“Det er barnets sak” av Elisabeth Gording Stang

I denne boka analyseres og beskrives barnevernets hjelpetiltak fra et praktisk og juridisk perspektiv. Dette er nytt og etterlyst fagstoff. Framstillingen tar utgangspunkt i konkrete saker fra barneverntjenesten. Tidligere barnevernsbarns uttalelser knyttet til bruken av hjelpetiltak er brukt som illustrasjoner for å løfte fram barnas stemmer. Boka har et gjennomgående fokus på barnet og på barnets egen deltakelse i saken. Et hovedbudskap er at hensynet til barnet i større grad enn det som hittil har vært vanlig skal prioriteres, både i teori og praksis. I boka skisseres flere forslag til å styrke barnets stilling. Hensynet til barnets beste, det biologiske prinsipp og det minste inngreps prinsipp diskuteres.

Boka behandler blant annet spørsmål om:
– barnets rett til å bli sett og hørt
– prosessuelle rettigheter
– samtykke
– bruk av tvang
– retten til hjelp
– erstatning for barnevernets unnlatelser
– forholdet mellom barnevernloven og FNs barnekonvensjon.

Målgruppen er alle som arbeider med barns rettigheter og barnevernsspørsmål. Boka retter seg også mot studenter innenfor juss- og barnevernpedagogutdanningen, og bør for øvrig kunne leses av alle med interesse for barnerett og barnevern. Framstillingsformen er lettfattelig, grundig og oversiktlig.

Elisabeth Gording Stang er ansatt som forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Boka ble til i årene som stipendiat ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo. Hun har tidligere utgitt boka Barns rett til foreldre. Tvangsadopsjon av fosterbarn etter barnevernloven (1995).

Boken kan kjøpes:
Universitetsforlaget
Bokkilden

Saker skal ha et fornuftig formål

“Saken kan avvises dersom den utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål og er anlagt av en person som misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker.”

Dette er en bestemmelse du finner i tvisteloven §2-2 (5). Saker etter barneloven har en del egne prosessbestemmelser, men utfylles av tvisteloven som er styrende prosesslovgivning for alle sivile søksmål (straffeprosessloven styrer prosessen i straffesaker.)

Det vil også si at saker om samvær, foreldreansvar og fast bosted også skal vurderes etter denne normen. Kanskje spesielt i barnesaker er det litt vanskelig da sakens tema, barna, er under stadig utvikling og endring av behov. Jg har så langt ikke opplevd at bestemmelsen har blitt anvendt i denne sammenhengen.

Foreldreansvar og religiøs tilhørlighet

religionbarnForeldre som har del i foreldreansvaret og som ikke er medlem av statskirken står fritt til å bestemme om deres barn skal være medlem av statskirken eller ikke. Dersom begge foreldrene er medlem av statskirken kan ikke foreldrene bestemme at barnet ikke skal være medlem. Etter Grunnloven § 2 skal foreldre oppdra barna sine i den evangelisk-lutherske religion dersom de selv bekjenner seg til den.

§ 2.
Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.

Nettopp at de selv må tilhøre denne troen for at det skal foreligge en plikt gir religionsfrihet. Også loven om den norske kirke fra 1996 regulerer dette spørsmålet. Dette er et av områdene hvor del i foreldreansvaret har betydning.

5 ting å tenke på i et saksforberedende møte

1. Det er partene selv som skal snakke mest. Mange foreldre (klienter) er ikke forberedt på at det er de som har hovedrollen og blir overrasket når det viser seg at det ikke er advokaten de har ansatt som skal ta ordet.

2. De fleste domstoler har et ganske stort press på at det skal inngås forlik. Ikke vær overrasket om dommeren nesten ”presser” partene mot et forlik. Vær derimot klar over at et forlik er frivillig og at en dommer aldri kan bestemme at partene skal gå med på noe. En dom i din disfavør kan ankes.

3. Inntrykk er viktig. Dommere er mennesker. Sakkyndige er kanskje til og med menneskekjennere. Inntrykket du som part gjør i møtet vil klart kunne være med å styre utfallet i saken.

4. Barnefordelingssaker skaper sterke følelser. Be om pause dersom det blir overveldende og tårene kommer. Du vil møte forståelse for at slike saker kan være tunge å gjennomgå.

5. Det kan avholdes opp til tre saksforberedende møter. Det er ganske vanlig at det blir avholdt mer enn ett saksforberedende møte og at man søker å få til en midlertidig ordning som kan utprøves. Forbered deg på hva du kan akseptere midlertidig og hvilke løsninger som vil teste dine bekymringer slik at de best mulig blir avklart.

5 ting å tenke på i et saksforberedende møte

1. Det er partene selv som skal snakke mest. Mange foreldre (klienter) er ikke forberedt på at det er de som har hovedrollen og blir overrasket når det viser seg at det ikke er advokaten de har ansatt som skal ta ordet.

2. De fleste domstoler har et ganske stort press på at det skal inngås forlik. Ikke vær overrasket om dommeren nesten ”presser” partene mot et forlik. Vær derimot klar over at et forlik er frivillig og at en dommer aldri kan bestemme at partene skal gå med på noe. En dom i din disfavør kan ankes.

3. Inntrykk er viktig. Dommere er mennesker. Sakkyndige er kanskje til og med menneskekjennere. Inntrykket du som part gjør i møtet vil klart kunne være med å styre utfallet i saken.

4. Barnefordelingssaker skaper sterke følelser. Be om pause dersom det blir overveldende og tårene kommer. Du vil møte forståelse for at slike saker kan være tunge å gjennomgå.

5. Det kan avholdes opp til tre saksforberedende møter. Det er ganske vanlig at det blir avholdt mer enn ett saksforberedende møte og at man søker å få til en midlertidig ordning som kan utprøves. Forbered deg på hva du kan akseptere midlertidig og hvilke løsninger som vil teste dine bekymringer slik at de best mulig blir avklart.

Fokus på forlik i barnefordelingssaker

Saker etter barneloven eller såkalt barnefordelingssaker er spesielle på mange måter. Det er et helt sett med egne prosessregler som gjør seg gjeldende og som ofte ikke benyttes i andre sakstyper. En av de mest særegne trekkene ved barnefordelingssaker er at det er et enormt fokus på forlik. Loven pålegger partene å mekle på familievernkontoret før de kan ta saken til retten (barneloven § 56, 2. ledd) og de pålegger dommeren å legge til rette for at partene skal kunne inngå forlik (barneloven § 59, 2. ledd). Dommeren kan sågar benytte hele tre saksforberedende møter (barneloven § 61) hvis det er mulig at det kan føre til et forlik. I tillegg pålegger barneloven advokatene til begge partene å være forliksinnstilte (barneloven § 49.)

Hvorfor så stort fokus på enighet i saker om fast bosted og samvær? Forlik eller avtale gir mulighet til skreddersøm. Et forlik vil kunne løse mange flere samarbeidsproblemer enn hva en dommer vanligvis får til i en dom. Man kan ta med hvordan meldinger skal gis, kontakt på internett og masse annet. Jeg kaller dette skreddersøm. I tillegg vil dommer og sakkyndige ofte fokusere på eierskap til resultatet. Det er lettere å leve med et resultat man selv har vært med på å utforme, fremfor et resultat som bestemmes helt og holdent av noen andre. Det er lettere for foreldrene å forklare barna at dette er vi enige om, enn at èn av foreldrene føler at alt er tapt og samtidig må formidle budskapet til barna (eller i det minste leve med det.)

Fokus på forlik i barnefordelingssaker

Saker etter barneloven eller såkalt barnefordelingssaker er spesielle på mange måter. Det er et helt sett med egne prosessregler som gjør seg gjeldende og som ofte ikke benyttes i andre sakstyper. En av de mest særegne trekkene ved barnefordelingssaker er at det er et enormt fokus på forlik. Loven pålegger partene å mekle på familievernkontoret før de kan ta saken til retten (barneloven § 56, 2. ledd) og de pålegger dommeren å legge til rette for at partene skal kunne inngå forlik (barneloven § 59, 2. ledd). Dommeren kan sågar benytte hele tre saksforberedende møter (barneloven § 61) hvis det er mulig at det kan føre til et forlik. I tillegg pålegger barneloven advokatene til begge partene å være forliksinnstilte (barneloven § 49.)

Hvorfor så stort fokus på enighet i saker om fast bosted og samvær? Forlik eller avtale gir mulighet til skreddersøm. Et forlik vil kunne løse mange flere samarbeidsproblemer enn hva en dommer vanligvis får til i en dom. Man kan ta med hvordan meldinger skal gis, kontakt på internett og masse annet. Jeg kaller dette skreddersøm. I tillegg vil dommer og sakkyndige ofte fokusere på eierskap til resultatet. Det er lettere å leve med et resultat man selv har vært med på å utforme, fremfor et resultat som bestemmes helt og holdent av noen andre. Det er lettere for foreldrene å forklare barna at dette er vi enige om, enn at èn av foreldrene føler at alt er tapt og samtidig må formidle budskapet til barna (eller i det minste leve med det.)

Lukkede dører i saker etter barneloven

De fleste saker i norske domstoler går for åpne dører. Det vil si at de som ønsker det kan møte i retten å følge forhandlingene fra tilskuerplass. Mest typisk er det at det sitter skoleklasser eller andre interesserte (pressen) i straffesaker. Det er straffesakene som oftest fanger avisenes interesse og dermed profilerer advokater. Enkelte saker, spesielt de som omhandler barn (barneloven og barnevernloven), går for lukkede dører.

Det er ikke sjeldent at unge foreldre (noen ganger også litt eldre foreldre) tar med seg sin egen mor eller far inn i retten. Det skjer at dommeren kommer inn, mor eller far til parten sitter ved siden av eller bake i retten, og får da beskjed av dommeren om at de må gå ut av lokalet. Erfarne advokater ser dette før dommeren kommer og rettleder da vedkommende slik at man unngår å gjøre et dårlig inntrykk.

Avslutningsvis kan det være grunn til å påpeke at man kan lukke dørene også i andre saker avhengig av om lovens vilkår i hvert enkelt tilfelle gir dommeren vurderingsrom til å avgjøre dette. Jeg har opplevd dommere som lukker dørene på tvilsomme grunnlag med visshet om at forhandlingene da vil går lettere fremover. Dette har jeg bl.a. opplevd i skiftesamlinger i konkursbo hvor enkelte som ikke har krav i boet bare ønsker å være til stede å se at det går nedover med konkursskyldneren.

Saksomkostninger som taktisk virkemiddel

En klassisk situasjon er at en av partene har fri rettshjelp og den andre parten ikke har det. Den mest typiske situasjonen er at far som ønsker mer samvær eller samvær i det hele tatt ikke har fri rettshjelp, mens mor som ønsker begrensninger i samværet har fri rettshjelp. Ikke sjeldent har jeg som advokat opplevd at far ikke har hatt råd til å forfølge sin rett slik han selv ser det.

En far som betaler bidrag for 3 barn og som har et økonomisk fellesskap med andre som ikke tjener særlig, kan fort ha betydelig dårligere økonomi enn en mor som tjener 240.000 kr. brutto i året.

Kanskje er det grunn til å gjøre de økonomiske grensene mer flytende. Man kan innføre automatisk innvilgelse til begge partene dersom den ene parten etter rettshjelploven har fått innvilget fri rettshjelp. Rett og slett gjøre regelverket slik at dersom en av partene oppfyller vilkårene så innvilges begge partene fri rettshjelp. Jeg kan ikke se at dette vil være en regel som vil gi urimelig utslag ettersom begge partene ”slipper billig fra konflikten.” Med lovens fokus på at det er barnets interesser som skal ivaretas og ikke minst at partene ikke for domstolene har fri rådighet over sakens utfall tilsier at en slik regel ville vært fornuftig.

Stort press i saksforberedende møter

Mange opplever saksforberedende møter for retten forskjellig. Noen opplever ganske firkantede ”forhandlinger” eller meklinger som nok rettere beskriver situasjonen. Er det ikke rom for forlik så avsluttes meklingsdelen og det legges en plan for videre saksbehandling.

Andre opplever det motsatte. De får en dommer som ønsker forlik for nesten enhver pris. I det mest ekstreme tilfellet har jeg som advokat opplevd at dommeren holdt partene i retten en fredag kveld til kl. 21. Da hadde rettsforhandlingene startet kl. 09:00 samme dag og man presset partene i 12 timer. Partene inngikk forlik og noen dager senere kom endringssøksmålet.

Dommere burde oppfordres til å søke balanse og gjerne samordne sin praksis mer slik at presset på forlik ikke blir så stort at man skaper situasjoner ingen av partene egentlig ønsker og bare legger til rette for at det blir tatt ut endringssøksmål etter §64.

Hvis et forlik sitter så langt inne at man må bruke mange timer på å justere forliket er det grunn til å være varsom. Her burde kanskje advokatene oftere i fellesskap stå frem å påpeke den uholdbare praksisen. I noen tilfeller nevner dommeren sågar at han eller hun ikke ønsker å skrive en dom og at partene bør bli enige. Dette kan etter min mening være grunn til å rapportere dommeren.

Barn med spesielle behov

Barnefordelingssaker hvor barnet har spesielle behov vil lett bli annerledes enn andre barnefordelingssaker. Et barn med autisme, asberger eller tauretts vil for eksempel ofte forsterke fokuset på stabilitet foran andre hensyn som kunne vært mer fremtredende. I større grad vil kanskje den som blir boende i barndomshjemmet ha en fordel eller den som er en garantist for fortsatt skolegang på samme skole eller i samme barnehage. Barnets egen mening kan fort komme i bakgrunnen eller veie sterkere da muligens det særlige behovet gjør barnet mer sårbart dersom ønskene ikke blir etterkommet.

Det er etter min mening en selvfølge at det oppnevnes en sakkyndig med det spesielle behovet som kjent område, helst spesialområde, dersom saken skal få en forsvarlig saksbehandling og være så godt opplyst som barneloven forutsetter at barnefordelingssaker skal være. Her har retten et særlig ansvar da partene ikke har fri rådighet over saken og retten har et individuelt ansvar for å påse at resultatet blir til barnets beste. Etter min mening burde retten strekke seg langt i at sakkyndig her skal oppnevnes på statens regning uavhening av om partene har rett til fri sakførsel eller ikke.

Barn med spesielle behov

Barnefordelingssaker hvor barnet har spesielle behov vil lett bli annerledes enn andre barnefordelingssaker. Et barn med autisme, asberger eller tauretts vil for eksempel ofte forsterke fokuset på stabilitet foran andre hensyn som kunne vært mer fremtredende. I større grad vil kanskje den som blir boende i barndomshjemmet ha en fordel eller den som er en garantist for fortsatt skolegang på samme skole eller i samme barnehage. Barnets egen mening kan fort komme i bakgrunnen eller veie sterkere da muligens det særlige behovet gjør barnet mer sårbart dersom ønskene ikke blir etterkommet.

Det er etter min mening en selvfølge at det oppnevnes en sakkyndig med det spesielle behovet som kjent område, helst spesialområde, dersom saken skal få en forsvarlig saksbehandling og være så godt opplyst som barneloven forutsetter at barnefordelingssaker skal være. Her har retten et særlig ansvar da partene ikke har fri rådighet over saken og retten har et individuelt ansvar for å påse at resultatet blir til barnets beste. Etter min mening burde retten strekke seg langt i at sakkyndig her skal oppnevnes på statens regning uavhening av om partene har rett til fri sakførsel eller ikke.

Bestemmelser som ”mangler” i barneloven

Barneloven er fleksibel. Den kan tøyes i den retningen dommeren til enhver tid mener er riktig da bestemmelsene gir anvisning på en helhetsvurdering der det meste er med i vurderingen og hvor styrende bestemmelse er § 48 om at avgjørelser skal være til ”barnets beste.”

Helhetsvurderinger og stadig blikk mot barnets beste har gjort at lovverket er svært uforutsigbart da man aldri kan fortelle klienter hva som sikkert blir konsekvensen dersom noen handler i strid med det som er bestemt. Det er fortsatt slik at dersom noen for eksempel flytter uten å ha varslet slik som man nå etter loven skal, så har det ingen automatisk konsekvens. Det skal fortsatt vurderes om tilbakeflytting er det beste for barnet.

Spørsmålet må være om ikke man kan si generelt at et forutsigbart lovverk er til det beste for barnet, slik at flere handlinger får automatiske konsekvenser. Ikke minst burde man kunne vurdert konsekvensbestemmelser knyttet til manglende etterkomming av samvær hvor man ikke har gått til sak for å begrense samværet. For eksempel ved at det automatisk kan kreves inn bot dersom barnet ikke leveres til avtalt samvær innen 2 uker. Er det mistanke om vold eller annet overgrep gir dette den som har mistanken en handlingsplikt (innkalle til familievern, anmeldelse eller annet.) Utformingen til bestemmelsen vil måtte ta høyde for enkelte unntak.

Bestemmelser som ”mangler” i barneloven

Barneloven er fleksibel. Den kan tøyes i den retningen dommeren til enhver tid mener er riktig da bestemmelsene gir anvisning på en helhetsvurdering der det meste er med i vurderingen og hvor styrende bestemmelse er § 48 om at avgjørelser skal være til ”barnets beste.”

Helhetsvurderinger og stadig blikk mot barnets beste har gjort at lovverket er svært uforutsigbart da man aldri kan fortelle klienter hva som sikkert blir konsekvensen dersom noen handler i strid med det som er bestemt. Det er fortsatt slik at dersom noen for eksempel flytter uten å ha varslet slik som man nå etter loven skal, så har det ingen automatisk konsekvens. Det skal fortsatt vurderes om tilbakeflytting er det beste for barnet.

Spørsmålet må være om ikke man kan si generelt at et forutsigbart lovverk er til det beste for barnet, slik at flere handlinger får automatiske konsekvenser. Ikke minst burde man kunne vurdert konsekvensbestemmelser knyttet til manglende etterkomming av samvær hvor man ikke har gått til sak for å begrense samværet. For eksempel ved at det automatisk kan kreves inn bot dersom barnet ikke leveres til avtalt samvær innen 2 uker. Er det mistanke om vold eller annet overgrep gir dette den som har mistanken en handlingsplikt (innkalle til familievern, anmeldelse eller annet.) Utformingen til bestemmelsen vil måtte ta høyde for enkelte unntak.

Hva slags advokat er du?

Et spørsmål advokater ofte får er ”hva slags advokat er du?” Advokat er ikke en utdannelse i seg selv. Advokater er utdannet jurister og har i hovedsak fått en utdannelse som er lik. Noen har masteroppgaver eller valgfag som skiller dem litt ut, men som regel ikke med en slik dybde at de har blitt eksperter på et tema.

Etter endt juristutdannelse er det valg av jobb som definerer den kunskapsstien man blir å følge. Enten man begynner som jurist i NAV og blir flink på sosialrett eller man begynner i et forsikringsselskap og blir flink i erstatningsrett, så har man samme juridiske grunnutdannelse. Det er tre veier til å bli advokat etter endt utdannelse. Advokatfullmektig, politifullmektig eller dommerfullmektig. Alle tre fullmektigretningene gir relevant praksis hvis man ønsker å bli advokat, politiadvokat eller dommer. I tillegg til praksiskravet er det også krav til kurs og antall saker.

Etter man har blitt advokat er det naturlig å ta litt forskjellige type saker (spesielt om man jobber i et lite firma) slik at man kan finne ut selv hvor man er flink og hvilke sakstyper man trives med. Som politiadvokat er du åpenbart spesialisert i strafferett, som dommerfullmektig har du en ganske allsidig bakgrunn, men med noen begrensninger (generelt er det ikke anbefalt at dommerfullmektiger tar barnefordelingssaker hvis de ikke har spesiell kompetanse eller erfaring på området.) Som advokat er det lettest i starten å finne ut hva man ikke vil jobbe med. Etter hvert oppdager både advokaten selv, men også klientenes anbefaling til andre, hvilke rettsområder som passer advokaten.

Advokater kan ikke kalle seg spesialister. Det er ingen sertifiseringsordning som holder styr på dette. For å signalisere for omverden hva man er god til kan man i stede kalle seg barnefordelingsadvokat, skilsmisseadvokat eller forsvarer. Dette kan samtidig være noe misvisende siden mange advokater tar de fleste sakstyper (almenpraktiserende), men er særlig erfaren på èn ting, for eksempel barnerett (fast bosted, samvær og foreldreansvar.)

En saksbehandling til barnets beste

Barneloven § 48 er kjent for alle som har vært involvert i en sak etter barneloven enten du har vært part eller advokat.

§ 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

De fleste er kjent med at man i avgjørelser etter barneloven skal ha fokus på at løsningen man kommer til skal være til barnets beste. Dette i motsetning til å la foreldrenes behov eller andres interesser være styrende. Det som kanskje ikke blir like mye fokusert på er at “handsaminga av slike saker” skal være til barnets beste også. Det vil si at ikke bare avgjørelsene, men fremgangsmåten skal være lagt opp slik at prosessen tar hensyn til barnas beste.

Bestemmelsen er nok i stor grad med på å underbygge det sterke fokus som er på forliksforhandlinger i saker etter kapittel 7 i barneloven. Bestemmelsen kan være styrende for at man velger flere saksforberedende møter, at man velger en psykolog til å snakke med barnet i stedet for en uerfaren dommer eller at man tar andre valg som gjør at barnet opplever minst mulig problemer tilknyttet foreldrenes uenighet.

Barneloven vs. barnevernloven

Kan foreldre reise sak mot hverandre om samvær etter at barnevernet har overtatt omsorgen etter barnevernloven § 4-12?
Det blir et spørsmål hvorvidt foreldrene har rettslig interesse i dette spørsmålet siden de ikke har mandat til å inngå forlik eller at domstolen har mulighet til å avsi en aktuell dom. Man må ha et signal om at en tilbakeføring av omsorgen er nærliggende for at dette skal være et spørsmål retten bør se på. Dersom omsorgen nettopp er overført og det ikke foreligger særlige sterke holdepunkter for at avgjørelsen snarlig blir reversert antar jeg at søskmålet burde avvises.

Kan foreldre reise sak mot hverandre om fast bosted etter at barnevernet har overtatt omsorgen etter barnevernloven § 4-12?
På samme måte som for samvær vil en tilbakeføring av omsorgen være nærliggende før retten bør ta opp saken.

Kan foreldre reise sak mot hverandre om foreldreansvar etter at barnevernet har overtatt omsorgen etter barnevernloven § 4-12?
Foreldreansvaret overtas ikke av barnevernet (kommunen) i saker om omsorgsovertakelse. Med de begrensninger som følger av barnevernloven vil foreldreansvaret fortsatt utøves av de biologiske foreldre som før omsorgsovertakelsen hadde foreldreansvar. Et praktisk eksempel vil være at en av foreldrene som ikke tidligere har hatt del i foreldreansvaret ønsker dette etter at barnevernet har overtatt omsorgen. Del i foreldreansvaret vil gi partsstatus i evt tilbakeføringssak og vil sette forelderen i en mye bedre stilling mht innsyn og informasjon om barnet.

Betydningen av at søsken bor sammen i barnefordelingssaker

Mange foreldre som er i et samlivsbrudd og som er uenig i det meste er ofte enig i èn ting. Søsken skal få bo sammen og vokse opp sammen. De ønsker ofte at barna skal være hos den respektive forelder samtidig.

Høyesterett har i flere avgjørelser lagt til grunn at søsken ikke skal splittes. Det vil ofte være nær tilknytning mellom søsken og denne tilknytningen forsterkes noen ganger av at det blir et samlivsbrudd mellom foreldrene. Man opplever flere ganger at barn som skal høres i en rettslig prosess (barneloven § 31) ikke ønsker å ta stilling til hvem av foreldrene barnet skal bo sammen med og i stedet forteller at han eller hun ønsker å bo med sitt søsken. Dette kan selvfølgelig være det viktigste for barnet, men det kan også være en måte ikke å såre den andre forelder på og føle seg lojal mot begge. Dette forsterkes spesielt hos barn i 7-9 års alderen er min erfaring og spesielt etter det blir opplyst om at foreldrene skal få vite det som blir sagt.

Det er grader i argumentasjonen knyttet til hvilken betydning søsken har. Halvsøsken kan stille seg noe annerledes i enkelte tilfeller og avstanden mellom hjemmene kan også få betydning.

Kan barnet tas med til utlandet under samværet?

Sommeren er høysesong for utenlandsreiser og mange samværsforeldre ønsker å ta med seg barna på ferie i utlandet. Hvorvidt samværsforelderen har rett til å ta med seg barnet på ferietur til Sverige, Danmark eller noen av Sydenlandene avhenger av hvorvidt han eller hun har del i foreldreansvaret eller ikke. Samværsforeldre som har del i foreldreansvaret har etter barneloven § 41 rett til å ta med seg barnet på kortere utenlandsferder, mens samværsforeldre som ikke har del i foreldreansvaret må ha samtykke fra bostedsforelderen eller få en rettslig kjennelse på at det skal være tillatt. De tolkninger som er gjort av teoretikere mht hva som er kortere varierer. Dette er uansett ingen rettskilde og har bare relativ vekt etter hvor god argumentasjonen bak er fra gang til gang.

Poenget bak bestemmelsen bør være normale ferieturer som vanligvis er på 1-2 uker. Da typisk charterferie eller lignende. Utenlandsreiser som er over lengre tid, 3-4 uker, er noe mer usikkert etter min mening, men kan kanskje være velbegrunnet i de tilfeller at samværsforelderen har familie eller slekt i et annet land og turen er knyttet opp mot et opphold der. Her som ellers må det vurderes opp mot barnets beste, jf. barneloven § 48.

Tilsyn under samvær: Kan man pålegge noen å være tilsynsperson?

Hvilke type saker er tilsyn vanligvis aktuelt?
I mange barnefordelingssaker er det bekymringer knyttet til samværsforelderen om i hvilken grad han eller hun har belastninger som kan gjøre samværet utrygt eller på annen måte til en negativ opplevelse for barnet. Ofte er det bekymringer om rus (alkohol eller narkotika) som er fremtredende. Andre ganger er det bekymringer om voldlig adferd (agressjon og sinnemestingsproblemer, samt direkte vold) eller seksuelt misbruk. I saker hvor man lever med slike bekymringer vil det ofte være naturlig at man fører tilsyn med samværet enten konstant eller gjennom stikkontroller.

Hvem benyttes vanligvis som tilsynspersoner?
Avtaler mellom foreldrene i eller utenfor retten baserer seg som oftes på at tredjepersoner påtar seg oppgaven frivillig. Noen ganger tar bostedsforelderen (hans/hennes samboer eller andre i nær familie) på seg oppgaven. Andre ganger finner man frem til felles venner som begge parter har tillit til.

Det som er viktig å huske er at man som hovedregel ikke kan binde noen til å være tilsynsperson uten deres samtykke. Dette bl.a. fordi de ikke er part i saken og ikke omfattes av dens rettskraftvirkninger.

Kan noen pålegges å være tilsynspersoner?
Etter barneloven § 43, 3. ledd kan retten pålegge BUFetat å føre tilsyn med et samvær. Retten kan bare pålegge 16 timer tilsyn pr. år, slik at et tilsyn av denne karakter egner seg best til stikkontroll eller annen kontroll hvor samværet ikke skal overværes konstant. BUFetats plikt til å stille opp i slike situasjoner er videre regulert i Forskrift om nærare føresegner om oppnemning av tilsynsperson, utøving av tilsynet og godtgjering for dette fra 2006.

Det heter i § 1 i forskriften:

Den statlege regionale familievernmyndigheten har ansvar for at det blir oppnemnd tilsynsperson i samband med samvær, i dei tilfelle retten pålegg det etter barnelova § 43 tredje stykket, anna punktum. Den forelder som skal ha samvær under tilsyn, vender seg til næraste offentlege familievernkontor.

Tilsynspersonen kan vere ein tilsatt fagperson ved familievernkontoret, eller ein som kontoret inngår avtale med. Tilsynspersonen må vere egna i forhold til domspremissane for tilsynet.

Jeg har et inntrykk av at bestemmelsen ikke brukes ofte og at det lett blir å skylde på ressurser i den enkelte kommune. Jeg tror og håper dette er en ordning som domstolene blir flinkere til å benytte og som stortinget med tiden vil utvide. Når lovgivningen legger opp til en utstrakt samværsrett er det av og til nødvendig at det bygges ut et apparat som kan håndtere den retten som ofte idømmes. En utvanning av bruken av denne ordningen fører nok lett til at samvær idømmmes i saker hvor man burde utvise mer forsiktighet rett og slett fordi man tror valget står mellom samvær uten tilsyn eller ikke noe samvær i det hele tatt.