Samærsretten til andre enn foreldrene

En problemstilling som overraskende ikke har fått større oppmerksomhet i praksis er samværsretten til andre enn foreldrene selv. I saker hvor den ene forelderen blir nektet samvær er det åpning i loven (§ 45, andre ledd) for at besteforeldrene til samværsforelderen kan få dom på samvær. Det er fortsatt samværsforelderen som må fremme kravet og det må aksepteres at samværsforelderen ikke skal ha kontakt med barnet. Det er altså ikke en åpning for å omgå en avgjørelse om at det ikke skal være samvær mellom forelderen og barnet. Dette er også naturlig da det legges til grunn at dersom forelderen har samvær så har denne ansvaret for at besteforeldrene på den siden får naturlig omgang med barnevernet. Loven synes ikke å ta høyde for de tilfellene hvor forelderen har selv et dårlig forhold til sine egne foreldre (barnets besteforeldre.) I saker hvor en forelder dør, vil besteforeldrene til barnet kunne gå til sak som part selv for å kreve samvær.

Barneloven § 45. Samværsrett for andre enn foreldra

Når den eine av foreldra eller begge er døde, kan slektningane til barnet eller andre som er nær knytte til barnet, krevje at retten fastset om dei skal ha rett til å vere saman med barnet, og kva for omfang samværsretten skal ha.

I sak om samværsrett mellom foreldra, kan ein forelder som vert nekta samvær krevje at avgjerdsorganet fastset om hans eller hennar foreldre skal ha rett til å vere saman med barnet og kva for omfang samværsretten skal ha. Samvær for besteforeldra kan berre fastsetjast på vilkår av at den som er nekta samvær ikkje får møte barnet.

Reglane i kap. 7 gjeld også for desse sakene. Det krevst ikkje at partane har vore til mekling før dei går til sak.

Samærsretten til andre enn foreldrene

En problemstilling som overraskende ikke har fått større oppmerksomhet i praksis er samværsretten til andre enn foreldrene selv. I saker hvor den ene forelderen blir nektet samvær er det åpning i loven (§ 45, andre ledd) for at besteforeldrene til samværsforelderen kan få dom på samvær. Det er fortsatt samværsforelderen som må fremme kravet og det må aksepteres at samværsforelderen ikke skal ha kontakt med barnet. Det er altså ikke en åpning for å omgå en avgjørelse om at det ikke skal være samvær mellom forelderen og barnet. Dette er også naturlig da det legges til grunn at dersom forelderen har samvær så har denne ansvaret for at besteforeldrene på den siden får naturlig omgang med barnevernet. Loven synes ikke å ta høyde for de tilfellene hvor forelderen har selv et dårlig forhold til sine egne foreldre (barnets besteforeldre.) I saker hvor en forelder dør, vil besteforeldrene til barnet kunne gå til sak som part selv for å kreve samvær.

Barneloven § 45. Samværsrett for andre enn foreldra

Når den eine av foreldra eller begge er døde, kan slektningane til barnet eller andre som er nær knytte til barnet, krevje at retten fastset om dei skal ha rett til å vere saman med barnet, og kva for omfang samværsretten skal ha.

I sak om samværsrett mellom foreldra, kan ein forelder som vert nekta samvær krevje at avgjerdsorganet fastset om hans eller hennar foreldre skal ha rett til å vere saman med barnet og kva for omfang samværsretten skal ha. Samvær for besteforeldra kan berre fastsetjast på vilkår av at den som er nekta samvær ikkje får møte barnet.

Reglane i kap. 7 gjeld også for desse sakene. Det krevst ikkje at partane har vore til mekling før dei går til sak.

Dommerens plikt til å undersøke og legge til rette for forlik

Etter barneloven § 59, 2. ledd så har dommeren en selvstendig plikt til under saken å undersøke om det er mulig å få i stand et forlik. Bestemmelsen bygger på en gjengs oppfatning av at de fleste barn og foreldre lever bedre med en løsning de har blitt enige om enn en løsning som har blitt påtvunget dem. Skreddersøm istedet for kakekutter.

Dersom dommeren ser at det er mulig å få til et forlik så inntrer også en plikt til å tilrettelegge for dette. Dommeren står veldig fritt til om det er fornuftig å avbryte en hovedforhandling etter partsforklaringer, etter vitneførsel eller rett og slett ta det før hovedforhandlingen starter. Jeg har størst sans for umiddelbare forliksforhandlinger siden partsforklaringene nesten alltid tilspisser saken og gjør et forlik vanskeiligere. Likevel er det noen ganger at det først er etter vitneførselen at den ene parten forstår at han eller hun vil være bedre tjent med å inngå en forliksbasert løsning.

Det er selvfølgelig ikke slik at det bare er under hovedforhandlingen dommer skal søke og tilrettelegge for forlik. Dette gjelder hele tiden etter tingretten har mottatt saken. De fleste dommere ivaretar denne oppgaven godt ved at det gjennomføres ett eller flere saksforberedende møter hvor midlertidige løsninger blir utprøvd og evaluert. Slike utprøvninger er i min erfaring utrolig viktige og hjelper ofte til at saken løses uten at det avsies dom.

Dommerens plikt til å undersøke og legge til rette for forlik

Etter barneloven § 59, 2. ledd så har dommeren en selvstendig plikt til under saken å undersøke om det er mulig å få i stand et forlik. Bestemmelsen bygger på en gjengs oppfatning av at de fleste barn og foreldre lever bedre med en løsning de har blitt enige om enn en løsning som har blitt påtvunget dem. Skreddersøm istedet for kakekutter.

Dersom dommeren ser at det er mulig å få til et forlik så inntrer også en plikt til å tilrettelegge for dette. Dommeren står veldig fritt til om det er fornuftig å avbryte en hovedforhandling etter partsforklaringer, etter vitneførsel eller rett og slett ta det før hovedforhandlingen starter. Jeg har størst sans for umiddelbare forliksforhandlinger siden partsforklaringene nesten alltid tilspisser saken og gjør et forlik vanskeiligere. Likevel er det noen ganger at det først er etter vitneførselen at den ene parten forstår at han eller hun vil være bedre tjent med å inngå en forliksbasert løsning.

Det er selvfølgelig ikke slik at det bare er under hovedforhandlingen dommer skal søke og tilrettelegge for forlik. Dette gjelder hele tiden etter tingretten har mottatt saken. De fleste dommere ivaretar denne oppgaven godt ved at det gjennomføres ett eller flere saksforberedende møter hvor midlertidige løsninger blir utprøvd og evaluert. Slike utprøvninger er i min erfaring utrolig viktige og hjelper ofte til at saken løses uten at det avsies dom.

Hvem får fast bosted for barnet i California?

Som de fleste andre stater i USA, er standarden for hvor barnet skal bo fast i California det som antas generelt å være det beste for barnet med vekt på å sikre, helse, sikkerhet og velferd for barnet, og regelmessig og god kontakt med begge foreldrene så lenge det ikke er barnemishandling, vold i hjemmet, eller andre tilfeller der kontakten ikke ville være til beste for barnet (som fastsatt i California Family Code § 3011 (se California Familie Code 3011 Seksjon, 3020, 3040, 3080. Videre, i henhold til California Family Code § 3040, bør barnet gis fast bosted i en prioritert rekkefølge og i henhold til hva som er det beste for barnet.

En utfordring for retten er å bestemme hvem som skal få foreldreretten til barnet. Fast bosted kan bli begjært av foreldre, besteforeldre, steforeldre, eller enhver person som tror de kan gi god omsorg til barnet. Hvordan behandler California Family Courts eller California dommere konkurrerende personer som søker fast bosted til barnet? Ifølge California Family Code 3040 bør fast bosted gis i en prioritert rekkefølge og i henhold til det beste for barnet. Rettens førstevalg er å gi fast bosted til begge foreldrene i fellesskap eller til en av foreldrene før det gis fast bosted til andre personer.

California har for tiden ikke en preferanse eller en presumpsjon for eller imot delt bosted. I stedet, dersom foreldrene ikke klarer å komme til en avtale om bosted og samvær det lar staten Family Court eller den enkelte dommeren ta avgjørelsen fra sak til sak etter hva som er det beste for barnet. Hvis ingen av foreldrene er gitt fast bosted for barnet, så kan retten velge den personen eller det hjem hvor barnet har bodd og hatt et stabilt miljø og deretter til en person som av retten anses retten å kunne gi god oppfostring til barnet.

Barneretten i California skiller seg således fra den norske på flere måter. Mest fremtredende er at delt fast bosted (delt omsorg) er utgangspunktet i loven, mens det i Norge er det motsatte og delt er et unntak (også etter 1. juli 2010.) Videre er det ikke slik i norsk rett at dersom foreldrene ikke fremstår som det beste alternativet at bosted kan velges hos andre personer som kan ta godt vare på barnet. I Norge kan dette bare skje hvis foreldrene er døde eller ved at barnevernet overtar omsorgen og plasserer barnet et annet sted. Jeg tror med fordel Norge kunne utredet muligheten for å komme til at barnet skal bo fast et annet sted hvor det åpenbart er barnets beste. Det kanskje mest praktiske er hvor barnet har bodd hos en besteforelder i lengre tid.

Hvem får fast bosted for barnet i California?

Som de fleste andre stater i USA, er standarden for hvor barnet skal bo fast i California det som antas generelt å være det beste for barnet med vekt på å sikre, helse, sikkerhet og velferd for barnet, og regelmessig og god kontakt med begge foreldrene så lenge det ikke er barnemishandling, vold i hjemmet, eller andre tilfeller der kontakten ikke ville være til beste for barnet (som fastsatt i California Family Code § 3011 (se California Familie Code 3011 Seksjon, 3020, 3040, 3080. Videre, i henhold til California Family Code § 3040, bør barnet gis fast bosted i en prioritert rekkefølge og i henhold til hva som er det beste for barnet.

En utfordring for retten er å bestemme hvem som skal få foreldreretten til barnet. Fast bosted kan bli begjært av foreldre, besteforeldre, steforeldre, eller enhver person som tror de kan gi god omsorg til barnet. Hvordan behandler California Family Courts eller California dommere konkurrerende personer som søker fast bosted til barnet? Ifølge California Family Code 3040 bør fast bosted gis i en prioritert rekkefølge og i henhold til det beste for barnet. Rettens førstevalg er å gi fast bosted til begge foreldrene i fellesskap eller til en av foreldrene før det gis fast bosted til andre personer.

California har for tiden ikke en preferanse eller en presumpsjon for eller imot delt bosted. I stedet, dersom foreldrene ikke klarer å komme til en avtale om bosted og samvær det lar staten Family Court eller den enkelte dommeren ta avgjørelsen fra sak til sak etter hva som er det beste for barnet. Hvis ingen av foreldrene er gitt fast bosted for barnet, så kan retten velge den personen eller det hjem hvor barnet har bodd og hatt et stabilt miljø og deretter til en person som av retten anses retten å kunne gi god oppfostring til barnet.

Barneretten i California skiller seg således fra den norske på flere måter. Mest fremtredende er at delt fast bosted (delt omsorg) er utgangspunktet i loven, mens det i Norge er det motsatte og delt er et unntak (også etter 1. juli 2010.) Videre er det ikke slik i norsk rett at dersom foreldrene ikke fremstår som det beste alternativet at bosted kan velges hos andre personer som kan ta godt vare på barnet. I Norge kan dette bare skje hvis foreldrene er døde eller ved at barnevernet overtar omsorgen og plasserer barnet et annet sted. Jeg tror med fordel Norge kunne utredet muligheten for å komme til at barnet skal bo fast et annet sted hvor det åpenbart er barnets beste. Det kanskje mest praktiske er hvor barnet har bodd hos en besteforelder i lengre tid.

Barnets Bosted/Domisil når foreldrene bor i to forskjellige land

En del foreldre har ikke bare flyttet fra hverandre ved å bosette seg i hver sin kant av byen eller hver sin kant av landet. Noen foreldre bor i hvert sitt land. Barnets bosted er hos den forelder barnet bor fast. Foreldreansvaret har ikke noen betydning for hvor man legger til grunn at barnet bor fast. Dersom barnet bytter på å bo hos den ene og andre forelderen legger en ofte til grunn det sted hvor barnet går på skole. Barnet har ikke domisil der hvor barnet er på ferie. I noen tilfeller kan barnet regnes for å ha bopel i begge landene dersom det oppholder seg like mye begge steder.

Kan jeg velge den advokaten jeg vil?

Ja, du kan selv velge hvilken advokat du skal anvende. Du kan velge en advokat i samme by som deg selv eller du kan velge en advokat som har kontor på en annen side av landet. Ikke alle advokater tar saker over hele landet eller utenfor sitt distrikt. Det er også forskjell mellom advokatene hvor mye det vil koste deg ekstra å velge en advokat som holder til langt unna. Det er likevel en del som velger seg en advokat som ikke holder til i samme by. Jeg har fått mange grunner for hvorfor gjennom årene. Noen vil rett og slett ikke ha en advokat som er for kjent i byen. Det er for noen kjipt å måtte gå til en advokat og de ønsker ikke å bli sett når de går til sin lokale advokat. Noen velger advokat et stykke unna fordi denne personen er anbefalt av andre eller at de har benyttet denne advokaten tidligere og allerede har et tillitsforhold til advokaten. Andre ganger har man behov for den spesielle ekspertisen eller erfaringen akkurat denne advokaten har. Er tvistetemaet viktig nok så skremmer ofte ikke ekstrakostnadene.

Drap, barn og en interessant bestemmelse i straffeloven

Drapsbestemmelsen i norsk straffelov er § 233. Der heter det:

§ 233.
Den, som forvolder en andens Død, eller som medvirker dertil, straffes for Drab med Fængsel i mindst 8 Aar.
Har den skyldige handlet med Overlæg, eller har han forøvet Drabet for at lette eller skjule en anden Forbrydelse eller unddrage sig Straffen for en saadan, kan Fængsel inntil 21 år anvendes. Det samme gjælder i Gjentagelsestilfælde samt, hvor forøvrigt særdeles skjærpende Omstændigheder foreligger.

Men visste du at det er en egen drapsbestemmelse for mødre som dreper sitt barn under fødselen eller innen det første døgnet etter fødselen? Det heter i straffeloven § 234:

§ 234. Er forbrytelse som nevnt i § 233 forøvet av en mor mot hennes eget barn under fødselen eller innen et døgn efter denne, straffes hun med fengsel fra 1 inntil 8 år.

Under særdeles skjærpende Omstændigheder kan Fengsel indtil 12 Aar anvendes.

Forsøg kan lades straffrit, saafremt Barnet ikke er tilføiet betydelig Skade paa Legeme eller Helbred.

Så vidt jeg vet er dette en av få bestemmelser i lovverket hvor bestemmelsen er klart rettet mot ett skjønn og hvor det legitimeres at fødsel medfører en forbigående psykisk endring hos mor.

Enkel oversikt over fri rettshjelp

[ad#rode-linker]

Det er diverse unntaksregler for noen situasjoner hvor fri rettshjelp kan søkes om på tross av at vilkårene ikke er oppfylt. Disse skal jeg ikke gå inn på nå, men du kan selv lese deg frem til noen av disse i rettshjelploven.

   
Inntektsgrense (søker bor alene) Kr. 246.000,- Brutto
Inntektsgrense (søker har felles økonomi) Kr. 369.000,- Brutto
Formuesgrense Kr. 100.000,- Netto
Egenandel hvis tjener over kr. 100.000,- brutto Kr. 890 (fritt rettsråd) | 25% eller maks 5×890,- (fri sakførsel)
Hvem innvilger søknaden? Din advokat (fritt rettsråd) | Retten (fri sakførsel)

 

Noen saker, så som barnevern og straffesaker, er ikke behovsprøvd. Det vil si at du får fri rettshjelp uansett hvor mye du tjener (noen unntak er det, men unntakene er ikke økonomisk basert.)

Det er ikke bare inntekts- og formuesgrensene som begrenser hvem som får fri rettshjelp. Det er bare enkelte typer saker hvor man kan få staten til å ta regningen.

En opplisting av sakene finner du i Rettshjelploven § 11.