«Det er barnets sak» av Elisabeth Gording Stang

I denne boka analyseres og beskrives barnevernets hjelpetiltak fra et praktisk og juridisk perspektiv. Dette er nytt og etterlyst fagstoff. Framstillingen tar utgangspunkt i konkrete saker fra barneverntjenesten. Tidligere barnevernsbarns uttalelser knyttet til bruken av hjelpetiltak er brukt som illustrasjoner for å løfte fram barnas stemmer. Boka har et gjennomgående fokus på barnet og på barnets egen deltakelse i saken. Et hovedbudskap er at hensynet til barnet i større grad enn det som hittil har vært vanlig skal prioriteres, både i teori og praksis. I boka skisseres flere forslag til å styrke barnets stilling. Hensynet til barnets beste, det biologiske prinsipp og det minste inngreps prinsipp diskuteres.

Boka behandler blant annet spørsmål om:
– barnets rett til å bli sett og hørt
– prosessuelle rettigheter
– samtykke
– bruk av tvang
– retten til hjelp
– erstatning for barnevernets unnlatelser
– forholdet mellom barnevernloven og FNs barnekonvensjon.

Målgruppen er alle som arbeider med barns rettigheter og barnevernsspørsmål. Boka retter seg også mot studenter innenfor juss- og barnevernpedagogutdanningen, og bør for øvrig kunne leses av alle med interesse for barnerett og barnevern. Framstillingsformen er lettfattelig, grundig og oversiktlig.

Elisabeth Gording Stang er ansatt som forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Boka ble til i årene som stipendiat ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo. Hun har tidligere utgitt boka Barns rett til foreldre. Tvangsadopsjon av fosterbarn etter barnevernloven (1995).

Boken kan kjøpes:
Universitetsforlaget
Bokkilden

Saker skal ha et fornuftig formål

«Saken kan avvises dersom den utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål og er anlagt av en person som misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker.»

Dette er en bestemmelse du finner i tvisteloven §2-2 (5). Saker etter barneloven har en del egne prosessbestemmelser, men utfylles av tvisteloven som er styrende prosesslovgivning for alle sivile søksmål (straffeprosessloven styrer prosessen i straffesaker.)

Det vil også si at saker om samvær, foreldreansvar og fast bosted også skal vurderes etter denne normen. Kanskje spesielt i barnesaker er det litt vanskelig da sakens tema, barna, er under stadig utvikling og endring av behov. Jg har så langt ikke opplevd at bestemmelsen har blitt anvendt i denne sammenhengen.

Foreldreansvar og religiøs tilhørlighet

religionbarnForeldre som har del i foreldreansvaret og som ikke er medlem av statskirken står fritt til å bestemme om deres barn skal være medlem av statskirken eller ikke. Dersom begge foreldrene er medlem av statskirken kan ikke foreldrene bestemme at barnet ikke skal være medlem. Etter Grunnloven § 2 skal foreldre oppdra barna sine i den evangelisk-lutherske religion dersom de selv bekjenner seg til den.

§ 2.
Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.

Nettopp at de selv må tilhøre denne troen for at det skal foreligge en plikt gir religionsfrihet. Også loven om den norske kirke fra 1996 regulerer dette spørsmålet. Dette er et av områdene hvor del i foreldreansvaret har betydning.

5 ting å tenke på i et saksforberedende møte

1. Det er partene selv som skal snakke mest. Mange foreldre (klienter) er ikke forberedt på at det er de som har hovedrollen og blir overrasket når det viser seg at det ikke er advokaten de har ansatt som skal ta ordet.

2. De fleste domstoler har et ganske stort press på at det skal inngås forlik. Ikke vær overrasket om dommeren nesten ”presser” partene mot et forlik. Vær derimot klar over at et forlik er frivillig og at en dommer aldri kan bestemme at partene skal gå med på noe. En dom i din disfavør kan ankes.

3. Inntrykk er viktig. Dommere er mennesker. Sakkyndige er kanskje til og med menneskekjennere. Inntrykket du som part gjør i møtet vil klart kunne være med å styre utfallet i saken.

4. Barnefordelingssaker skaper sterke følelser. Be om pause dersom det blir overveldende og tårene kommer. Du vil møte forståelse for at slike saker kan være tunge å gjennomgå.

5. Det kan avholdes opp til tre saksforberedende møter. Det er ganske vanlig at det blir avholdt mer enn ett saksforberedende møte og at man søker å få til en midlertidig ordning som kan utprøves. Forbered deg på hva du kan akseptere midlertidig og hvilke løsninger som vil teste dine bekymringer slik at de best mulig blir avklart.

5 ting å tenke på i et saksforberedende møte

1. Det er partene selv som skal snakke mest. Mange foreldre (klienter) er ikke forberedt på at det er de som har hovedrollen og blir overrasket når det viser seg at det ikke er advokaten de har ansatt som skal ta ordet.

2. De fleste domstoler har et ganske stort press på at det skal inngås forlik. Ikke vær overrasket om dommeren nesten ”presser” partene mot et forlik. Vær derimot klar over at et forlik er frivillig og at en dommer aldri kan bestemme at partene skal gå med på noe. En dom i din disfavør kan ankes.

3. Inntrykk er viktig. Dommere er mennesker. Sakkyndige er kanskje til og med menneskekjennere. Inntrykket du som part gjør i møtet vil klart kunne være med å styre utfallet i saken.

4. Barnefordelingssaker skaper sterke følelser. Be om pause dersom det blir overveldende og tårene kommer. Du vil møte forståelse for at slike saker kan være tunge å gjennomgå.

5. Det kan avholdes opp til tre saksforberedende møter. Det er ganske vanlig at det blir avholdt mer enn ett saksforberedende møte og at man søker å få til en midlertidig ordning som kan utprøves. Forbered deg på hva du kan akseptere midlertidig og hvilke løsninger som vil teste dine bekymringer slik at de best mulig blir avklart.

Fokus på forlik i barnefordelingssaker

Saker etter barneloven eller såkalt barnefordelingssaker er spesielle på mange måter. Det er et helt sett med egne prosessregler som gjør seg gjeldende og som ofte ikke benyttes i andre sakstyper. En av de mest særegne trekkene ved barnefordelingssaker er at det er et enormt fokus på forlik. Loven pålegger partene å mekle på familievernkontoret før de kan ta saken til retten (barneloven § 56, 2. ledd) og de pålegger dommeren å legge til rette for at partene skal kunne inngå forlik (barneloven § 59, 2. ledd). Dommeren kan sågar benytte hele tre saksforberedende møter (barneloven § 61) hvis det er mulig at det kan føre til et forlik. I tillegg pålegger barneloven advokatene til begge partene å være forliksinnstilte (barneloven § 49.)

Hvorfor så stort fokus på enighet i saker om fast bosted og samvær? Forlik eller avtale gir mulighet til skreddersøm. Et forlik vil kunne løse mange flere samarbeidsproblemer enn hva en dommer vanligvis får til i en dom. Man kan ta med hvordan meldinger skal gis, kontakt på internett og masse annet. Jeg kaller dette skreddersøm. I tillegg vil dommer og sakkyndige ofte fokusere på eierskap til resultatet. Det er lettere å leve med et resultat man selv har vært med på å utforme, fremfor et resultat som bestemmes helt og holdent av noen andre. Det er lettere for foreldrene å forklare barna at dette er vi enige om, enn at èn av foreldrene føler at alt er tapt og samtidig må formidle budskapet til barna (eller i det minste leve med det.)

Fokus på forlik i barnefordelingssaker

Saker etter barneloven eller såkalt barnefordelingssaker er spesielle på mange måter. Det er et helt sett med egne prosessregler som gjør seg gjeldende og som ofte ikke benyttes i andre sakstyper. En av de mest særegne trekkene ved barnefordelingssaker er at det er et enormt fokus på forlik. Loven pålegger partene å mekle på familievernkontoret før de kan ta saken til retten (barneloven § 56, 2. ledd) og de pålegger dommeren å legge til rette for at partene skal kunne inngå forlik (barneloven § 59, 2. ledd). Dommeren kan sågar benytte hele tre saksforberedende møter (barneloven § 61) hvis det er mulig at det kan føre til et forlik. I tillegg pålegger barneloven advokatene til begge partene å være forliksinnstilte (barneloven § 49.)

Hvorfor så stort fokus på enighet i saker om fast bosted og samvær? Forlik eller avtale gir mulighet til skreddersøm. Et forlik vil kunne løse mange flere samarbeidsproblemer enn hva en dommer vanligvis får til i en dom. Man kan ta med hvordan meldinger skal gis, kontakt på internett og masse annet. Jeg kaller dette skreddersøm. I tillegg vil dommer og sakkyndige ofte fokusere på eierskap til resultatet. Det er lettere å leve med et resultat man selv har vært med på å utforme, fremfor et resultat som bestemmes helt og holdent av noen andre. Det er lettere for foreldrene å forklare barna at dette er vi enige om, enn at èn av foreldrene føler at alt er tapt og samtidig må formidle budskapet til barna (eller i det minste leve med det.)

Lukkede dører i saker etter barneloven

De fleste saker i norske domstoler går for åpne dører. Det vil si at de som ønsker det kan møte i retten å følge forhandlingene fra tilskuerplass. Mest typisk er det at det sitter skoleklasser eller andre interesserte (pressen) i straffesaker. Det er straffesakene som oftest fanger avisenes interesse og dermed profilerer advokater. Enkelte saker, spesielt de som omhandler barn (barneloven og barnevernloven), går for lukkede dører.

Det er ikke sjeldent at unge foreldre (noen ganger også litt eldre foreldre) tar med seg sin egen mor eller far inn i retten. Det skjer at dommeren kommer inn, mor eller far til parten sitter ved siden av eller bake i retten, og får da beskjed av dommeren om at de må gå ut av lokalet. Erfarne advokater ser dette før dommeren kommer og rettleder da vedkommende slik at man unngår å gjøre et dårlig inntrykk.

Avslutningsvis kan det være grunn til å påpeke at man kan lukke dørene også i andre saker avhengig av om lovens vilkår i hvert enkelt tilfelle gir dommeren vurderingsrom til å avgjøre dette. Jeg har opplevd dommere som lukker dørene på tvilsomme grunnlag med visshet om at forhandlingene da vil går lettere fremover. Dette har jeg bl.a. opplevd i skiftesamlinger i konkursbo hvor enkelte som ikke har krav i boet bare ønsker å være til stede å se at det går nedover med konkursskyldneren.

Saksomkostninger som taktisk virkemiddel

En klassisk situasjon er at en av partene har fri rettshjelp og den andre parten ikke har det. Den mest typiske situasjonen er at far som ønsker mer samvær eller samvær i det hele tatt ikke har fri rettshjelp, mens mor som ønsker begrensninger i samværet har fri rettshjelp. Ikke sjeldent har jeg som advokat opplevd at far ikke har hatt råd til å forfølge sin rett slik han selv ser det.

En far som betaler bidrag for 3 barn og som har et økonomisk fellesskap med andre som ikke tjener særlig, kan fort ha betydelig dårligere økonomi enn en mor som tjener 240.000 kr. brutto i året.

Kanskje er det grunn til å gjøre de økonomiske grensene mer flytende. Man kan innføre automatisk innvilgelse til begge partene dersom den ene parten etter rettshjelploven har fått innvilget fri rettshjelp. Rett og slett gjøre regelverket slik at dersom en av partene oppfyller vilkårene så innvilges begge partene fri rettshjelp. Jeg kan ikke se at dette vil være en regel som vil gi urimelig utslag ettersom begge partene ”slipper billig fra konflikten.” Med lovens fokus på at det er barnets interesser som skal ivaretas og ikke minst at partene ikke for domstolene har fri rådighet over sakens utfall tilsier at en slik regel ville vært fornuftig.

Stort press i saksforberedende møter

Mange opplever saksforberedende møter for retten forskjellig. Noen opplever ganske firkantede ”forhandlinger” eller meklinger som nok rettere beskriver situasjonen. Er det ikke rom for forlik så avsluttes meklingsdelen og det legges en plan for videre saksbehandling.

Andre opplever det motsatte. De får en dommer som ønsker forlik for nesten enhver pris. I det mest ekstreme tilfellet har jeg som advokat opplevd at dommeren holdt partene i retten en fredag kveld til kl. 21. Da hadde rettsforhandlingene startet kl. 09:00 samme dag og man presset partene i 12 timer. Partene inngikk forlik og noen dager senere kom endringssøksmålet.

Dommere burde oppfordres til å søke balanse og gjerne samordne sin praksis mer slik at presset på forlik ikke blir så stort at man skaper situasjoner ingen av partene egentlig ønsker og bare legger til rette for at det blir tatt ut endringssøksmål etter §64.

Hvis et forlik sitter så langt inne at man må bruke mange timer på å justere forliket er det grunn til å være varsom. Her burde kanskje advokatene oftere i fellesskap stå frem å påpeke den uholdbare praksisen. I noen tilfeller nevner dommeren sågar at han eller hun ikke ønsker å skrive en dom og at partene bør bli enige. Dette kan etter min mening være grunn til å rapportere dommeren.