Er det en saksbehandlingsfeil hvis barn under 7 år ikke er vurdert hørt i sak etter barneloven?

hopewulffSom tidligere omtalt så er § 31 i barneloven endret med virkning fra 1. januar 2014 hvor det nå også heter at “yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt” også skal få uttale seg.

§ 31.Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Dette skaper noen nye problemstillinger:

  • Skal det alltid vurderes om barn under 7 år skal uttale seg?
  • Hva hvis barnet ikke blir vurdert?
  • Hva kreves av notoritet for at dette faktisk er vurdert?
  • Er det en saksbehandlingsfeil hvis dommer eller sakkyndige ikke har møtt barnet under 7 år og dermed ikke kjenner om det er i stand til å danne seg egne synspunkt?
  • Er det tilstrekkelig at foreldrene har en mening om barnet er i stand til å uttale seg? Hva om foreldrene er uenige om dette?

I prp.85 L 2012-2013 heter det:

Komiteen understreker her at det skal være en form for presumsjon for at barnet skal få anledning til å uttale seg. Dette er et viktig utgangspunkt når dommeren/sakkyndig skal vurdere om et barn er i stand til å danne seg egne synspunkter eller ikke….

…Departementet er enig med Høgskolen i Oslo og Akershus om at det ikke må legges til grunn en for snever forståelse av hva det vil si å uttrykke en mening, og viser til den generelle kommentaren til artikkel 12 fra FNs barnekomité om dette:
«Forskning viser at barn kan danne seg egne synspunkter fra de er ganske små, selv om de ikke nødvendigvis er i stand til å uttrykke dem i ord. En fullstendig gjennomføring av artikkel 12 forutsetter derfor anerkjennelse av og respekt for ikke-verbale former for kommunikasjon, herunder lek, kroppsspråk, ansiktsuttrykk og tegning og maling, som små barn gjerne viser sin forståelse og sine valg eller preferanser gjennom.» …

Mer om begrunnelsene og betraktningene i forslaget til lovvedtak som ble vedtatt kan du lese selv her…

Mye kan tyde på at det vil være en saksbehandlingsfeil dersom dommeren i saken ikke har sørget for å avdekke hvorvidt barnet i den aktuelle saken faller inn under vilkårene om å danne seg en egen mening. Når departementet i tillegg tar med ikke-verbale uttrykk så antas det fra min side at man får en situasjon der retten vanskelig kan avgjøre en barnefordelingssak ved dom uten at dommeren selv eller sakkyndig i saken har møtt barnet. Jeg kan tenke meg at i tilfeller der begge parter positivt gir uttrykk for at barnet ikke er i stand til å danne sin egen mening så kan man unnlate å høre barnet hvis ikke sakens indispositive natur tilsier at retten bør overprøve foreldrenes uttallelser. At foreldrene er enige om hva barnet vil si antar jeg neppe er god nok grunn til ikke å høre barnet. Det blir spennende å se rettspraksis på dette fremover.

 

Advokatfirmaet Wulff på Facebook

Cracked-Facebook-LogoAdvokatfirmaet Wulff har fått sin egen Facebookside. Her kan du følge litt med på det vi jobber med, hvor i landet vi er når vi er i retten og andre hendelser hos oss.

Advokatfirmaet Wulff sin Facebook side… (lik oss og hold deg oppdatert)

 

Var du på vei et annet sted?

Barnerettsbloggen.com har blitt til Barnerettsbloggen.no og det er lagt inn en videresenderkode på .com-bloggen.
Du finner alt det samme innholdet fortsatt, men du må kanskje søke på nytt ved å trykke på forstørrelsesglasset dersom du hadde klikket deg til en særskilt artikkel.

Lovendring om høring av barn under 7 år

CIMG4758Fra og med 1. januar 2014 er det presisert i barneloven § 31 at også barn under 7 år skal høres dersom de er i stand til å danne seg en mening om det saken gjelder.

Slik lyder loven i dag:

§ 31.Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Det vil bli interessant å se hvordan regelen blir håndtert i praksis da det må vurderes i hver sak modenheten til barn under 7 år. Vil det være tilstrekkelig at en av foreldrene mener det? Må begge mene det, må det undersøkes i hvert tilfelle og dermed gjøre slike saker mer omstendige i alle tilfeller?

Viktigste lovendringen på lenge

WulffleserBarneloven § 61, andre ledd er nå endret ved at også første ledd nr. 3 er tatt inn i rekken over hvilke tiltak som betales av staten. Det vil si at staten nå dekker kostnadene til sakkyndig utredning. Det har de 10 årene jeg har ført saker om fast boste, samvær og foreldreansvar vært mange som har tapt rett fordi deres økonomi har vært for dårlig til å få saken utredet skikkelig. Uansett om det ble begjært sakkyndig utredning eller om domstolen følte de måtte ha det, så var det partene, vanligvis saksøker eller den som begjærte utredningen, som satt igjen med en regning. En regning som var uforutsigbar og kunne ligge på mellom 40.000 og 150.000. Enda verre var det at domstolene kunne sende regningen til advokatene selv om klientene ikke ønsket en utredning. En situasjon som fort kunne føre til uforutsigbare tap for advokaten og utlegg mot egen klient.

Nå tar endelig staten regningen. Det er den beste løsningen også fordi retten fortsatt er den som bestiller utredningen gjennom å sile om de mener det er behov for en slik utredning eller ikke. Faren derimot, og det tror jeg mange tingretter vil gjøre, er å la være å begjære utredning på tross av at det er behov for det for ikke å påføre kostnader. Det blir spennende å se på de saker som er stevnet etter 01.01.2014 når endringen trådte i kraft hvordan domstolene vil håndtere at det nå er de som skal ta regningen. Vil de fortsette å velge de samme sakkyndige når de har erfaring med hvilke som skriver de største regningene? Vil de sette strengere krav til kvaliteten på arbeidet nå som staten betaler? Det blir uansett lettere å rådig egne klienter når ikke lengre klientens økonomi blir styrende for om man kan få saken forsvarlig opplyst der det er alvorlige bekymringer.

Barneloven § 43a

vektwulffblå1. januar 2014 fikk barneloven ny bestemmelse i § 43a. Bestemmelsen er etterlengtet da det lenge har manglet klare kjøreregler i saker hvor tilsyn er begjært.

§ 43 a.Samvær under tilsyn av offentleg oppnemnt person

  • Dersom tilsyn blir sett som vilkår for samværet, kan retten i særlege høve og der omsynet til barnet sine behov talar for det, påleggje kommunal barnevernsteneste eller departementet å oppnemne ein person som skal føre tilsyn under samvær. Retten kan gje pålegg om beskytta tilsyn eller støtta tilsyn.Pålegget skal fastsetje dei nødvendige vilkåra for samværet, under dette timetalet og avgrensa varigheit.
  • Den kommunale barnevernstenesta oppnemner dei personane som skal føre tilsyn, og følgjer opp saka ved pålegg om beskytta tilsyn. Departementet oppnemner dei personane som skal føre tilsyn, og følgjer opp saka ved støtta tilsyn.
  • Før avgjerda blir fatta, skal retten hente inn ei konkret vurdering frå den kommunale barnevernstenesta eller departementet om korleis pålegget kan gjennomførast.
  • Eit pålegg kan følgje av ein dom, ei førebels avgjerd etter § 60 eller av eit rettsforlik. Dom og førebels avgjerd skal retten grunngi som nemnt i tvisteloven § 19-6. Om rettsavgjerda blir heva ved rettsforlik, skal retten gjere greie for føremålet med tilsynet og behovet til barnet.
  • Det offentlege dekkjer kostnadene til tiltaka etter denne føresegna.
  • Den som skal oppnemnast til å føre tilsynet etter andre ledd, skal leggje fram tilfredsstillande politiattest som nemnt i politiregisterloven § 39 første ledd.
  • Departementet kan gje forskrifter med nærare føresegner om mellom anna oppnemning av personar som skal føre tilsynet, utøvinga av tilsynet, godtgjering, rapportering og kravet om politiattest.