Rettssak etter barneloven (barnefordeling): Hva skjer under hovedforhandlingen?

Du er ferdig med meklingen på familievernkontoret, du og advokaten din kom ingen vei med brevskriving til motparten, og nå venter hovedforhandligen. Hva kan du forvente?

I det saksforberedende møtet er det ikke uvanlig å benytte et møterom selv om noen tingretter benytter små rettssaler. For mange parter er derfor hovedforhandlingen det første møtet med den formelle prosessen. I motsetning til det saksforberedende møtet har både dommeren og advokatene kapper i det saksforberedende møtet. Det er bare èn dommer i saker etter barneloven, men det er mulig å få medhold i at retten skal settes med fagkyndige meddommere. Dette er ikke vanlig.

Hvis det er en oppnevnt sakkyndig i saken sitter han eller hun vanligvis bak i salen og noterer underveis. Jeg har opplevd at den sakkyndige sitter fremst i salen ved dommerens side (bl.a. i Kristiansand tingrett), men dette kan gi et feilaktig inntrykk av at den sakkyndige har formell dømmende myndighet. At den sakkyndige har reell stor innflytelse skal ikke innvirke på plasseringen.

Saksøker og saksøkte har faste plasser i rettssalen. Saksøker sitter til høyre for dommeren og saksøkte sitter til venstre for dommeren. Omvendt dersom du ser rett mot dommeren. Advokaten sitter nærmest dommeren og klienten ved siden av advokaten. Hvis det er plass foretrekker jeg at det er en stol imellom advokaten og klienten slik at det blir plass til dokumenter etc.

Når dommeren kommer inn i salen reiser alle seg. Dommeren sitter ned og de andre kan sette seg. Noen ganger gir dommeren beskjed om at det bare er å sette seg før han selv har satt seg.

Noen parter spør om hva de skal ha på seg. Jeg pleier å si at de ikke skal ha på seg dress og slips eller på annen måte overpynte seg, men heller ikke komme i sliten t-skjorte, caps eller lignende. Man skal møte retten og aktørene med respekt.

Etter at alle har satt seg tar dommeren personalia til partene. Etter det er det saksøkers advokat som skal holde innledningsforedrag. så er det innledning fra saksøktes advokat (vanligvis noe kortere.) Tvisteloven pålegger saksøkers prosessfullmektig å ta for seg for og mot argumentene, for så å la motparten kommentere disse i sitt innlegg. Min erfaring er at tvisteloven ikke følges og at tvistemålsloven gamle system fortsatt praktiseres mest.

Når advokatene har holdt sine foredrag er det saksøkers forklaring først, så saksøktes. Min erfaring er at dette er det mest tidkrevende i saken. Det er partene som kjenner faktum best og som best kan formidle hvordan situasjonen egentlig er. Mitt råd er å være bevisst på at det er partene selv som gjennom sin forklaring lettest kan påvirke sluttresultatet. En god advokat er en viktig guide, mens severdighetene er partene selv. Legg derfor aldri saken i advokatens hender alene. En ryddig og god forklaring fra degselv kan avgjøre.

Etter partenes forklaringer er det vitneførsel. først saksøkers, så saksøktes vitner. Hvilke vitner som er fornuftig å føre vil variere sterkt. Jeg har sans for vitneførsel fra «objektive» personer som skole, barnehage, helsesøster eller andre som ikke har nær tilknytning til partene. Man kan selvfølgelig også føre familie og venner, men jeg mener det skal utvises forsiktighet da det ofte bare vil være gjentakelser og opplagt støtte til egen parts påstander. Dersom sakens sakkyndige har snakket med disse personene og disse ikke føler seg feilsitert, vil det ofte være meningsløst at de skal forklare seg for retten. Dersom sakkyndiges konklusjon er negativ for deg som part, er det mer forståelig med en litt mer omfattende vitneførsel for å vise at den sakkyndige tar feil.

Dokumentbevis kan fremlegges underveis, under innledningsforedraget eller senere. Det viktige er at det ikke fremlegges under prosedyrene. De skal også være varslet på forhånd slik at motparten kjenner innholdet og har muligheten til å imøtegå disse.

Etter vitnene er det den sakkyndige som skal redegjøre for sin rapport og formidle sitt standpunkt. Den sakkyndige kan ha endret mening under bevisføringen og kan komme med en annen konklusjon enn i sin skriftlige rapport. Jeg har aldri opplevd at dette har skjedd. Det er ikke urimelig å spekulere i den erfaringen, men jeg skal ikke gjøre det her. Det er ikke unaturlig at det tilkommer nye momenter dersom det er en omfattende bevisføring. Et naturlig spørsmål til den sakkyndige vil kunne være «hvordan bevisførselen under hovedforhandlingen har påvirket hans/hennes vurderinger.»

Etter den sakkyndige er ferdig er det tid for prosedyrer. Disse skal ikke være for lange og vil i større grad enn innledningsforedragene konsentrere seg om det juridiske, samt oppsummere bevisføringen og hvordan denne skal vektlegges. Personlig synes jeg oppsummering ikke er nødvendig dersom det er en sak som går over 1 dag, da vitneførselen er fersk i dommerens hode. Prosedyrene burde da vært utelukkende å knytte jussen opp til bevisene.

Etter prosedyrene er det mulighet for replikk og duplikk. Dette er helt kort.

Rettsmøtet heves og advokatene skal legge frem salæropppgaver. Legges ikke salæroppgaver frem risikerer vinneren ikke å få tilkjent saksomkostningene. Dette praktiseres nå ganske strengt i flere tingretter, mens enkelte fortsatt lar advokatene faxe eller sende disse på e-post i dagene etter forhandlingen.

Det er også grunn til å nevne at forliksforhandlinger også vil kunne oppstå under hovedforhandlingen. Jeg mener at det rette tidspunktet er allerede før innledningsforedragene. Er konfliktnivået høyt vil partene etter beskyldninger i innledningsforedraget sjeldent være vellykket uten mye press. Noen ganger vil forliksforhandlingene skje etter innledningsforedragene, noen ganger etter partsforklaringene eller vitneførselen. Man skal helt frem til dom se an mulighetene til å få til forlik.

Fars rettigheter

farsrettJeg legger merke til at mange søker på «fars rettigheter» på denne bloggen, eller det er søket på google på «fars rettigheter» som leder besøkende inn på denne siden. Jeg synes det er viktig å presisere at barneloven i det alt vesentlige er kjønnsnøytral. Den er ikke fokusert på fars rettigheter, men heller ikke på mors rettigheter. I all hovedsak er loven fokusert på barnets rettigheter. Både lovverket og rettspraksis gir i dag far omsorgen svært ofte i konflikter for retten. Det er ingen morspresumpsjon i lovverket.

Likevel kan man selvfølgelig spørre seg om dommere, advokater og sakkyndige som har praktisert barnerett før 1981 og som har praktisert et prinsipp om at mor i utgangspunktet er å foretrekke, om man nå klarer å legge dette fra seg når barneloven i så mye større grad enn andre lover åpner for skjønn. Jeg har ingen grunnlag å konkludere på, men jeg tør driste meg ut på en påstand om at de yngste rettsaktørene nok har et noe annet syn enn de eldste på morsrollen og farsrollen. Som part i en sak kan det være at dette slår heldig ut, men det kan også slå uheldig ut. Det jeg kan bekrefte er at jeg er overbevist om at jeg tar èn sak som jeg jobber med og prøver den akkurat likt på flere av landets tingretter, så får jeg ikke like resultater. Det kan være at dommerens alder og skjønn har betydning, men også politisk bakgrunn, stedets politiske historie, størrelsen på domstolens fagmiljø, antall barnesaker dommeren har hatt. For ordens skyld kan bemerkes at det i veileder 2004 Q15 bemerkes at dommerfullmektiger helst ikke skal tildeles barnefordelingssaker dersom han eller hun ikke har spesiell erfaringsbakgrunn som tilsier det. Etter min mening er dette svært naturlig da prosessen etter barneloven legger stor vekt på megling og forsoning.

Underholdsbidrag etter barneloven

Underholdsbidrag kan fastsettes i en avtale mellom partene. Det er ikke slik at man må legge til grunn en offentlig utregning. Blir partene derimot ikke enige om en egen ordning, kan hver av partene få fastsatt beløpet. Det er ingen formkrav til hvordan en avtale om bidrag mellom foreldrene skal se ut. Det er ikke et offentlig skjema som skal brukes, men det er sannsynligvis mulig å laste ned standardskjema som legger føringer på de viktige punktene. www.signform.no er en tjeneste hvor slike dokumenter er tilgjengelig. Det er like bindende med en muntlig avtale, men av hensyn til etterprøvbarhet og i tilfelle uenighet bør avtalen gjøres skriftlig.

Dersom partene ikke blir enige om barnebidraget seg imellom skal bidragsfogden avgjøre spørsmålet. Bidragsfogden er det lokale NAV kontoret. Bidrag kan også fastsettes av domstolene dersom en av foreldrene krever det i en ekteskapssak. Barneloven § 70 om «Korleis fostringstilskotet vert fastsett» kan du lese her…

Saker etter barneloven

rettsakbarnefordelingOslo tingrett har utgitt en brosjyre om saksbehandlingen i barnefordelingssaker. Denne gir en god innføring i de viktigste skrittene som tas på veien fra uenighet og mot et resultat i retten.
For alle som står i en barnefordelingssak eller som vurderer å ta dette skrittet er dette nyttig informasjon. Oslo tingrett beskriver selv brosjyren som en «Orientering om Oslo tingretts
behandling av saker etter barneloven om foreldreansvar, fast bosted og samvær.» Selv om det på noen punkter vil være avvik i gjennomføringen av møter, vil orienteringen være like nyttig for personer som tilhører andre tingretter. Brosjyren er delt opp i følgende hovedkapittel:

Før saken reises

Saksbehandlingen for tingretten

Mekling i rettsmøter

Hovedforhandling

 Les brosjyren (pdf) her…. 

Saksbehandlingsregler: Avgjørelse ved dom

meklingsattestTidligere var det mulig at spørsmål om fast bosted, samvær og foreldreansvar kunne avgjøres administrativt av Fylkesmannen. Slik er det ikke i dag. Etter barneloven § 56 skal uenighet mellom partene løses ved dom.

§56. Vilkår for å reise sak
Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvaret, om kvar barnet skal bu fast eller om samværet, kan kvar av dei reise sak for retten. Andre enn foreldra kan reise sak når vilkåra etter §§ 45 eller 63 er oppfylde.
Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest.

I følge Lucy Smith og Peter Lødrup i sin bok «Barn og Foreldre» (7. utgave side 132) behandler tingrettene årlig mellom 1100 og 1300 barnefordelingssaker. Av disse sakene anslås at ca 10% av dommene ankes videre til lagmannsretten.

Saker etter barneloven kap. 7 er i en særstilling på mange måter. Spesielt er kravet i § 56 om at det skal kunne vises til en gyldig meklingsattest for at man kan reise sak. Dersom partene ikke har en gyldig meklingsattest skal saken avvises. Dette er et ledd i det store fokuset som er på mekling i barnefordelingssaker. At meklingsattesten skal være gyldig betyr at den ikke kan være datert lengre tilbake i tid enn 6 mnd for når stevningen sendes til retten. Gyldighetsperioden for meklingsattesten på seks måneder fremgår av barneloven § 54.

Fokuset på gyldig meklingsattest er med bakgrunn i at retten ønsker at partene skal ha forsøkt mekling før saken ender i retten. Selv etter at saken kommer inn for retten vil det ved flere andledninger igjen bli forsøkt mekling. Det er spesielt med barneloven at både advokatene og dommeren har en plikt til å strekke seg mot forlik hvor dette fremstår rimelig. Altså en plikt til å undersøke mulighetene for dette. Dommerens plikt til forliksforsøk må derimot sies å gå lengre enn partenes advokaters plikt.

På området forlikspress i retten er praksisen forskjellig fra domstol til domstol og fra dommer til dommer. Enkelte dommere legger svært lite press på partene under den visshet av at et forlik inngått under sterkt press sjeldent holder eller fører til bedre klima mellom partene, mens andre dommere legger mye press på partene og opplever dette som sin plikt etter loven. Selv erfarer jeg at flere av tingrettene i Norge beveger seg mot å legge for mye press på partene, med den konsekvens at klienten kommer tilbake til meg som advokat og ønsker en ny prøving av saken da forliket har slått svært uheldig ut. Det er da viktig å være klar over at § 64 i barneloven som åpner for ny prøving av saken, stiller krav til ny momenter av et slikt omfang at det er rimelig med en ny prøving av saken.

Rådet vil derfor være å inngå forlik med varsomhet hvor forlikets innhold er vanskelig å forstå eller å godta, samtidig som det er dommeren eller den sakkyndige som legger størst press på deg. Dersom din egen advokat gir grønt lys er det større grunn til å akseptere forliket da du har engasjert advokaten som din hjelper og veiviser i et system som han/hun er bedre kjent med.

Pangstart for barnerettsbloggen!

advokatbarnelovenAllerede fra første dag har Barnerettsbloggen hatt mange besøkende. Med 582 besøkende første dagen og 630 besøkende andre dagen har det vist seg at barnerett er et tema som interesserer mange. Jeg tar gjerne imot ønsker og forslag til hvilke tema innenfor barneretten som skal belyses her. Mitt ønske er at barnerettsbloggen skal være informativt for vanlige folk. Jeg ønsker ikke å lage en «fagblogg» med vanskelige referanser til rettspraksis og dyp analyse av enkelte problemstillinger. For de som har barnerett som fag vil det være mer fornuftig å grave seg ned i den faglitteratur som er tilgjengelig.

§ 4. Vedgåing av farskap eller medmorskap.

§ 4. Vedgåing av farskap eller medmorskap

Når farskap ikkje følgjer av reglane i § 3, kan faren vedgå farskap under svangerskapet eller etter at barnet er født.

Faren skal vedgå farskapen skriftleg anten i fødselsmeldinga eller ved personleg frammøte for
a) folkeregistermyndigheita
b) tilskotsfuten, dommaren eller det organ i Arbeids- og velferdsetaten som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
c) norsk diplomatisk eller konsulær tenestemann, dersom faren er i utlandet
d) skipsføraren, dersom faren er om bord på norsk skip i utanriksfart
e) utanlandsk styresmakt, når Kongen har fastsett det, eller
f) jordmor eller lege ved svangerskapskontroll.

Vedgåing etter dette stykket gjeld berre når mora har godteke henne skriftleg, eller ho er gjeven av den som mora har gjeve opp som far.

Dersom sambuarar er folkeregistrerte på same adresse eller erklærer i melding til folkeregistermyndigheita at dei bur saman, kan sambuaren til mora vedgå farskapen etter paragrafen her, utan at mora medverkar etter andre stykket andre punktum. Mora skal få melding om vedgåinga. Dersom partane er usamde om farskapen, skal det offentlege fastsetje farskapen, jf. § 5. Departementet kan gje nærare reglar i forskrift.

Vedgåing kan dessutan gjevast ved påteikning på farskapsførelegg.

Er den som vil vedgå farskapen under 18 år, må også dei som har foreldreansvaret for han, skrive under vedgåinga.

Er eit barn fødd etter assistert befruktning, kan moras kvinnelege sambuar vedgå medmorskap etter reglane i paragrafen her. Den assisterte befruktninga må ha skjedd innafor godkjent helsestell, og moras kvinnelege sambuar må ha gjeve samtykke til befruktninga. Berre myndige personar kan gi slikt samtykke. Regelen i § 3 andre ledd andre punktum gjeld tilsvarande.

Endra med lover 19 juni 1992 nr. 63, 13 juni 1997 nr. 39 (i kraft 1 jan 1998), 20 des 2002 nr. 92 (i kraft 1 april 2003, etter res. 20 des 2002 nr. 1696), 17 juni 2005 nr. 63 (i kraft 1 jan 2006, etter res. 17 juni 2005 nr. 612), 16 juni 2006 nr. 20 (i kraft 1 juli 2006, etter res. 16 juni 2006 nr. 631), 29 juni 2007 nr. 53 (i kraft 1 jan 2008, etter res. 7 des 2007 nr. 1370), 27 juni 2008 nr. 53 (i kraft 1 jan 2009, etter res. 27 juni 2008 nr. 745).

—————————————————————————————————
Kortkommentar:
Erkjennelse av farskapet kan skje både før og etter at barnet er født. At den sannsynlige faren tar ansvar før barnet er født vil i de fleste tilfeller være en god støtte for den fødende moren.

En brosjyre med veiledning til utfylling av skjema for foreldreansvar finner du her…

Saker etter barneloven går for lukkede dører.

Barnerettsaker for lukkede dørerDet er et prinsipp i norsk rett at saker for domstolene skal være åpne for tilhørere. Dette sikrer åpenhet og gjennomsiktighet i rettssystemet og skal hindre vilkårlighet og urett. Det er gjort et unntak fra dette prinsippet i saker etter barneloven (det foreligger også andre unntak.) Ofte fremkommer et ønske om at en nær slektning (egen mor eller far) eller kanskje samboeren skal være med inn i rettssalen som moralsk støtte. Uten planer om å bidra på noen annen måte enn å sitte bakerst å høre på. At saker etter barneloven går for lukkede dører betyr at partenes nærstående eller andre ikke har anledning til å sitte å se på det som utspiller seg i retten. Man kan si at prinsippet er snudd og at det krever særlig tillatelse for at noen skal få være tilstede. Mer praktisk vil i så måte kunne være en advokatfullmektig eller andre som er i en lærestilling og som ikke kjenner partene eller barnet.

Det som ofte er situasjonen er at den moralske støtten, hvem det enn er, sitter på gangen og at det i pauser trøstes og støttes.