Hva er et barn?

Wikipedia definerer et barn slik:

Barn er et menneske som er fasen mellom fødsel og pubertet. Den juridiske definisjonen av «barn» referer generelt til personer som ikke har nådd myndighetsalder. Barn betyr også «avkom i første ledd» og brukes dessuten om en type slektskap, det vil si om en person i forhold til foreldrene sine.

Ordet barn betyr «båren» og henger sammen med verbet «å bære (fram)».

I norsk rett vil jeg anta at FNs barnekonvensjon vil være overstyrende i sin definisjon. Der fremgår det av artikkel 1:

Artikkel 1
I denne konvensjonen menes med barn ethvert menneske under 18
år, hvis ikke barnet blir myndig tidligere etter den lovgivning som
gjelder for barnet.

Barnefordelingstvister: håndbok i barnerettslige emner

Boken er en praktisk rettet fremstilling av utvalgte barnerettslige emner. Den tar for seg prosessen og de rettslige problemstillingene som er knyttet til barnefordelingstvister. Videre behandles begrepene foreldreansvar, fast bosted (daglig omsorg) og samvær.

Boken er skrevet av Gunn-Mari Kjølberg & Sigrid Redse Johansen

Boken kan kjøpes hos Bokkilden

Barnefordelingstvister: håndbok i barnerettslige emner

Boken er en praktisk rettet fremstilling av utvalgte barnerettslige emner. Den tar for seg prosessen og de rettslige problemstillingene som er knyttet til barnefordelingstvister. Videre behandles begrepene foreldreansvar, fast bosted (daglig omsorg) og samvær.

Boken er skrevet av Gunn-Mari Kjølberg & Sigrid Redse Johansen

Boken kan kjøpes hos Bokkilden

Gratis advokatvurdering av barnefordelingssak

Hvis du følger denne linken og benytter skjemaet du kommer til, vil du kunne sende inn en kort oppsummering av din situasjon/sak og få vurdert saken av jurist ved Advokatfirmaet Wulff AS.

Du betaler ingen ting for konsultasjonen. Svar kommer vanligvis innen 1-3 dager avhengig av saksmengde på advokatkontoret.

Informasjon som må være med for at du kan få gratis vurdering av din barnefordelingssak:

  • Navn på mor og far til barnet.
  • Alder på barnet.
  • Bosted for begge partene.
  • Egne kontaktdetaljer som e-post og telefonnummer. Annonyme henvendelser besvares ikke.
  • Hvilken ordning som har vært praktisert den siste tiden.
  • Hvor lenge det er siden partenes samlivsbrudd.
  • Vi må også ha alle dine kontaktdetaljer. E-post, adresse og telefonnummer.  Du vil få svar på e-post eller på telefon.

    Hvem bestemmer barnets religiøse tilhørlighet?

    Spørsmålet vil for mange være noe underlig da spørsmålet om hva man tror på kanskje bør følge av et reflektert valg når man vet hva troen og levesettet etter troen går ut på. Likevel er faktum at mange kulturer (også Norge med sin statskirke) sorterer barna inn i en bestemt religion dersom annet ikke blir bestemt.

    Hvilken religiøs tilhørighet barn skal ha bestemmes av foreldre med foreldreansvar. Det følger av barneloven § 30

    § 30. Innhaldet i foreldreansvaret.

    Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

    Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

    Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.

    Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.

    Det er viktig å fremheve at § 30 viser til de begrensningene som følger av § 31 til 33 og at disse danner rammene for hva foreldre med foreldreansvar kan bestemme. § 31 gjelder barnas rett til å bli hørt og at barn som har fylt 7 år skal høres og barn som har fylt 12 år skal tillegges stor vekt i sine meninger. Det vil derfor si at foreldre plikter å snakke med barna etter 7 år dersom det skal gjøres noen endringer knyttet til barnets religiøse tilhørighet. § 33 sier mye av det samme som § 31, første ledd, altså at barnet skal få større medbestemmelsesrett og selvmestemmelsesrett med alder og modning. Jeg vil anta at dette spesielt vil ha betydning for spørsmålet om konfirmasjon i den norske statskirke da barn da er i en alder der deres bestemmelsesrett er ganske stor.

    Forhåndssøke om fri rettshjelp før man går til sak i tingretten

    Tingrettene har adgang til å dispansere fra brutto inntektsgrense på kr 246.000 for enslige og på kr. 369.000 for samboende eller ektefeller. Din advokat kan søke tingretten om fri sakførsel selv om du ikke er innenfor grensene. Det er derimot ikke noe poeng med en rutinemessig søknad som bare vil irritere domstolen. Jeg har opplevd at tingretten på forhånd dispanserer fra disse grensene da det er dokumentert på forhånd at det er en sak som er særdeles viktig for barnet og hvor det i høyeste grad er i barnets interesse at saken får en avgjørelse. Det er flere momenter som skal inn i en slik vurdering. Behovet for rettslig avgjørelse er ett slikt moment, men søkerens totaløkonomi bør også fremlegges. Selv om man har en for høy inntekt kan utgiftsbildet være svært høyt og samtidig ikke ufornuftig (barnebidrag, huslån osv.)

    Misfornøyd med oppnevnt sakkyndig: praksis på utbytting

    Et veldig vanlig tema blandt klienter og andre som henvender seg til meg er at de er misfornøyd med den sakkyndiges arbeid i den saken de er i. Det kan være mange grunner til misnøyen, men som oftest er det ikke med bakgrunn i resultatet som sakkyndige råder retten til å komme til, men mer manglende arbeid, manglende forståelse, dårlig kjemi, direkte frekkhet osv. Ikke sjeldent får jeg tilbakemeldinger om at den sakkyndige nesten ikke stilte spørsmål, han/hun var på besøk i 5 minutter og har likevel en helt klar oppfatning av hva som er saksbildet.

    Hvorvidt en oppnevnt sakkyndig skal byttes ut vil som oftes bero på hvilken bestemmelse sakkyndige er oppnevn etter (nr 1 for å bistå i saksforberedelser eller nr 3 for å gjøre en utredning.) Min erfaring er at de fleste tingretter som har solid erfaring med barnefordelingssaker vil ha en lav terskel for utbytte av sakkyndig i overgangen mellom nr. 1 og nr 3, mens å bytte mens man har en oppnevning under en av bestemmelsene er meget sjeldent.

    At det er lav terskel for å bytte sakkyndig når man går fra saksforberedelsene til en dypere utredning er etter min mening naturlig. I en større utredning er det ofte greit at sakkyndige møter uten for mange forhåndskonklusjoner fattet på tynt grunnlag. Det er også en frihet i dette som gjør at sakkyndige under saksforberedelsene sterkere kan involvere seg i arbeidet med å stimulere partene til forlik uten å trampe i inhabilitetsfellen (siden utbytteterskelen likevel er lav.) I tillegg vil parter som ikke har fri rettshjelp selv måtte betale sakkyndige etter nr. 3 og det er da også naturlig at innflytelsen på det arbeidet som skal gjøres er større enn når retten velger sakkyndig og utformer mandatet på bakgrunn av sitt eget ønske om bistand.

    Erfaringen oppsummert er derfor at dersom du ønsker å bytte sakkyndig skal det være en god mulighet for å få medhold i dette ønsket dersom det skjer når saksforberedende møter avsluttes og det er foreslått en oppnevning som innebærer en utredning etter barneloven § 62, nr 3.

    Forøvrig kan nevnes at det etter § 61, 2. ledd er staten som skal betale oppnevninger etter nr. 1 og at oppnevning etter nr. 3 mellom saksforberedende møter er mer sjeldent.

    Forliksvilje som strategi

    Forliksvilje som strategi høres nesten kynisk ut. Å legge skjul på at alle advokater og klienter har samtaler om hva som er viktig å få frem, samt hva som er viktig å legge litt bånd på, vil være unaturlig. Forliksvilje er viktig i lys av den fokus som i et hvert trinn av prosessen er på forliksforhandlinger. Forlik er for mange situasjoner den absolutt beste løsningen. I mange tilfeller går man inn i en sak med en visshet om at den andre parten ikke ønsker noe forlik. Han eller hun vil ha en dom slik at man kan få andre til å bestemme hvordan ting skal være. I slike tilfeller blir forliksviljen mer et strategisk valg enn noe man har tro på vil føre frem. Skal man vise sin forliksvilje selv om man vet at et forlik er håpløst urealistisk. Selvfølgelig mener jeg. Dersom man strekker ut en hånd, helst med et reelt ønske om at man blir imøtesett med noe fornuftig, har du som klient ingenting å tape på om det leder til et forlik eller ikke.

    Dersom motparten avslår å snakke forlik har retten fått utspilt hvem av partene som prøver og hvem som er vanskelig. Leder det til et forlik begge vil ha så er alle vinnere. Selvfølgelig kan saker som omhandler vold, overgrep eller andre farer for barnet ikke falle inn i den samme vurderingen, men som et utslag av en mer generell fremgangsmåte er dette nyttig å ha i tankene.

    Forlik i seg selv barnets beste

    Barneloven, barnerettsprosess og rettslig behandling av barnefordelingssaker har en viktig ting felles. Fokus på forlik som den beste løsningen for barnet i de fleste saker. De fleste er enige om at enighet om resultatet mellom partene vil overgå mange av de små problemene resultatet forårsaker. Kanskje tror man barnet vil takle den ekstra dagen dårlig, eller at overleveringssituasjonen ikke er optimal. Likevel er de fleste erfarne sakkyndige jeg har møtt i rettslig sammenheng, enige i at disse ugjevnhetene blekner for barnet bak vissheten av at mor og far er enige i resultatet. At man kan dra til barne etter rettsmøtet og si at resultatet ble sånn fordi mamma og pappa er enige. Dette er en av de virkelig store verdiene av et forlik i lys av et resultat til barnets beste.

    Forlik i seg selv barnets beste

    Barneloven, barnerettsprosess og rettslig behandling av barnefordelingssaker har en viktig ting felles. Fokus på forlik som den beste løsningen for barnet i de fleste saker. De fleste er enige om at enighet om resultatet mellom partene vil overgå mange av de små problemene resultatet forårsaker. Kanskje tror man barnet vil takle den ekstra dagen dårlig, eller at overleveringssituasjonen ikke er optimal. Likevel er de fleste erfarne sakkyndige jeg har møtt i rettslig sammenheng, enige i at disse ugjevnhetene blekner for barnet bak vissheten av at mor og far er enige i resultatet. At man kan dra til barne etter rettsmøtet og si at resultatet ble sånn fordi mamma og pappa er enige. Dette er en av de virkelig store verdiene av et forlik i lys av et resultat til barnets beste.