Amming som argument for begrenset tid med far

I flere saker etter barneloven hvor samvær eller bosted er det sentrale tema benytter mor som argument for at tiden barnet skal ha med sin far ikke må være så omfattende at det går ut over de ammerutinene som er.

Det er åpenbart at en del barn ammer og det er også naturlig at dette hensyntas dersom det er slik at mor kan ta vare på barna. Er det slik at mor ikke kan ta vare på barna er det åpenbart at amming ikke vil hindre en omsorgsoverføring.

Det er ikke uvanlig at enkelte ikke ammer og vi må kunne legge til grunn at dette som argument ikke kan være utslagsgivende dersom andre tungtveiende momenter etter en helhetsvurdering skulle tilsi at barnet burde bo hos sin far.

Dersom man legitimerer amming som argument må man også se på hvor lenge dette bør få være av betydning.

I Tidsskrift for Den Norske Legeforening vises det til en undersøkelse hvor det fremgår at «barn bør fullammes til rundt seks måneders alder, deretter skal fast føde gradvis introduseres.»

En overgangsperiode hvor barnet skal avvennes amming vil det være naturlig at samværet med far utvides slik at far tar del i avvenningen. Eksempelvis dersom barnet ikke lengre skal amme om natten, så vil overnattinger til far være naturlig. Forutsatt at oppfølgingen frem til da har vært god.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.