Barnebortføringsloven

Hva er en ulovlig barnebortføring? spør regjeringen på sine nettsider. Innledningsvis skriver regjeringen:

En typisk barnebortføring er når et barn ulovlig tas ut av landet av en av foreldrene, i strid med foreldreansvaret til gjenværende forelder. Et barn kan også bli ulovlig tilbakeholdt etter et lovlig opphold i utlandet (f eks et ferieopphold eller samvær). Reglene for barnebortføring og tilbakeholdelse er de samme, og begrepet ”barnebortføring” omfatter begge forhold.

I de fleste barnebortføringssaker er det en av foreldrene som bortfører barnet. Begrepet omfatter også de tilfeller der besteforeldre eller en annen slektning bortfører barnet, og reglene er de samme. Dersom barnet er kidnappet av fremmede, eventuelt mot løsepenger, anses det ikke som barnebortføring i denne forstand.

Lov om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m v og om tilbakelevering av barn (barnebortføringsloven) er fra 1988 og trådte i kraft i 1989. Loven gjelder for barn som ikke har fylt 16 år.

§ 11 i barnebortføringsloven bestemmer når en skal regne barnet for ulovlig bortført:

§ 11.
(1) Barn som er ulovlig bortført til eller holdt tilbake her i landet, skal leveres tilbake straks dersom barnet umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen hadde bosted i en stat som er tilsluttet Haag-konvensjonen.

(2) Bortføring eller tilbakeholdelse er ulovlig dersom:
(a) bortføringen eller tilbakeholdelsen er i strid med rett til foreldreansvar som en person, en institusjon eller annen instans har, enten i fellesskap eller alene, ifølge loven i den stat der barnet hadde sitt bosted umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen, og
(b) foreldreansvaret faktisk ble utøvd på den tid bortføringen eller tilbakeholdelsen fant sted, eller ville ha blitt utøvd dersom bortføringen eller tilbakeholdelsen ikke hadde funnet sted.

Selv om hovedregelen er at barn skal tilbakeleveres straks er det unntak til denne hovedregelen i barnebortføringsloven § 12:

§ 12. Tilbakelevering av barn etter § 11 kan nektes dersom:
(a) det når begjæring om tilbakelevering ble innlevert har gått minst ett år fra den ulovlige bortføring eller tilbakeholdelse fant sted, og barnet har funnet seg til rette i sitt nye miljø
(b) det er en alvorlig risiko for at tilbakelevering vil påføre barnet fysisk eller psykisk skade, eller på annen måte sette barnet i en stilling som ikke kan godtas
(c) barnet selv motsetter seg tilbakeleveringen, og det har nådd en alder og modenhetsgrad som gjør det naturlig å ta hensyn til barnets mening
(d) det ikke er forenlig med grunnleggende prinsipper her i landet om vernet av menneskerettighetene å beslutte tilbakelevering.

Rundskriv G-136/91 om barnebortføring
Hague Convention of 25 October 1980 on the Civil Aspects of International Child Abduction

Hvor gammel må man være for å gifte seg?

Ekteskapsloven § 1a bestemmer aldersgrensen for når man kan få lov til å gifte seg i Norge:

§ 1a. Ekteskapsalder.

Den som er under 18 år, kan ikke inngå ekteskap uten samtykke fra dem eller den som har foreldreansvaret, og tillatelse fra fylkesmannen. Fylkesmannen kan ikke gi tillatelse dersom den som søker, er under 16 år.

Er en av dem som har foreldreansvaret, uten rettslig handleevne, eller kan samtykke ikke innhentes innen rimelig tid, er samtykke fra den andre tilstrekkelig. Er begge i en slik situasjon, og det er oppnevnt verge, kreves samtykke fra vergen.

Fylkesmannen kan bare gi tillatelse når det foreligger sterke grunner for å inngå ekteskap.

Nekter de eller den som har foreldreansvaret, eller vergen å gi samtykke, kan fylkesmannen likevel gi tillatelse hvis det ikke er rimelig grunn for nektelsen.

Som det fremgår av regelverket er det opp til foreldrene å samtykke dersom barn mellom 16 år og 18 år ønsker å gifte seg. Jeg vil anta at dette faller inn under foreldreansvaret (barneloven § 30) og ikke inn under myndigheten til den som har den daglige omsorgen / fast bosted (barneloven § 37.)

Hvor gammel må man være for å gifte seg?

Ekteskapsloven § 1a bestemmer aldersgrensen for når man kan få lov til å gifte seg i Norge:

§ 1a. Ekteskapsalder.

Den som er under 18 år, kan ikke inngå ekteskap uten samtykke fra dem eller den som har foreldreansvaret, og tillatelse fra fylkesmannen. Fylkesmannen kan ikke gi tillatelse dersom den som søker, er under 16 år.

Er en av dem som har foreldreansvaret, uten rettslig handleevne, eller kan samtykke ikke innhentes innen rimelig tid, er samtykke fra den andre tilstrekkelig. Er begge i en slik situasjon, og det er oppnevnt verge, kreves samtykke fra vergen.

Fylkesmannen kan bare gi tillatelse når det foreligger sterke grunner for å inngå ekteskap.

Nekter de eller den som har foreldreansvaret, eller vergen å gi samtykke, kan fylkesmannen likevel gi tillatelse hvis det ikke er rimelig grunn for nektelsen.

Som det fremgår av regelverket er det opp til foreldrene å samtykke dersom barn mellom 16 år og 18 år ønsker å gifte seg. Jeg vil anta at dette faller inn under foreldreansvaret (barneloven § 30) og ikke inn under myndigheten til den som har den daglige omsorgen / fast bosted (barneloven § 37.)

Livsarvinger – arvelovens regler

Den kanskje viktigste eller mest brukte bestemmelsen i arveloven er § 29. Regelen som regulerer hvor mye du kan gi bort av din arv dersom du har barn (livsarvinger.)

Arveloven § 29. To tredjepartar av formuen til arvelataren er pliktdelsarv for livsarvingane. Men pliktdelsarven er aldri større enn 1.000.000 kroner til kvart av barna til arvelataren eller til kvart barns linje, likevel såleis at grensa for ein fjernare livsarving er minst 200.000 kroner til kvar einskild.

Arvelataren kan ikkje i testament rå over pliktdelsarv med mindre det er særleg heimel for det.
Det som er viktig er å vite at man kan testamentere bort 1/3 av det man eier til hvem man vil. 2/3 går til barna uansett (eller barnebarna dersom et barn er død.) I praksis betyr dette at dersom man har 2 barn så kan man sørge for at ett barn arver 1/3 og ett barn arver 2/3. Man kan også bestemme at 1/3 går til Røde kors eller andre saker man støtter.

Fortsatt Foreldre

«Fortsatt foreldre» er et kurs fra Modum bad.

Modum bad beskriver på sine nettsider at kurset er for deg som ønsker å:

• bidra til at samarbeidet etter bruddet skal fungere mest mulig positivt for både voksne og barn
• møte mulige konflikter på en konstruktiv og løsningsfokusert måte
• legge bruddet bak deg – og se framover i livet
• få ny innsikt og forståelse som kan bidra til at du kan ivareta foreldrerollen din og samarbeide GODT NOK med den andre forelderen til barna

Kurset Fortsatt Foreldre er mer enn et kurs. Det er også et møtested for foreldre som har barn med en de ikke bor sammen med, et møtested for ny kunnskap, refleksjon og bevisstgjøring av sin egen rolle som forelder og samarbeidspartner. På kurset treffer man andre i samme situasjon som kan gi viktige innspill til hvordan man kan skape et godt samarbeidsklima og prioritere barnas behov for trygghet og forutsigbarhet i sine liv hvor de skal tilpasse seg mor og far sine nye livssituasjoner, som kan inkludere både nye partnere og andre barn, bosted og sosialt liv.

kursoversikt finner du her…

Har du deltatt på dette kurset? Gi gjerne tilbakemelding.

Endelig enighet i en barnefordelingssak – Hvor lenge «varer» et forlik?

Forlik kan inngås både i retten (rettsforlik) og utenfor retten (utenomrettslig forlik.) Hvis en ser bort fra spørsmålet om rettskraft og tvangskraft er det en del som spør hvor lenge et forlik varer eller hvor lenge det bør vare. Et forlik kan inneha bestemmelser om varighet. Man kan inngå en såkalt midlertidig avtale eller man kan inngå det man tar sikte på å kalle en endelig avtale.

Barneretten er spesiell siden det konflikten ofte står om er noe som endrer seg over tid. Når det styrende i barneretten er «barnets beste» vil det ikke sjeldent forekomme at barnets beste har endret seg fra når konflikten var tilspisset sist og det ble inngått forlik. Det er mange eksempler på at et forlik som var antatt endelig ikke er eller bør være det. Et eksempel er et forlik når barnet er 3 år gammelt ikke nødvendigvis er i tråd med barnets eget ønske når barnet er 10 år. Et annet eksempel er at en av partene flytter og et forlik praktisk ikke er gjennomførbart eller at gjennomføringen vil bli belastende for barnet grunnet reiseavstanden.

Dersom forliket er inngått i retten vil man da måtte anlegge endringssøksmål etter § 64 i barneloven dersom man ønsker å få et nytt resultat. Dette rettsgrunnlaget skal anvendes selv om rettsforliket er gammelt. Dersom forliket er utenomrettslig skal søksmål anlegges på vanlig måte og avvisningsgrunnene er betydelig redusert. Felles for begge fremgangsmåtene er at meklingsattest som ikke er eldre enn 6 mnd må foreligge.

Høring av barn som er under 7 år

De fleste kjenner til at barn som har fylt 7 år skal høres før retten fatter en beslutning som er av stor betydning for barnet. Når barnet har fylt 12 år er regelen at barnets mening skal tillegges stor vekt. Men hva med barn under 7 år? Skal de noen gang høres?

Utfordringen med å få retten til å bruke ressurser på å høre meningen til barn under 7 år er at det ikke er noen plikt til å gjøre det. Dersom barn som har fylt 7 år ikke blir hørt så er det en saksbehandlingfeil som vil føre til en automatisk opphevning av dommen i saken og en ny behandling av saken i retten.

Dersom man ønsker og mener at et barn på 5 eller 6 år skal høres så er det åpning i barneloven for det. § 31, 2. ledd sier at barn som er 7 år skal høres, men de fleste glemmer at § 31, første ledd sier at » Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er.» Det er noe merkelig hvor sjeldent retten velger å høre barn som er 5-6 år gamle. Det er selvfølgelig begrenset hva man kan få ut av en samtale med så unge barn, men det er etter min mening flere saker hvor en samtale med et 6 år gammelt barn vil kunne avsløre mye om tilknytningen til foreldrene. Nå har jeg opplevd at 6åringer har blitt hørt, men det hører til sjeldenheten. Barns modenhet vil variere og grensen på 7 år kan slå kunstig ut i noen tilfeller. Det finnes selfølgelig barn på 6 år som er mer modne enn barn på 7 år.

På den andre siden vil det ofte i saker hvor en sakkyndig er oppnevnt til å gjøre en utredning være observasjon av barn under 7 år. Det er da ikke uvanlig at en fanger opp uttalelser og annet som kommer fra så unge barn.

Arveavgift: Arv og gaver til arvelaterens/giverens barn, fosterbarn – herunder stebarn

Har du litt penger eller andre verdier og har lyst å berike dine barn uten at staten forsyner seg mer enn nødvendig? Dette er grensene for arveavgift i 2010 (stortingsvedtak):

Av de første 470 000 kroner intet
Av de neste 330 000 kroner 6 pst.
Av overskytende beløp 10 pst.

Altså kan du overføre kr. 470.000,- fra hver av foreldrene (940.000) før staten forsyner seg av dine allerede mange ganger beskattede midler. Husk også at dersom du arver mer enn 940.000 kroner fra dine foreldre eller andre, så kan du gi avkall på det overskytende til fordel for dine barn for å beholde mest mulig innen familien.

Forskrift om rett til stønad når barnets far ikke er kjent

forskriften er liten og inneholder 2 bestemmelser + 1 bestemmelse om når den trer i kraft.

§ 1. En enslig mor mister retten til stønad hvis barnets far ikke er kjent og hun lever sammen med en mann som ikke kan utelukkes å være faren, med mindre hun sannsynliggjør at han ikke er far til barnet.

En mann er utelukket som far dersom det i samsvar med lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre er fastslått ved rettskraftig dom, forelegg eller skriftlig erkjennelse at en annen er far til barnet.

§ 2. Arbeids- og velferdsetaten kan sette som vilkår for rett til stønad at barnets mor ved blodprøver og DNA-test sannsynliggjør at den mannen hun lever sammen med ikke er far til barnet. Utgiftene til blodprøver og analyser betales av det offentlige.

Mest brukte bestemmelser i barneloven og hva hovedbudskapet er

Barneloven har 89 bestemmelser, men ikke alle er like ofte brukt av advokater i og utenfor retten. Her er en liten og enkel liste over de mest brukte bestemmelsene og hva hovedbudskapet i dem er:

§ 31.
Lovfester barnas rett til å bli hørt etter alder og modenhet. Etter 7 år skal barna høres, men bestemmelsens første ledd åpner for å høre mindre barn.

§ 36.
Barnelovens bestemmelse om fast bosted. Det er av denne bestemmelsen det har fremgått at det ikke kan idømmes delt omsorg og denne bestemmelsen er endret med virkning fra 01.07.2010.

§ 41.
Barnelovens bestemmelse om reise til utlandet med barnet. Kort fortalt kan en ikke motsette seg kortere utenlandsreiser hvis det ikke er frykt for at barnet ikke vil komme tilbake igjen.

§ 42.
Bestemmelsen lovfester barnets rett til samvær med begge sine foreldre.

§ 43.
Bestemmelsen lovfester foreldrenes rett til samvær. Den gir også hjemmel for å stoppe samvær dersom barnet tar skade av samværet.

§ 44.
Regulerer hvordan reisekostnadene ved samvær skal fordeles. Hint: de skal ikke deles likt.

§ 48
Bestemmelsen er den samme i de fleste siviliserte land og sier at alle avgjørelser skal gjøres i barnets interesse. Altså bestemmelsen om «barnets beste.»

§ 56
Bestemmer at partene må ha meklingsattest for å kunne bringe en sak inn for tingretten.

§ 60
Bestemmer at det i noen tilfeller kan tas midlertidige beslutninger. Også hvor saken ikke er brakt inn ved stevning enda.

§ 61
Regulerer saksforberedende møter, prøveordninger og hvem som skal dekke kostnader til sakkyndig bistand som også oppnevnes etter § 61.

§ 64
Bestemmer at man under visse vilkår kan få prøve sin sak på nytt for domstolene.

§ 65
Sier noe om når man kan bruke tvang (tvangsbot og tvangshenting) for avhenting av barn.