Samvær mellom søsken etter samlivsbrudd

Har søsken krav på samvær med hverandre etter at foreldrene har gått fra hverandre?

Når det gjelder helsøsken er det ikke et spørsmål om samvær men om samkjøring av bosted og samvær. Noen søsken ønsker å bo sammen og være sammen, men det hender at forholdet mellom søsken ikke er godt og at enkelte barn anser det som en fordel å ikke bo der søskenet bor.

Andre søsken, som halvsøsken, har ingen lovfestet samværsrett. Det blir også her et spørsmål om koordinering av samvær slik at søsken får ha kontakt. Det er ansett som et gode og et pluss i totalvurderingen som skal tas i en sak om bosted og/eller samvær at slik kontakt opprettholdes, men det er ikke en lovfestet rett.

Det kan videre være at det er to særkullsbarn det dreier seg om. Ikke halvsøsken, men tidligere stesøsken. Disse har ingen lovfestet rett til samvær med hverandre og det vil således ikke være grunnlag for en rettsprosess rundt et slikt samvær. Her må det være opp til foreldrene å sørge for kontakt hvis barna ikke er gamle nok til å håndtere dette selv.

Må jeg fullføre saken eller kan jeg trekke den når som helst?

Dersom du har sendt stevning til tingretten selv eller ved bruk av advokat som er det mest vanlige så kan du når som helst kaste kortene og trekke saken. Du kan trekke den dagen etter stevningen er sendt og du kan trekke den dagen før hovedforhandlingen, men det er regler som gjelder og noen unntak.

Tvisteloven har regler som regulerer hva som skjer dersom du velger å trekke en sak.

Tvisteloven § 18-4 er hovedregelen for frafall (trekke) et søksmål. Merk at motparten kan kreve at saken tas opp til rettslig avgjørelse. Merk også at å trekke en sak som regel krever at man gir opp sitt krav hvis ikke motparten samtykker til at kravet kan være i behold på tross av at saken frafalles/trekkes.

Tvisteloven § 18-4. Frafall av søksmål

(1) Når et krav i saken er forkynt for motparten eller satt fram i rettsmøte, blir kravet å regne som oppgitt dersom det trekkes tilbake fra behandling før rettens avgjørelse er truffet. Motparten kan kreve at saken tas opp til rettslig avgjørelse etter § 9-7.

(2) Kravet kan trekkes fra behandling uten at det oppgis hvis motparten
a) samtykker i dette,
b) ikke har inngitt tilsvar, eller
c) har påstått behandlingen av kravet avvist.

(3) Ved behandling i forliksrådet kan kravet alltid trekkes fra videre behandling uten at det oppgis, inntil kravet er avgjort av forliksrådet.

(4) Ny sak om kravet kan ikke reises før sakskostnader tilkjent motparten er betalt.

 

I § 20-2 (2) fremgår det at en sak er vunnet hvis den er hevet fordi den er frafalt. I dette ligger at dersom du trekker saken så må du regne med å dekke motpartens kostnader i saken.

Tvisteloven § 20-2. Sakskostnader til en part som har vunnet

(1) En part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten.
(2) Saken er vunnet hvis parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, eller hvis motpartens sak er avvist eller hevet fordi den er frafalt eller ikke hører under domstolene. Gjelder saken flere krav mellom samme parter, er det samlede utfallet avgjørende.
(3) Motparten kan helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Det legges særlig vekt på
a) om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom eller først ble bevismessig avklart etter saksanlegget,
b) om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak eller har avslått et rimelig forlikstilbud, eller
c) om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak.

 

 

Sluttinnlegg i saker etter barneloven

Hovedregelen i alle sivile rettssaker for domstolene er at det skal leveres et sluttinnlegg senest to uker før hovedforhandlingen og at dette markerer slutten på saksforberedelsene. Etter dette skal det ikke komme nye prosesskriv, nye dokumentbevis eller påberopelse av nye vitnebevis. Dette følger av tvisteloven § 9-10

Tvisteloven § 9-10. Avsluttet saksforberedelse. Sluttinnlegg

(1) Saksforberedelsen avsluttes to uker før hovedforhandlingen hvis ikke retten fastsetter et annet tidspunkt.

(2) Retten skal som regel kreve at partene innen avsluttet saksforberedelse inngir et sluttinnlegg. Sluttinnlegget skal kort angi den påstand, de påstandsgrunnlag og de rettsregler som påberopes, og de bevis parten vil føre. Med sluttinnlegget skal følge forslag til framdriftsplan for hovedforhandlingen, jf. § 9-11 annet ledd.

 

Noen ganger velger retten å sette et tidligere tidspunkt og noen ganger et senere. Det kan være at man vil ha en sakkyndig rapport etter barneloven § 61, første ledd nr 3 før sluttinnlegget da det ofte påvirker vitneførselen, men også alle leddene i saken man har tenkt å føre.

I de fleste saker etter barneloven er sluttinnlegg unødvendig og bortkastet tid og en kostnad som ikke burde blitt belastet klienten. De fleste barnesaker er ikke omfattende hva gjelder dokumentbevis eller juridiske tema. Det kan være at det er mange momenter i partenes forklaring om hvorfor de mener det de mener, men sjeldent kommer man nært hovedforhandlingen og man står i en sak om f.eks. samvær hvor det er viktig for saken at anførslene sorteres og ryddes i slik at det blir oversiktlig. Det blir som regel et komprimert oppgulp av stevning eller tilsvar og en time som må faktureres på en klient som allerede betaler nok. På samme måte som planmøter i de mest oppdaterte domstolene nå er tilpasset barnesaker burde også eventuelle sluttinnlegg være det. Domstolene burde dessuten i oversiktlige saker i mye større grad si at sluttinnlegg ikke er nødvendig. Når man f.eks har en sakkyndig rapport etter § 61, første ledd, nr.3 o tillegg til stevning og tilsvar (som noen gang er de eneste dokumentene fra partene) så er saken godt nok fremstilt og oppsummert til at domstolen vet hva som er problemstillingen. Når man i tillegg i disse sakene har utstrakt bruk av saksforberedende møter med nettopp spissing av saken som ett av formålene blir sluttinnleggene ofte meningsløse.

Barneloven § 61. Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

 

Maktesløshet og strategi når politiet ikke gjør jobben sin i saker etter straffeloven § 261

Som jeg har skrevet om før så er det politiets oppgave å avbryte et straffbart forhold som de vet pågår og etterforske et straffbart forhold som er anmeldt.

Jeg finner grunn til igjen å legge ut straffeloven § 261

Straffeloven § 261. Omsorgsunndragelse

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som tar en mindreårig ut av landet eller holder tilbake en mindreårig i utlandet og ved det ulovlig unndrar den mindreårige fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse har foreldreansvar. Tilsvarende gjelder der det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, flytteforbud eller institusjonsplassering etter barnevernloven §§ 4-8, 4-12, 4-24 eller 4-29 første og annet ledd eller der begjæring om slike tiltak er sendt fylkesnemnda etter barnevernloven § 7-11, eller der det i en akuttsituasjon er iverksatt midlertidig vedtak etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 første ledd, 4-25 annet ledd annet punktum eller 4-29 fjerde ledd.

Grov omsorgsunndragelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om omsorgsunndragelsen er grov skal det særlig legges vekt på hvilken belastning den har påført barnet.

La det være helt klart at denne bestemmelsen dekker når samværsforelder eller andre ikke vil levere barnet tilbake til sitt faste bosted. I henhold til lov vil si i henhold til barneloven § 36 og i tillegg har de fleste avtale fra familievernkontoret eller andre steder som gir dem fast bosted. Hvis avtalen er i retten har man egen tvangsbestemmelse i barneloven § 65.  Det er altså en straffbar

handling for samværsforelder å holde barnet tilbake over tid hvis det raskt viser seg at det ikke er en nødsituasjon. Noe det ikke er dersom samråd med barnevernet tilsier at vilkårene i barnevernloven § 4-6 ikke er oppfylt. Uansett hva denne omfattende udugeligheten i politiet skyldes så er det et faktum etter gjentatte opplevelser i flere saker at politiet ikke gjør sin plikt, ikke ser ut til å prioritere bortførte barn og ikke ønsker å sette seg inn i skillet mellom strafferetten og sivilretten på dette området. Så hva gjør advokaten til bostedsforelderen når barnevernet sier de ikke kan gjøre noe og politiet virker ikke å kunne sin jobb? Politiet må selvfølgelig henlegge saken dersom de ikke gjør noe med saken og da kan dette klages til Statsadvokaten og bør også klages til statsadvokaten. Men tiden går. Man kommer sannsynligvis da i den situasjonen at den forelder som har fast bosted må gå til retten for å få fast bosted. Altså fører politiets handlingslammethet til at en forelder som har fast bosted etter barneloven § 36 må gå til retten og kreve i stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 at ting skal være akkurat som de er. Jeg kan ikke tenke meg at dette er tilsiktet av lovgiver da det prosessøkonomisk er uforsvarlig og tøvete. Så hvorfor gjøre det? Jo, for en rettsavgjørelse etter barneloven kan tvangsfullbyrdes etter barneloven § 65 og erfaringsmessig synes politiet å reagere slik de burde etter straffeloven § 261 hvis det er domstolene som i kjennelse og gjennom barneloven § 65 pålegger dem det.

Barnerettstelefonen – 820 90 009

20.12.2016 kl 10:00 åpner Barnerettstelefonen. Barnerettstelefonen er min rådgivningslinje og du betaler kr. 26,- pr minutt for å snakke med advokat. Ved avtalte telefonsamtaler ellers tar vi kr. 1875,- pr time og fakturerer minimum en halvtime for en samtale. Ved å bruke Barnerettstelefonen på 820 90 009 fra og med 20. desember kl. 10:00 vil kostnadene bli lavere enn en vanlig advokattime og du betaler aldri mer enn det det faktisk koster å snakke med advokaten.

Eksempel 1:

  • Hvis du avtaler en samtale med advokat Christian Wulff Hansen på vanlig telefon og snakker i 18 minutter så vil du bli fakturert 30 minutter (0,5 x 1.500 + 25% mva) = kr. 937,50,-
    • Hvis du ringer Barnerettstelefonen på 820 90 009 og snakker i 18 minutter så vil du gjennom din telefonregning bli belastet 18 x 26,- = Kr. 468,-

Eksempel 2:

  • Hvis du snakker 1 time på vanlig telefon (751 75800) blir du fakturert kr. 1.875,- inkl mva, mens 1 times samtale på Barnerettstelefonen 820 90 009 koster 1.560,- inkl mva.

Det er altså billigere å ringe Barnerettstelefonen uansett. Det vil alltid være advokat Christian Wulff Hansen som svarer og derfor må du også være forberedt på at enkelte ganger er telefonen ubemannet eller at en annen samtale pågår. Du belastes aldri uten å ha fått svar fra advokaten. Det er spørsmål om barnerett som kan besvares og da om fast bosted, samvær og foreldreansvar etter barneloven.

Vær oppmerksom på at du vil bli bedt om å oppgi navn på deg og på motparten. Dette fordi jeg vil gjøre en kontroll på at det ikke er et klientforhold til motparten. Det vil komme mer informasjon og egen nettside for tjenesten de kommende dagene.

 

Samværsfradrag i barnebidrag

Forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot § 9 reguleres hvilket samvær som gjør at bidragsforelder havner i de forskjellige bidragsklasser og får samværsfradrag i sin plikt til å betale barnebidrag:

§ 9. Samvær

Munnleg og skriftleg avtalt og offentleg fastsett samvær kjem som hovudregel til frådrag i tilskot utrekna etter § 1 til § 7 i forskrifta her. Der partane har ein avtale, men ikkje er samde om omfanget, skal det minste felles oppgitte samværet likevel leggjast til grunn. Dersom ein av partane ikkje gir opplysningar om omfanget av samværet, skal opplysningane frå den andre parten leggjast til grunn.

Regelen i første stykke gjeld ikkje dersom ein av partane hevdar at avtalen eller offentleg fastsett samvær og rettsforlik ikkje blir følgd opp, men samværet er lågare, og samstundes klart beviser at avtalen eller avgjerda ikkje kan leggjast til grunn.

Dersom unntaksregelen i andre stykke blir gjort gjeldande, blir det ikkje gitt noko samværsfrådrag med mindre parten klart beviser at det blir praktisert samvær etter ei lågare samværsklasse.

Samværsfrådraget heng saman med omfanget av samvær slik at dette er delt inn i fire samværsklasser. Frådraget skal gjevast som eit fast kronebeløp avhengig av kva for ei samværsklasse den tilskotspliktige kjem inn under og alderen til barnet. Frådraget er fastsett med utgangspunkt i kostnadene i § 3 andre og tredje stykke i denne forskrifta. Kronefrådraget omfattar utgifter til mat, drikke, helse- og hygieneartiklar, leik og fritid, og transportutgifter. For samværsklasse 3 og 4 er også buutgifter omfatta.

Det skal som hovudregel teljast netter for å finne ut kva samværsklasse den tilskotspliktige kjem inn under. Samværsklasse 1 gjeld ved samvær på 2 til 3 netter i gjennomsnitt per månad, klasse 2 ved samvær på 4 til 8 netter, klasse 3 ved samvær på 9 til 13 netter og klasse 4 ved samvær på 14 til 15 netter. Dersom hovudregelen ikkje kan nyttast og den tilskotspliktige har minst to dagar samvær i månaden, skal det teljast dagar, og slik at dagen blir delt inn i fire. Den tilskotspliktige kjem i desse tilfella inn under klasse 1.

 

 

 

Samværsforelder har ikke hjemmel til å «stoppe» bosted

Barneloven, straffeloven og barnevernloven har noen punkter hvor lovverket berører hverandre og da er det tydelig at mange ikke forstår hvem som har hvilke roller og min erfaring er da at det er politiet som minst forstår hva deres rolle er. Jeg tror manglende kunnskap hos politiet skyldes få anmeldelser etter § 261 og at samværsforelder som regel respekterer at det er barnevernet som akutt kan frata bostedsforelderen omsorgen dersom man ikke har noen rettsavgjørelse på noe annet.

Hvis vi tar en situasjon hvor samværsforelder mener at det er noe galt med omsorgen barnet får hos bostedsforelderen og holder barnet tilbake.

  • Samværsforelderen har ikke hjemmel i barneloven til å frata bostedsforelderen omsorg (holde tilbake.)
  • Riktig fremgangsmåte er å snakke med barnevernet og dersom barnevernet er akutt bekymret har de hjemmel etter barnevernloven § 4-6 til midlertidig og akutt ta bosted fra bostedsforelderen og plassere barnet i beredskapshjem. Da eventuelt (men ikke sikkert) hos samværsforelderen.
  • Dersom samværsforelderen bortfører barnet fra sitt faste bosted (barneloven § 36) vil dette kunne være et brudd på straffeloven § 261

 

Straffeloven § 261. Omsorgsunndragelse

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som tar en mindreårig ut av landet eller holder tilbake en mindreårig i utlandet og ved det ulovlig unndrar den mindreårige fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse har foreldreansvar. Tilsvarende gjelder der det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, flytteforbud eller institusjonsplassering etter barnevernloven §§ 4-8, 4-12, 4-24 eller 4-29 første og annet ledd eller der begjæring om slike tiltak er sendt fylkesnemnda etter barnevernloven § 7-11, eller der det i en akuttsituasjon er iverksatt midlertidig vedtak etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 første ledd, 4-25 annet ledd annet punktum eller 4-29 fjerde ledd.

Grov omsorgsunndragelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om omsorgsunndragelsen er grov skal det særlig legges vekt på hvilken belastning den har påført barnet.

Midlertidig avgjørelse om foreldreansvar

Etter barneloven § 60 kan retten ta en midlertidig avgjørelse i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar dersom en av foreldrene sender inn en begjæring om dette.

Det er lett å se for seg scenario hvor det er nødvendig med en kjapp avgjørelse hva gjelder bosted og/eller samvær. Det kan være at bostedsforelder vil flytte og samværsforelder vil stoppe flyttingen. Det kan være at bostedsforelder har stanset samværet og man trenger en midlertidig avgjørelse for å ha tvangsgrunnlag for å få igang samværet igjen. Det er litt mer uvanlig at man krever en midlertidig avgjørelse for å få del i foreldreansvaret, men det er også situasjoner hvor det kan være gode grunner til det, som f.eks:

  • Det er en sak etter barnevernloven under oppseiling mot bostedsforelderen og samværsforelder ønsker å skaffe seg innsyn og partsrettigheter i saken..
  • Bostedsforelderen planlegger å flytte ut av landet og samværsforelderen ønsker å stoppe dette.
  • Bostedsforelderen ønsker å bytte navn på barnet.
  • Bostedsforelderen vil tillate en kontroversiell operasjon som ikke er nødvendig.
  • Bostedsforelderen vil bytte barnets religion og samværsforelder er uenig.

 

 

Hvilket lands rett gjelder i sak etter barneloven?

Det blir mer og mer vanlig at forhold blir internasjonale. Svensker som bor i Norge, Nordmann og danske som bor i Norge osv. og det blir ofte et tema om det er norsk eller det andre landets rett som skal anvendes i saker om fast bosted og samvær (foreldreansvar er et ganske særnorsk fenomen da begrepet ikke har et sidestykke i Sverige og Danmark.)

Det er regulert i barneloven kapittel 9 som heter

«Kapittel 9. Om bruken av barnelova når nokon av partane har tilknytning til utlandet.»

Bestemmelsen som vi oftest kommer i kontakt med er barneloven § 82:

§ 82.Når sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær kan handsamast i Noreg

Sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær kan reisast for norsk domstol dersom barnet har vanleg bustad i Noreg. Det same gjeld i sak som fylkesmannen skal handsame etter § 55.

Sak om førebels avgjerd kan handsamast av norsk domstol i alle tilfelle der barnet har opphald i Noreg.

Første og andre stykket gjeld ikkje dersom anna følgjer av overeinskomst med annan stat.

Prinsippet i § 82 er likt prinsippet i § 57 om hvor i Norge saken skal reises

§ 57.Kvar sak skal reisast

Sak etter § 56 må reisast for den domstolen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist. Dersom saka gjeld søsken med ulikt alminneleg verneting, kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har alminneleg verneting. Dersom barnet bur på sperra adresse, jf. lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering med forskrifter, eller det er søkt om eller gjeve løyve til å nytte fiktive personopplysningar for barnet, jf. lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet § 14 a, kan saka reisast for Oslo tingrett.

Lovsystemet er altså at saken skal reises der barnet har sitt faste bosted (alminnelig verneting.) Det kanskje noe spesielle i § 82 er at midlertidige avgjørelser kan tas i Norge dersom barnet oppholder seg her midlertidig. I dette ligger at selv om mor og barn bor i Spania kan norske domstoler ta en midlertidig avgjørelse etter begjæring fra far mens mor og barn er på sommerferie i Norge.

Det er likevel en kvalifisering i 3. ledd som sier at dersom det er annen enighet mellom Norge og det andre aktuelle landet så vil denne enigheten gå foran bestemmelsene i § 82. Det er grunn til å bemerke at Norge og mange andre land er forpliktet etter Luganokonvensjonen til å gjennomføre hverandres rettsavgjørelser.

Umulighet i § 65 er nå lovfestet

Barneloven er tidvis utsatt for oppgraderinger som både skaper ny rett og som lovfester tidligere ulovfestet rett. De tre siste store oppdateringene av barneloven var 2004, 2010 og 2014. I 2014 ble § 65 (tvangsbestemmelsen) i barneloven endret. I hovedsak ble tidligere ulovfestet rett om at bare umulighet (i lovmessig forstand – ikke faktisk umulighet) kunne hindre at den som bryter en rettskraftig (og tvangskraftig) dom/kjennelse/forlik om samvær, kunne hindre at tvangsbot ble ilagt av retten ved en begjæring etter § 65. Dette har vært sikker rett over lengre tid, men i § 65 slik den i dag lyder er umulighetskravet tatt inn i lovteksten. I tillegg er risiko knyttet til barnets fysiske og psykiske helse tatt inn i bestemmelsens ordlyd. Dette korresponderer med flere lovendringer i barneloven på samme tid hvor dette er tatt inn (f.eks. bl § 60, 61, første ledd nr. 3 mfl)

 

Barneloven § 65 slik den lyder i dag:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Barneloven § 65 slik den var før endringen 01.01.2014:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.