Politiets rolle i barnefordelingssaker

Mange tenker at alt som er knyttet til rett og urett er en politisak. Kanskje brytes en samværsavtale eller kanskje reiser samværsforelderen bort en helg med barnet på tross av at hun eller han lovet at samværet skulle foregå et annet sted.

Utgangspunktet er at politi og påtalemyndighet ikke har noe som helst med sivile saker å gjøre. Da selvfølgelig også saker tilknyttet barnefordelingsspørsmål. Det er selvfølgelig unntak hvor noe straffbart skjer (vold etc), men i de begrensede tilfeller uten at det skjer noe kriminelt, er det i tråd med tvangskraft-reglene at politiet har en rolle hvor de sørger for tilbakelevering hvor retten har avsagt kjennelse i det enkelte tilfellet.

Likevel er det flere innad i politiet som strekker ut en hånd når det er behov for hjelp. Noen ganger gjør dette mye mer skade en godt. Mange ganger legger politiet første mann til mølla prinsippet til grunn mht hva som har skjedd og burde i stedet hatt et stramt forhold til hva som er deres rolle i samfunnet. Det skal ikke være politiets rolle å avgjøre hva som er et barns beste uavhengig av en rettslig vurdering.

Facebook, Nettby og andre nettsamfunn i barnefordelingssaker

En sak hvor tema er hvor et barn skal bo fast og hvilket samværssystem som skal gjelde er ofte ikke vanskelig juridisk, men desto oftere vanskelig faktisk. Problemet for retten, sakkyndige og noen ganger også advokatene er å ha grep om hva som er faktum i saken. Hvordan er situasjonen til partene?

Den senere tiden har bruken av nettsamfunn som facebook og nettby eksplodert. I tillegg anvender mange Microsoft sin tjeneste MSN hvor de snakker direkte med hverandre. Parallelt med at bruken av nettsamfunn øker har utskrifter fra disse sidene begynt å dukke opp som bevis i barnefordelingssaker. Bilder av barna som er lagt ut, bilder hvor foreldrene fester eller hvor noen omtales negativt. Det blir et tema om at den andres slekt er inne på profiler og skriver kommentarer eller i noen tilfeller også at den andre har funnet passordet og logget seg inn. I det hele tatt har nettet skapt en ny type sak for mange. En sak hvor bevisene er mer tilgjengelige og hvor kommentarer og dialoger er lett beviselig.

Det kan være greit å vite at det i utgangspunktet ikke er noe forbud mot å føre slike bevis. De er like tillatelige som et hvert annet dokument. Reglene for avskjæring er de samme som for andre bevis hvor bl.a. bevis som bare skal tjene som karakterbeskrivelse lett blir avskjært dersom det ikke har særlig betydning for de vurderingstema saken omhandler.

Når skal meklingsattest utstedes ved separate meklinger?

Noen foreldre har et så høyt konfliktnivå eller andre momenter som gjør et møte på samme kontor ubehagelig. Disse vil ofte få mulighet til å møte hver for seg på samme eller hvert sitt familievernkontor. Dersom det holdes separat mekling hvor foreldrene gjennomfører hvert sitt møte, har hver av partene rett til å få meklingsattest så snart begge meklingsmøtene er gjennomførte (meklingsforskriften § 8, første ledd, tredje punktum.) Det vil variere om meklingsattesten utleveres ved slutten av det siste møtet eller om det sendes i posten til begge foreldrene.

Bruk av sakkyndig – Saksbehandlingstiden i domstolene

I NOU 1998:17 «Barnefordelingssaker» skriver utvalget på side 25 (pkt 5.2.3) at det er samstemmighet om at oppnevning av sakkyndige er den faktor som aller mest fører til forelengelse av saksbehandlingen. Det tar tid å finne en sakkyndig som partene kan enes om og som kan påta seg oppdraget. I praksis er det nå slik at valg av sakkyndig i stor grad er opp til retten (iallfall etter nr. 1 i § 61 men ofte tar retten seg den frihet etter nr. 3 også) Noen ganger kan den sakkyndige ikke ta fatt på arbeidet med en gang og trenger svært ofte 2-3 mnd på å fullføre sitt arbeid. Videre kan saksbehandlingstiden forlenges ved at det nå er 4 kalendere som skal finne dato for hovedforhandling i stedet for 3 datoer.

Jeg har ikke opplevd at retten er var med å oppnevne sakkyndig med dette som begrunnelse, men om det foregår hvor begrunnelsen er begravd under en mer «spiselig» begrunnelse er vanskelig å vite. Det kan noen ganger virke som om det er tilfeldig hvorvidt retten ønsker bistand av en sakkyndig. Noen tingretter er mer opptatt av sin statistikk mht saksbehandlingstid og vil derfor «trikse» med saksbehandlingen for at det skal se fint ut. Jeg har bl.a. i denne sammenhengen opplevd èn tingrett i Norge som stanser sakene mellom saksforberedende møter. Dette skal strengt tatt ikke gjøres i disse periodene, men det ser nok bra ut på statistikken.

Spørsmål fra leser om mekling på familievernkontoret

Spørsmål fra leser:
hva med når den som stadig innkaller til megling aldri møter opp?

Svar fra Barnerettsadvokaten:
Hva som skjer når en av partene ikke møter til mekling er regulert i en egen forskrift som gjelder for mekling.

FOR 2006-12-18 nr 1478: Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven.

Det er i § 8 om meklingsattest at konsekvensen fremkommer:

§ 8. Meklingsattest

Meklingsattest skal utstedes etter én times mekling selv om foreldrene ønsker å mekle videre. Dersom den ene av foreldrene ikke har møtt fram, skal hun eller han ikke få meklingsattest. Ved separat mekling utstedes meklingsattest etter at begge foreldrene har meklet.

Mekler kan utstede meklingsattest dersom fraværsgrunnen ikke har opphørt innen rimelig tid, jf. § 6 andre ledd.

Det skal framgå av meklingsattesten hvem som har vært mekler og dato for utstedelse av attesten.

Det skal framgå av meklingsattesten hvis bare den ene forelderen har møtt til mekling.

Meklingsattesten er gyldig i seks måneder.

Det er altså slik at dersom du ønsker deg en meklingsattest for å kunne ta saken inn til en avgjørelse i retten, så får du det hvis du har innkalt til mekling og den andre ikke møter. Dersom du selv da ikke møter får du heller ikke en attest og du har ingen mulighet til å få saken avgjort. Dette virker ganske godt da det bare er den som vil ha endring på det systemet som er mellom foreldrene som taper på å ikke møte.

Det er ikke slik at det har noen andre konsekvenser å ikke møte. Det står i § 7 at man har plikt til å møte, men det er ingen som følger dette opp. Det er ingen som henter deg eller benytter tvang på noen måte. Familievernkontoret har ingen myndighet og kan ikke bestemme noe som helst om utfallet. Familievernkontoret kan utelukkende være en arena hvor partene for forsøke å komme til enighet. Det mer dikrete svaret til ditt spørsmål er at ingenting skjer. Dersom en slik trend oppstår (med at den som innkaller ikke møter) så er det bare å la være å møte selv. Samtidig vil jeg også tro at man vil kunne vektlegge et slikt mønster om det blir sak senere i retning av at den som ikke møter da har mer interesse i å straffe den andre forelderen enn å være opptatt av barnets beste.

Hvem får omsorgen for mitt barn dersom jeg dør?

Spørsmålet kommer opp nå og da. Mange foreldre lurer på i hvor stor grad de kan påvirke hvem som får ansvaret for barnet dersom de selv dør. Den kanskje mest vanlige problemstillilingen er at barnet bor fast med sin mor eller far og har ingen kontakt med den andre forelderen. Det kan være mange årsaker til dette og det er ikke uvanlig at en forelder ønsker at egne foreldre eller søsken skal ha ansvaret dersom de skulle falle fra mens barnet er umyndig.

Spørsmålet reguleres av barneloven § 63:

§ 63. Handsamingsmåten for krav om foreldreansvar etter dødsfall

Når den som får foreldreansvaret etter § 38 første stykket, ikkje budde saman med barnet, eller den av foreldra som får foreldreansvaret etter § 38 andre stykket, ikkje hadde foreldreansvaret da den andre døydde, kan andre innan seks månader etter dødsfallet reise sak med krav om å få foreldreansvaret og om å få bu fast saman med barnet. Retten kan ta førebels avgjerd etter § 60.

Der den attlevande er sikta, tiltala eller dømd for forsettleg eller overlagt å ha valda at den andre er død, kan andre alltid reise sak med krav om å få foreldreansvaret innan seks månader etter at siktinga eller tiltala er fråfallen eller dom i straffesaka er rettskraftig. Dersom den attlevande krev foreldreansvaret, skal retten berre gå med på kravet når dette klart er til beste for barnet. Retten tek førebels avgjerd etter § 60 a.

Retten skal avgjere spørsmålet i orskurd, som kan ankast. Retten skal til vanleg kalle inn til munnleg forhandling før det vert teke avgjerd. Det skal leggjast vekt på om den attlevande av foreldra ønskjer foreldreansvaret. Ingen kan få foreldreansvaret utan å oppfylle vilkåra i fjerde stykket.

Der ingen lenger har foreldreansvaret for eit barn, jf. § 38 tredje stykket, skal dei som ønskjer foreldreansvaret, vende seg til tingretten der barnet bur. Kjem det berre eitt krav om å få foreldreansvaret, skal retten gå med på kravet, utan når det er fare for at barnet ikkje vil få forsvarleg stell og fostring, eller det vil lide skade på annan måte. Avslag på eit krav om foreldreansvaret skal gjerast i orskurd, og kan ankast.

Før retten avgjer saka, skal dei næraste slektningane til barnet eller dei som barnet bur saman med, ha høve til å uttale seg. Retten kan sjå bort frå uttaleretten etter dette stykket når særlege grunnar gjer uttale uturvande. Barnet skal høyrast etter § 31.

Retten kan la ein person få foreldreansvaret aleine eller la gifte eller sambuande få det saman. Får nokon annan enn attlevande far, mor eller medmor foreldreansvaret, skal retten også avgjere om faren, mora eller medmora framleis skal ha del i foreldreansvaret. Har foreldra skriftleg gjeve uttrykk for kven dei ønskjer skal ha foreldreansvaret etter at dei er døde, bør det leggjast vekt på det.

Retten kan setje som vilkår for avgjerda at barnet i ei viss tid ikkje skal kunne flyttast frå heimen der det bur, dersom flyttinga kan vere uheldig for barnet, og det ikkje er rimeleg grunn til å flytte.

Dersom ingen har meldt seg eller retten gjev avslag på alle krav om foreldreansvaret, skal retten melde frå til barneverntenesta. Barneverntenesta skal plassere barnet etter reglane i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester § 4-14 og § 4-15 første stykket. §§ 4-16, 4-17, 4-18 første stykket og 4-20 gjeld tilsvarande.

Avgjerd etter paragrafen her kan innstemnast på ny for retten av den attlevande av foreldra og endrast dersom særlege grunnar talar for det. § 64 tredje stykket gjeld tilsvarande.

Hvor skal rettssaken gå?

I de fleste sivile saker skal saken gå der saksøkte bor. Det er noen unntak til denne regelen også i andre saker enn barnefordelingssaker.
Hvor saken skal gå kalles «verneting.»

Tvistelovens alminellige bestemmelse om verneting er § 4-4:

§ 4-4. Alminnelig verneting

(1) Søksmål kan reises ved saksøktes alminnelige verneting.

(2) Fysiske personer har alminnelig verneting der de har bopel. Den som har bopel i flere rettskretser, har alminnelig verneting i alle rettskretsene.

(3) Virksomheter registrert i Foretaksregisteret har alminnelig verneting på det sted virksomhetens hovedkontor ifølge registreringen ligger. Utenlandske næringsvirksomheter med filial, agentur eller lignende forretningssted i Norge har alminnelig verneting på dette forretningsstedet dersom søksmålet gjelder virksomheten der.

(4) Staten har alminnelig verneting i Oslo. Fylkeskommuner og kommuner har alminnelig verneting der hovedadministrasjonen ligger. Selvstendige offentlige foretak har alminnelig verneting der styret har sitt sete.

(5) Virksomheter eller sammenslutninger uten alminnelig verneting etter tredje og fjerde ledd har alminnelig verneting samme sted som den person stevningen skal forkynnes for.

Saker etter barneloven har et unntak i barneloven § 57:

§ 57. Kvar sak skal reisast

Sak etter § 56 må reisast for den domstolen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist. Dersom saka gjeld søsken med ulikt alminneleg verneting, kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har alminneleg verneting. Dersom barnet bur på sperra adresse, jf. lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering med forskrifter, eller det er søkt om eller gjeve løyve til å nytte fiktive personopplysningar for barnet, jf. lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet § 14 a, kan saka reisast for Oslo tingrett.

Enkelt forklart skal saker etter barneloven anlegges hvor barnet bor i stedet for der saksøker bor (den forelder som blir saksøkt).

Bestemmelsen i barneloven er ikke ulik bestemmelsen for hvor mekling etter barneloven skal finne sted:

§ 5. Stedet for mekling

Mekling etter ekteskapsloven og for samboere skal skje på det stedet i landet der foreldrene hadde siste felles bopel. Mekling etter barneloven § 51 første ledd skal holdes på det stedet i landet der saken skal behandles for domstolen. Dersom foreldrene er enige, kan de likevel avtale at det skal mekles et annet sted. Mekler skal avvise en begjæring om mekling dersom meklingssak mellom de samme parter allerede er under behandling hos annen mekler.

Når særlig tungtveiende grunner taler for det, kan mekler avgjøre at det skal mekles på det stedet i landet der den andre forelderen bor.

Foreldre som bor svært langt fra hverandre, kan unntaksvis møte hos hver sin mekler og mekle ved telefonsamtaler eller videokonferanser. Mekler som har mottatt begjæring om mekling, skal avvise krav om telefon- eller videomekling dersom dette ikke anses som hensiktsmessig i den konkrete saken.

Ankeutdrag og juridisk utdrag

Dersom du anker en sak til lagmannsretten etter at den er behandlet i tingretten vil du bli pålagt å lage et ankeutdrag til hovedforhandlingen i lagmannsretten. Dette er som regel en kronologisk oversikt over sakens dokumenter med indeksering og sidetall. Dette vil gjøre det enkelt å referere til bevis i innledningsforedragene. Det er den ankende parts som har ansvaret for dette. Man kan også bli bedt om å ha klart et juridisk utdrag. gjerne utarbeidet i forståelse med ankemotparten. Man skal da i prosedyrene ha samlet de rettskilder (vanligvis bare rettspraksis) som man ønsker å referere til.

Krav om foreldreansvar etter dødsfall

I barneloven § 63 beskrives fremgangsmåten for å kreve foreldreansvaret etter dødsfall.

§ 63. Handsamingsmåten for krav om foreldreansvar etter dødsfall

Når den som får foreldreansvaret etter § 38 første stykket, ikkje budde saman med barnet, eller den av foreldra som får foreldreansvaret etter § 38 andre stykket, ikkje hadde foreldreansvaret da den andre døydde, kan andre innan seks månader etter dødsfallet reise sak med krav om å få foreldreansvaret og om å få bu fast saman med barnet. Retten kan ta førebels avgjerd etter § 60.

Der den attlevande er sikta, tiltala eller dømd for forsettleg eller overlagt å ha valda at den andre er død, kan andre alltid reise sak med krav om å få foreldreansvaret innan seks månader etter at siktinga eller tiltala er fråfallen eller dom i straffesaka er rettskraftig. Dersom den attlevande krev foreldreansvaret, skal retten berre gå med på kravet når dette klart er til beste for barnet. Retten tek førebels avgjerd etter § 60 a.

Retten skal avgjere spørsmålet i orskurd, som kan ankast. Retten skal til vanleg kalle inn til munnleg forhandling før det vert teke avgjerd. Det skal leggjast vekt på om den attlevande av foreldra ønskjer foreldreansvaret. Ingen kan få foreldreansvaret utan å oppfylle vilkåra i fjerde stykket.

Der ingen lenger har foreldreansvaret for eit barn, jf. § 38 tredje stykket, skal dei som ønskjer foreldreansvaret, vende seg til tingretten der barnet bur. Kjem det berre eitt krav om å få foreldreansvaret, skal retten gå med på kravet, utan når det er fare for at barnet ikkje vil få forsvarleg stell og fostring, eller det vil lide skade på annan måte. Avslag på eit krav om foreldreansvaret skal gjerast i orskurd, og kan ankast.

Før retten avgjer saka, skal dei næraste slektningane til barnet eller dei som barnet bur saman med, ha høve til å uttale seg. Retten kan sjå bort frå uttaleretten etter dette stykket når særlege grunnar gjer uttale uturvande. Barnet skal høyrast etter § 31.

Retten kan la ein person få foreldreansvaret aleine eller la gifte eller sambuande få det saman. Får nokon annan enn attlevande far, mor eller medmor foreldreansvaret, skal retten også avgjere om faren, mora eller medmora framleis skal ha del i foreldreansvaret. Har foreldra skriftleg gjeve uttrykk for kven dei ønskjer skal ha foreldreansvaret etter at dei er døde, bør det leggjast vekt på det.

Retten kan setje som vilkår for avgjerda at barnet i ei viss tid ikkje skal kunne flyttast frå heimen der det bur, dersom flyttinga kan vere uheldig for barnet, og det ikkje er rimeleg grunn til å flytte.

Dersom ingen har meldt seg eller retten gjev avslag på alle krav om foreldreansvaret, skal retten melde frå til barneverntenesta. Barneverntenesta skal plassere barnet etter reglane i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester § 4-14 og § 4-15 første stykket. §§ 4-16, 4-17, 4-18 første stykket og 4-20 gjeld tilsvarande.

Avgjerd etter paragrafen her kan innstemnast på ny for retten av den attlevande av foreldra og endrast dersom særlege grunnar talar for det. § 64 tredje stykket gjeld tilsvarande.