Valg av skole

Sett at det er mer enn en skole foreldrene kan velge mellom når barna skal ha sin pålagte grunnskoleutdanning. Hvis foreldrene har felles foreldreansvar, men en av dem har fast bosted, hvem bestemmer da skolevalg ved uenighet?

Barneloven har i § 30, andre ledd om hva som inngår i foreldreansvaret følgende formulering:

“Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.”

Barneloven § 37 om bestemmelsesretten til den som har fast bosted sier:

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Det er altså slik at foreldreansvaret gir en forelder plikt til å sørge for at barn får utdanning etter evne, mens det tillegges bostedsforelderen å ta valg om vesentlige sider av omsorgen for barnet, slik som valg av barnehage og hvor i landet barnet skal bo.

Barneloven § 37 er ikke uttømmende i sine eksempler på hva som er vesentlige sider av omsorgsspørsmålet. Man vet, og det er sikker rett, at bostedsforelderen kan velge skole ved at bostedsforelderen kan velge å flytte til en annen kommune. Dersom en bostedsforelder flytter fra Oslo til Tromsø er det en selvfølge at samværsforelderen ikke kan påvirke skolevalget ved å si at barnet skal fortsette å gå på skole i Oslo.

Det som ligger i foreldreansvaret er dermed en plikt til å påvirke at barnet får en utdannelse som er tilpasset barnets evner. Det er gjennomgående i lovens system at de valg som tas i kraft av foreldreansvaret ofte ikke er de mest praktiske valgene ettersom det ofte er slik at man har del i foreldreansvaret men har lite samvær. Noen har selvfølgelig omfattende samvær, men lovsystemet må ta hensyn til at man ikke legger viktige praktiske avgjørelser i for stor grad til de som ikke kjenner barnet eller kjenner barnet godt, men som bare har en formell status i barnets liv. Det har formodningen mot seg at en samværsforelder skal kunne velge hvilken skole barnet skal gå på når det er klart i de ikke-utømmende eksemplene i § 37 at bostedsforelder bestemmer hvilken barnehage og hvor i landet man skal bo (med skolevalg som konsekvens.)

Jeg er tilbøyelig til å tenke at dersom skolevalget skulle innebære en spesiell trosretning eller en arbeidsmetodikk som avviker i større grad fra vanlige offentlige grunnskoler, så kan foreldreansvaret få betydning. Jeg vil da anta at samværforelderen med del i foreldreansvaret må aktivt ta opp saken da bostedsforelderen kan melde barnet inn på skolen slik bostedsforelderen ville gjort i den offentlige skolen som ville blitt utpekt alene pga. folkeregistret.

Ønsker til ny barnelov – Reisekostnader ved samvær

I dag inneholder § 44 i barneloven ikke noe om valg av billigste/rimeligste reisealternativ. I stedet er omtalen rundt dette nedfelt i et rundskriv. 

I ny barnelov som er under utredning så vil det være fornuftig å se på om ikke denne praktiske problemstillingen bør reguleres nærmere. Det er mange konflikter i det daglige om bostedsforelderen skal dekke fly når det er mulig å ta tog, hvordan skal kostnader ved kjøring beregnes osv. 

Ønsker til ny barnelov – Vanlig samvær

Som omtalt tidligere (innlegg av 18.12.18) så er det nedsatt et utvalg som skal komme med forslag til ny barnelov høsten 2020. 

Ett av mine forslag vil være å justere “vanlig samvær” dersom definisjonen i det hele tatt skal få være med over i ny lov. Definisjonen i barneloven § 43 på vanlig samvær misforstås av mange som en minsterett til samværomfang. Det er det ikke selv om man kan argumentere for at dette er en ledesnor for hva som kan forventes. I tillegg kommer at det ikke er noen klar definisjon på helg. Da om den ender på søndag eller mandag. Vanlig er dessuten ikke riktig beskrivelse på den ordningen som er beskrevet ettersom de fleste saker ender med en annen ordningen enn lovens “vanlige.” 

Det har blitt mer og mer vanlig at ingen av foreldrene ønsker at det skal være midtukesamvær med den opprivende effekten dette har på både barnets og foreldrenes hverdag. Det er svært få av de jeg kommer i kontakt med som praktiserer midtukesamvær. De fleste som anerkjenner at en helg fra fredag til søndag blir for lite utvider i stedet helgen til å være fra torsdag til mandag slik at det blir mindre frem og tilbake for barnet. Med en slik utvidet helg får også samværsforelderen kontakt med barnehage/skole og således ta del i barnets hverdag. Mange barn sliter med overganger mellom to hjem og det synes som om foreldrene har forstått dette bedre enn lovgiver. 


Barneloven § 43. Omfanget av samværet mv.

Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Foreldra avtalar sjølve omfanget av samværsretten på bakgrunn av kva dei meiner er best for barnet. § 31 andre stykket gjeld for foreldra. I avtale eller avgjerd om samvær skal det mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles. Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for samvær. Dersom tilsyn blir sett som vilkår, kan retten utpeike ein person som skal føre tilsyn under samværet, eller be foreldra gjere det. Den av foreldra som skal ha samvær, dekkjer kostnadene til tiltaka som er sett som vilkår for samvær etter denne føresegna.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare.

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.

Ny barnelov

Regjeringen ved Barne- og likestillingsdepartementet har i desember 2018 satt ned et utvalg som skal komme med et forslag til ny barneloven høsten 2020. 

Barneloven er av 1981 og har gjennomgått flere endringer og oppdateringer gjennom årene og nye oppdateringer trer i kraft 1. januar 2019.

Når det nå skal lages et forslag til en ny barneloven synes fokus å være på internasjonale forpliktelser, samværsrett for andre enn foreldrene og regulering av annen kontakt (telefon, internett osv.)

Jeg vil være overrasket om ikke delt bosted får vind i seilene også i denne lovrevisjonen. Dette kommer jeg tilbake til i senere innlegg, samt noen innlegg om hva jeg kunne tenkt meg i en ny barnelov.

Billigste reisealternativ ved samvær

Billigste reisealternativ ved samvær

Barneloven gir klare retningslinjer for hvordan reisekostnadene i forbindelse med samvær skal håndteres. Ifølge § 44 i loven skal både reisekostnadene for barnet og foreldrene deles på en rimelig og nødvendig måte. Dette inkluderer ikke bare reise til og fra samvær, men også eventuelle overnattingskostnader som oppstår.

Mange lurer kanskje på om de har frihet til å velge reisemåte når det gjelder samvær. Kan man for eksempel velge å fly fra Trondheim til Oslo, og deretter ta flytog og taxi til destinasjonen? Ifølge Rundskriv Q-2008-15 under punkt 5 er svaret nei. Med mindre partene har avtalt noe annet, må man velge den billigste og mest praktiske løsningen for samvær.

Det er viktig å huske at barnets beste alltid skal være i fokus når man tar avgjørelser om samvær. Hvis den billigste reisemåten ikke er praktisk eller byrdefull for barnet, kan det være til barnets beste å velge en dyrere og mer behagelig reisemåte. I tilfeller der samværsforelderen er den eneste som skal reise, kan man ikke forvente at man kan spare tid på bekostning av barnets beste.

I Rundskriv Q-2008-15 under punkt 5 fremgår det:

Der partene ikke blir enige om noe annet, må reisekostnadene som skal fordeles være rimelige og nødvendige. Dersom en av foreldrene påstår at den andre ikke har valgt den billigste løsningen, legges bevisbyrden for dette på den som setter frem påstanden. Det må tas med i vurderingen at det er barnets beste som skal være avgjørende, og at en dyrere reisemåte i noen tilfeller kan representere et bedre alternativ for barnet

Der er altså som utgangspunkt slik at man skal velge rimeligste løsning hvis ikke annet er avtalt. Dersom den rimeligste løsningen er særlig byrdefull (f.eks. lange kjøreturer over mange timer for et helgesamvær for små barn) så vil nok fly være aktuelt.) Jeg vil anta at dersom det er bare samværsforelderen som skal reise, så vil det å spare 1-2 timer reisevei, neppe være tilstrekkelig. 

Hva er et sekvensielt avhør?

Hva er et sekvensielt avhør?

Når man skal avhøre barn, som regel på et barnehus, vil det av og til være snakk om å ta et sekvensielt avhør. 

Sekvensielle avhør er avhør som er delt opp i flere korte bolker (sekvenser) for best å tilpasse seg barnets fungering. Den første sekvensen vil være omhandle å bli kjent med hverandre. Her får man innblikk i barnets funksjonsnivå mht hvordan barnet forstår ord og formidler ord og opplevelser. Man får også informasjon om hvordan barnet klarer å konsentrere seg. 

Etter første sekvens har man en pause. Det skal være minimum 30 minutters pause mellom sekvens 1 og 2, men det er ikke alltid dette følges. I sekvens to snakkes det om det som har skjedd og som er grunnen for at barnet avhøres (enten som fornærmet eller mistenkt/siktet.) Hvis barnet har behov for pauser vil det som regel legges til rette for det. Noen ganger kan det være mange sekvenser og andre ganger få. Dette er veldig avhengig av barnets funksjon. Det vanligste er at avhøret gjennomføres på en dag, men i noen saker vil det være naturlig å gjennomføre det over flere dager.

Dersom du er verge for barnet som skal avhøres og barnet har krav på advokat, så kan du som verge velge advokat for barnet. Hvis det ikke tas et valg vil en fast bistandsadvokat oppnevnes hvis vilkårene er tilstede. 

Trenger du advokat til ditt barn? Kontakt oss på 751 75 800

Anke Barnevernsak til lagmannsretten

En sak etter barnevernloven prøves først i Fylkesnemnda, så i tingretten. Dersom en av partene ønsker å prøve saken for lagmannsretten så er adgangen ikkeautomatisk, slik den er i saker etter barneloven. Dette skyldes i hovedsak at det er et toinstansprinsipp i Norge som går ut på at man har rett til å få prøvd sin sak i to instanser. I saker om f.eks. omsorgsovertakelse er Fylkesnemnda den første instansen og tingretten den andre instansen. Det gjør lagmannsretten til den tredje instansen. I saker etter barneloven er tingretten første instans (Familievernkontoret/mekling er pliktig, men de har ingen domsmyndighet) og lagmannsretten er derfor andre instans. Det I saker om f.eks. fast bosted etter barneloven har man derfor en automatikk (som hovedregel,saker kan nektes fremmet dersom det er åpenbart at de ikke vil føre frem) i tilgangen til lagmannsretten. Det er likevel mulig å få en sak etterbarnevernloven opp for lagmannsretten, men det vil være lurt å legge en ekstrainnsats i anken. Det er nok mer sannsynlig å få igjennom en sak for lagmannsretten hvor Fylkesnemnda og tingretten har kommet til ulike resultat enn hvor disse har kommet til samme resultat.

Må det varsles før man går til sak etter barneloven?

Nei, det er i utgangspunktet ikke nødvendig med prosessvarsel etter tvisteloven § 5-2 i saker om fast bosted, samvær eller foreldreansvar. Grunnen til at disse prosessen er unntatt varslingsplikten er at slike saker ikke kan bringes til domstolene uten at det foreligger gyldig meklingsattest. Det at partene har forsøkt mekling først anses som et tilstrekkelig varsel til den parten som blir stevnet om at dette vil kunne komme til å skje.

Det er likevel slik at dersom man har meklet om samvær og har tenkt å ta ut stevning om fast bosted så bør det mekles da det er et annet tema. Her syndes det stort av både advokater og domstoler, så det har nok ikke stor praktisk betydning.

“Vanlig” julesamvær etter loven og i praksis

Barneloven har som jeg har vært inne på flere ganger en definisjon på “vanlig samvær” i barneloven § 43. Det understrekes at dette er en definisjon og ingen minsterett eller lovfestet rett. Mange bruker likevel lovens definisjon som utgangspunkt for de avtaler de inngår, men når det kommer til julesamvær er hovedregelen i praksis at de fleste deler julehøytiden i to, slik at den ene har delen med juleaften og den andre har delen med nyttårsaften og så bytter de på å ha første og andre del hvert annet år.

Men hva er definisjonen på vanlig i loven?

Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Lovteksten gir uttrykk for at vanlig er hver annen juleferie. Det er kanskje på tide å oppdatere også denne delen av “vanlig” i loven slik at den er på linje med det som de aller fleste praktiserer. I mitt daglige virke ser jeg selvfølgelig unntaksvis at noen ønsker lovens definisjon og bytter på å ha hele ferien. Dette gjelder vanligvis foreldre hvor det er stor geografisk avstand og man ønsker å spare barna for reise i romjulen.

Den mest vanlige formuleringen jeg ser i avtaler om julesamvær er en versjon av disse:

  • Juleferien deles i to deler; fra dagen for skoleslutt til 27. desember kl 15:00 og fra 27. desember kl. 15:00 til dagen for skolestart. Hvert annet år skal barna være hos mor første del av julen og far andre del av julen, så hos far første del av julen og mor andre del av julen.
  • Julen deles i to deler, fra 23. desember kl 17:00 til 27. desember kl 15:00, og fra 27. desember kl 15:00 og til 1. januar kl 17:00. Partene bytter på hvem som skal ha første og andre del hvert annet år. I år skal barna være hos far første del av julen.

 

 

 

Oppdragsbekreftelse

Når du inngår avtale med en advokat om at han skal ta et oppdrag for deg har du krav på en oppdragsbekreftelse. Oppdragsbekreftelsen skal vanligvis fortelle deg hva advokaten oppfatter oppdraget å omhandle, hvordan du vil bli fakturert, hva du kan gjøre om du er misfornøyd og gjerne noe om hvordan dine personopplysninger blir håndtert.

Har du ikke fått oppdragsbekreftelse er det fornuftig å be om det.

Nekter advokaten å gi deg oppdragsbekreftelse er det grunn til å stille spørsmål ved den representasjonen du har skaffet deg.

Mer om oppdragsbekreftelse finner du her: Advokatforeningen om oppdragsbekreftelse

 

Når kan barn bestemme skolevalg selv?

 

Barn har etter barneloven en økende selvråderett hele tiden. Det er flere bestemmelser som går på barns innflytelse over eget liv og at denne innflytelsen er økende med alder og modenhet. Når det gjelder valg av skole så fremgår det av § 32 i barneloven at barn som har fylt 15 år selv avgjør spørsmål om utdanning. Det vil f.eks. si at barnet selv da kan velge om han vil ta videregående utdanning eller jobbe, eller om han vil ta et år på Folkehøyskole – evt hvilken fag han vil ta på videregående.


Barneloven § 32.Utdanning, medlemskap i foreiningar.

Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.

 

Uteblivelsesdom i sak om fast bosted, samvær eller foreldreansvar

Hva skjer dersom en av partene ikke møter i rettsmøte etter barneloven kapittel 5-7 om fast bosted, samvær eller foreldreansvar?
Saker som dette er uten fri rådighet. Det vil si at retten ikke kan avsi uteblivelsesdom og man må utsette saken. I dette ligger at retten har et selvstendig ansvar for at resultatet retten kommer til er til det beste for barnet og at saken er forsvarlig opplyst før en avgjørelse tas.

I noen tilfeller kan det være forsvarlig å gjennomføre rettsmøtet dersom en part kan stille på telefon eller på annen måte være tilgjengelig uten å ha møtt opp. Dette blir en konkret vurdering av de som er tilstede. I noen tilfeller vil en slik løsning gjøre det vanskeligere å komme frem til gode løsninger. Det er mange personlighetstyper og noen ganger vil en part foretrekke at den andre parten på ses i øynene når det blir gjort utspill. Det kan være fordi en part er tøffere uten blikkontakt, lettere kaster kortene i visse settinger, lettere forliker saker om han/hun er tilstede med “maktpersoner” osv. Man skal ikke undergrave dynamikkforskjellen mellom å ringe inn i egen sak eller å være tilstede og føle på stemningen.