Barnehusets rolle når et tilrettelagt avhør tas på Barnehuset

Barnethusets rolle når et tilrettelagt avhør etter stprl. § 239 skal gjennomføres på et barnehus er barnehusets rolle definert i Forskrift om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner (tilrettelagte avhør) § 5.

§ 5. Barnehusets rolle

Tas avhøret på et barnehus, jf. straffeprosessloven § 239f, skal ansatte ved barnehuset møte og ivareta vitnet når det kommer til barnehuset. Ansatte ved barnehuset skal også delta i samrådsmøter, formøter og ettermøter og gis anledning til å følge avhøret via videooverføring sammen med de andre som skal følge avhøret på barnehuset.

Tas avhøret et annet sted, avgjør avhørslederen om ansatte fra barnehuset skal gis anledning til å være til stede.

Barnehusets ansatte skal ha barnefaglig kompetanse og kompetanse om psykisk utviklingshemmede og andre med funksjonsnedsettelse. De skal bidra til å gi vitner som avhøres på barnehuset god oppfølging og behandling og til at avhørsleder får et godt grunnlag for sine beslutninger.

Forskrift om fylkesmannens adgang til å ilegge kommuner mulkt ved oversittelse av fristene i barnevernloven § 6-9

Barnevernet har en del frister å forholde seg til. I barnevernloven § 6-9 fremkommer at en undersøkelse etter barnevernloven § 4-3 skal gjennomføres senest innen tre måneder og i særlige tilfeller kan det være seks måneder.

Hvis fristen ikke er overholdt har fylkesmannen hjemmel i Forskrift om fylkesmannens adgang til å ilegge kommuner mulkt ved oversittelse av fristene i barnevernloven § 6-9 til å ilegge kommunen en mulkt/bot. Biten kan ikke være mindre enn 10.000 kroner og ikke større enn 100.000 kroner når det er flere eller gjentatte fristoverskridelser. For enkeltoverskridelser kan boten være mellom kr. 1.000 og kr. 10.000. Dette følger av § 4 i forskriften. Boten betales til Fylkesmannen og tilfaller statskassen.


Bestemmelsene som er omtalt:

Barnevernloven § 6-9. Frister og ileggelse av mulkt.

En undersøkelse etter § 4-3 skal gjennomføres snarest og senest innen tre måneder. I særlige tilfelle kan fristen være seks måneder.

En undersøkelse er gjennomført når barneverntjenesten har truffet vedtak om tiltak eller saken er besluttet henlagt. I de tilfeller tiltaket hører under fylkesnemndas myndighetsområde, regnes undersøkelsen som gjennomført når barneverntjenesten har framlagt begjæring om tiltak for fylkesnemnda i henhold til § 7-11.

Ved oversittelse av fristene kan fylkesmannen ilegge kommunen mulkt. Det samme gjelder ved oversittelse av fristen nevnt i § 4-2. Departementet kan gi forskrifter om gjennomføringen av ordningen og om mulktens størrelse.

Barnevernloven § 4-3. Rett og plikt for barneverntjenesten til å foreta undersøkelser.

Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet, skal barneverntjenesten snarest undersøke forholdet, jf. frister inntatt i § 6-9.

Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.

Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse som nevnt i første ledd blir gjennomført ved besøk i hjemmet.

Barneverntjenesten kan engasjere sakkyndige. Den sakkyndiges rapport skal før den legges til grunn for vedtak om tiltak etter barnevernloven kapittel 4 være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, jf. § 2-5. Dette gjelder ikke for vedtak om tiltak i akuttsituasjoner, jf. §§ 4-6, 4-9 og 4-25. Den sakkyndiges rapport skal også være vurdert av kommisjonen før den legges til grunn for barneverntjenestens beslutning om å henlegge en sak.

Barneverntjenesten, og sakkyndige som den har engasjert, kan kreve å få samtale med barnet i enerom. Hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, jf. § 4-12 første ledd bokstav c, kan barneverntjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for undersøkelse.

Avgjørelser om å henlegge saken etter en undersøkelse, skal regnes som enkeltvedtak.

Forskriftens § 4.

Fylkesmannen skal fastsette mulktens størrelse på grunnlag av lengden av fristoversittelsen, om barneverntjenesten har oversittet frister tidligere, sakens alvorlighetsgrad og årsaken til fristoversittelsen. Fylkesmannen skal også fastsette betalingsfrist.

Når mulkt ilegges for fristoversittelse i en enkelt sak, skal mulkten ikke være mindre enn 1.000 kr. og ikke større enn 10.000 kr.

Når mulkt ilegges for flere eller gjentatte fristoversittelser, og det ikke tidligere er ilagt mulkt for disse oversittelsene kan mulkten ikke være mindre enn 10.000 kr. og ikke større enn 100.000 kr.

Forskriftens § 5.

Mulkten innbetales til fylkesmannen og tilfaller statskassen.

Tilbakemelding til barn som har blitt hørt

 

Barn som har blitt hørt i forbindelse med en sak etter barneloven har krav på en tilbakemelding på hvordan deres uttalelser har blitt tatt hensyn til. Dette fremgår av barneloven § 61, første ledd, nr. 4 tredje setning

I barneloven § 61, første ledd, nr. 4 fremkommer det i tredje setning

Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.

Min erfaringer er at en del domstoler fortsatt slurver med dette og «glemmer» å ta tak i denne delen av prosessen. Noen domstoler er flinke og gir sakkyndige som har snakket med barna oppgaven å fortelle barna dette, mens jeg har opplevd noen domstoler si til foreldrene at de får fortelle barna dette i fellesskap og dermed er tilbakemelding gitt. Etter min mening vil ikke oppgaven kunne delegeres til foreldrene da disse ikke representerer beslutningstaker og det er stor fare for at tilbakemeldingen blir dårlig tilpasset eller farget av følelser fra den som er minst fornøyd eller forsåvidt også den som er mest fornøyd med utfallet.

 

I forarbeidene (Prop.85 L 2012-2013) fremgår det:

Forslaget om en ny bestemmelse hvor beslutningstakeren (dommeren) får ansvar for at barnet blir orientert om utfallet av saken og forklart hvordan barnets ønske/mening er tatt hensyn til, er fremmet for å bringe norsk rett bedre i samsvar med barnekonvensjonen. I de generelle kommentarer til artikkel 12 uttrykker FNs barnekomité seg slik:

«Siden barnet har rett til å kreve at hans eller hennes synspunkter blir tillagt behørig vekt, skal beslutningstakeren orientere barnet om utfallet av prosessen, og forklare hvordan hans/hennes synspunkter er blitt tatt hensyn til. Tilbakemeldingen er en garanti for at barnets synspunkter ikke bare blir hørt som en formalitet, men også tatt alvorlig. Informasjonen kan gi barnet grunnlag for å insistere, samtykke eller legge fram et nytt forslag, eller den kan motivere barnet til å fremme en anke eller en klage, dersom det dreier seg om en rettslig eller administrativ prosedyre.»​7

Departementet kan ikke se at hensynene Borgarting lagmannsrett viser til, se kapittel 6.2.3, skal stå i veien for barnas mulighet for å få tilbakemelding om resultatet fra dommeren selv eller den vedkommende peker ut. Dommeren vil ha mulighet til å la seg bistå ved orienteringen av en sakkyndig eller annen særlig egnet person. Dommeren kan også peke ut noen som skal orientere barnet og gi føringer om hvordan det skal skje. Dersom en sakkyndig tidligere har snakket med barnet, vil det ofte være den foretrukne løsningen at den samme personen orienterer barnet. I de tilfeller der det er oppnevnt en advokat eller en annen representant for barnet, kan det være mest hensiktsmessig at denne gir orienteringen. Det er sentralt at tilbakemeldingen tilpasses barnets alder og modenhet.

Departementet foreslår at tilbakemeldingsplikten plasseres i barneloven § 61 første ledd nr. 4.

Sakkyndiges rolle

De fleste tingretter synes å ha gått bort fra å bestille konklusjoner fra sakkyndige. De unnlater det fra sine mandater og de fleste advokater synes enige i at det ikke er sakkyndiges plass å konkludere med hvilket samvær det skal være eller verre, hvor fast bosted skal være. Hele poenget med at saken er brakt inn for domstolene er fordi systemet er lagt opp rundt at dette er juss hvor jurister avgjør ut fra de lovkilder som er naturlig i den enkelte problemstilling hva som skal være konklusjonen. Sakkyndiges vurdering skal være en psykologfaglig tilrådning knyttet til risikomomenter i saken. Det kan være overgrepsfare, rusavhengighet, vold osv. Dette vil ofte være områder som psykologer er bedre til å vurdere (ikke alltid. En jurist med lang erfaring med lignende saker kan ha bedre grunnlag for en slik vurdering enn en uerfaren psykolog.)

Likevel ser man innimellom at sakkyndige går utenfor sitt mandat og konkluderer. Jeg mener barnets beste vil være å bo fast hos mor… Dette er ikke greit. selv om dommeren ikke plikter å følge en slik tilrådning så er det en uheldig påvirkning av resultatet som man ikke vet om spiller inn på dommerens vurdering. Det kan være mange grunner til at sakkyndiges vurdering av spørsmålet ikke er interessant. Ikke bare kan det være at dette ikke er en mening som er bestilt i mandatet, men avgjørelsen er juridisk og de sakkyndige jeg har sett tar ikke forbehold om at de ikke kan det juridiske eller presiserer at dette kun er basert på en del av helhetsvurderingen som knytter seg opp til den kjennskapen sakkyndige har til saken og med en annen faglig vinkel enn den som avgjør saken.

Det er selvfølgelig hyggelig for den parten som har sakkyndiges konklusjon på sin side, men heldigvis ser man mer og mer at dommere tør ha en annen mening enn sakkyndige og at dommere tør kritisere sakkyndige dersom deres vurdering er tynn eller svak. Det kan være slik mange saker nå lider under, at sakkyndige er svært sen med å komme i gang med sitt arbeid slik at det blir siste-liten-arbeid med enormt potensial for å overse eller glemme viktige momenter. Det kan selvfølgelig også rett og slett være god gammeldags uenighet. Uansett anser jeg det riktig at bruken av sakkyndige forsetter utviklingen i retning av ikke å ville ha deres konklusjon om påstandene i saken.

Kanskje bør vi i større grad begynne å ta inn i mandatene at sakkyndige «ikke skal konkludere» de påstander som fremkommer i stevning og tilsvar.

 

 

Valg av sakkyndig

I økende grad ønsker retten innspill fra advokatene i valget av sakkyndig. I planleggingsmøtene blir man gjerne spurt om det er sakkyndige man ikke vil ha og om det er sakkyndige man mener er egnet i den konkrete saken. Advokater som har vært i den aktuelle tingretten flere ganger tidligere har her en fordel da det er umulig å ha en mening om sakkyndigsituasjonen i en tingrett man ikke har vært i før. Vi i Advokatfirmaet Wulff ha vært rundt i de fleste tingrettene i Norge i flere år og har nå unik erfaring med flere sakkyndige rundt om i landet.

Så hva er viktig når man velger en sakkyndig? Litt av svaret er åpenbart; at vedkommende er flink faglig. Hva det innebærer kan være vanskelig for en ikke-psykolog å vurdere, men har man hatt vedkommende noen ganger i retten får man etterhvert et inntrykk av det faglige nivået, men også hvilke egenskaper sakkyndige har som mekler osv.

selv tenker jeg at det er stor forskjell ofte på hvilken sakkyndig som er ønskelig i en oppnevning etter § 61, første ledd, nr 1 og etter nr. 3. Det vil si at det er stor forskjell på om sakkyndige skal mekle saken eller utrede saken. Noen tingretter presser nesten på partene til å akseptere at samme sakkyndig går fra rollen som mekler og over i utrederrollen, mens andre tingretter er helt på den andre yttersiden og automatisk bytter ut meklere som har meklet når saken skal utredes. Generelt er jeg for at mekler ikke utreder da rollene er så forskjellige.

I en meklerrolle er det viktig med en sakkyndig som har gode menneskelige, empatiske evner og som evner å få begge parters tillit. Her er fokus ofte å hjelpe partene å legge det vonde bak seg og søke nye gode løsninger i fremtiden. Noe som ofte handler om at partene føler seg forstått og tatt hensyn til.

som utreder derimot er det viktigere at man får kartlagt faktum grundig. Noen av de samme evnene er nødvendig for å «slippe til» på en god måte, men likevel er utrederrollen mer polariserende og innebærer oftere å løfte frem negative sider og konfrontere i større grad. En annen svært viktig faktor er at sakkyndige «er på ballen» – som for min del innebærer at de kan starte jobben med det samme. Flere sakkyndige som påtar seg oppdrag med 3-4 mnd frist starter arbeidet 3-4 uker før fristen og har i realiteten ikke muligheten til å gjøre en god jobb. At sakkyndige klarer å skrive fine store ord og begrunne sine standpunkt er greit, men å bli kjent med en situasjon vil alltid kreve tid. Hastverk og siste-liten-arbeid er aldri formålstjenelig i saker om barn. Ikke minst vil det kunne komme opplysninger i samtaler som krever innhenting av dokumenter som kan ta noen uker eller som krever flere komparenter. Det er også noe med å leve med informasjon og la informasjon modne i sitt sakkyndige sinn som kan føre til nye vinkler og prosesser. her syndes det betraktelig og jeg er nå opptatt i planleggingsmøtene med at den sakkyndige som skal engasjeres må svare på når han eller hun kan påbegynne arbeidet.

Andre viktige ting er om saken krever spesiell kunnskap. Det kan være autisme eller andre diagnoser som krever særlig kunnskap hos den sakkyndige. Det kan også være kultur i innvandrerfamilie som er viktig ikke blir feiltolket. Det er min opplevelse at stadig flere tingretter utenfor de største byene aksepterer at det velges sakkyndige som holder til et stykke unna da kostnadene (som tingretten tar) ikke blir noe særlig større.

Omsorg for og samvær med barn under 3 år

FOSAP – FORENINGEN FOR SAKKYNDIGE PSYKOLOGER, har gitt ut en veiledning om omsorg for barn under tre år når foreldrene ikke bor sammen. Her får rettsaktørene og foreldrene gode innspill til hva som er tilrådelig og hvilke hensyn som bør tas, når man diskuterer samvær og bosted for barn under 3 år.

Veilederen; Omsorg for barn under tre år når foreldrene ikke bor sammen

Det beste for barnet

Det er lovfestet i barneloven at avgjørelser etter loven skal være til barnets beste. Dette er en overordnet norm som er tatt inn som første bestemmelse under saksbehandlingsreglene i barneloven for å vise vei.

 

Barneloven § 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

 

I forarbeidene til barneloven § 48 (ot.prp.nr29 (2002-2003) heter det:

«Ordlyden omfatter også «handsaminga» av barnefordelingssakene. Dette er for å presisere at barnets beste også skal legges til grunn for saksbehandlingen, og ikke bare ved avgjørelsen av de materielle spørsmål. Således skal det eksempelvis ved valget mellom de ulike virkemidler etter § 61 første ledd tas hensyn til hva som kan lede til løsninger som er de beste for barnet.

Inn under hensynet til barnets beste ligger også at behandlingen av saken skal skje så raskt som mulig. Det innebærer at det vil være i strid med bestemmelsen dersom sakens aktører bruker unødig lang tid i forbindelse med behandlingen av saken, jf bl.a kap. 4.3 og 4.5.

Bestemmelsen gjelder for alle som arbeider med eller har oppdrag i forbindelse med en barnefordelingssak, dvs. både dommere, advokater, sakkyndige og meklere.»

Forpliktelsene om å ha det beste for barna som et ledende hensyn er også konvensjonsbasert og forplikter mange land. I FNs barnekonvensjon  av 20.11.1989 ratifisert av Norge 08.01.1991 heter det:

Artikkel 3

  1. Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige
    eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter
    eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende
    hensyn.
  2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som
    er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene
    og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner
    som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe
    alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.
  3. Partene skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret
    for barns omsorg eller beskyttelse, retter seg etter de standarder
    som er fastsatt av de kompetente myndigheter, særlig med hensyn til
    sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert
    tilsyn.

Rana tingrett – Sak etter barneloven

 

14. september 2018 er advokat Christian Wulff Hansen i Rana tingrett i sak etter barneloven.

Saksforberedende møter for Rana tingrett går som regel på møterom. Noen ganger går de også i rettssal fordi møterommet er opptatt eller fordi en begjæring om midlertidig avgjørelse (barneloven § 60) gjør det naturlig.


Rana tingrett
Postboks 1024
8602 Mo i Rana

Org.nr. 974756323

75 43 17 40
rana.tingrett@domstol.no

Besøksadresse:
Nytorget 1
8622 Mo i Rana