Opphører foreldreansvaret?

De fleste av oss vet at myndighetsalderen er 18 år i Norge. Det følger av vergemålsloven § 1 at vergemålet opphører når barnet har fylt 18 år. Vi har ingen tilsvarende bestemmelse når det gjelder foreldreansvaret etter barneloven. Spørsmålet blir da om foreldre har foreldreansvar etter at de ikke lengre er verge for barnet?

At det ikke er uttrykkelig lovfestet er i Innst. 80/81 s. 10 forklart med at barn kan bestemme over seg selv etter 18 år, jf. vergemålsloven, men at foreldreansvaret ikke bare gjelder forhold som går på å bestemme, men også sier noe om ansvar og omsorg for avkommet. Det kommer i tillegg at foreldre har enkelte andre forpliktelser overfor sine barn etter disse er myndige.

Opphører foreldreansvaret?

De fleste av oss vet at myndighetsalderen er 18 år i Norge. Det følger av vergemålsloven § 1 at vergemålet opphører når barnet har fylt 18 år. Vi har ingen tilsvarende bestemmelse når det gjelder foreldreansvaret etter barneloven. Spørsmålet blir da om foreldre har foreldreansvar etter at de ikke lengre er verge for barnet?

At det ikke er uttrykkelig lovfestet er i Innst. 80/81 s. 10 forklart med at barn kan bestemme over seg selv etter 18 år, jf. vergemålsloven, men at foreldreansvaret ikke bare gjelder forhold som går på å bestemme, men også sier noe om ansvar og omsorg for avkommet. Det kommer i tillegg at foreldre har enkelte andre forpliktelser overfor sine barn etter disse er myndige.

Barnets beste… i Sverige

Barnefordelingssaker i Norge har en faneparagraf i § 48 hvor det heter:

§ 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

I Sverige avgjøres barnefordelingssaker etter loven som heter “Föräldrabalken”

2 a § Barnets bästa skall vara avgörande för alla beslut om
vårdnad, boende och umgänge.

Vid bedömningen av vad som är bäst för barnet skall det fästas
avseende särskilt vid

– risken för att barnet eller någon annan i familjen utsätts
för övergrepp eller att barnet olovligen förs bort eller hålls
kvar eller annars far illa, och

– barnets behov av en nära och god kontakt med båda
föräldrarna.

Hänsyn skall tas till barnets vilja med beaktande av barnets
ålder och mognad. Lag (2006:458).

I Den svenske “faneparagrafen” har man tatt inn barnets vilje, som i den norske § 31, samt hensynet til ulovlig bortføring. I tillegg kommer det klart frem at barnet skal ha god kontakt med begge foreldrene. Jeg mener svenskenes plassering av god kontakt med begge foreldrene i en slik styrende bestemmelse er viktig og en kodifisering også av det vi i Norge praktiserer, og som vi i barneloven tar med i samværsbestemmelsene (§ 42.) Utover at jeg mener kontakten med begge foreldrene burde stå i § 48, synes jeg den norske lovgivningen hva gjelder inkorporeringen av hensynet til barnets beste er ryddigere og bedre strukturert.

Skilsmisse etter seperasjonstiden – Hva hvis den ene nekter å signere?

Seperasjon kan etter ekteskapsloven skje enten ved at man søker om seperasjon eller ved at man faktisk flytter fra hverandre. Dersom man søker og får innvilget seperasjon må det gå 1 år før man kan kreve skilsmisse. Dersom man bare flytter fra hverandre kreves det godtgjort at man har vært separert i 2 år.

§ 21. Skilsmisse etter separasjon.
Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse når de har vært separert i minst ett år.

§ 22. Skilsmisse etter samlivsbrudd.
Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse dersom samlivet har vært brutt i minst to år.

For at skilsmisse skal innvilges er det ikke nødvendig at begge partene er enige om det og signerer skjemaet. Nekter den andre parten å signere sendes skjemaet inn til fylkesmannen med opplysning om at den andre part ikke vil signere.

Tilbud om meklingstimer hos familievernkontoret

Etter dagens lovgivning er det bare obligatorisk med ett meklingsmøte hos familievernkontoret for at familievernkontoret plikter å utstede en meklingsattest. Som jeg har skrevet tidligere bør du som ønsker meklingsattest være sikker på forhånd at møtet blir regnet som meklingsmøte og ikke som en samtaletime.

Etter første meklingstime er det frivillig om partene vil mekle videre hos familievernkontoret. Etter barneloven § 54 annet punktum er det vanlige meklingstilbudet på tre timer. Dersom det etter tre timer ikke har fremkommet noen løsning på konflikten kan mekleren etter barneloven § 54 tredje punktum etter eget skjønn vurdere om det skal tilbys ytterligere tre timer. I vurderingen må stå sentralt hvorvidt mekleren tror videre mekling vil føre til en løsning på konflikten eller annen fremgang av betydning.

Barns rett til selv å bestemme valg av utdanning og medlemsskap i foreninger

Barneloven § 32. Utdanning, medlemskap i foreiningar.

Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.

Barneloven § 31 er alltid diskutert. Når får barn si sin mening og hvor stor vekt skal vi legge på den. En bestemmelse som aldri er med i tvister er § 32. Når kan barn selv bestemme når de skal være med i foreninger eller valg av utdanning.

Spesielt valg av utdanning bringer på banen tema som strekker seg utenfor denne bestemmelsen og som ikke nødvendigvis har et opplagt svar. Sett at et barn på 15 ønsker å gå på folkehøyskole i en annen del av landet eller ønsker å begynne på videregående i nabokommunen. Da er det ikke bare et valg av utdanning, men også et direkte valg av bosted. Kanskje bor den andre forelder der utdanningsvalget fallet. Har barnet da inndirekte adgang til å bestemme selv hvor han eller hun skal bo gjennom valg av utdanning? Hva da med § 37 som gir den forelder hvor barnet har sitt faste bosted rett til å velge hvor i landet hun/han og barnet skal bo?

Denne vinkelen er jeg ikke kjent med er prøvd for domstolene. Jeg må anta at valg av utdanning er mer en valg av fag og interesser innenfor de rammer som barneloven § 37 m.fl. setter. Det vil være unaturlig, hvoren klønete bestemmelsen er formulert, å gi barnet en slik makt ved 15 år den tid forskjellen i modning er så forskjellig fra barn til barn. Likevel burde det kanskje blitt en diskusjon knyttet til nettopp alderen 15 år. Dette er den kriminelle lavalderen og du kan behandles som en voksen for straffeapparatet, du kan etter vergemålloven selv bestemme over de penger du tjener og du har generelt oppnådd en del friheter og tillitt gjennom lovbestemte regler. Kanskje borde barneloven hatt en endring i § 31 om at barn som har fylt 15 som utgangspunkt skal ha “medhold” i sine ønsker så lenge ikke andre tungtveiende grunner tilsier noe annet (direkte fare etc.)?

Sånn gjør vi det ikke i denne tingretten

Som advokat i barnesaker har jeg hatt barnefordelingssaker fra Kristiansand tingrett i sør, til Østfinnmark tingrett i Nord. Det som er slående er hvor mange erfarne dommere som rett og slett ikke kan eller vil følge de særlige prosessreglene som er i barneloven. I noen tilfeller er det også et stort fravik på de prosessreglene som utfyller barnelovens særbestemmelser (tvisteloven.)

En ting mange tingretter nå har blitt strenge på er at salæroppgave leveres ved rettsmøtets slutt når det har blitt gjennomført hovedforhandling. Før var tingrettene mer løssluppne og tillot at man sendte det på fax fra kontoret dagen etter eller etter helgen om det var mer passende. I en relativt ny dom fra lagmannsretten ble det påpekt at man kunne risikere å miste muligheten for at den tapende part vil måtte dekke omkostningene dersom slik oppgave ikke ble innlevert ved dagens slutt. Likevel opplever en fortsatt tingretter som rett og slett sier at sånn gjør vi det ikke i denne tingretten.

Mer spesifikk i forhold til barneretten er kravet om midlertidig avgjørelse. Jeg har opplevd at en tingrett valgte å svare i brevform at de ikke ville fatte en avgjørelse før det saksforberedende møtet. Det var ikke dette som var temaet i begjæringen heller. Når det saksforberedende møtet kom var barnet som var i en slik alder at han/hun skulle høres, ikke planlagt hørt. Ikke samme dag, ikke i dagene før. Tingretten la opp til at det ikke ville bli noen avgjørelse uansett ettersom det er en klar saksbehandlingsfeil dersom man avsier en midlertidig avgjørelse uten å ha hørt et barn etter § 31 først. Her var beskjeden at sånn gjør ikke vi det, vi velger å ikke avsi slike kjennelser dersom vi ikke ønsker det. Dette er cowboyjuss som ikke bare er en fare for rettssikkerheten, men setter advokatene i en pinlig situasjon når de skal forklare klientene hvorfor retten velger en form for sivil ulydighet som er fullstendig uberegnelig. Nei, i denne tingretten har de sitt eget system, de vet ikke eller vil ikke innse, at å behandle begjæringen ikke er frivillig.

Andre variasjoner er f.eks. betalingen til den sakkyyndige. Dette har jeg vært inne på før, så jeg skal ikke skrive så mye om det, men det er et stort savn at tingrettene ikke kan ha samme praksis mht om det skal kreves forskudd, hvem av partene som skal betale, hvordan det arter seg når den ene har fri sakførsel osv. Her er det anarki og kjøreregler mangler.

Barnet skal høres, eller skal det?

Hvorfor spør jeg? jo, barna har en rett til å bli hørt, men de skal selvfølgelig ikke tvinges. Det er ikke slik at barnets mening må frem. Barnet skal settes i en situasjon hvor barnet har muligheten til å uttrykke sitt ønske. Det hender at noen barn, spesielt de yngste (7-8 år) ikke ønsker å svare på hvor de vil bo mest. Som regel svarer også de som ikke vil velge. De svarer “like mye hos begge.”

Selv oppfatter jeg det ofte som at barnet ikke forstår spørsmålet som hvor de skal bo mest, men hvem de bryr seg mest om eller at det er vanskelig for så små barn å skille mellom disse tingene.

Barneloven § 49 – Advokaters medvirkning til løsning

§ 49. Advokatar

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.

Advokater har etter barneloven § 49 en lovfestet plikt til å vurdere om det er mulig for partene å komme frem til en avtaleløsning. Bestemmelsen er mest et uttrykk for den generelle ønsket som gjennomsyrer barneloven ved at man, for barnets beste, alltid skal forsøke å få til en enighet mellom foreldrene. Også dommere og partene selv har denne plikten. Det er kanskje noe spesielt at advokaters rådgivning reguleres slik da det taushetspliktbelagt hva advokat og klient har snakket om, vil det ikke være slik at bestemmelsen kan bevises brutt.

Håpet er selvfølgelig at man forsøker utenomrettslige løsninger før man springer til retten for å få hjelp i konflikten. Da partene må mekle på familievernkontoret før man sender stevning, så blir det etter min mening en overfokus på mekling når dette påpekes i så mange bestemmelser. Jeg er ikke overrasket dersom det er slik at dommerens plikt til å søke løsninger hindres av advokater som rådgir klientene annerledes. Men så hva? hva skal man gjøre om man mistenker en advokat for å kjøre prosess der et forlik kunne vært inngått? Sannsynligvis ingen verdens ting. På samme måte som jeg tror få vil angripe en dommer for at han eller hun ikke har lagt tilstrekkelig press på partene for å få i stand et forlik.

Besøksforbud og samværsrett

Etter en del år som advokat i barnefordelingssaker har jeg opplevd flere ganger at det begjæres besøksforbud mot en forelder og/eller barnet. I andre tilfeller så kommer det inn bekymringsmeldinger til barnevernet mot den andre forelder. Begge disse situasjonene kan være svært inngripende mot en sak hvor en forelder ønsker å få samvær med sin sønn eller datter.

Konkret blir problemstillingen om et besøksforbud mot barnet etter straffeprosessloven § 222a setter et hinder for at retten i stevning eller midlertidig begjæring kan bestemme at det skal være samvær, jf bl §§ 42 og 43. Problemstillingen er ikke løst i lovverket direkte. Både § 222a og § 43 fordrer en vurdering av om samværet er bra for barnet eller ikke. Da handlingen etter § 222a ikke må være straffbar for at besøksforbud skal ilegges (plagsom opptreden kan være tilstrekkelig), så tangerer vurderingene hverandre.

Umiddelbart er min oppfatning at å hindre samvær mellom en forelder og et barn burde vurderes etter barneloven § 43. Vurderingen etter barneloven skjer på et betydelig bredere grunnlag enn vurderingen etter strprl. § 222a. Dersom man lar en begjæring om besøksforbud hindre at retten etterpå kan vurdere det annerledes etter bl. § 43, så inviterer man til et misbruk av besøksforbudsystemet og skaper da et alvorlig problem i mange barnefordelingssaker. Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at rettssikkerheten ivaretas best for alle involverte i en slik sak ved at barneloven § 43 bør kunne endre besøksforbudet etter § 222a mot barnet (ikke mot den andre voksne.) Dersom det gjøres slik så vil barnelovens system med sakkyndig, indispositivitet og muligheten for å involvere helsesøster, barnevern, barnehage og mange andre sikre at avgjørelsen kvalitativt blir mye bedre enn den enkle prosess som gjøres etter strprl. § 222a.

Frostating lagmannsrett har sett på temaet i en dom fra 29. juli 1998.

Lagmannsrettens kjennelse var opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjaldt forbud mot kontakt med barna. Ved ny avgjørelse fant lagmannsretten at forbud mot kontakt med konen ikke behøvde omfatte barna. Hensynet til konen var godt nok ivaretatt. Om siktede ville ha kontakt med barna, som var hos konen, måtte han f.eks. anlegge sak etter barneloven, og da kunne retten sette betingelser for kontakten, hvilket ikke var hjemlet i straffeprosessloven §222a

Lagmannsretten bemerker:
Høyesteretts kjæremålsutvalgs flertall har under henvisning til straffeprosessloven §222a 1. punktum uttalt følgende:

“Bestemmelsen hjemler nedleggelse av forbud mot at en person oppholder seg på et bestemt sted eller kontakter mv en annen person dersom dette er nødvendig for å unngå at den andre personen krenkes på en måte som angitt i bestemmelsen. Ut fra ordlyden kan bestemmelsen oppfattes slik at forbudet mot kontakt m v må gjelde den personen som ellers kan bli krenket. Bestemmelsen bør imidlertid ikke strengt forstås etter ordlyden. Dersom et forbud som her mot kontakt med barna er helt nødvendig for å sikre moren mot mulige overgrep som nevnt i straffeprosessloven §222a, må også et slikt forbud kunne anses hjemlet i bestemmelsen. En slik forståelse ligger nær opp til ordlyden og vil kunne være nødvendig for at den beskyttelse bestemmelsen er ment å gi, skal oppnås.

Etter forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser er det nedlagt forbud mot at A på noe vis kontakter B. Mye taler for at i den grad samvær med barna for A nødvendiggjør kontakt med barnas mor, B, vil dette være utelukket allerede i kraft av forbudet mot kontakt med B. På den annen side vil forbudet mot kontakt med barna da reelt sett ikke få annen betydning enn å presisere at forbudet omfatter også dette. Hvis et slikt forbud mot kontakt med barna er nødvendig for å verne moren mot overgrep, må det som påpekt anses for å ligge innenfor hjemmelsgrunnlaget.

Lagmannsretten har lagt til grunn at “det er vanskelig å tenke seg” at slikt samvær kan gjennomføres uten kontakt med barnas mor. Bevisvurderingen her kan utvalget ikke prøve. Men utvalget kan prøve den saksbehandling som ligger til grunn, og den er etter flertallets mening mangelfull. Å nekte faren kontakt med barna er inngripende, og i tilfelle en uønsket men nødvendig konsekvens for å beskytte moren. Lagmannsrettens begrunnelse fremtrer som en antagelse. Det er mulig den er riktig, men flertallet finner at på dette punkt burde lagmannsretten sørget for å innhente opplysninger, dels ved at partene fikk uttale seg om spørsmålet og dels ved eventuelt å innhente opplysninger fra andre. Mangelen ved lagmannsrettens saksbehandling bør føre til at lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, oppheves.”

Under henvisning til dette og de nå avgitte uttalelser fra partene finner lagmannsretten at det ikke foreligger tilstrekkelig grunn til å forby A kontakt med sine barn i medhold av straffeprosessloven §222a. Kontaktforbudet overfor B vil i seg selv innebære at kontakt med barna må ordnes på en annen måte enn gjennom henne. For B selv må dette være tilstrekkelig beskyttelse.
Lagmannsretten har nøye vurdert om det av hensyn til barna selv er grunn til kontaktforbud for faren. De foreliggende opplysninger gjennom Bs politiforklaringer om overgrep som tidligere skal ha funnet sted, gir grunn til bekymring. Straffeprosessloven §222a gir imidlertid bare anledning til å “forby en person å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person…”.

Dette hjemler ikke etablering av en ordning som bare tillater kontakt mellom far og barn på særlige betingelser, for eksempel slik at det skal være en representant for barneverntjenesten til stede.
Det er allerede avgjort at det ikke skal være kontakt mellom foreldrene. Når barna nå de facto er hos mor, vil hun kunne motsette seg at faren har kontakt med barna inntil han f.eks. via herredsretten i medhold av barneloven måtte få en rettslig avgjørelse om å få være sammen med barna. I den sammenheng vil retten ha adgang til å stille nærmere betingelser for hvordan kontakten skal kunne gjennomføres.

Jeg tolker lagmannsrettens dom dithen at barnelovens mulighet til skreddersøm gjør at man kan jobbe seg rundt et besøksforbud etter § 222 a ved å sette særlige betingelser for kontakten (f.eks. tilsyn.) Domstolen vil da kunne ta opp en sak etter bl. §§ 42 og 43 selv om det foreligger besøksforbud da kontakten kan skreddersys for å ivareta kontaktforbudet.

“Dette hjemler ikke etablering av en ordning som bare tillater kontakt mellom far og barn på særlige betingelser, for eksempel slik at det skal være en representant for barneverntjenesten til stede.”

Samvær og omsorg i brøk

Jeg vil i allfall ha 60/40… eller, hva synes du om 30/70? Jeg er umiddelbart skeptisk når en klient tar kontakt med ønske om en viss brøk. Ryggmargsrefleksen min er at jeg blir tvilende til motivet for å komme til advokat. Hva er det som er det ønskelige resultatet? Er det mer tid med barnet eller er det å betale mindre barnebidrag? Domstolene eller advokatene for den saks skyld, opererer ikke med brøk eller prosenter. Går du til retten vil barnet få fast bosted hos den ene forelderen og et angitt samvær med den andre. Samværet angis i dager og timer så får de makter som har interesse i å oversette dette til brøk gjøre det. Barnerett er skreddersøm. Man skreddersyr en løsning som er bra for barnet basert på de kortene som er utdelt og da de livene foreldrene lever.

Konkrete problemer som skiftordninger osv. tilsier at man må strekke seg mot hvilke dager og i hvilke intervaler samværet skal være. Den enseste gangen jeg nevner brøk som advokat er når jeg tar meg i å si 50/50 i stedet for det korrekte “delt fast bosted.”

Samvær og omsorg i brøk

Samvær og omsorg i brøk

Jeg vil i allfall ha 60/40… eller, hva synes du om 30/70? Jeg er umiddelbart skeptisk når en klient tar kontakt med ønske om en viss brøk. Ryggmargsrefleksen min er at jeg blir tvilende til motivet for å komme til advokat. Hva er det som er det ønskelige resultatet? Er det mer tid med barnet eller er det å betale mindre barnebidrag? Domstolene eller advokatene for den saks skyld, opererer ikke med brøk eller prosenter. Går du til retten vil barnet få fast bosted hos den ene forelderen og et angitt samvær med den andre. Samværet angis i dager og timer så får de makter som har interesse i å oversette dette til brøk gjøre det. Barnerett er skreddersøm. Man skreddersyr en løsning som er bra for barnet basert på de kortene som er utdelt og da de livene foreldrene lever.

Konkrete problemer som skiftordninger osv. tilsier at man må strekke seg mot hvilke dager og i hvilke intervaler samværet skal være. Den enseste gangen jeg nevner brøk som advokat er når jeg tar meg i å si 50/50 i stedet for det korrekte “delt fast bosted.”

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Hvor fornøyd er samværsforeldrene med samværet?

I en undersøkelse gjort i 2001 (Kari Jevne “Samværsfedre – ansvarsløse lekeonkler eller ordentlige pappaer”) viser resultatet at av fedre som har samvær så er 76% fornøyde med samværet, mens hvor mødre har samvær er 67% fornøyde.

Vi har en rettstradisjon hvor morspresumpsjonen har stått sterkt formelt og som enda viser muskler i norske domstoler hos enkelte aktører som har praktisert barneretten i en slik epoke. Det er ikke vanskelig å se for seg at det kan være en sammenheng mellom den selvfølge at noen mødre føler et større “eierskap” til barna og at de er mindre fornøyde med å være i en posisjon hvor de er samværsforeldre. Man kan se det fra et likestillingsperspektiv eller fra en mer rettsfilosofisk vinkel, men jeg hører gjerne andres synspunkter på denne forskjellen mellom mor og far.

Hvor fornøyd er samværsforeldrene med samværet?

I en undersøkelse gjort i 2001 (Kari Jevne “Samværsfedre – ansvarsløse lekeonkler eller ordentlige pappaer”) viser resultatet at av fedre som har samvær så er 76% fornøyde med samværet, mens hvor mødre har samvær er 67% fornøyde.

Vi har en rettstradisjon hvor morspresumpsjonen har stått sterkt formelt og som enda viser muskler i norske domstoler hos enkelte aktører som har praktisert barneretten i en slik epoke. Det er ikke vanskelig å se for seg at det kan være en sammenheng mellom den selvfølge at noen mødre føler et større “eierskap” til barna og at de er mindre fornøyde med å være i en posisjon hvor de er samværsforeldre. Man kan se det fra et likestillingsperspektiv eller fra en mer rettsfilosofisk vinkel, men jeg hører gjerne andres synspunkter på denne forskjellen mellom mor og far.

Berammelse av planleggingsmøte som fjernmøte/telefonmøte

Som jeg har vært inne på tidligere er prosessen etter barneloven ikke helt lik i tingrettene rundt om i landet. De fleste tingretter gjennomfører ikke et planleggingsmøte mellom dommer og advokater over telefon i saker etter barneloven. Da barneloven har en egen bestemmelse om saksforberedende møter (§ 61) og da slike møter nesten alltid blir avholdt, fremstår det som unødvendig og kanskje en misforståelse at det i tillegg gjennomføres et planleggingsmøte før man avholder det vanlige planleggingsmøtet.

Telefonmøtet som vanligvis gjennomføres svært raskt har følgende standardspørsmål:

1. Bør det gjennomføres rettsmekling (se vedlegg) eller mekling i rettsmøte?
I barnesaker er mekling pålagt og rettsmekling er en integrert del i barnerettsprosessen. Spørsmålet passer ikke inn i saker etter barneloven.

2. Bør saken behandles etter særlige regler?
Lovvalget er sjeldent et tema i barnefordelingssaker. Det er barneloven som gjelder og det er egne bestemmelser om hva en stevning og et tilsvar skal innholde. Også dette spørsmålet fremstår feilplassert i en slik prosess.

3. Skal det avholdes rettsmøter under saksforberedelsen, og kan det være hensiktsmessig å avgjøre prosessen etter et slikt møte?
Barneloven har en egen bestemmelse, § 61, som legger til rette for at dette er hovedregelen uansett.

4. Skal partene levere skriftlige innlegg som del av avgjørelsesgrunnlaget?
Dette er ikke naturlig i saker etter barneloven.

5. Bør behandlingen deles opp?
Det kan være rom for å se på et slikt spørsmål, selv om det vil være få saker etter barneloven som kan eller bør deles opp. Det kan være at barna er i så forskjellige situasjoner at det er hensiktsmessig å dele opp saken, men jeg har ikke opplevd en slik prosess.

6. Hvilke beviser skal føres?
Et naturlig spørsmål i enhver sak. Retten har et selvstendig ansvar for at saken er tilstrekkelig godt opplyst. Det bør foregå en diwskusjon om hva som er nødvendig, men også hva som er tilstrekkelig. Spørsmålet hører inn under det saksforberedende møtet etter bl. § 61.

7. Kreves det befaring eller tilgang til eller fremlegging av bevis?
Det er ikke ofte at befaring er et tema i barnesaker. Det har vært fremme i noen saker. F.eks i saker hvor det anføres at samværsforelders boforhold er så uholdbare at barn ikke kan bo der under samværet. Som regel vil det være en sakkyndig på banen i slike saker som gjør befaring unødvendig. Tilgang til bevis kan være viktig. En forelder som ikke har del i foreldreansvaret kan ha behov for å vite hva barnevernet, skole, helsesøster eller andre har sagt.

8. Skal bevis sikres?
Det er ikke ofte det er bevis som kan gå tapt i slike saker. Kanskje vil rustesting være et slikt bevis.

9. Bør det oppnevnes sakkyndig?
Et relevant og vanlig spørsmål.

10. Skal det inngis skriftlig sluttinnlegg?
Jeg mener det er unødvendig, men det kreves av de fleste domstler i alle sivile saker. Jussen i barneretten gjør det sjeldent nødvendig med en oppsummering på denne måten. Dersom det ikke tas opp i et slikt møte så inntrer plikten automatisk uansett.

11. Tidspunkt for hovedforhandling?
Vanligvis et spørsmål som tas opp i det saksforberedende møtet.

12. Skal det være fagkyndige eller alminnelige meddommere?
Det er ikke vanlig med noen av delene i saker etter barneloven. Spørsmålet virker ikke egnet i en slik sammenheng. Spesielt når retten i § 61 kan oppnevne sakkyndig.

13. Andre forhold av betydning for saksforberedelsene.

Møtene tar som regel kort tid.

Fri rettshjelp i saker som faller utenfor

I saker etter bl.a. barneloven kapittel 5-7 har du krav på fri rettshjelp (fritt rettsråd) dersom du oppfyller inntektskriteriet på 246.000 brutto som singel eller 349.000 sammenlagt dersom du er gift eller samboer.

Men hva om du har en sak som betyr mye for deg, men som ikke automatisk faller inn under de sakstyper hvor det er sikkert at du får innvilget fri rettshjelp? Det er mulig å søke om 5 timer fri rettshjelp i saker som har stor personlig betydning for deg. Du kan søke selv eller advokaten kan søke for deg. Det er som regel bedre at advokaten søker, men dersom du da risikerer å bli påført utgifter bør du søke selv. Den rette instansen er fylkesmannen i det fylket du bor. Det er 5 timer fri rettshjelp som da kan innvilges og du må argumentere hvorfor den aktuelle saken har stor personlig betydning for deg.

Hjemmelen for å søke om dette er rettshjelploven § 11, 3. ledd:

I andre saker kan det unntaksvis innvilges fritt rettsråd dersom det økonomiske vilkåret etter annet ledd er oppfylt og saken objektivt sett berører søker i særlig sterk grad. Ved vurderingen skal det legges vekt på om saken har likhetstrekk med saksfeltene i første og annet ledd.

Er du i tvil så søk, du får ikke verre svar enn nei. Husk at det er vanlig egenandel på kr. 890,- ved slik rettshjelpinnvilgelse.

Er det lov å lyve i en sivil rettssak?

Er det lov å lyve i en sivil rettssak? Nei. svaret er enkelt. Det er ikke lov å lyve. Skjer det at vitner og andre lyver? helt klart. Det er ofte det kommer to helt forskjellige versjoner av en situasjon fra to forskjellige vitner. Noen ganger er situasjonene oppfattet forskjellig, mens andre ganger er det bevisst løgn.

En gammel kjent undersøkelse var satt opp slik at en mann med litt røffe klær hjalp ei dame med ei veske. Et stykke unna sto en samling personer som senere skulle forklare seg om hva de hadde sett. Flere vitner hadde sett at den røft kledde personen tok vesken i stedet for å at han hjalp damen. Vitnepsykologi har forklart dette ved at man ser det man forventer å se. Fordommer farger hva man egentlig opplever.

Men hva er konsekvensene av at man bevisst lyver som vitne? Det ærlige svaret er at det som regel ikke får noen konsekvens. I straffesaker ser vi nå oftere at de som blir tatt i å lyve i retten blir straffeforfulgt. Enda ser vi ikke samme tendensen i sivile saker. Enda det er klart og det går klart frem fra domstolsbehandlingen at vitnet lyver så er det ingen som anmelder dette og gir det konsekvenser. En vanlig dommerstrofe er at dommeren ikke “fester lit” til vitnets forklaring. Men dersom vitnet har sett noe i en rettsinstans som det i neste instans (lagmannsretten) ikke lengre har sett, så er det åpenbart at forklaringen er tilpasset. Her er det stort potensial for et bedre regelverk som kan gi retten tilbake den pondus og myndighet som den en gang hadde. Kanskje burde avgjørende utsagn protololeres for lettere å konfrontere vedkommende, eller kanskje burde man ta i bruk lydinnspilling eller videoinnspilling i retten slik at det vil være uproblematisk å gjengi det som er fremstilt i første runde.

Delt bosted for barn

Boken baserer seg på resultatene fra delt bosted-undersøkelsen utført på oppdrag av Barne- og likestillingsdepartementet. Den tar for seg erfaringer foreldre og barn har med denne organiseringen av hverdagen, hva som skal til for at delt bosted fungerer bra for barna og foreldrene…

Kjøp boken hos Bokkilden.no

Forskrift om gebyr for offentlig fastsettelse av barnebidrag

§ 1. Når det skal fastsettes gebyr

I saker der bidragsfogden fatter vedtak om fastsettelse eller endring av barnebidrag etter barneloven § 68, § 70 eller § 74 skal hver av partene betale et gebyr til staten.

Bidragsfogdens vedtak kan påklages til nærmeste overordnede organ eller det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.

les de andre bestemmelsene om gebyr for offentlig fastsettelse av barnebidrag her…

Forskrift om gebyr for offentlig fastsettelse av barnebidrag

§ 1. Når det skal fastsettes gebyr

I saker der bidragsfogden fatter vedtak om fastsettelse eller endring av barnebidrag etter barneloven § 68, § 70 eller § 74 skal hver av partene betale et gebyr til staten.

Bidragsfogdens vedtak kan påklages til nærmeste overordnede organ eller det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.

les de andre bestemmelsene om gebyr for offentlig fastsettelse av barnebidrag her…