hvor slike formuleringer er best egnet å være.

Hvilke endringer i barneloven vil bety mest for folk flest?

Av de lovendringer som nå har trådt i kraft (fra og med 1. januar 2019 vil de mest praktiske – dvs de jeg antar vi ser brukt mest av advokater som jobber med dette) er det nok dennesom vi vil se mest anførsler rundt:

  • «Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 63.» (Nytt 5. ledd i § 43)

Forøvrig er de fleste endringer knyttet opp til flytting ut av landet eller dødsfall hos en forelder. Dette kan selvfølgelig være praktiske problemstillinger, men utgjør likevel en mindre andel av sakene.

Bestemmelser som trer i kraft 1. januar 2019

Følgende bestemmelser er nye, endrede eller oppheves i barneloven og trer i kraft 1. januar 2019:

§ 38. Foreldreansvar etter dødsfall

Døyr den eine av foreldra som har foreldreansvaret saman, får den attlevande foreldreansvaret aleine. Dersom den attlevande er sikta eller tiltala for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, skal retten ta førebels avgjerd om foreldreansvaret etter reglane i § 64 b.

Døyr ein forelder som har foreldreansvaret aleine, får den attlevande foreldreansvaret dersom barnet budde saman med begge ved dødsfallet. Dette gjeld ikkje i høve der den attlevande er sikta, tiltala eller dømd som nemnt i første stykket andre punktum.

Attlevande og andre kan krevje å få foreldreansvar etter reglane i §§ 64 til 64 d.


§ 43 femte ledd

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 63.


§ 43 b. Samvær ved kontaktforbod eller besøksforbod

Den som har forbod mot kontakt med eit barn etter straffeloven § 57 eller straffeprosessloven § 222 a, kan ikkje ha samvær med barnet etter avtale eller avgjerd. Dette gjeld likevel ikkje om forbodet etter nærare føresegner gjev høve til det.


§ 44 andre ledd fjerde punktum

Reglane i § 63 gjeld tilsvarande.


§ 56. Vilkår for å reise sak

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær, kan kvar av dei reise sak for retten. Ein forelder kan også reise sak om foreldreansvar når det er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelderen ikkje bur i landet og ikkje lar seg oppspore. Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar.

Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest. Dette gjeld ikkje der ein forelder er dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller i slike høve er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om hvilke høve som er omfatta av unntaket i andre punktum.


§ 58 første ledd første punktum:

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, flytting med barnet ut av landet, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand.


§ 60 a oppheves.


§ 63. Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret mv.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om flytting med barnet ut av landet, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.


§ 64. Handsaming av saker om foreldreansvar mv. etter dødsfall

Dersom den attlevande som får foreldreansvaret etter § 38 første stykket, ikkje budde saman med barnet på tidspunktet for dødsfallet, kan andre reise sak med krav om å få foreldreansvaret. Fristen for å reise sak er seks månader etter dødsfallet. Retten kan ta førebels avgjerd etter § 60.

Dersom den attlevande er sikta, tiltala eller dømd for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, kan andre reise sak med krav om å få foreldreansvaret. Fristen for å reise sak er seks månader etter at siktinga eller tiltala er fråfallen eller dom i straffesaka er rettskraftig. Den attlevande kan også reise slik sak.

Retten skal leggje vekt på om den attlevande ønskjer foreldreansvaret. Retten bør også leggje vekt på den avdøde sine ønskjer, særleg når de er uttrykt skriftleg. Er den attlevande sikta, tiltala eller dømd for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, kan den attlevande berre få eller framleis ha foreldreansvaret dersom dette klart er til det beste for barnet.

Retten skal avgjere spørsmålet om foreldreansvar ved dom. Retten bør innhente fråsegner frå den kommunale barneverntenesta der det trengst. Retten bør gje dei næraste slektningane til barnet eller dei som barnet bur saman med, høve til å uttale seg, med mindre dette er uturvande.

Retten kan la ein person få foreldreansvaret aleine eller la gifte eller sambuande få det saman. Retten kan la ein forelder få eller framleis ha foreldreansvaret sjølv om andre får foreldreansvar. Retten kan setje som vilkår for avgjerda at barnet i ei viss tid ikkje skal måtte flytte frå heimen der det bur, dersom flyttinga kan vere uheldig for barnet, og det ikkje er rimeleg grunn til å flytte.

Når fleire får foreldreansvar, skal retten også ta avgjerd om kven barnet skal bu fast saman med. Retten kan alltid ta avgjerd om samvær for den attlevande. For den eller dei som får foreldreansvar, gjeld reglane i kapittel 5 og 6.

Retten skal gje melding til den kommunale barneverntenesta og fylkesmannen dersom ingen har vendt seg til retten etter § 64 a, eller dersom dommen fører til at ingen har foreldreansvar for barnet. Barneverntenesta skal plassere og følgje opp barnet etter reglane i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester.


§ 64 a. Handsaminga av saken der ingen har foreldreansvar etter dødsfall

Retten skal av eige tiltak og utan ugrunna opphald handsame sak om foreldreansvaret når den får melding etter skifteloven § 12 a om at eit dødsfall fører til at ingen lenger har foreldreansvaret for eit barn.

Den som ønskjer foreldreansvaret, kan vende seg til retten der barnet bur om dette.

Reglane i § 64 gjeld så langt dei høver.


§ 64 b. Førebels avgjerd om foreldreansvar når ein forelder er sikta eller tiltala for å ha valda den andre forelderen sin død

Retten skal av eige tiltak og utan ugrunna opphald ta førebels avgjerd om foreldreansvaret når den får melding om at den attlevande er sikta eller tiltala for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, og den attlevande har eller krev å få foreldreansvaret.

Retten treff avgjerda ved orskurd. Det er ikkje nødvendig med munnleg forhandling på førehand.

Så lenge ei førebels avgjerd om å frata foreldreansvaret gjeld, skal den attlevande ikkje ha samvær eller bu fast saman med barnet.

Reglane i § 64 gjeld så langt dei høver.


§ 64 c. Avgjerd om foreldreansvar når det er teke førebels avgjerd og ingen har reist sak

Retten skal av eige tiltak og utan ugrunna opphald avgjere kven som skal ha foreldreansvaret når det er teke ei førebels avgjerd og ingen har reist sak etter § 64. Dette gjeld ikkje dersom det etter § 64 b er teke avgjerd om at ingen skal ha foreldreansvaret, og det er gitt melding til den kommunale barneverntenesta og fylkesmannen.

Reglane i §§ 64 og 64 b tredje stykket gjeld så langt dei høver.


§ 64 d. Endring av avgjerd om foreldreansvar mv. etter dødsfall

Den attlevande forelderen kan reise sak for retten med krav om endring av avgjerd etter §§ 64, 64 a og 64 c. Ei avgjerd skal berre endrast dersom særlege grunnar talar for det. Den attlevande forelderen og andre kan på same vilkår reise sak om endring av ei førebels avgjerd etter § 64 b. Sak om endring etter tredje punktum skal reisast for den domstolen som tok den førebelse avgjerda.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre særlege grunnar, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling. 

Kapittel 7 avsnitt IV blir nytt avsnitt V.


§ 84 a første ledd første punktum:

Reglane i §§ 34, 35 og 38 gjeld for barn som har vanleg bustad i Noreg.


Valg av skole

Sett at det er mer enn en skole foreldrene kan velge mellom når barna skal ha sin pålagte grunnskoleutdanning. Hvis foreldrene har felles foreldreansvar, men en av dem har fast bosted, hvem bestemmer da skolevalg ved uenighet?

Barneloven har i § 30, andre ledd om hva som inngår i foreldreansvaret følgende formulering:

«Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.»

Barneloven § 37 om bestemmelsesretten til den som har fast bosted sier:

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Det er altså slik at foreldreansvaret gir en forelder plikt til å sørge for at barn får utdanning etter evne, mens det tillegges bostedsforelderen å ta valg om vesentlige sider av omsorgen for barnet, slik som valg av barnehage og hvor i landet barnet skal bo.

Barneloven § 37 er ikke uttømmende i sine eksempler på hva som er vesentlige sider av omsorgsspørsmålet. Man vet, og det er sikker rett, at bostedsforelderen kan velge skole ved at bostedsforelderen kan velge å flytte til en annen kommune. Dersom en bostedsforelder flytter fra Oslo til Tromsø er det en selvfølge at samværsforelderen ikke kan påvirke skolevalget ved å si at barnet skal fortsette å gå på skole i Oslo.

Det som ligger i foreldreansvaret er dermed en plikt til å påvirke at barnet får en utdannelse som er tilpasset barnets evner. Det er gjennomgående i lovens system at de valg som tas i kraft av foreldreansvaret ofte ikke er de mest praktiske valgene ettersom det ofte er slik at man har del i foreldreansvaret men har lite samvær. Noen har selvfølgelig omfattende samvær, men lovsystemet må ta hensyn til at man ikke legger viktige praktiske avgjørelser i for stor grad til de som ikke kjenner barnet eller kjenner barnet godt, men som bare har en formell status i barnets liv. Det har formodningen mot seg at en samværsforelder skal kunne velge hvilken skole barnet skal gå på når det er klart i de ikke-utømmende eksemplene i § 37 at bostedsforelder bestemmer hvilken barnehage og hvor i landet man skal bo (med skolevalg som konsekvens.)

Jeg er tilbøyelig til å tenke at dersom skolevalget skulle innebære en spesiell trosretning eller en arbeidsmetodikk som avviker i større grad fra vanlige offentlige grunnskoler, så kan foreldreansvaret få betydning. Jeg vil da anta at samværforelderen med del i foreldreansvaret må aktivt ta opp saken da bostedsforelderen kan melde barnet inn på skolen slik bostedsforelderen ville gjort i den offentlige skolen som ville blitt utpekt alene pga. folkeregistret.

Ønsker til ny barnelov – Reisekostnader ved samvær

I dag inneholder § 44 i barneloven ikke noe om valg av billigste/rimeligste reisealternativ. I stedet er omtalen rundt dette nedfelt i et rundskriv. 

I ny barnelov som er under utredning så vil det være fornuftig å se på om ikke denne praktiske problemstillingen bør reguleres nærmere. Det er mange konflikter i det daglige om bostedsforelderen skal dekke fly når det er mulig å ta tog, hvordan skal kostnader ved kjøring beregnes osv.