Har det noen betydning hvilken adresse barnet har?

folkeregistrert adresse på barn

Mange avtaler delt fast bosted (barneloven § 36) og finner ut at de skal «registrere ett barn på hver av foreldrene», men har det noen betydning hvilken adresse barnet har?

For de aller fleste handler adressen om skoledistrikt. Mange foreldre har sterke meninger om hvilken skole barnet skal gå på og mange kommuner er ikke fleksible på hvilken skole barnet får gå på. Det er ført saker i domstolene hvor foreldrene er enige om alt annet enn hvilken adresse barnet skal ha og det er min erfaring at det er skolevalget som er årsaken til at det har blitt sak i mange av disse. Det kan være at det vil bety samme skole som et halvsøsken, en skole med et bedre rykte, en skole som ligger nært ett av hjemmene med gåavstand i stedet for buss. For disse foreldrene betyr adressen valg av skole.

Post fra offentligheten til barnet kommer også til det registrerte bostedet. Innkalling til tannlege osv. Noen foreldre vil mene at den andre ikke er flink å informere om det som kommer eller følge opp det som kommer og derfor at de bør ha adressen registrert hos seg.

Bare en dag fra eller til

saksforberedende møte kof

Meklingssituasjonen etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1 (saksforberedende møte /KoF-møte) arter seg svært forskjellig fra gang til gang og fra domstol til domstol. Ofte er forskjellene også store fra dommer til dommer og fra sakkyndig til sakkyndig.

En situasjon man ofte møter på er at den som mekler sier at «ja, men det er jo bare en dag til» – Altså om samværet slutter på søndag eller mandag kan jo ikke ha så stor betydning. Eller om samværet starter onsdag eller torsdag kan jo ikke stå i veien for et forlik. Noen ganger kan det virke som om man snakker om 1 ekstra dag i året, men som regel vil det være snakk om 1 ekstra dag hver annen uke. fratrekt ferier så snakker vi om ca 3 uker ekstra i året hver gang man flytter på en dag. En dag utgjør en stor del av en uke. En dag er for mange viktig og det kan være at man allerede har strukket seg både en og to dager og at den ene dagen egentlig er 3 dager ekstra i forhold til det parten mener er best for barnet. En dag er aldri bare en dag. En dag er ofte også springbrettet til enda en dag. Bare en dag til retorikken bidrar til at parter i slike saker går ut og holder i det lengste på standpunkter som er en dag mindre enn det de egentlig kan gå med på og gjør de ikke det risikerer noen at de blir dratt en dag over sin komfortsone og at forliket ikke blir robust og at endringssak blir mer sannsynlig.

Tingrettens håndtering av tvangssaker

tvangssaker aktørportalen

Saker om bruk av tvang etter barneloven § 65 anlegges for å «presse» den som ikke følger et rettsforlik eller en dom til å følge opp det som er avtalt eller bestemt. Virkemidlene i er i hovedsak tvangsbot eller tvangshenting avhengig av situasjonen.

Det er noen trender jeg har merket meg spesielt de siste to årene. Saker om bruk av tvang er ikke en del av sakene som behandles gjennom aktørportalen. De blir ofte derfor behandlet saktere enn de sakene som går gjennom portalen. Det er ofte utsendinger blir avglemt og at retten mandler gode rutiner for å påse at alle som skal ha dokumentene får dem. Noen domstoler bruker sikker oversendelse av dokumenter på nett (kryptert) mens andre bruker postgang som kan ta mange dager/uker. Jeg har opplevd ganske mange ganger at tvangssaker tar opp til 6 mnd å få avgjørelser i og at domstolene nesten skyr å ta tak i dem. Her er nok kompetansen forskjellig rundt om i landet og jeg skal ikke nevne hvilke tingretter dette gjelder.

Jeg tror det vil bli litt bedre den dagen slike saker kommer inn i aktørportalen og bare de blir behandlet like raskt og effektivt som vanlige saker etter barneloven så er det et skritt i riktig retning. Naturen til disse sakstypene tilsier ofte at de bør behandles betydelig raskere enn vanlige saker.

Spørsmål om dommer og sakkyndiges habilitet

sakkyndiges habilitet

Et spørsmål som regelmessig kommer opp i saksforberedende møter når man skal gå over til hovedforhandling er om dommeren som har hatt de saksforberedende møtene er habil til å dømme i hovedforhandlingen og om sakkyndige som har hatt meklerrolle etter § 61, første ledd nr. 1 kan utrede saken etter nr. 3.

I noen tingretter er det så vanlig å holde separate møter mellom partene når det mekles og at det er sakkyndige som gjør den jobben at det skal svært mye til for at dommeren kan gjøre seg inhabil. Det er selvfølgelig mulig at dommeren har gått vel langt i å uttrykke sin mening i saken eller har adressert den ene parten på tomannshånd på en slik måte at dommeren ikke lengre er habil. Dommeren skal som hovedregel forholde seg til det som kommer frem under hovedforhandlingen og tar ikke notater til bruk senere i de saksforberedende møtene. Det skal derfor være uproblematisk å skifte dommer om forhandlingene strander. Noen tingretter virker å ha dette som hovedregel, mens andre synes å ha som hovedregel at samme dommer følger prosessen så lenge ingen motsetter seg det. Det er selvfølgelig et ressursspørsmål også da noen tingretter bare har 1-2 dommere.

Når det gjelder sakkyndige derimot er det min oppfatning at hovedregelen må være at den sakkyndige som har forsøkt å mekle mellom partene etter nr. 1 ikke kan utrede saken etter nr. 3. Det er svært forskjellige roller som inntas og det vil påvirke hvordan klientene forholder seg til den sakkyndige i mekling dersom de vet at det er mulig at vedkommende skal utrede saken senere. Videre vil det være nærliggende å tro at opplysninger som gis under andre forutsetninger i særmøter kan virke inn på utredningen.

Det som derimot synes å gå igjen er at sakkyndiges habilitet eller bruk av sakkyndige i ny rolle tas opp i åpent møte og at mange kvier seg for å gi uttrykk for mistillit eller ønske om å bytte når de blir spurt foran sakkyndige. Dette bør unngås. Det samme gjelder spørsmål om dommerens rolle videre. Her bør det gis frist til partene for å uttale seg noen dager senere.

Erfaringer med digitale rettsmøter i saker etter barneloven

Det har en stund nå vært praktisert digitale rettsmøter for domstolene og jeg har erfart digitale hovedforhandling i lagmannsretten, hovedforhandling i tingretten, saksforberedende møter og møter i tvangssaker etter barneloven.

Spesielt saksforberedende møter synes å være egnet til slike møter og etter min mening burde dette nok blitt anvendt også når smittevern ikke lengre har samme fokus. Det er ressursbesparende både da det er færre som skal reise og at disse synes å gå raskere enn fysiske møter. Jeg vil tro at alle aktørene får mer gjort den aktuelle dagen dersom slike møter kan tas på videokonferanse.

Hovedforhandlingene er det noe mer blandet erfaring med så langt. Det er noe man mister når man hører partene og vitnene på et videokamera som man ellers nok hadde fått ved å se dem i rettssalen. Bortsett fra noen tekniske problemer nå og da så er min oppfatning at man får et litt fattigere bilde av den som forklarer seg. Detaljerikdommen blir mindre. på den positive siden sier mine klienter at de følte seg mindre nervøs og føler de fikk sagt mer av det de hadde ønsket å si før møtet startet. Dette er selvfølgelig positivt. Jeg kjenner ikke til at noen har «jukset» med andre i rommet som hjelper dem med hva de skal si, men teknologien gjør det mulig.

Også i saker med mange vitner er det mye positivt å si om prosessøkonomien og effektiviteten ved at man bruker videooverføring.

Likevel ser jeg størst gevinst i at det ofte er slik at både advokatene, dommeren og sakkyndige må reise fra en annen by. Her er den samlede gevinsten stor. Det åpner nok også etterhvert for opptak av møtene og avspilling i ankeforhandlinger. En spennende mulighet.

Når bestemmer barn selv hvor de skal bo?

barn bestemmer selv

Barn bestemmer aldri selv hvor de skal bo. Barn er mennesker under 18 år som altså ikke er myndige og som har verger. Frem til barnet har blitt voksen, altså fylt 18 år, er det vergene (og domstolene) som bestemmer hvor barnet skal bo.

Det er ganske utbredt at noen foreldre forteller sine barn at når de blir 12 år kan de bestemme selv. Foreldrene kan jo begge, hvis de er enige om det, gi barnet denne myndigheten, men uten en slik delegering er det fortsatt foreldrene og domstolen som bestemmer. For barn handler det bare om vekt. Hvilken vekt kan vi legge på barns ønsker. Her er lovverket klart og det er en selvfølge at man vektlegger barns mening etter alder og modenhet. Dette fremgår av barneloven § 31. Det er altså mulig å vektlegge en moden 11 åring sin mening mer enn en barnslig umoden 13 åring. Ingen av dem bestemmer selv hvor de skal bo.

Føre en sak jeg ikke har forberedt selv

Føre en sak jeg ikke har forberedt selv

Fra tid til annen får jeg henvendelser om å føre en sak i tingretten eller lagmannsretten der andre advokater eller klienten selv har skapt grunnlaget med stevning/tilsvar, prosesskriv osv. Som utgangspunkt påtar jeg meg ikke slike oppdrag. Jeg er ikke komfortabel med å prosedere andres innfallvinkler og ideer mm. Det er selvfølgelig en konkret vurdering både av arbeidet som er gjort, om jeg har tid til å sette mitt preg på saken ved et prosesskriv og ikke minst hva årsaken er til at klienten nå kommer til meg. Jeg vil alltid være skeptisk til å overta saker hvor det har vært byttet advokat mange ganger tidligere. Tanken er da at det neppe alle advokatenes feil at det har gått som det har gått.

Når kan barn selv bestemme hvilken utdanning de skal ta og hvilke foreninger de skal være medlem i?

Svaret finner du i barneloven § 32:

§ 32. Utdanning, medlemskap i foreiningar.

Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.

 

Bilanalogien min

foreldreansvar

For mange er det vanskelig å forstå forskjellen på hva man kan gjøre i kraft av fast bosted og hva som følger av foreldreansvaret. Noen ganger har jeg sammenlignet det med å drive et aksjeselskap. Å sitte i styret sammenlignes med å ha del i foreldreansvaret, mens å være daglig leder sammenlignes med å ha fast bosted. Analogien er ikke fullgod, selv om den gir en viss forståelse (kanskje er det hvilket publikum det skal forklares til?) En annen analogi jeg har brukt også i en del prosedyrer er bilanalogien min.

Den som har fast bosted sitter i førersetet og kjører bilen. Har man delt fast bosted har begge foreldrene hendene på rattet og i tråd med intensjonen til lovgiver må da begge være flinke å styre sammen. Styrer de ikke unna farer i et samarbeid kan det fort gå galt. Er man samværsforelder sitter man på i passasjersetet. Man er med på barnets liv og utvikling og kan nok kommentere litt i forhold til hvor det er lurt å kjøre, men man kjører ikke selv. Foreldreansvaret sammenligner jeg da med å eie bilen. Man har da en del råderett over hva som skal skje med bilen. Hvor skal den være forsikret, skal man pantsette den eller selge den osv.