Kongsberg og Eiker Tingrett – Sak etter barneloven

kongsbergogeikertingretthokksund

28. november 2016 er advokat Wulff Hansen i Kongsberg og Eiker tingrett i sak etter barneloven (foreldrekonflikt/barnefordeling). Kongsberg og Eiker tingrett ligger i Hokksund og er en sammenslåing av tidligere Eiker, Modum og Sigdal tingrett, og Kongsberg tingrett.

Advokat Wulff Hansen har prøvd saker for de fleste tingrettene i Norge. Ønsker du en gratis vurdering på epost av din sak kan du ta kontakt her: GRATIS VURDERING

 

Oppdatert oversikt over hvor jeg er

spesialistekspertbarnefordeling

Som vanlig legger jeg ut hvor jeg skal være den kommende perioden slik at nye og eksisterende klienter har en mulighet til å få gjennomført møter.

  • 27.11.16 til 28.11.16: Sandefjord/Tønsberg
  • 29.11.16 Trondheim og Stjørdal
  • 09.01.17 – 10.01.16: Trondheim
  • 11.01.17 til 13.01.17: Hammerfest
  • 18.01.17: Ski
  • 27.01.17: Tromsø (usikker)
  • 12.02.17 – 14.02.17: Namsos
  • 16.02.17 – 17.02.17: Ålesund

Det ventes forøvrig på flere datoer i Oslo, Kongsvinger, Trondheim, Brekstad (Fosen Tingrett), Steinkjer, Narvik m.fl. snart.

Ta kontakt hvis det er ønskelig med et møte.

Systemforklaring; Barnevernet må lære å kjenne sin plass

barnevernetbarnelovenDet er en økende tendens nå det siste halvåret i 2016 at jeg får henvendelser fra klienter som opplever at barnevernet har gått inn og bestemt hvordan to foreldre skal regulere samværet dem imellom. Mitt svar er alltid at dette er ikke noe barnevernet kan bestemme eller på noen måte gripe inn i. Ja, barnevernet kan gi råd til bostedsforelderen og forsåvidt råd også til samværsforelderen, men det kan også en nabo gjøre. Poenget er at barnevernstjenesten ikke har noen inngrepskompetanse etter barneloven.

For å gjøre det enda tydeligere. Barnevernet har sin rolle i forholdet mellom bostedsforelderen og det offentlige (ved barnevernet/kommunen), mens bare bostedsforelder og tingretten kan regulere forholdet mellom to foreldre når det gjelder deres barn. Barnevernet (heller ikke familievernet, forliksrådet eller konfliktrådet) kan bestemme noe som helst om hva slags samvær det skal være mellom et barn og en forelder.

Altså, hvis barnevernet mener det ikke bør være slikt samvær som det er i dag, så kan de bare henstille bostedsforelder til å gjøre noe med dette. Mener barnevernet at det å tillatte samværet slik det er utgjør omsorgssvikt så kan de gjøre noe overfor bostedsforelder, men ikke overfor samværsforelder. Igjen, barnevernet har utelukkende inngrepskompetanse overfor bostedsforelder. Selv overfor bostedsforelder er kompetansen å sette i gang et apparat hvor fylkesnemnda og etter det, tingretten, har makten til å avgjøre saken. Så, det man ender opp med er at i ytterste konsekvens er det utelukkende domstolene som kan bestemme både etter barneloven og etter barnevernloven.

Det jeg ser i mange av mine saker er uttalelser som “jeg får ikke samvær og mor sier at det har barnevernet bestemt.” Det er ikke mulig. Det er mor som har bestemt det enten med støtte fra barnevernet eller med press fra barnevernet. Men, det er fortsatt mor som har bestemt dette og som har rettslig hjemmel (om enn noe tvilsom hjemmel ettersom § 43, 1. ledd, siste setning sier at RETTEN kan bestemme at det ikke skal være samvær) for å bestemme dette.

Det fremstår for meg som om at barnevernet mange steder har fått en oppfatning av at de har en samfunnsrolle som er betydelig mer omfattende enn de egentlig har. Er bostedsforelderen god nok så skal det offentlige gi velmenende råd og der slutter det. Barnevernet må bli flinkere til å kjenne sin egen plass, men også opplyse forelder om begrensningen i egen kompetanse slik at vanlige foreldre ikke går rundt og er unødvendig redd for at de skal trå feil.

Til barnets beste – Video

“Til barnets beste” er en film laget av Domstoladministrasjonen.  “Til barnets beste” handler om behandlingen av barnelovsaker med volds- og overgrepsproblematikk. Målgruppen for filmen er dommere, advokater og sakkyndige. Viktig å se for alle som gjennomgår slike saker eller som jobber med slike saker.

Hvor sendes meklingsattesten?

meklingsattest

Når du har vært på mekling på familievernkontoret har du krav på en meklingsattest. Forutsatt at du har vært på mekling og ikke på en råd- og veiledningstime.

Attesten du får skal i utgangspunktet ikke sendes noe sted, men dersom du ønsker å gå til tingretten med saken din så skal meklingsattesten legges ved stevningen som sendes til tingretten.

Merk også nederst på meklingsattesten hvor det fremgår at den har en gyldighet på 6 mnd. Med gyldighet i denne sammenhengen menes at dette er ditt vindu for å ta saken inn for retten. Går det mer enn 6 mnd må du innhente ny meklingsattest.

 

Rettskraft og tvangskraft

tvangskraftrettskraftI saker etter barneloven opererer man med to begreper for den legitimiteten en avgjørelse har. F.eks. hvor et samvær er avtalt eller bestemt.

Tvangskraft er et begrep som benyttes for når man kan begjære bruk av tvang etter barneloven § 65. Rettskraft er et begrep som betegner når alle ankemuligheter er uttømt og saken er endelig avgjort for domstolene.

Inngår foreldrene en avtale utenfor retten, som på familievernkontoret eller hjemme ved kjøkkenbordet, så har ikke avtalen som utgangspunkt tvangskraft eller rettskraft. Unntaket er hvis man i avtalen tar inn at den skal stadfestes av Fylkesmannen og at den deretter sendes dit.

Inngår man en avtale i retten så blir avtalen rettskraftig og tvangskraftig samtidig.

Når man har fått en dom i tingrett eller lagmannsrett er dommen ikke rettskraftig og tvangskraftig før ankemuligheter er uttømt eller dommen akseptert av begge parter.

Så hvorfor skille mellom begrepene og Tvangskraft hvis de som regel går hånd i hånd og inntreffer samtidig? Jo, når man begjærer en midlertidig avgjørelse så vil dommen man får midlertidig være tvangskraftig før den er rettskraftig. Dommen er tvangskraftig med en gang den er avsagt selv om ankeprosessen pågår. Dette er svært praktisk når den som begjærer en midlertidig avgjørelse ønsker å hindre en brå flytting av barnet ved å kreve bosted hos seg frem til saken er endelig avgjort.

Svakheten i lovsystemet er som jeg har omtalt tidligere at det ikke er noe tidskrevende for tingrettene til å ta stilling til en slik begjæring. Konsekvensen kan noen ganger være like alvorlig som akuttvedtak i barnevernsaker og bør ha omtrent samme fristsystem. Altså bør en slik type sak komme opp i løpet av en uke før at det skal være noe poeng å ha en slik akuttinngrepsmulighet med umiddelbar tvangskraft.

 

Rana tingrett – Sak etter barneloven

ranatingrettbarn

14. november 2016 er advokat Wulff Hansen i Rana tingrett i sak etter barneloven §§ 36, 64 og 60.

Rana tingrett administrerer i dag alle tre tingrettene  på Helgeland (Rana tingrett, Alstahaug tingrett og Brønnøy tingrett) fra Mo i Rana.

Sunnmøre tingrett – Sak etter barneloven

aalesundtinghus11. november 2016 er advokat Wulff Hansen i Sunnmøre tingrett i Ålesund i sak etter barneloven §§ 42 og 43 (og § 43a), 61 mfl.

Rettsmøtet er det første saksforberedende møtet i saken. Ålesund har nylig åpnet sitt nye tinghus (Ålesund tinghus)

Trenger vi egentlig sakkyndig bistand i saksforberedende møter?

sakkyndigpsykolog

I nr.1 i første ledd i § 61 i barneloven står det

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Hovedregelen i § 61 er at man skal innkalle til ett eller flere saksforberedende møter. Hovedregelen i lovbestemmelsen er ikke at det skal oppnevnes sakkyndig. Dette er noe retten kan gjøre.  Retten velger likevel i 99% av sakene å oppnevne sakkyndig i disse møtene. Hvorfor? I svært mange av disse sakene er det ren juridisk avgjørelse som skal tas eller det er psykologfaglige problemstillinger. Hvorfor kaster det offentlige bort så enormt mye penger på å oppnevne sakkyndige i sammenhenger hvor dette er fullstendig unødvendig? De fleste dommerne med en del erfaring (og det er de som bør ha sakene etter barneloven, ikke dommerfullmektiger) har bedre forutsetning for å mekle mellom partene enn det sakkyndige har. Dommerne kan jussen som regulerer konflikten og har ofte mye mer pondus mht å realitetsorientere parter. I de ikke helt små domstolene er det tilstrekkelig dommerbemanning til at habilitetsspørsmål ikke skal bli et problem.

Jeg tror at domstolene vil våkne opp på et tidspunkt å finne ut at det er overforbruk av sakkyndige i de saksforberedende møtene. I mange tilfeller er de ikke satt inn i saken på forhånd, de kan ikke bidra og de har ikke alltid personlige evner til å mekle mellom partene. Jeg vil tro at i halvparten av sakene jeg har burde det vært bare dommer tilstede i det saksforberedende møtet og dersom det viser seg at det skal gjøres sakkyndig arbeid så bør dette skje etter nr. 3. Da vil det ikke være habilitetsproblemer ved oppnevning av sakkyndige knyttet til arbeid etter nr 1 og man får utredet det psykologfaglige hvis nødvendig. Psykologen skal ikke overta for dommeren og være den som avgjør saken. Vi må tilbake til at dommeren tar avgjørelsene etter barneloven og psykologfaglig bistand hentes inn der det er åpenbart at det er psykologfaglige problemstillinger.

Jeg har opplevd domstoler som oppnevner etter nr 3 som hovedregel fordi det er lettere slik. Det er slik vi alltid gjør det er svaret. Mistanken min er at det er latskap. Gi meg en rapport så jeg kan skrive en dom eller da har vi et innpass inn i hjemmene som vi ikke tror partene klarer gjennom bevisføringen.

 

Større krav til sakkyndig arbeid i saker etter barneloven

SakkyndigslurvEt gjennomgående faktum i mange (de fleste) saker jeg har vært i hvor det er oppnevnt en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd, nr 3 (nummer tre oppnevning) starter sakkyndige sent med å gjennomføre sakkyndigoppdraget. Svært ofte snakker jeg med klienter 2-3 mnd etter at sakkyndige er oppnevnt og det kanskje bare er 1 mnd igjen til hovedforhandling og klienten sier at, nei, de har ikke hørt noe fra den sakkyndige. Når rapporten foreligger og når sakkyndige spørres ut i retten kommer det klart frem at det er intensivt arbeid de siste 2-3 ukene før fristen som er gjennomført. Dette må slutte, dette må retten sette krav til som fakturamottaker og oppdragsgiver. Det er ikke greit for rettssikkerheten til partene eller til rettsfølelsen til noen av de involverte at man skal oppleve at det føles som slurvarbeid, hastearbeid og at man ikke blir prioritert.

Dommeren burde sammen med mandatet gjennomgå og legge sterkere føringer for arbeidet som skal gjennomføres. Nesten alle sakkyndige vil ha blanke ark til å gjøre det de synes er fornuftig og snakke med folk de mener er nødvendig. Dette er ikke en god fremgangsmåte. Vi må tilbake (for det var mer sånn før) til at man spesifiserer hvem de sakkyndige skal snakke med, hvor omfattende observasjoner som er nødvendig og mer detaljestyring av arbeidet. En stor del av rapportene blir meninger på alt for spinkel bakgrunn men som likevel blir vanskelig å angripe da terminologien er fremmed for de andre involverte. Jeg mistenker mange sakkyndige for å legge så få timer i grunnarbeidet at timeprisen i realiteten blir høyere og kvaliteten dårligere, men med et språk som gjør slurvingen vanskelig å avsløre.

Etterhvert som barneloven utvikler seg, dommeren som hovedregel skal ta samtalen med barna og alle aktører kjenner barneretten bedre minsker behovet for sakkyndige.