Advokater som jobber med saker etter barneloven

Barneloven er annerledes enn mange andre lover. Ikke bare sier den noe om hvilket motiv alle avgjørelser skal ha (barnets beste, jf. § 48), men loven sier også litt om hvordan advokater skal handle når de jobber med saker etter barneloven. Det fremgår av §49 at Advokater som jobber med saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar bør vurdere om det er mulig for partene å komme frem til en avtaleløsning og at advokater skal opplyse foreldre om meklingmuligheter.

Bestemmelsen forplikter egentlig ikke. Den forteller advokater som jobber med slike saker at det er ønskelig at de er forliksinnstilt og ikke prosessaggressiv. Hvis de ikke er det så… vel, så ingenting. Det skjer ingenting. Det kommer ingen brev fra noen og ingen griper inn i noen sammenheng. På en måte er bestemmelsen litt i konflikt med bestemmelsen i § 56, 2. ledd om at man må legge frem gyldig meklingsattest for å få tilgang til retten ved stevning. Meklingsattesten er et bevis for retten om at partene har forsøkt å løse konflikten ved mekling.

 

Barneloven § 49. Advokatar

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.

Barns samtykke til å delta i forskning

I Forskrift om barn mellom 12 og 16 år sin rett til selv å samtykke til deltakelse i medisinsk og helsefaglig forskning fremgår hvilke forskningsprosjekter barn mellom 12 og 16 år selv kan samtykke til.

 

§ 1.Forskningsprosjekter som barn mellom 12 og 16 år selv kan samtykke til

Etter godkjenning fra regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), kan barn mellom 12 og 16 år selv samtykke til forskning på helseopplysninger i et begrenset antall, konkret angitte forskningsprosjekter.

I tillegg til kravene etter helseforskningsloven, gjelder følgende vilkår:

a) samfunnsnytten ved prosjektet skal klart overstige ulempene det kan medføre for det enkelte barn å delta i prosjektet,
b) det må antas at prosjektet ikke kan gjennomføres med foreldresamtykke fordi prosjektet kan avdekke opplysninger som foreldrene, eller andre med foreldreansvar, har egeninteresse i at ikke avdekkes. Det kan blant annet omfatte opplysninger om vold, omsorgssvikt eller andre overgrep fra foreldrene, andre med foreldreansvar eller andre nærstående,
c) prosjektleder skal på forhånd ha vurdert særskilte utfordringer knyttet til
1) gjennomføring av prosjektet og være forberedt på å møte og håndtere situasjoner der det viser seg at barnet han ha behov for helsehjelp, og
2) tillitsforholdet mellom barnet og helsetjenesten og forholdet til foreldrene.

Første ledd gjelder ikke forskning som innebærer legemsinngrep eller legemiddelutprøving.

§ 2.Krav til informasjon og samtykke

Samtykket skal være informert, frivillig, uttrykkelig og dokumenterbart, jf. helseforskningsloven §§ 13 flg.

Informasjonen i forkant av samtykket skal skje ansikt til ansikt, være tilpasset barnets forutsetninger og mulighet til å forstå hva samtykket innebærer og omfatte hvordan barnet skal gå fram for å tilbakekalle samtykket. Informasjonen skal også omfatte behandlingen av opplysninger barnet gir til prosjektet og prosjektleders beredskapsplikt dersom det viser seg at barnet kan ha behov for helsehjelp.

Samtykket skal fremkomme uten press og overtalelse. REK kan bestemme at samtykket skal dokumenteres på annen måte enn skriftlig, for eksempel ved hjelp av bilde- og lydopptak eller vitner.

Etterforskning av barn

Det er for de fleste kjent at straffbar lavalder i Norge er 15 år. Det er likevel et spørsmål om saker hvor mistenkte er barn under 15 år skal etterforskes eller ikke. Det følger av Forskrift om ordningen av påtalemyndigheten (Påtaleinstruksen) § 7-4, andre ledd at dersom barnet var mellom 12 og 15 år på gjerningstidspunktet så skal forholdet etterforskes, jf. straffeprosessloven § 224, andre ledd.

Barn under 12 år skal ikke etterforskes for straffbare handlinger.

 

Påtaleinstruksen § 7-4 – Iverksetting av etterforsking

Etterforsking foretas når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige.

Etterforsking etter første ledd skal også foretas når en ellers straffbar handling er begått av et barn som var mellom 12 og 15 år på handlingstidspunktet, jf. straffeprosessloven § 224 andre ledd. Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om gjennomføringen og om begrensninger i plikten. Det kan også foretas etterforsking når et barn, som ikke er fylt 12 år, har begått en ellers straffbar handling.

Etterforsking kan også foretas når en ellers straffbar handling er begått av en person som ikke kan straffes på grunn av utilregnelighet.

Påtalemyndigheten kan beslutte å henlegge en anmeldelse uten at det foretas etterforsking når det er klart at det anmeldte forhold ikke er straffbart eller ikke er gjenstand for offentlig påtale. Bestemmelsene i § 17-2 om underretning til anmelderen gjelder tilsvarende.

Ved brann skal det foretas etterforsking om årsaken selv om det ikke er grunn til mistanke om straffbart forhold. Det samme gjelder ved annen ulykke som har voldt alvorlig personskade eller betydelig ødeleggelse av eiendom. Ved ulykker som skal undersøkes av fast eller særskilt oppnevnt kommisjon eller av vedkommende myndighet, kan etterforsking foretas i den utstrekning påtalemyndigheten finner grunn til det. Kommisjonen eller vedkommende myndighet skal i tilfelle varsles om igangsetting av etterforsking. Også ellers kan politiet foreta etterforsking om årsaken til ulykker, jf. straffeprosessloven § 224 annet ledd.

Når et barn under 18 år dør plutselig og uventet, skal politiet innlede etterforsking selv om det ikke er grunn til mistanke om straffbart forhold. Det gjelder ikke dersom det er åpenbart at dødsfallet ikke skyldes en straffbar handling. Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om hvordan etterforskingen skal skje og om begrensninger i plikten.

Hvilket ansvar har barnehagen for å lære barna livsmestring?

Stortinget har i lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven) fastsatt overordnede bestemmelser om barnehagens innhold og oppgaver, jf. § 1, § 1a, § 2, § 3, § 4 og § 5. Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (rammeplanen) fastsetter utfyllende bestemmelser om barnehagens innhold og oppgaver.

Rammeplanen trer i kraft 1. august 2017. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 1. mars 2006 nr. 266 om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver.

Livsmestring og helse

Barnehagen skal ha en helsefremmende og forebyggende funksjon og bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Barnas fysiske og psykiske helse skal fremmes i barnehagen. Barnehagen skal bidra til barnas trivsel, livsglede, mestring og følelse av egenverd og forebygge krenkelser og mobbing. Om et barn opplever krenkelser eller mobbing, må barnehagen håndtere, stoppe og følge opp dette.

Barnehagen skal være et trygt og utfordrende sted der barna kan prøve ut ulike sider ved samspill, fellesskap og vennskap. Barna skal få støtte i å mestre motgang, håndtere utfordringer og bli kjent med egne og andres følelser. Barna skal ha mulighet til ro, hvile og avslapping i løpet av barnehagedagen.

Barnehagen skal være en arena for daglig fysisk aktivitet og fremme barnas bevegelsesglede og motoriske utvikling. Måltider og matlaging i barnehagen skal gi barna et grunnlag for å utvikle matglede og sunne helsevaner.

Gjennom den daglige og nære kontakten med barna er barnehagen i en sentral posisjon til å kunne observere og motta informasjon om barnas omsorgs- og livssituasjon. Personalet skal ha et bevisst forhold til at barn kan være utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep, og vite hvordan dette kan forebygges og oppdages. Personalet skal kjenne til opplysningsplikten til barnevernet,jf. barnehageloven § 22.

Tvangsbøter og umulighet etter barneloven § 65

Dersom en rettskraftig dom eller et forlik eller en kjennelse med tvangskraft ikke blir etterfulgt kan den som ønsker at den andre skal oppfylle dommen/forliket kreve bruk av tvang i tråd med barneloven § 65 (se bestemmelsen lengre ned.)

Dersom retten skal komme til at det ikke skal ilegges tvangsbot, f.eks hvor samvær ikke blir gjennomført som bestemt, må det foreligge umulighet.

Umulighet er ikke et klart definert begrep etter bestemmelsen og er ikke ment som umulighet i språkets betydning om faktisk helt umulig, men som svært vanskelig og ikke tilrådelig. Det er ofte en diskusjon om hvor terskelen går og i en ny Høyesterettskjennelse fra 22. mars 2018 ble lagmannsrettens kjennelse delvis opphevet (opphevet for 1 av 2 barn) da lagmannsretten hadde lagt listen for lavt. I denne saken skriver Høyesterett i HR-2018-567-U;

Lagmannsrettens flertall har imidlertid lagt til grunn at D ønsker noe samvær med sin far, og det er vist til at det ble gjennomført et vellykket dagsamvær i desember 2017. Når lagmannsrettens flertall likevel kommer til at gjennomføring av samvær er umulig som følge av Ds motforestillinger viser dette at flertallet har lagt terskelen for når det foreligger umulighet for lavt og følgelig har tolket det generelle kravet til umulighet uriktig.

Slik jeg forstår Høyesterett har lagmannsretten lagt listen for lavt når de bekrefter en umulighet i sak hvor det er gjennomført vellykkede dagssamvær. Motforestillingen til samvær hos barnet er ikke absolutt og Høyesterett minner om at bostedsforelderen har en lojalitetsplikt.

 

 


§ 65. Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

 

Hvor mye koster det å gjennomføre en rettssak etter barneloven?

Jeg har alltid vært opptatt av å gi mine klienter et realistisk kostnadsoverslag slik at de ikke blir tvunget til å avbryte en sak under behandlingen og da kanskje komme dårligere ut eller kaste bort penger fordi de ikke har råd å forfølge sitt krav videre. Det er vanskelig å være presis i overslaget da det er mange faktorer som spiller inn. Sakene etter barneloven (fast bosted, samvær og foreldreansvar) varierer veldig i omfang. Saker varierer fra den enkleste saken med et krav om å utvide samværet litt hvor begge foreldrene har omsorgs- og samværskompetanse til full krig om fast bosted, samvær, foreldreansvar, reisekostnader, barnebidrag mm. De konfliktfylte sakene har ofte flere prosessuelle hendelser som f.eks bruk av midlertidig begjæring, tvangsbruk (begjæring etter § 65) og anke av enhver avgjørelse, sakkyndig utredning mm. Basert på mine opplevelser de siste 14 årene har kostnadsbildet jevnt over vært:

  1. Saker med lavt konfliktnivå: 30.000 til 50.000: Dette er saker hvor konfliktnivået er lavt, det er få prosesskriv og få elementer å ta tak i. Man har kanskje en saklig uenighet om utvidelse av samvær eller om bosted, uten at den andre marginaliseres uansett resultat. Slike saker stopper ofte i domstolene ved at partene inngår forlik i første saksforberedende møte. Overslaget tar hensyn til reisekostnader da vi har saker over hele Norge. Reisekostnadene pr rettsmøte er som regel på ca 5.000,-
  2. Saker med «vanlig» konfliktnivå: 50.000 til 100.000. De fleste saker er i dette intervallet. Dette er ofte saker med noen prosesskriv i tillegg til stevning og tilsvar og ofte mer enn ett saksforberedende møte og 1-2 dager i hovedforhandling med vitner og sakkyndig. Som regel bør klientene ta høyde for kostnader opp til 100.000.
  3. Saker med høyt konfliktnivå: 100.000 – 150.000. Dette er en sjelden type sak, men forekommer. Dette er saker hvor man krangler på alt, det er stort behov for kontakt, det er masse dokumenter fra barnevern, kanskje politidokumenter. Det er ikke uvanlig at det må føres mange vitner og at prosesskrivene sendes hyppig.

Overslagene inkluderer ikke ankeforhandligner eller idømte sakskostnader. Summene vil også være lavere ved fri rettshjelp eller forsikringsdekning hvor timesatsen er lavere.

Det er som regel 3 ting som gjør en sak kostbar.

  1. Mange skriv. Stevning og tilsvar er som regel mest omfattende og dermed ofte der kostnadene ligger i starten. Omfattende prosesskriv med mange bilag vil også være kostbart.
  2. Mange telefonsamtaler, møter og eposter. Behov for mye råd og veiledning gjør saken dyrere da det faktureres etter medgått tid.
  3. Flere dager i retten. Dagene i retten skal forberedes. Jo mer omfattende en sak blir med innledning, vitner osv jo mer tid går det til forberedelse av saken.

Hvem kan være barnets talsperson i saker for Fylkesnemnda

Hvem som kan være barnets talsperson i saker for Fylkesnemnda er regulert i Forskrift om barnets talsperson i saker som skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker § 3.

§ 3. Hvem kan være talsperson

Fylkesnemnda skal utarbeide en liste over et utvalg personer som har erfaring fra arbeid med barn, og som er villig til å påta seg oppdrag som talsperson. Listen skal inneholde navn på personer med ulik bakgrunn og med erfaring fra arbeid med barn i ulike aldersgrupper og ulik kulturell bakgrunn.

Talspersonen skal velges fra utvalget på listen. I særlige tilfeller kan det likevel oppnevnes en person som ikke står på listen, hvis barnet har et særlig tillitsforhold til vedkommende eller at andre grunner gjør det nødvendig.

Ved oppnevning av talsperson for samiske barn innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, skal barnet få tilbud om en talsperson med samisk språk og kulturforståelse. I andre områder skal det tilstrebes at barnet får et slikt tilbud.

Personer som er ansatt i et organ som behandler saken, kan ikke oppnevnes som talsperson i samme sak. Talspersonen bør ikke ha nær tilknytning til noen som avgjørelsen i saken kan ha betydning for.


Har du behov for advokat i sak etter barnevernloven? Kontakt oss gratis her: Gratis rådgivning

Hvem kan mekle mellom foreldre etter ekteskapsloven eller barneloven?

Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven § 4 er det opplistet hvilke personer som kan godkjennes som meklere.

§ 4. Hvem som kan foreta mekling

Følgende personer kan godkjennes som mekler:

a) fagperson tilsatt ved offentlig godkjent familievernkontor
b) prest i offentlig kirkelig stilling eller prest eller forstander i registrert trossamfunn
c) fagperson tilsatt i offentlig helse- og sosialinstans eller ved pedagogisk-psykologisk tjenestekontor
d) ved behov kan det gis meklingsbevilling til privatpraktiserende psykolog, psykiater eller advokat.

På Svalbard kan det også gis meklingsbevilling til andre personer som finnes egnet.

Mekler må ha gode kunnskaper om voksnes og barns reaksjoner i og etter samlivsbrudd. Mekler bør være godt orientert om faglige og juridiske spørsmål som er relevante i forhold til saksfeltet, så som barne- og familiepsykologi, relevant forskning, meklingsmetodikk, lover og forskrifter mv. Innen denne rammen bestemmer Barne-, ungdoms- og familieetaten hvilken opplæring som anses påkrevet.


Kravet til å være godt orientert om lover og forskrifter opplever jeg som advokat at de fleste meklere på familievernkontorene ikke oppfyller. Flere ganger har jeg fått tilbakemelding fra klienter at de har blitt rådet til f.eks å skrive under på fast bosted (mot sin vilje) da det bare er midlertidig og ikke har noen konsekvenser fordi avtalen skal vurderes på nytt. Dette er feil og et farlig råd. Man ser at familievernkontorene ofte er mye mer åpen for delt fast bosted for små barn enn både psykologene som opptrer som sakkyndige og domstolene. Om dette skyldes manglende kunnskap om gjeldene rettspraksis eller mindre innsikt i forskning mm er vanskelig å si, men det er en ganske vanlig tilbakemelding.

Hva er barneombudets oppgaver?

I lov om barneombud (barneombudsloven) er det i §3 regulert hva som er barneombudets oppgaver.

Barneombudsloven § 3. (Ombudets oppgaver)

Ombudet har til oppgave å fremme barns interesser overfor det offentlige og private, og skal følge med i utviklingen av barnsoppvekstkår.

Ombudet skal særlig:

a) av eget tiltak eller som høringsinstans ivareta barns interesser i samband med planlegging og utredning på alle felter,
b) følge med i at lovgivning til vern om barns interesser blir fulgt, herunder om norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs konvensjon om barnets rettigheter.
c) foreslå tiltak som kan styrke barns rettssikkerhet,
d) fremme forslag til tiltak som kan løse eller forebygge konflikter mellom barn og samfunn,
e) følge med at det gis tilstrekkelig informasjon til det offentlige og private om barns rettigheter og de tiltak de har behov for.

Ombudet kan virke av eget tiltak eller etter henvendelse fra andre. Barneombudet avgjør selv om en henvendelse gir tilstrekkelig grunn til behandling.