Skal vi ha et saksforberedende møte?

planlegginsmøte i barnesaker

I barneloven § 61, første ledd, nr. 1, første setning står det at «Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det.»

Det er altså lovens utgangspunkt og da hovedregel at man skal forsøke å løse saken i et meklingsmøte før man lar saken gå til hovedforhandling og da avsi en dom som har både rettskraft og tvangskraft. Men mekling er noe som eventuelt skal gjøres der saken er egnet for det. Slik bestemmelsen er bygd opp synes hovedfokus å være å klarlegge tvistepunktene mellom partene og drøfte videre håndtering av saken.

Barneloven har altså egne prosessregler som er «lex specialis» – altså som går foran de generelle prosessreglene (tvisteloven.) Det er likevel slik at der barneloven ikke har regulert prosessen særskilt så skal tvisteloven utfylle prosessen.

Tvisteloven har en egen bestemmelse om tilsvarende forhold;

Tvisteloven § 9-4. Saksstyring. Plan for den videre behandling

(1) Retten skal aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling.
(2) Straks tilsvar er inngitt etter § 9-3, skal retten legge opp en plan for den videre behandlingen etter drøfting med partene og herunder fastsette frister og treffe nødvendige beslutninger. Dette omfatter
a)om det bør gjennomføres rettsmekling eller mekling i rettsmøte,
b)om saken bør behandles etter særlige regler,
c)om rettsmøter skal holdes under saksforberedelsen, og om det kan være hensiktsmessig å avgjøre saken etter et slikt rettsmøte,
d)om det skal inngis skriftlige innlegg som en del av avgjørelsesgrunnlaget,
e)om behandlingen av saken bør deles opp,
f)gjennomgåelse av bevisføringen – herunder om det kreves befaring eller tilgang til eller framleggelse av bevis, om bevis skal sikres, og om det bør oppnevnes sakkyndig,
g)om sluttinnlegg skal inngis,
h)berammelse av hovedforhandling, som bare hvis særlige grunner gjør det nødvendig kan settes til et tidspunkt senere enn seks måneder etter at stevning ble inngitt i saken,
i)om det skal være fagkyndige eller alminnelige meddommere, og
j)andre forhold av betydning for saksforberedelsen.
(3) Drøfting etter annet ledd skal skje i rettsmøte, som kan være et fjernmøte. Hvis sakens framdrift tilsier det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller få den nødvendige avklaring på annen måte.

Det spesielle er at tingrettene på tross av at spesiallovgivningen sier at videre håndtering av saken skal skje i et saksforberedende møte har lagt seg til å gjennomføre planleggingsmøter etter tvisteloven. Ikke nok med det, men de fleste domstolene (ikke alle) har endret listen som fremgår av tvisteloven til en egen tilpasset liste som er mer egnet i saker etter barneloven. Dette har de gjort etter en bred behandling av nedsatt faggruppe som har utarbeidet den nye listen.

At det skal gjennomføres planleggingsmøter også i saker etter barneloven, hvor det er særregler som sier at dette er et hovedfokus i det saksforberedende møtet gjør at de saksforberedende møtene får et litt annet innhold enn bestemmelsen beskriver. Det er sjeldent at tvistepunktene nå krever en avklaring når man møter i det saksforberedende møte og man har stevning, tilsvar og et planleggingsmøte i forkant. Det som skjer er at i de saksforberedende møtene blir hovedfokus megling (det som eventuelt skulle skje dersom saken var egnet for det) og hvor de fleste prosessuelle forhold allerede er avklart. Ikke nødvendigvis alle, for vi diskuterer ofte hva sakkyndig skal bidra med videre, men ellers er det ofte ikke mye prosessuell kartlegging.

Det handler til slutt om grensen mellom det planleggingsmøte kan være i saker etter barneloven, som er hvordan skal prosessen frem til det saksforberedende møtet være og i hvilket av disse to møtene prosessen etter det saksforberedende møtet skal planlegges.

Joda, det går visst likevel

barnevernsdokumenter elektronisk

Etter lang tid med spørsmål til diverse barneverntjenester rundt i landet om de ikke kan sende meg dokumentene elektronisk har jeg nå lykkes i å få to kommuner til å sende alle dokumentene i saken elektronisk.

Posten og postpakker tar i dag ofte lang tid og det medfører uansett en skannejobb når dokumentene mottas. Hva hadde vel vært bedre og raskere enn å få dokumentene tilsendt som PDFfiler? vel, noen barnevern svarer at de ikke får lov å sende dokumentene elektronisk og andre påstår at dette ikke går an. Enkelte har sendt sladdet dokumenter på vanlig epost.

Mitt argument har gjennomgående vært at jeg får dokumentene fra politiet på Altinn og de inneholder minst like sensitive opplysninger som dokumenter fra barnevernet. Så hvorfor skulle ikke barnevernet også kunne sende dokumentene på Altinn?

Endelig nå har to kommuner (en veldig stor og en veldig liten) kommet til at jo, det kan de jo gjøre. Så nå er det bare å fortsette å mase på de resterende kommunene for å få dem til å gjøre det samme. Det sparer dem for penger (porto, papir, toner osv) og det er mindre arbeidskrevende (print til PDF i stedet for print til papir.) Eneste endringen nå når jeg spør barnevern om de ikke kan sende dokumentene over Altinn er at jeg kan si at det er jo flere barnevern som gjør det.

Det skal svært mye til sa dommeren

stoppe alt samvær

I flere saksforberedende møter ved flere tingretter rundt om har jeg hørt dommeren si at «det skal svært mye til for at jeg skal komme til at det ikke skal være samvær.» Vi som har jobbet med slike saker i mange år vet at dommere nesten kvier seg for å skrive ned ordene i en kjennelse eller dom som sier at det ikke skal være samvær. De kan komme til at det skal være 2 ganger i året eller en time med tilsyn eller andre svært begrensede samvær, men å vurdere det slik og deretter skrive at det skal ikke være samvær vet jeg knapt om jeg har opplevd.

Terskelen etter lovens ordlyd er ikke nødvendigvis høy for å komme til at det ikke skal være samvær. Bl. §43 har siden april 2006 hatt følgende formulering; «Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.»

Det er altså en helt vanlig barnets beste-vurdering som skal gjøres. Er det ikke best for barnet å ha samvær, så skal det ikke dømmes samvær. Formuleringen kom inn i norsk lov som en gjennomføring av FNs barnekonvensjon artikkel 19 nr 1.

FNs Barnekonvensjin Artikkel 19

1. Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.

Bestemmelsen skulle i stor grad bidra til å beskytte barn fra vold og overgrep. Dersom risikoen for barns fysiske eller psykiske helse var stor ved samvær så burde barnets beskyttelse veie mer enn samværforelderens ønske og rett til å ha samvær.

Mitt inntrykk er at domstolene ikke benytter denne muligheten og i stedet faller ned på beskyttet tilsyn i mange av de sakene hvor resultatet burde blitt at barnet ikke skal ha samvær fordi risikoen for uheldige opplevelser er for stor. Her tror jeg at det bare har befestet seg et feil bilde av rettstilstanden hos mange dommere som tenker at det nesten er en umulighet å komme til at det ikke skal være samvær.