Barnehusets rolle når et tilrettelagt avhør tas på Barnehuset

Barnethusets rolle når et tilrettelagt avhør etter stprl. § 239 skal gjennomføres på et barnehus er barnehusets rolle definert i Forskrift om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner (tilrettelagte avhør) § 5.

§ 5. Barnehusets rolle

Tas avhøret på et barnehus, jf. straffeprosessloven § 239f, skal ansatte ved barnehuset møte og ivareta vitnet når det kommer til barnehuset. Ansatte ved barnehuset skal også delta i samrådsmøter, formøter og ettermøter og gis anledning til å følge avhøret via videooverføring sammen med de andre som skal følge avhøret på barnehuset.

Tas avhøret et annet sted, avgjør avhørslederen om ansatte fra barnehuset skal gis anledning til å være til stede.

Barnehusets ansatte skal ha barnefaglig kompetanse og kompetanse om psykisk utviklingshemmede og andre med funksjonsnedsettelse. De skal bidra til å gi vitner som avhøres på barnehuset god oppfølging og behandling og til at avhørsleder får et godt grunnlag for sine beslutninger.

Forskrift om fylkesmannens adgang til å ilegge kommuner mulkt ved oversittelse av fristene i barnevernloven § 6-9

Barnevernet har en del frister å forholde seg til. I barnevernloven § 6-9 fremkommer at en undersøkelse etter barnevernloven § 4-3 skal gjennomføres senest innen tre måneder og i særlige tilfeller kan det være seks måneder.

Hvis fristen ikke er overholdt har fylkesmannen hjemmel i Forskrift om fylkesmannens adgang til å ilegge kommuner mulkt ved oversittelse av fristene i barnevernloven § 6-9 til å ilegge kommunen en mulkt/bot. Biten kan ikke være mindre enn 10.000 kroner og ikke større enn 100.000 kroner når det er flere eller gjentatte fristoverskridelser. For enkeltoverskridelser kan boten være mellom kr. 1.000 og kr. 10.000. Dette følger av § 4 i forskriften. Boten betales til Fylkesmannen og tilfaller statskassen.


Bestemmelsene som er omtalt:

Barnevernloven § 6-9. Frister og ileggelse av mulkt.

En undersøkelse etter § 4-3 skal gjennomføres snarest og senest innen tre måneder. I særlige tilfelle kan fristen være seks måneder.

En undersøkelse er gjennomført når barneverntjenesten har truffet vedtak om tiltak eller saken er besluttet henlagt. I de tilfeller tiltaket hører under fylkesnemndas myndighetsområde, regnes undersøkelsen som gjennomført når barneverntjenesten har framlagt begjæring om tiltak for fylkesnemnda i henhold til § 7-11.

Ved oversittelse av fristene kan fylkesmannen ilegge kommunen mulkt. Det samme gjelder ved oversittelse av fristen nevnt i § 4-2. Departementet kan gi forskrifter om gjennomføringen av ordningen og om mulktens størrelse.

Barnevernloven § 4-3. Rett og plikt for barneverntjenesten til å foreta undersøkelser.

Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet, skal barneverntjenesten snarest undersøke forholdet, jf. frister inntatt i § 6-9.

Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.

Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse som nevnt i første ledd blir gjennomført ved besøk i hjemmet.

Barneverntjenesten kan engasjere sakkyndige. Den sakkyndiges rapport skal før den legges til grunn for vedtak om tiltak etter barnevernloven kapittel 4 være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, jf. § 2-5. Dette gjelder ikke for vedtak om tiltak i akuttsituasjoner, jf. §§ 4-6, 4-9 og 4-25. Den sakkyndiges rapport skal også være vurdert av kommisjonen før den legges til grunn for barneverntjenestens beslutning om å henlegge en sak.

Barneverntjenesten, og sakkyndige som den har engasjert, kan kreve å få samtale med barnet i enerom. Hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, jf. § 4-12 første ledd bokstav c, kan barneverntjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for undersøkelse.

Avgjørelser om å henlegge saken etter en undersøkelse, skal regnes som enkeltvedtak.

Forskriftens § 4.

Fylkesmannen skal fastsette mulktens størrelse på grunnlag av lengden av fristoversittelsen, om barneverntjenesten har oversittet frister tidligere, sakens alvorlighetsgrad og årsaken til fristoversittelsen. Fylkesmannen skal også fastsette betalingsfrist.

Når mulkt ilegges for fristoversittelse i en enkelt sak, skal mulkten ikke være mindre enn 1.000 kr. og ikke større enn 10.000 kr.

Når mulkt ilegges for flere eller gjentatte fristoversittelser, og det ikke tidligere er ilagt mulkt for disse oversittelsene kan mulkten ikke være mindre enn 10.000 kr. og ikke større enn 100.000 kr.

Forskriftens § 5.

Mulkten innbetales til fylkesmannen og tilfaller statskassen.

Tilbakemelding til barn som har blitt hørt

 

Barn som har blitt hørt i forbindelse med en sak etter barneloven har krav på en tilbakemelding på hvordan deres uttalelser har blitt tatt hensyn til. Dette fremgår av barneloven § 61, første ledd, nr. 4 tredje setning

I barneloven § 61, første ledd, nr. 4 fremkommer det i tredje setning

Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.

Min erfaringer er at en del domstoler fortsatt slurver med dette og «glemmer» å ta tak i denne delen av prosessen. Noen domstoler er flinke og gir sakkyndige som har snakket med barna oppgaven å fortelle barna dette, mens jeg har opplevd noen domstoler si til foreldrene at de får fortelle barna dette i fellesskap og dermed er tilbakemelding gitt. Etter min mening vil ikke oppgaven kunne delegeres til foreldrene da disse ikke representerer beslutningstaker og det er stor fare for at tilbakemeldingen blir dårlig tilpasset eller farget av følelser fra den som er minst fornøyd eller forsåvidt også den som er mest fornøyd med utfallet.

 

I forarbeidene (Prop.85 L 2012-2013) fremgår det:

Forslaget om en ny bestemmelse hvor beslutningstakeren (dommeren) får ansvar for at barnet blir orientert om utfallet av saken og forklart hvordan barnets ønske/mening er tatt hensyn til, er fremmet for å bringe norsk rett bedre i samsvar med barnekonvensjonen. I de generelle kommentarer til artikkel 12 uttrykker FNs barnekomité seg slik:

«Siden barnet har rett til å kreve at hans eller hennes synspunkter blir tillagt behørig vekt, skal beslutningstakeren orientere barnet om utfallet av prosessen, og forklare hvordan hans/hennes synspunkter er blitt tatt hensyn til. Tilbakemeldingen er en garanti for at barnets synspunkter ikke bare blir hørt som en formalitet, men også tatt alvorlig. Informasjonen kan gi barnet grunnlag for å insistere, samtykke eller legge fram et nytt forslag, eller den kan motivere barnet til å fremme en anke eller en klage, dersom det dreier seg om en rettslig eller administrativ prosedyre.»​7

Departementet kan ikke se at hensynene Borgarting lagmannsrett viser til, se kapittel 6.2.3, skal stå i veien for barnas mulighet for å få tilbakemelding om resultatet fra dommeren selv eller den vedkommende peker ut. Dommeren vil ha mulighet til å la seg bistå ved orienteringen av en sakkyndig eller annen særlig egnet person. Dommeren kan også peke ut noen som skal orientere barnet og gi føringer om hvordan det skal skje. Dersom en sakkyndig tidligere har snakket med barnet, vil det ofte være den foretrukne løsningen at den samme personen orienterer barnet. I de tilfeller der det er oppnevnt en advokat eller en annen representant for barnet, kan det være mest hensiktsmessig at denne gir orienteringen. Det er sentralt at tilbakemeldingen tilpasses barnets alder og modenhet.

Departementet foreslår at tilbakemeldingsplikten plasseres i barneloven § 61 første ledd nr. 4.

Sakkyndiges rolle

De fleste tingretter synes å ha gått bort fra å bestille konklusjoner fra sakkyndige. De unnlater det fra sine mandater og de fleste advokater synes enige i at det ikke er sakkyndiges plass å konkludere med hvilket samvær det skal være eller verre, hvor fast bosted skal være. Hele poenget med at saken er brakt inn for domstolene er fordi systemet er lagt opp rundt at dette er juss hvor jurister avgjør ut fra de lovkilder som er naturlig i den enkelte problemstilling hva som skal være konklusjonen. Sakkyndiges vurdering skal være en psykologfaglig tilrådning knyttet til risikomomenter i saken. Det kan være overgrepsfare, rusavhengighet, vold osv. Dette vil ofte være områder som psykologer er bedre til å vurdere (ikke alltid. En jurist med lang erfaring med lignende saker kan ha bedre grunnlag for en slik vurdering enn en uerfaren psykolog.)

Likevel ser man innimellom at sakkyndige går utenfor sitt mandat og konkluderer. Jeg mener barnets beste vil være å bo fast hos mor… Dette er ikke greit. selv om dommeren ikke plikter å følge en slik tilrådning så er det en uheldig påvirkning av resultatet som man ikke vet om spiller inn på dommerens vurdering. Det kan være mange grunner til at sakkyndiges vurdering av spørsmålet ikke er interessant. Ikke bare kan det være at dette ikke er en mening som er bestilt i mandatet, men avgjørelsen er juridisk og de sakkyndige jeg har sett tar ikke forbehold om at de ikke kan det juridiske eller presiserer at dette kun er basert på en del av helhetsvurderingen som knytter seg opp til den kjennskapen sakkyndige har til saken og med en annen faglig vinkel enn den som avgjør saken.

Det er selvfølgelig hyggelig for den parten som har sakkyndiges konklusjon på sin side, men heldigvis ser man mer og mer at dommere tør ha en annen mening enn sakkyndige og at dommere tør kritisere sakkyndige dersom deres vurdering er tynn eller svak. Det kan være slik mange saker nå lider under, at sakkyndige er svært sen med å komme i gang med sitt arbeid slik at det blir siste-liten-arbeid med enormt potensial for å overse eller glemme viktige momenter. Det kan selvfølgelig også rett og slett være god gammeldags uenighet. Uansett anser jeg det riktig at bruken av sakkyndige forsetter utviklingen i retning av ikke å ville ha deres konklusjon om påstandene i saken.

Kanskje bør vi i større grad begynne å ta inn i mandatene at sakkyndige «ikke skal konkludere» de påstander som fremkommer i stevning og tilsvar.