Saksomkostninger i barnefordelingssaker

frisakførselDet er foreslått endringer i barneloven som skal gi barneloven en egen bestemmelse om saksomkostninger. Dersom dette skjer vil denne gå foran bestemmelsene i tvisteloven som nå er gjeldende også for barneloven:

§ 20-2. Sakskostnader til en part som har vunnet

(1) En part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten.

(2) Saken er vunnet hvis parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, eller hvis motpartens sak er avvist eller hevet fordi den er frafalt eller ikke hører under domstolene. Gjelder saken flere krav mellom samme parter, er det samlede utfallet avgjørende.

(3) Motparten kan helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Det legges særlig vekt på
a) om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom eller først ble bevismessig avklart etter saksanlegget,
b) om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak eller har avslått et rimelig forlikstilbud, eller
c) om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak.

Saker etter barneloven er spesielle da regelen sjelden praktiseres slik ordlyden er. Det hender ofte at en part får mer eller mindre fullt ut medhold og det idømmes delte saksomkostninger. Etter at et overveiende flertall av de tingretter jeg har prosedert i har lagt seg på en praksis som enten er i strid med bestemmelsen eller i beste fall tolker den svært utvidet forbereder jeg nå mine klienter i barnesaker på at uansett resultat på de regne med å dekke sine egne saksomkostninger. Det er også i denne retning forslag til særlige saksomkostningsbestemmelser i barneloven heller. Dersom utgangspunktet skiftes fra at vinner får sine omkostninger dekket av taper endrer også det holdningene folk har for å gå til retten. Det har lenge vært en høy terskel og personlig vanskelig for de fleste å stevne den andre forelderen til retten.

Med en mer eller mindre fast praksis om delte omkostninger vil de som har fri rettshjelp lettere bruke rettsapparatet i visshet om at deres kostnader ikke blir høyere enn det de på forhånd er klar over er deres egenandel, mens de som er over grensen for rettshjelp, men ikke har romslig økonomi taper uansett om de vinner eller taper saken. Fri rettshjelp-parten får rett og slett muligheten til å straffe den andre økonomisk ved å kjøre sak. Etter min mening blir det derfor feil dersom praksis i for stor grad frikjenner de som går til unødige søksmål. Det sløver også advokatbestandens rådgivning hvor risikoen knyttet til kostnader nesten ikke blir et tema og hvor sakens resultat utelukkende skal være knyttet til barnets beste, selv om det er minimale justeringer eller å opprettholde status-quo.

Første møte med advokat i barnefordelingssak

Huskeliste AdvokatmøteNoen er bare i kontakt med advokat èn gang i livet. Noen er i kontakt med advokat årlig. Som advokat er det lettere når klienten hjelper deg å skaffe oversikt over situasjonen. Det er mange ting du som klient kan gjøre for å lette barnefordelingsadvokatens arbeid.

1. Ta med meklingsattesten. Dersom det er aktuelt å ta saken videre er det viktig at du innhenter meklingsattest. Dersom du ikke har meklingsattest bør du bestille time til familievernkontoret allerede før du møter hos advokaten. Uten meklingsattest har advokaten svært begrensede muligheter til å bringe saken videre.

2. Ta med dokumentasjon dersom du kan ha krav på fri rettshjelp. Det advokaten vil kreve er din siste ligning (den siste tilgjengelige ligningen) og den siste utbetalingen av lønn eller fra NAV. Dersom du har samboer eller er gift skal også dokumentasjon for denne medbringes.

3. Brev du har fått fra motparten eller motpartens advokat.

4. Sakspapirer dersom saken har pågått ved en tidligere anledning og har fått et utfall som nå av en eller annen grunn er problematisk.

5. Noen velger å skriver journaler hvor de kort beskriver hendelsesforløp som kan være av betydning. Dersom disse er objektivt skrevet med dato og hva som har skjedd kan det være til meget stor hjelp både for advokaten å forstå situasjonen, men også for din egen del den dagen du skal forklare deg for retten. Jeg er også kjent med at flere sakkyndige gjerne gjennomgår slike notater dersom det ikke er i ren skadefryd det skrives.

6. Spørsmål du måtte ha. Bruk tiden på advokatkontoret godt. De fleste har mange spørsmål, men glemmer de fleste når de sitter i samtalen.

7. Sist men ikke minst. Vær helt åpen. Det ligger i barnesakers natur at det vil fremkomme spørsmål som er svært personlige som vil ha betydning for vurderingen av omsorgsevne eller andre relevante momenter. Dersom du holder tilbake informasjon gjør du din egen sak dårligere og advokatens jobb umulig.

Hvordan skal prosessen etter barneloven § 64 være?

Barneloven § 64 lyder:

Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret o.l.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Førebels avgjerd etter § 60 a kan endrast på same vilkår av den domstolen som tok førebels avgjerd, og slik sak kan reisast av den attlevande eller andre.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Uten å gå nærmere inn på vilkåret for å anvende § 64, nevnes at det er en vurdering av ”særlige grunner.” Jeg har skrevet tidligere om innholdet i denne vurderingen.

Spørsmålet i dette innlegget er hvordan skal eller bør retten behandle en begjæring etter § 64.

  • Uansett i hvilken instans saken ble avgjort tidligere, skal saken igjen reises for tingretten og kravet om gyldig meklingsattest gjelder også i saker etter § 64.
  • Som det fremgår av § 64, 3. ledd så kan retten velge å avvise saken uten hovedforhandling dersom det er åpenbart at det ikke foreligger ”særlige grunner.” Dette kan retten gjøre av eget tiltak på et hvilket som helst stadium av sakens forberedelse. Bestemmelsen brukes særlig i tilfeller hvor det til stadighet kommer omgjørelsessøksmål i samme sak. Slike saker blir da ofte oppfattet som sjikane.
  • Dersom saken ikke avvises på rettens initiativ vil retten måtte ta en avgjørelse dersom den ene parten begjærer saken avvist. Avgjørelsen tas vanligvis på bakgrunn av en realitetsbehandling, men retten vil kunne legge opp til en forhandling om spørsmålet i det saksforberedende møtet slik at kontradiksjon blir ivaretatt og prosesskostnadene ikke unødig blåses opp.

Hvordan skal prosessen etter barneloven § 64 være?

Barneloven § 64 lyder:

Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret o.l.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Førebels avgjerd etter § 60 a kan endrast på same vilkår av den domstolen som tok førebels avgjerd, og slik sak kan reisast av den attlevande eller andre.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Uten å gå nærmere inn på vilkåret for å anvende § 64, nevnes at det er en vurdering av ”særlige grunner.” Jeg har skrevet tidligere om innholdet i denne vurderingen.

Spørsmålet i dette innlegget er hvordan skal eller bør retten behandle en begjæring etter § 64.

  • Uansett i hvilken instans saken ble avgjort tidligere, skal saken igjen reises for tingretten og kravet om gyldig meklingsattest gjelder også i saker etter § 64.
  • Som det fremgår av § 64, 3. ledd så kan retten velge å avvise saken uten hovedforhandling dersom det er åpenbart at det ikke foreligger ”særlige grunner.” Dette kan retten gjøre av eget tiltak på et hvilket som helst stadium av sakens forberedelse. Bestemmelsen brukes særlig i tilfeller hvor det til stadighet kommer omgjørelsessøksmål i samme sak. Slike saker blir da ofte oppfattet som sjikane.
  • Dersom saken ikke avvises på rettens initiativ vil retten måtte ta en avgjørelse dersom den ene parten begjærer saken avvist. Avgjørelsen tas vanligvis på bakgrunn av en realitetsbehandling, men retten vil kunne legge opp til en forhandling om spørsmålet i det saksforberedende møtet slik at kontradiksjon blir ivaretatt og prosesskostnadene ikke unødig blåses opp.

Rettsgebyr i barnefordelingssaker

Når en person anlegger sak for tingretten ved å forfatte en stevning og sende den inn til tingretten skal saksøkeren i utgangspunktet betale et rettsgebyr for at domstolen skal behandle saken. Gebyret betales etterskuddsvis og det er advokaten som bringer inn saken som får regningen.

Rettsgebyrene er:

Sivile tvistesaker:
Det påløper 5 x r første dag av hovedforhandlingen (har en sak vært behandlet i forliksrådet, reduseres betalingen med 1 x r). Deretter 3 x r for hver dag til og med dag 5.
en dag, 5 r (kr 4 300,-)
to dager, 8 r (kr 6 880,-)
tre dager, 11 r (kr 9 460,-)
fire dager, 14 r (kr 12 040,-)
fem dager 17 r (kr 14 620,-)

Deretter påløper 4 r (3 440) hver dag fra og med dag 6.
Har saken vært behandlet i forliksrådet reduseres betalingen med 1 x r.
blir saken avvist, nektet fremmet eller hevet (2 x r) = kr 1 720,-
blir saken forlikt/trukket før 4 uker før hovedforhandling (2 x r) = kr 1 720,-
blir saken forlikt/trukket senere enn 4 uker før hovedforhandling (2,5 x r) = kr 2 150,-.

Småkravsprosess (tvisteloven kapittel 10)
For saker som behandles etter reglene om småkravsprosess, betales 3,5 x r. Hvis saken først har vært behandlet i forliksrådet, reduseres betalingen med 1 x r.

Rettsgebyrloven
Forskrift etter rettsgebyrloven

Rettsgebyret justeres jevnlig og de tallene som er oppstilt her kan ha endret seg når du leser dette.

Men, og det er et stort men, i barnefordelingssaker krever retten ikke rettsgebyr. Dette fremgår som ett av punktene i rettsgebyrloven § 10 (se punkt 4):

§ 10. For behandling av følgende saker betales ikke gebyr eller for meddommere i de tilfelle hvor retten må settes med meddommere:
1. sak om farskap,
2. sak om opphevelse av adoptivforhold,
3. sak om separasjon eller skilsmisse eller et ekteskaps omstøtelse,
4. sak om barnefordeling, samværsrett eller foreldremyndighet,
5. sak om bidrag til barn eller til ektefelle eller tidligere ektefelle,
6. sak mellom ektefolk eller fraskilte om opphevelse av formuesfellesskap, formuens fordeling, pensjon, bruksrett til løsøre og fast eiendom og om lignende økonomiske forhold,
7. sak om umyndiggjøring eller oppheving av vergemål, jfr. umyndiggjørelsesloven § 24,
8. sak til ervervelse av dødsformodningsdom,
9. sak som reises av en trygdet mot Arbeids- og velferdsdirektoratet eller ellers i henhold til pensjons- eller trygdelovgivningen,
10. sak mot arbeidsgiver, når saken gjelder tjeneste- eller arbeidsforhold og reises av arbeidstaker,
11. sak som etter lov om arbeidstvister behandles av tingretten,
12. sak etter tvisteloven kapittel 36 om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren, jfr. også lov om fri rettshjelp § 16 første ledd nr. 2.
13. rettsanmodning fra utenlandsk myndighet,
14. sak om leie av bolig etter reglene i husleieloven og rettigheter til andel i borettslag,
15. sak som behandles etter lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, jfr. samme lov § 8.

Retten bør gi fritak for rettsgebyr for den som har bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 e og forsvarer etter § 100 tredje ledd i saker som behandles etter straffeprosessloven § 434 syvende ledd og § 435.

Bruk av sakkyndig i barnefordelingssaker

Det er etterhvert nesten blitt mer hovedregelen enn unntaket at det oppnevnes sakkyndige i barnefordelingssaker. Det varierer stort fra tingrett til tingrett hvor fort dommeren griper til bruk av sakkyndig dersom partene selv ikke har begjært oppnevning. Dersom en av partene ønsker sakkyndig blir det fort mer et spørsmål om hvordan kostnadene skal dekkes enn om det skal oppnevnes.

Sakkyndige oppnevnes etter barneloven § 61. For det saksforberedende møtet er det oppnevning etter § 61, 1. ledd nr 1:

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Dersom den sakkyndige oppnevnes etter første ledd er det på statens regning, men rollen er noe annerledes enn ved en full utredning. Uten å gå for langt inn i mandat og roller er oppgaven da ofte mer knyttet til å finne felles plattform og meklingsmuligheter. Erfaringsmessig vil en god sakkyndig være viktig i å få i stand et endelig eller midlertidig forlik på dette stadiet. Det er derfor også ofte god prosessøkonomi i bruken av sakkyndig på dette stadiet.

En sakkyndig kan også oppnevnes etter barneloven § 61, første ledd, nr 3.

Retten bør der det trengst oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av dei spørsmåla saka reiser.

En oppnevning etter nr. 3 er vanligvis forbundet med beskyldninger om for dårlig omsorgsevne, omsorgssvikt, manglende samværsevne og generelt påstander om negative karaktertrekk som vanskelig lar seg bevise på andre måter. Det foretas da en full utredning som resulterer i en skriftlig rapport etter et mandat og som skal være en anbefalning til tingretten om et resultat. Det spriker ofte i kvaliteten på det arbeidet som gjøres og det er ikke bare unntaksvis at den sakkyndige ikke har gjort den jobben som var forutsatt på forhånd. Det kommer tilbakemeldinger på at personer som skulle kontaktes ikke er kontaktet, at personer som har blitt hørt føler seg feilsitert og at observasjoner har vært svært korte og fått tilfeldige utslag av forskjellige grunner. Problemet med lite grundige undersøkelser er at tingrettsdommerne sjelden avviker fra den anbefalingen de får og anbefalningen som regel er en forsmak på den dommen som kommer.

Dersom sakkyndiges arbeid på det saksforberedende stadiet er av dårlig kvalitet vil det som regel være fleksibilitet og den praksis i tingretten at ny sakkyndig oppnevnes for å gjøre jobben etter nr. 3. Etter dette punkt vil utbytting være praktisk umulig. Derimot er det ikke umulig at det oppnevnes en ny sakkyndig for lagmannsretten. Jeg har opplevd flere ganger at sakkyndige i lagmannsretten og i tingretten har kommet til to helt forskjellige konklusjoner. Hvor mor anbefalles for tingretten, anbefalles far i lagmannsretten etc. Det kan derfor ofte være grunn til skepsis hvor konklusjonen bygger på antakelser eller manglende arbeid. Desto mer skjønn som anvendes, jo større er feilmarginene.

Dersom begge partene har fri rettshjelp
Problemer med en sakkyndig utredning etter nr. 3 er at partene i utgangspunktet skal betale for redegjørelsen. Dersom begge partene har fri rettshjelp er dette uproblematisk da staten får regningen.

Dersom bare èn av partene har fri rettshjelp
Det er her problemet oppstår og hvor reglene blir svært urimelige. Det forekommer at det er sterke mistanker om uholdbare forhold hos den som har fri rettshjelp. Den som ikke har fri rettshjelp står da i den situasjonen at det må stilles en garanti (innbetale kontant forskudd til tingretten) på opptil ca. 40.000,- kroner før sakkyndig blir oppnevnt. Dette får det utslaget at den som har i overkant av grensene for fri rettshjelp, men fortsatt ikke høy inntekt, ofte ikke har råd til å gjøre de undersøkelser som vil kunne være nødvendig for at saken skal være opplyst godt nok. Dette er også opplevelsen i enkelte saker hvor ingen har fri rettshjelp men den som har noe å skjule nekter å stille garanti. Etter min mening er det feil og urimelig at undersøkelser som tingretten på mange måter er pliktige til å gjøre selv (saker etter kapittel 7 i barneloven er delvis indispositive) skal stoppe på grunn av manglende økonomisk evne hos en part. I praksis kan dette bety at et alkoholproblem ikke blir avdekket da garanti ikke kan stilles, eller at vold mot barnet ikke blir ettergått etter anførsler om dette fremgår.

Noen tingretter følger sitt ansvar om å se til at saken er godt nok opplyst uansett. Jeg minner om at retten selv har et ansvar om å se til at resultatet er til barnets beste og da har et ansvar om å vurdere om bevissituasjonen er tilfredsstillende før det skal tas stilling til saken. Det bør gjøres en lovendring hvor all bruk av sakkyndig gjøres på statens bekostning. Mulig bør det legges inn ventiler for å hindre misbruk, men terskelen må ikke være for høy. En skal ikke glemme at det for mange er en lettelse å få lov å avkrefte en mistanke også.

Bruk av sakkyndig i barnefordelingssaker

Det er etterhvert nesten blitt mer hovedregelen enn unntaket at det oppnevnes sakkyndige i barnefordelingssaker. Det varierer stort fra tingrett til tingrett hvor fort dommeren griper til bruk av sakkyndig dersom partene selv ikke har begjært oppnevning. Dersom en av partene ønsker sakkyndig blir det fort mer et spørsmål om hvordan kostnadene skal dekkes enn om det skal oppnevnes.

Sakkyndige oppnevnes etter barneloven § 61. For det saksforberedende møtet er det oppnevning etter § 61, 1. ledd nr 1:

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Dersom den sakkyndige oppnevnes etter første ledd er det på statens regning, men rollen er noe annerledes enn ved en full utredning. Uten å gå for langt inn i mandat og roller er oppgaven da ofte mer knyttet til å finne felles plattform og meklingsmuligheter. Erfaringsmessig vil en god sakkyndig være viktig i å få i stand et endelig eller midlertidig forlik på dette stadiet. Det er derfor også ofte god prosessøkonomi i bruken av sakkyndig på dette stadiet.

En sakkyndig kan også oppnevnes etter barneloven § 61, første ledd, nr 3.

Retten bør der det trengst oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av dei spørsmåla saka reiser.

En oppnevning etter nr. 3 er vanligvis forbundet med beskyldninger om for dårlig omsorgsevne, omsorgssvikt, manglende samværsevne og generelt påstander om negative karaktertrekk som vanskelig lar seg bevise på andre måter. Det foretas da en full utredning som resulterer i en skriftlig rapport etter et mandat og som skal være en anbefalning til tingretten om et resultat. Det spriker ofte i kvaliteten på det arbeidet som gjøres og det er ikke bare unntaksvis at den sakkyndige ikke har gjort den jobben som var forutsatt på forhånd. Det kommer tilbakemeldinger på at personer som skulle kontaktes ikke er kontaktet, at personer som har blitt hørt føler seg feilsitert og at observasjoner har vært svært korte og fått tilfeldige utslag av forskjellige grunner. Problemet med lite grundige undersøkelser er at tingrettsdommerne sjelden avviker fra den anbefalingen de får og anbefalningen som regel er en forsmak på den dommen som kommer.

Dersom sakkyndiges arbeid på det saksforberedende stadiet er av dårlig kvalitet vil det som regel være fleksibilitet og den praksis i tingretten at ny sakkyndig oppnevnes for å gjøre jobben etter nr. 3. Etter dette punkt vil utbytting være praktisk umulig. Derimot er det ikke umulig at det oppnevnes en ny sakkyndig for lagmannsretten. Jeg har opplevd flere ganger at sakkyndige i lagmannsretten og i tingretten har kommet til to helt forskjellige konklusjoner. Hvor mor anbefalles for tingretten, anbefalles far i lagmannsretten etc. Det kan derfor ofte være grunn til skepsis hvor konklusjonen bygger på antakelser eller manglende arbeid. Desto mer skjønn som anvendes, jo større er feilmarginene.

Dersom begge partene har fri rettshjelp
Problemer med en sakkyndig utredning etter nr. 3 er at partene i utgangspunktet skal betale for redegjørelsen. Dersom begge partene har fri rettshjelp er dette uproblematisk da staten får regningen.

Dersom bare èn av partene har fri rettshjelp
Det er her problemet oppstår og hvor reglene blir svært urimelige. Det forekommer at det er sterke mistanker om uholdbare forhold hos den som har fri rettshjelp. Den som ikke har fri rettshjelp står da i den situasjonen at det må stilles en garanti (innbetale kontant forskudd til tingretten) på opptil ca. 40.000,- kroner før sakkyndig blir oppnevnt. Dette får det utslaget at den som har i overkant av grensene for fri rettshjelp, men fortsatt ikke høy inntekt, ofte ikke har råd til å gjøre de undersøkelser som vil kunne være nødvendig for at saken skal være opplyst godt nok. Dette er også opplevelsen i enkelte saker hvor ingen har fri rettshjelp men den som har noe å skjule nekter å stille garanti. Etter min mening er det feil og urimelig at undersøkelser som tingretten på mange måter er pliktige til å gjøre selv (saker etter kapittel 7 i barneloven er delvis indispositive) skal stoppe på grunn av manglende økonomisk evne hos en part. I praksis kan dette bety at et alkoholproblem ikke blir avdekket da garanti ikke kan stilles, eller at vold mot barnet ikke blir ettergått etter anførsler om dette fremgår.

Noen tingretter følger sitt ansvar om å se til at saken er godt nok opplyst uansett. Jeg minner om at retten selv har et ansvar om å se til at resultatet er til barnets beste og da har et ansvar om å vurdere om bevissituasjonen er tilfredsstillende før det skal tas stilling til saken. Det bør gjøres en lovendring hvor all bruk av sakkyndig gjøres på statens bekostning. Mulig bør det legges inn ventiler for å hindre misbruk, men terskelen må ikke være for høy. En skal ikke glemme at det for mange er en lettelse å få lov å avkrefte en mistanke også.

Stevning i Barnefordelingssak

Som i alle sivile saker for domstolen innledes den rettslige behandlingen av barnefordelingssaker ved at en av partene sender inn stevning til tingretten. Som jeg har vært innom i et tidligere innlegg er det tingretten barnet hører til saken skal anlegges for. Denne kan du finne ved å slå inn postnummeret på domstol.no.

Tvisteloven har regler om hva en stevning skal inneholde.

§ 9-2. Sak reises. Stevningen

(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig etter § 12-1 annet ledd.

(2) Stevningen skal angi
a) domstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger,
c) det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever,
d) den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
e) de bevis som vil bli ført,
f) grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og
g) saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.

(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.

(4) Reises sak for å få overprøvd dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak som retten prøver etter kapittel 36, gjelder § 36-2 første ledd for hvordan sak reises.

§ 9-2 er en «skal» bestemmelse, som vil si at disse punktene skal være med. Bemerker dette spesielt da tilsvarsbestemmelsen i § 9-3 er en «bør» bestemmelse.

Da du kan anlegge sak uten bruk av advokat nevnes at det også er enkelte som har laget skjema som kan utfylles som en stevning. Signform er et firma som selger skjema til bruk til stevning. Selv om du kan anlegge sak uten advokat er det etter min mening betydelig risiko for at viktige og avgjørende argumenter ikke kommer tydelig frem og at du ikke vinner frem med din påstand. Selv advokater benytter som regel andre advokater i møte med retten. En viss distanse til saken vil alltid være lurt.

Uansett, advokater som jobber lite med barnerett har ofte gått glipp av at det er en egen bestemmelse i barneloven om hva en stevning skal inneholde.

§ 58. Stemnemål og tilsvar

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand. Meklingsattest skal leggjast ved. Stemnemålet kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten skal forkynne stemnemålet for saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt det er usemje om, og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde den saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten kan be om nærare utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.

En vanlig avsløring er at påstanden er «klienten frifinnes» i tilsvaret, som er vanlig i andre sivile saker, men som avslører lite erfaring i barnefordelingssaker. Vær derfor oppmerksom på dette. Vanlig praksis er at uansett stevning eller tilsvar så er det klientens ønske som skal være påstanden til slutt. Første punkt er vanligvis hvor barnet skal bo fast, dersom det er omstridt. Andre punkt er vanligvis at samvær fastsettes etter rettens skjønn. Det er ikke vanlig å ta inn et helt konkret samværsforslag i påstanden da det lett vil føre til et klart tap dersom denne løsningen ikke blir fulgt av retten. Det kan få betydning for saksomkostningene.

Rettsforlik – Dommerens ansvar

farsrettParter i en sak etter barneloven om fast bosted, foreldreansvar og samvær kan i retten inngå rettsforlik. At partene kan bli enige etter at en sak er brakt inn for retten er ikke nedfelt i loven, men er en naturlig konsekvens av de bestemmelser som pålegger advokatene og dommeren å legge tilrette for enighet under hele prosessen etter barneloven. Selv om det er slik at partene har mulighet å inngå forlik er det likevel slik at retten skal føre en kontroll med forliket. Det følger av tvisteloven § 19-11 at retten skal sørge for at forliket fremstår som klart på en slik måte at det ikke er grunnlag for tvist om forståelsen av forliket.

Videre er barnesaker spesielle siden retten har et eget ansvar for at barnets beste blir ivaretatt. I dette ligger at retten skal gripe inn dersom partene ønsker å avtale noe som retten klart mener ikke er til barnets beste. Det kan være delt fast bosted når partene bor på hver sin kant av landet eller andre systemer som klart fremstår belastende for barnet. Det er ikke ofte retten griper inn og tør stå i veien for dårlige forlik. Selv tror jeg det er mer på grunn av statistikkønsker slik at saker kan gli fort gjennom systemet det i rapporter ser fint ut. Det er flere ganger det er alvorlige spørsmål som står åpne når partene velger å inngå forlik. Spørsmål som i en videre prosess ville fått tingretten til å kreve mer informasjon før de kan ta en avgjørelse. Samme list burde kanskje legges i «velsignelsen» av forlik?

Omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom

Retten til omsorgspenger ved barn eller barnepassers sykdom gjelder 10 dager hvert kalenderår. Dersom du har omsorgen for mer enn 2 barn så økes dette til 15 dager hvert år. Dersom du er alene om omsorgen for barnet øker antall dager til 20 for ett barn og 30 dager for mer enn 2 barn. Retten til omsorgspenger gjelder til og med kalenderåret hvor barnet/barna fyller 12 år.

Til forskjell fra f.eks. rett til fri i forbindelse med svangerskapskontroll (arbeidsmiljøloven §12-1) har § 12-9 ikke inntatt i bestemmelsen at det er rett til fri med lønn.

Arbeidsmiljøloven §12-9:

§ 12-9. Barns og barnepassers sykdom

(1) Arbeidstaker som har omsorg for barn har rett til permisjon:
a) for nødvendig tilsyn med barnet når det er sykt,
b) hvis barnet skal følges til legeundersøkelse eller annen oppfølging i forbindelse med sykdom, eller
c) hvis den som har det daglige barnetilsynet er syk eller har permisjon etter denne paragraf på grunn av et annet barn.

(2) Retten til permisjon etter paragrafen her gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller 12 år. Arbeidstaker har rett til permisjon inntil 10 dager hvert kalenderår eller inntil 15 dager dersom arbeidstaker har omsorg for mer enn to barn. Arbeidstaker har uansett rett til permisjon når det ytes omsorgspenger, pleiepenger eller opplæringspenger fra folketrygden.

(3) Dersom barnet har kronisk sykdom, langvarig sykdom eller har nedsatt funksjonsevne og det derfor er en markert økning av risikoen for at arbeidstaker får fravær fra arbeidet, har arbeidstaker rett til fri etter første ledd i inntil 20 dager hvert kalenderår. Retten til permisjon gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller 18 år. Arbeidstaker har i tillegg rett til permisjon for å delta i opplæring ved godkjent helseinstitusjon eller offentlig kompetansesenter for å kunne ta seg av og behandle barnet.

(4) Arbeidstaker som har omsorg for barn har rett til permisjon dersom:
a) barnet blir innlagt i helseinstitusjon og arbeidstaker oppholder seg ved helseinstitusjonen,
b) barnet er utskrevet fra helseinstitusjon og arbeidstaker må være hjemme fordi barnet trenger kontinuerlig tilsyn og pleie, eller
c) barnet har livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade.

Ved permisjon etter bokstavene a og b gjelder aldersgrensene i andre og tredje ledd. Rett til permisjon etter bokstav c gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller 18 år, men uten hensyn til alder hvis barnet er psykisk utviklingshemmet.

(5) Arbeidstaker som er alene om omsorgen for barn har rett til dobbelt så mange permisjonsdager som etter andre og tredje ledd. Det samme gjelder hvis det er to om omsorgen, men en av dem er langvarig avskåret fra tilsynet med barnet på grunn av nedsatt funksjonsevne, innleggelse i helseinstitusjon som langtidspasient eller tilsvarende forhold. Retten til permisjon kan overføres med inntil halvparten av dagene hvert kalenderår til mor eller far med samværsrett eller til den som arbeidstaker bor sammen med og som ikke har omsorg for egne barn.

Det heter i Folketrygdloven § 9-5:

§ 9-5. Stønadssituasjonen for omsorgspenger

Til en arbeidstaker som har omsorg for barn, ytes det omsorgspenger dersom han eller hun er borte fra arbeidet
a) på grunn av nødvendig tilsyn med og pleie av et sykt barn i hjemmet eller i helseinstitusjon,
b) fordi den som har det daglige barnetilsynet er syk,
c) fordi den som har det daglige barnetilsynet er forhindret fra å ha tilsyn med barnet fordi vedkommende følger et annet barn til utredning eller til innleggelse i helseinstitusjon, eller
d) fordi barnet på grunn av sykdom trenger oppfølging i form av legebesøk mv. selv om barnet ikke er sykt eller pleietrengende den aktuelle dagen.

Retten til omsorgspenger etter første ledd gjelder også fosterforeldre.

Retten til omsorgspenger gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller 12 år. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder retten til og med det året barnet fyller 18 år.I folketrygdloven §9-8 heter det:

Arbeidsgiveren yter omsorgspenger etter § 9-5 første ledd dersom arbeidsforholdet har vart i minst fire uker (opptjeningstid). For øvrig gjelder bestemmelsene i §§ 8-18 og 8-22 tilsvarende.

Omsorgspenger fra arbeidsgiveren beregnes etter de samme bestemmelsene som sykepenger, og utgjør 100 prosent av sykepengegrunnlaget, se §§ 8-10 og 8-28.

Når en arbeidsgiver har betalt omsorgspenger til en arbeidstaker i mer enn 10 stønadsdager i et kalenderår, kan arbeidsgiveren kreve å få refusjon fra trygden for det antall stønadsdager som overstiger 10.

Omsorgspenger til en arbeidstaker som bare har omsorg for et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn over 12 år, refunderes fullt ut.

Lovgivningen er derfor noe motsetningsfylt. Etter arbeidsmiljøloven er det tilsynelatende med vilje ikke tatt inn bestemmelse om at rett til fri er rett til betalt fri, mens det i folketrygdloven er gjort slik at arbeidsgiver må dekke 10 dager, men hvor arbeidsgiver kan kreve refusjon fra folketrgden i noen tilfeller.

Det er likevel ikke slik at man har vanlig lønn i disse dagene, men man har omsorgspenger som regnes ut fra sykepengegrunnlaget (folketrygdloven § 8-10). En kan derfor si at man ikke får lønn fra arbeidsgiver når en er hjemme med sykt barn. Man får omsorgspenger som skal beregnes ut fra en gitt modell som har begrensninger. Det er altså ikke gitt at man vil få samme sum som om man bare lot lønnen utbetales som vanlig.

Det vises her til folketrygdloven § 8-10:

§ 8-10. Sykepengegrunnlag

Sykepengegrunnlaget er den inntekten som sykepengene skal regnes ut etter.

Sykepengegrunnlaget pr. år kan ikke overstige seks ganger grunnbeløpet. Har arbeidstakeren flere arbeidsgivere, gjelder begrensningen i arbeidsgiverperioden bare i forhold til den enkelte arbeidsgiver.

Når trygden yter sykepenger, utgjør sykepengegrunnlaget pr. dag 1/260 av sykepengegrunnlaget pr. år.

Bestemmelser om fastsetting av sykepengegrunnlaget står i §§ 8-28 til 8-30 for arbeidstakere, i § 8-35 for selvstendig næringsdrivende, i § 8-38 for frilansere, i §§ 8-40 til 8-43 for medlemmer med kombinerte inntekter, og i § 8-47 for medlemmer som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid.