Sak om etterbetaling av bidragsforskudd – Navs veiledningsplikt

Spørsmålet i saken var om Nav ved behandlingen av et krav om barnetrygd, skulle veiledet om at søkeren også kunne ha rett til bidragsforskudd, og dermed forsømte sin veiledningsplikt i en slik grad at vilkåret for etterbetaling er oppfylt.

Ombudsmannen kom til at Navs manglende veiledning om retten til bidragsforskudd i dette tilfellet ikke kunne likestilles med misvisende opplysninger som kvalifiserte til etterbetaling.

Nav Klageinstans’ behandling av henvendelsen herfra ga grunn til kritiske merknader. Det hadde tatt lang tid å få besvart spørsmålene, og enkelte etterspurte dokumenter var, tross påminnelser, ikke blitt oversendt.

Les resten av saken her på Sivilombudsmannens nettsider

Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

For forsiktig – En uheldig utvikling som kan ta tid å reversere

I flere av landets domstoler hvor jeg fører saker etter barneloven om samvær med barn har det utviklet seg en tendens til å ta på barnas situasjon med silkehansker også i de tilfeller hvor det er åpenbart at den forelder som søker samvær ikke har noen spesielle forhold ved seg som tilsier store begrensninger. Jeg ser med stor bekymring på en tendens til å benytte flere saksforberedende møter til å tilvenne et barn samvær med sin far eller mor hvor samværsforelderen er en helt vanlig person. Da mener jeg ikke saker hvor rus, vold og overgrep er et tema. Jeg har det siste året vært vitne til for mange saker hvor barnet får dagssamvær på 1-2 timer med samværsforelderen for så å øke samværet til 3-4 timer etter flere mnd med tilvenning. I mellomtiden overlates barnet til besteforeldre, barnehage, venner og andre i betydelig lengre tidsperioder enn det samværsforelderen får ha barnet. Det virker nesten som retten i noen tilfeller ikke klarer å se denne dimensjonen og gjør barnet oversårbar i en tilknytningsperiode til samværsforelderen, mens det faller for døve ører at et større persongalleri med fjernere tilknytning til barnet har betydelig lengre tid med barnet.

For meg er det betenkelig at også sakkyndige i stor utstrekning bidrar til unødvendig opptrapping hvor forholdet mellom barn og samværsforelder er tilstrekkelig godt til å utøve vanlige samvær. Min frykt er at jo lengre disse situasjonene får slå rot i landets domstoler, jo dypere i folks rettsoppfatning blir de forplantet. Skal lovverket ha et utgangspunkt og et slags mål om at vanlig samvær skal danne rammen for forventet tid med barnet, så må også bevisbyrden for at dette skal begrenses vesentlig falle på den part som vil begrense omfanget. Det oppleves for variert hva dommere og sakkyndige mener et barn på 1 år, 2 år, 3 år osv. tåler i slike situasjoner. Det er i tillegg lite eller ikke noe fokus på hvilke farer som ligger til at barnet holdes borte fra en forelder i større grad enn naturlig.