Salten tingrett – Sak etter barneloven

saltentingrett26. mai 2015 er advokat Wulff Hansen i Salten tingrett i sak etter barneloven. Salten tingrett ligger i Bodø sentrum i «Rydmark-gården» i Sjøgata 1. Domstolen består i dag av 5 dommere, 2 dommerfullmektiger og 8 saksbehandlere. Domstolen er ledet av Sorenskriver Ingrid Johanne Lillevik.

Salten tingrett praktiserer vanligvis saksforberedende møter ved at dommeren etter et kort fellesmøte uten innledningsforedrag trekker seg tilbake på sitt kontor og at sakkyndig oppnevnt gjennomfører særmøter med partene. Ordningen med særmøter fører etter min mening oftere frem til enighet enn hvor man alltid er samlet og hvor dommeren alltid deltar. Problemet med at dommeren alltid deltar er at terskelen blir lavere for å inhabilisere seg selv og at ny dommer må ta hovedforhandlingen dersom saken går så langt.

Sunnmøre tingrett – sak etter barneloven

sunnmoretingrett7. mai 2015 er advokat Christian Wulff Hansen i Sunnmøre tingrett i Ålesund i sak etter barneloven. Sunnmøre tingrett ligger i samme hus som politiet i Ålesund. Dømmende makt og utøvende makt deler også her hus som mange andre steder i Norge. Det er betenkelig at tiltalte så mange steder i Norge skal få sin dom i samme hus hvor de som etterfosker og anklager dem holder til. For lite er fremløftet av den prinsipielle debatten om å samordne disse statsmaktene.

Forslag til endringer i barneloven 2015 – Flytting med barn

light-1I en pressemelding 28.04.2015 kommer barne- og likestillingsminister Solveig Horne (FrP) med flere endringsforlsag som nå skal ut på høring.

Jeg kommenterer forslagene her i barnerettsbloggen (ett tema i hvert innlegg)

Pressemelding av 28.04.2015

Flytting med barnet

Spørsmålet om flytting med barnet kan være en kime til konflikt mellom foreldrene. Flytting innenlands kan innebære store endringer i et barns liv og kan virke inn på samvær og kontakt med begge foreldrene.

Statsråden ønsker å sende to forslag om flytting med barn på høring. Ett forslag der dagens ordning forsterkes ved at det innføres meklingsplikt ved uenighet. Det andre forslaget er at foreldre med felles foreldreansvar må være enige hvis barnet skal flytte med bostedsforelder til et annet sted i landet.


Jeg er enig i forslaget om at det må være enighet mellom begge foreldre dersom flytting skal skje innad i landet. Dette er samme regel som finnes for flytting ut av landet dersom foreldrene har delt foreldreansvar. Det har stor innvirkning på barn og foreldre når en av foreldrene flytter til en annen kant av landet. Samværet reduseres ofte til halvparten av feriene selv om man kanskje har sett barna daglig frem til da. Vi vet også at mange ville valgt ikke å flytte om de ikke har kunnet ta med seg barna. Kanskje er det mer riktig at en forelder ikke har friheten til å flytte i stedet for at barn skal miste mye av kontakten med den andre forelder.

Det er også slik at flytting innad i Norge kan være mer dramatisk enn flytting til et annet land. Bor mor i Oslo og far i København eller Stockholm vil det som regel være lettere å opprettholde kontakten enn dersom forholdene er Oslo Kautokeino. bare at det er dyrere reisevei vil for mange legge begrensninger mht hva som er praktisk mulig. Jeg kan ikke se at det finnes noen god grunn til ikke å legge en slik flyttebegrening inn i lovverket. Flytting vil fortsatt være mulig, men ikke spontanflyttinger og ikke flyttinger hvor en selv har vært den eneste som vurderer konsekvensene. Gjennom en slik lovendring får en ro til å vurdere slike saker og den som ønsker å flytte må være den som bringer inn en sak for å få lov. Slik det er i dag er det som regel den andre forelder som bringer inn saken og får ikke behandlet den før lenge etter barna har flyttet, begynt i ny barnehage eller skole, og etablert seg i nytt nettverk. Det vil være barnas beste at flytting bare kan skje etter samtykke eller rettslig behandling. Påstander om vold, overgrep osv kan ikke spille inn her da flytting innenfor kommunen ikke burde ha noe å si. Uansett vil det i mangel av rettskraft være mulig å bare flytte uansett. Men med en slik regel må også sakene her komme opp raskt. Igjen understreker jeg viktigheten av å få begjæringer om midlertidig løsning behandlet mye raskere. Gjerne med samme krav som settes til behandling av akuttvedtak i barnevernsretten.

Forslag til endringer i barneloven 2015 – Delt Bosted

vintage-1I en pressemelding 28.04.2015 kommer barne- og likestillingsminister Solveig Horne (FrP) med flere endringsforlsag som nå skal ut på høring.

Jeg kommenterer forslagene her i barnerettsbloggen (ett tema i hvert innlegg)

Pressemelding av 28.04.2015

Delt bosted

Statsråden sender to forslag om delt bosted på høring. Som det foretrukne alternativet vil statsråden foreslå at delt bosted fremheves i loven ved at dette alternativet nevnes først som noe foreldrene kan avtale. Statsråden ønsker også å høre om delt bosted skal være utgangspunktet i  loven når begge foreldrene har bodd sammen med barnet.


 

Delt bosted som utgangspunkt i loven er et vanskelig og viktig tema. Det er mange måter å håndtere et slikt forslag på og det kan være fornuftig i mange tilfeller. Delt bosted er omstridt. Mange av mine klienter har en klar oppfatning av at dette er det beste eller at det er noe man aldri kan gå med på. Det vekker sterke følelser og mange begrunner sine standpunkter med at de selv som barn hadde det og da ikke likte det eller at det fungerte godt. Et utgangspunkt i loven vil som alt annet bare skape debatt om når man går til retten. I det ligger det at fortsatt er det slik at bare domstolene kan bestemme hvilken løsning foreldrene skal følge om de ikke er enige. Familievernkontorene har ingen makt eller myndighet og er bare en arena for mekling. Heldigvis.

Dersom delt fast bosted er utgangspunktet så vil nok antallet slike situasjoner øke ettersom mange ikke ønsker å gå til retten. Det kan være fornuftig. Det psykologiske aspektet for barna er et helt eget tema og psykologforeningen har uttalt seg om at barn under 3 år ikke som utgangspunkt bør ha delt fast bosted:

Psykologforeningen og Advokat Wulff Hansen uttaler seg til Aftenposten om delt bosted for små barn

Det som jeg mener er viktig å se på er når en slik ordning inntrer og ikke like mye om. De største problemene vi har i barneretten når vi skal rådgi foreldre i samlivsbrudd er det jeg kaller tvangskraftvakumet etter et samlivsbrudd. Ettersom bare dommer og forlik fra domstolene kan tvangsfullbyrdes er situasjonen som regel at den som tar seg tilrette har rett. Det er ingen regler som fullt ut hindrer en foreldrekrig som går ut over barna. Jeg tror ikke at man kan ha et utgangspunkt om delt fast bosted for barn over 3 år i loven med en tvangskraftbestemmelse inkludert. Det vil si at når foreldrene flytter så er utgangspunktet at begge foreldrene har lik rett og man må ikke ha posisjonskrig mht å flytte ut av huset osv. Problemet oppstår når det er påstander om vold, rus, overgrep ol. Hva gjør man da med et slikt utgangspunkt? Uten tvangskraft er utgangspunktet meningsløst. Med tvangskraft tar barna risiko for å måtte være hos en forelder som ikke bør ha omfattende kontakt. Man står da igjen med en fremheving uansett. Fremhev at dette er den foretrukne løsning i gitte omstendigheter. F.eks. hvor foreldrene bor i samme kommune eller i en definert nærhet til hverandre, hvor barna har fylt 3 år og hvor påstander om rus, vold (fysisk og psykisk) eller overgrep ikke er en del av saken. Som alltid med barneretten havner man da i en konkret vurdering i hver enkelt situasjon. Det man kanskje ville hatt større nytte av er en ressurskrevende modell som ville lignet på akuttvedtak i barneretten. En rett til rask behandling, gjerne innen 1 uke, i visse saker hvor midlertidig avgjørelse er nødvendig. Jeg har mange eksempler på en impotent tingrett som i en sak hvor den ene flytter til andre kanten av landet med barnet ikke må stå til rette i en begjæring om midlertidig avgjørelse før 5-6 mnd etter mottatt begjæring. Da har tingretten «laget» resultatet gjennom å la en uvurdert situasjon sette seg. En slik endring ville vært betydelig viktigere enn den som foreslås. Utgangspunktene må være underordnet retten til rask behandling av saken.

En annen måte å løse dette på er å gi varslingsplikten i § 42 mye strammere linjer. Hvis konsekvensen er større og den blir fulgt så burde tingrettene pålegges å vurdere en sak innen disse seks ukene er ute dersom begjæring sendes i løpet av de første to ukene. Saken kan behandles skriftlig hvis nødvendig. Selv om muntlig er å foretrekke vil skriftlig behandling i det minste være et skritt i riktig retning.

Fremhev gjerne delt bosted som foretrukket løsning, men la partene komme til forhandlingsbordet tidligere.