Kan en som er dømt til å betale saksomkostningene gå til ny sak om det samme uten å ha betalt?

I utgangspunktet ja.

Tvisteloven har bare regler for sikkerhetsstillelse for saksøkere som ikke bor i Norge eller i EØS-stater. Da i tvisteloven § 20-11.

I forarbeidende om generell sikkerhetsstillese heter det (Innst. O. nr. 110 2004-2005):

 Sikkerhetsstillelse

Komiteen er enig med departementet i at det ikke er hensiktsmessig å innta en generell regel om sikkerhetsstillelse i tvisteloven. Årsaken til dette er at en regel av denne type vil kunne utgjøre en slik hindring for å reise sak at det vil kunne være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Det at en person ikke har betalt idømte omkostninger for en sak gjør dermed ikke at han ikke på nytt kan gå til ny sak. I de fleste tilfeller er det slik at dersom en sak er avgjort så kan man ikke gå til ny sak uansett om det samme, mens man i saker etter barneloven og noen saker etter barnevernloven kan gå til sak om det samme temaet opptil flere ganger.

Etter min mening er det viktig at det blir vurdert innført en særregel i § 64 hvor endringssaker er regulert at tidligere idømte saksomkostninger må være betalt før ny sak kan reises. Dette har mange gode hensikter for seg da det vil hindre sjikanøs saksanleggelse. Spesielt viktig er det dersom en person med fri rettshjelp anlegger sak gang på gang og da påfører en motpart store omkostninger som ikke blir dekket inn hvis saksøker blir idømt å dekke sakskostnadene til saksøkte. Man risikerer her en situasjon hvor en person uten noe å ta utlegg i eller annen økonomisk evne kan påføre en bedre bemidlet motpart store økonomiske skader gang på gang uten konsekvenser.

Sakkyndiges rolle

Det er domstolen ved dommeren som skal avgjøre saken etter barneloven. Avgjørelser etter barneloven om fast bosted og samvær bygger på en helhetsvurdering hvor flere momenter veies opp mot hverandre. Dette kan være momenter som åpenbart er psykologfaglig slik som omsorgsevne, men det er også status qou, nettverk, samarbeid osv som har et betydelig mindre tilsnitt av psykologfaglige problemstillinger. Den sakkyndige psykologen skal derfor ikke anbefale hvor et barn skal bo. Psykologen er ikke kvalifisert til å veie de momentene Høyesterett har utvikling, vekte forarbeid mot rettspraksis og teori. Mandatet til sakkyndige burde alltid tydeliggjøre at det er dommeren som skal ta avgjørelsen og at det er konkrete psykologfaglige spørsmål som skal utredes.

Dessverre ser en fortsatt at noen psykologer påtar seg dommerrollen og konkluderer med hvor de mener barnet skal bo. Det gjør forlikforsøk håpløst og hindrer en god prosess forut for hovedforhandlingen. Spesielt uerfarne dommere og dommerfullmektiger (ja, noen tingretter i landet bruker nå dommerfullmektiger i saker etter barneloven) har vansker med å utøve eget skjønn i strid med sakkyndiges anbefaling.

Det forundrer meg at det enda ikke er en kommisjon som skal kvalitetssikre rapporter i saker etter barneloven slik det er etter barnevernloven.

Tilbakebetaling av barnebidrag når det viser seg at du ikke er far likevel

En ikke upraktisk problemstilling er hva du som far har krav på dersom det viser seg etter noen år med barnebidrag at du ikke er far til barnet du har betalt bidrag for. Det korte svaret er at du kan kreve pengene tilbake fra folketrygden (ikke fra barnet eller barnets biologiske foreldre.)

Mer utfyllende informasjon finner du i barneloven § 80.

 

Barneloven § 80. Tilbakesøking av fostringstilskotet når farskapen vert endra

Vert nokon som har betalt pålagt eller avtala fostringstilskot til eit barn, seinare friteken for farskapen til barnet, kan han krevje summen betalt attende frå folketrygda. Summen skal indeksregulerast i samsvar med konsumprisindeksen frå Statistisk sentralbyrå frå tilskotet vart betalt, og til det vert betalt attende. Ei indeksregulering skal likevel først gjerast etter at det er teke omsyn til frådraga den frikjende faren tidlegare har fått i skattefastsetjinga si for betalt tilskot. Fordelen av det tidlegare frådraget i skattefastsetjinga skal setjast til 20 prosent. Kravet kan setjast ned eller falle bort dersom det er klart at han ikkje hadde rimeleg grunn til å vedgå eller erklære farskapen, eller at han burde ha reist sak til endring tidlegare.

Ein mann som er pålagd fostringsplikt, men ikkje farskap, kan krevje pengane betalte attende frå folketrygda dersom ein DNA-analyse viser at han ikkje kan vere far til barnet. Første stykket gjeld tilsvarande så langt det passar.

Den som vert friteken for farskapen, kan ikkje søkje pengane attende frå barnet sjølv, frå mora eller frå den verkelege faren til barnet.

Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om tilbakesøking av fostringstilskot etter lova her.

Barns rett til å være med på avgjørelser

Barns rett til å være med å påvirke avgjørelser som omhandler dem selv er nå forankret flere steder.

Barneloven bygger i stor grad på FNs barnekonvensjon, men ordlyden avviker noe.

Det kan være verdt å merke seg at det ikke er slik at barn bare skal høres dersom det er en sak. Dersom partene er for retten eller på familievernkontoret. Bestemmelsene påkrever også at foreldrene når de sitter rundt kjøkkenbordet og skal ta viktige avgjørelser, som f.eks flytting, tar barnets mening med i sin avveining.

 

Barneloven § 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kvabarnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnetskal bu fast og samvær.​3 Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Grunnloven § 104

Born har krav på respekt for menneskeverdet sitt. Dei har rett til å bli høyrde i spørsmål som gjeld dei sjølve, og det skal leggjast vekt på meininga deira i samsvar med alderen og utviklingssteget.

Ved handlingar og i avgjerder som vedkjem born, skal kva som er best for barnet, vere eit grunnleggjande omsyn.

Born har rett til vern om den personlege integriteten sin. Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for utviklinga til barnet og mellom anna sjå til at det får den økonomiske, sosiale og helsemessige tryggleiken som det treng, helst i sin eigen familie.

FNs barnekonvensjon artikkel 12

1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å gjøre danne seg
egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i
alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter
behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i
enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet,
enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på
en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal
rett.

 

Suksessen med gratis rådgivning fortsetter

Vi i Advokatfirmaet Wulff har nå tilbydd gratis hjelp i saker etter barneloven og barnevernloven gjennom Barnerettsbloggen.no siden mai 2009 og Gratis juridisk hjelp på de fleste andre områder gjennom advokatwulff.no siden mai 2014.

Vi har tilsammen gitt gratis juridisk rådgivning til over 2.000 personer i denne perioden og har fått mange gode tilbakemeldinger på at folk setter pris på at det bare er å sende inn en henvendelse på våre skjema og få tilbakemelding enten i en epost eller på telefon. Helt uten kostnad for den som tar kontakt.

Vårt ønske er at flest mulig skal få avklart om de har en sak eller ikke. Om sakens meritter er god nok til å gå videre med eller om det beste er å la den ligge eller gå til andre skritt en bruk av advokat.

Gratis rådgivning i barnesaker får du ved å bruke dette skjemaet: Gratis advokathjelp i barnesaker

Gratis rådgivning i de fleste andre saker får du ved å bruke dette skjemaet: Gratis advokathjelp generelt

Rett til å bli hørt før avgjørelser om barnets fremtid

Det følger av barneloven § 37 at den barnet har fast bosted hos «tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet.» Den som har foreldreansvar for barnet, jf. barneloven § 30 «har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set.»

Men avgjørelser er konklusjoner og spørsmålet er om den andre forelderen har rett til å komme med innspill og sin mening før konklusjonen tas. I forhold til de avgjørelser som kan tas i kraft av foreldreansvaret har barneloven en bestemmelse i § 46 som sier at den andre forelderen har rett til å bli hørt før det blir tatt avgjørelser som vil gjøre det umulig eller vesentlig vanskeligere å utøve samværsretten. Det mest praktiske er har retten til å flytte ut av landet. Selv om det kan være større konsekvenser av avgjørelser i kraft av fast bosted, jf. § 37 og flytting innad i landet, så er det ikke en tilsvarende regel i slike sammenhenger, men i stedet et system rundt flytting med varsel, mekling osv. En flytting fra Oslo til København kan ha mindre innvirkning på samværet enn en flytting fra Oslo til Kirkenes. Flytting ut av landet er også omfattet av den nye bestemmelsen i § 42 a om varsling 3 mnd før og krav om mekling ved uenighet. Samværsforelderen er da i to bestemmelser sikret å komme til ordet når det gjelder flytting ut av landet.

Har § 46 da fortsatt livets rett? Det er flere avgjørelser som faller inn under foreldreansvaret, men § 46 nevner eksplisitt avgjørelser som gjør samværet vanskeligere, så i praksis er bestemmelsen nå overflødig.

 

Barneloven § 46. Rett til å bli høyrd før ei avgjerd om framtida til barnet.

Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten.

Barneloven § 42 a. Varsel og mekling før flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.

Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.

Utvidet rettskraft i farskapssaker

Vanligvis får ikke en dom rettskraft for andre enn de involverte partene. Det vil si de som hadde partsstatus i rettssaken (eller barnet hvis det var en sak om barn) I barneloven er det en bestemmelse som gjelder for farskapssaker som sier at dommen i slike saker gjelder for og mot alle. Det vil si at når dommen er rettskraftig så det den det også for andre menn som skulle ha lyst å få prøvd om de er far, men som ikke har vært en del av saken tidligere.

 

Barneloven § 27. Utvida rettskraft.

Ein rettskraftig dom i ei farskapssak gjeld for og mot alle og skal leggjast til grunn i alle tilhøve der farskapen har noko å seie.

Skjema – Erkjennelse av farskap

Skjema/blankett for erkjennelse av farskap finner du her: SKJEMA

Blanketten skal sendes til Midt-Finnmark likningskontor, Personregisteret, 9613 Hammerfest. Dersom foreldrene ikke bodde sammen da
barnet ble født, skal blanketten også sendes bidragsfogden (NAV lokalt) der barnet bor. Dersom erkjennelsen kan innebære endring av
tidligere fastsatt farskap (jf. barneloven § 7), skal blanketten også sendes NAV Fylkeskontor i det fylket der barnet bor.

 

Barneloven § 4. Erklæring av farskap eller medmorskap

Når farskap ikkje følgjer av reglane i § 3, kan faren erklære farskap under svangerskapet eller etter at barnet er født.

Faren skal erklære farskapen skriftleg anten i fødselsmeldinga, eller ved personleg frammøte for

a) jordmor eller lækjar ved svangerskapskontroll,
b) folkeregistermyndigheita,
c) tilskotsfuten, dommaren eller arbeids- og velferdsetaten, eller
d) norsk diplomatisk eller konsulær tenestemann, dersom faren er i utlandet.

Farskap kan òg erklærast ved retur av skjema frå Arbeids- og velferdsdirektoratet, jf. § 11 andre ledd. Arbeids- og velferdsdirektoratet må sende skjema i rekommandert brev eller ved bruk av elektronisk kommunikasjon dersom det er nytta ein betryggande metode for å sikre at skjemaet er mottatt. Erklæringa gjeld berre når ho er gjeven av den som mora har gjeve opp som far, eller når mora skriftleg har godteke erklæringa.

Er den som vil erklære farskapen under 18 år, må også dei som har foreldreansvaret for han, skrive under på erklæringa.

Er eit barn fødd etter assistert befruktning, kan moras kvinnelege sambuar erklære medmorskap etter reglane i paragrafen her. Den assisterte befruktninga må ha skjedd innafor godkjent helsestell, og moras kvinnelege sambuar må ha gjeve samtykke til befruktninga. Berre myndige personar kan gi slikt samtykke. Regelen i § 3 andre ledd andre punktum gjeld tilsvarande.