Advokaters plikt til å søke forlik i barnefordelingssaker

I barneloven § 49 fremgår det:

§ 49.Advokatar

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.

Det er altså en bestemmelse i barneloven som pålegger advokater en egen plikt for å vurdere mulighetene for forlik. Vær oppmerksom på at det er noen begrensninger. For det første gjelder det bare etter dette kapitlet. Det vil si i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Det gjelder altså ikke en slik vurderingsplikt i spørsmål om farsskap eller barnebidrag. Videre så er det ikke en plikt å jobbe for et forlik, men en plikt til å vurdere om det er mulig. Advokaten skal altså ikke bare blindt tale klientens sak, men selvstendig ta en vurdering på om det er mulig å komme frem til et forlik. Dersom en slik mulighet til enighet vurderes å være tilstede så pålegger andre setning advokaten å opplyse sin klient om muligheten til å løse saken ved mekling.

Bestemmelsen er en fanebestemmelse da den er vanskelig å håndheve eller sette noe tvang bak. Jeg har flere ganger opplevd advokater som helt klart burde rådet sin klient til å inngå et forlik der saken er håpløs og en prosess kun er skadelig for barnet. Likevel synes ikke retten eller andre å bry seg nevneverdig om et slikt åpenbart brudd på bestemmelsen. Bestemmelsen hører således bedre inn under advokaters etiske retningslinjer hvor klage på advokaten er mer naturlig.

 

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.