Når sakkyndige ikke vet hva han skal gjøre

Når sakkyndige ikke vet hva han skal gjøre

Flere steder i landet er retten litt i mangel av sakkyndige som har tid til å påta seg oppdrag. Det fører til at man leter litt utenfor distriktet og da blir det noen ganger slik at det velges en sakkyndig som retten og advokatene ikke har erfaring med fra tidligere. Man kan selvfølgelig spørre seg hva det er som gjør at disse har kapasitet, men det er et annet tema.

Det avholdes både planmøter (antar sakkyndige får kjennskap til innholdet) og det lages mandater til sakkyndige med oppnevningsbrev. Videre er det vanlig at dommer og sakkyndig snakker sammen før det saksforberedende møtet starter.

Så hva er problemet? Jo, jeg har opplevd sakkyndige som ikke helt vet hvordan han skal håndtere situasjonen i et saksforberedende møte. Kanskje skyldes det at vedkommende har vært i andre domstoler hvor saken avvikles på en annen måte. Det er spesielt i forhold til særmøter jeg har opplevd sakkyndige som ikke vet hva de skal gjøre. Som når jeg og min klient snakker med sakkyndige og etter samtalen så får vi vite at sakkyndige har hatt en samtale med den andre parten. Det skal ikke være mulig å ha samtale med en part etter den andre part og ikke ta med noe videre fra den andre samtalen. Ingenting om standpunkt eller begrunnelse og så på slutten si at kanskje vi skal møtes alle nå. Hvorpå jeg må si, skal du ikke snakke med de andre? og sakkyndige sier at det har han jo gjort. Men skal du ikke bringe våre synspunkter til dem? tja, jo, det kan jeg jo gjøre.

To damer, to menn eller en av hver

Sammensetning domstol barnerett sak

Jeg har det siste året fått øynene opp for at sammensetningen av dommer og sakkyndig i retten gir noen virkninger jeg ikke tidligere har tenkt er relevant. Jeg har i ganske sammenlignbare saker sett at måten problematikken møtes på synes å være annerledes i saker hvor både dommer og sakkyndig er kvinnelig kontra saker hvor både dommer og sakkyndig er mannlig. Måten jeg har sett oppgaver bli løst på har ikke vært like fremtredende forskjellig i saker hvor dommer og sakkyndige er henholdsvis en dame og en mann.

Dette er ikke noe forskningsprosess og belegget er ikke veldig stort. Det er likevel slik at noen nyanser synes å være der. I det rene damepanelet har jeg opplevd noe mer grundighet knyttet til spørsmål om omsorgsevne, hvordan et barn i forskjellige aldre skal/bør håndteres, mens i det rene herrepanelet har det vært en tendens til å fokusere mer på de overordnede linjer, systemet og i for stor grad ikke ta med seg det som har skjedd og bare se fremover.

Jeg skal ikke her si noe om hva som er det mest fornuftige, men det blir interessant fremover å se om disse erfaringene forsterkes eller om det blir motbevist. Kanskje burde man i retten ha en klarere tanke om kjønnsfordeling i slike saker når det avvikles saksforberedende møter. Selv om det bare er dommeren som bestemmer så er sakkyndiges faglige innflytelse så stor at det nesten kan likestilles i denne delen av prosessen. Både familievern og noen ganger barnevernvern har vært oppmerksom på dette i sine prosesser og har noen steder praksis med å stille med begge skjønn forutsatt at det er ressurser til det.

Bruk og misbruk av fritt skjønn

fritt skjønn dommer tingrett barn

Saker etter barneloven, både midlertidige og endelige avgjørelser, om fast bosted, samvær og foreldreansvar besluttes med en dommers frie skjønn. I prinsippet betyr det at en dommer kan komme frem til det resultatet han ønsker uavhengig av rettsregler og praksis. I barneretten er ingen saker like og retten står mer eller mindre fritt til å vektlegge det de vil slik de vil. En dommer vil ofte rettferdiggjøre sin avgjørelse greit da det er mange knagger å velge mellom når man skal henge opp et resultat. I denne saken legger jeg avgjørende vekt på manglende samarbeidsvilje, mens i en annen sak legges avgjørende vekt på barnas ønsker.

Sannsynligvis er det den eneste modellen man kan ha. At man har styrende prinsipp som «barnets beste» er nesten uten betydning i denne sammenhengen. Det er ingen fasit knyttet til hva som er et barns beste i enhver situasjon. Det dommeren mener er barnets beste trenger ikke engang være samme mening som noen av foreldrene har (sakene er indispositive, uten fri rådighet, når de er brakt inn for domstolen.)

Da står vi igjen med en allmektig dommer egentlig alltid er uforutsigbar. Det er egentlig ikke en dommerkritikk, men en realitet. Behandlingen av barnesaker i norske domstoler er uforutsigbare. De settes sjeldent med fagkyndige meddommere og det er ingen kommisjon (slik som i barnevernsaker) som kvalitetssikrer sakkyndigrapporter.

Burde man legge opp til et system der enkelte prinsipper ikke bare har relativ vekt men en egenvekt? kan man si noe mer tydelig om hva resultatet bør bli i gitte omstendigheter (så sant ikke andre gitte omstendigheter er tilstede?) Sannsynligvis kunne mann sørget for en mer ensartet behandlig av slike saker og at tingretter og dommere rundt i landet er mer bundet enn egen dagsform, men det vil komplisere lovverket. Men hva er best? et mer komplisert lovverk som er forutsigbart eller et enkelt og oversiktlig lovverk som er uforutsigbart?

Når får man fri rettshjelp i barnevernsaker

gratis advokat barnevernsak

Barnevernsaker er ikke behovsprøvd. Det vil si at det er ingen økonomiske grenser for når utgiftene til advokat dekkes av det offentlige. Det er likevel slik at ikke all advokathjelp er dekket.

For fritt rettsråd, altså saker utenfor domstolene/fylkesnemndene fremgår følgende av retthjelploven § 11 om barnevernsaker:

2
a)for den som er part i sak hvor barnevernet har fattet vedtak som nevnt i lov om barneverntjenester § 4-6 annet og tredje ledd, § 4-9 første og annet ledd og § 4-25 annet ledd annet punktum, men hvor vedtaket ikke blir etterfulgt av at barnevernet starter forberedelse til sak som skal behandles av fylkesnemnda etter kapittel 7 i lov om barneverntjenester.
b)for den som er part i sak hvor barnevernet har startet forberedelse til sak som skal behandles av fylkesnemnda etter kapittel 7 i lov om barneverntjenester, men hvor saken likevel ikke blir oversendt fylkesnemnda.

Dette vil si at når det er fattet akuttvedtak etter 4-6 andre ledd starter rettshjelp på statens regning.

§ 4-6 (2): «Er det fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, kan barnevernadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten uten samtykke fra foreldrene umiddelbart treffe midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet. «

Det samme gjelder når det er fattet et foreløpig vedtak etter § 4-9 (som viser til § 4-8) som går på forbud mot å flytte barn som allerede er frivillig plassert:

«Foreløpig vedtak etter § 4-8 første ledd og annet ledd annet punktum kan treffes av barnevernadministrasjonens leder, dersom de interesser bestemmelsen skal ivareta, kan bli vesentlig skadelidende om vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks.

Barnevernadministrasjonens leder kan, når det er truffet foreløpig vedtak etter § 4-8 annet ledd annet punktum, også treffe foreløpig vedtak etter § 4-19.»

Også vedtak etter § 4-25, annet ledd, annet punktum som ikke blir fulgt opp med forberedelse av sak etter kapittel 7 i loven:

«Midlertidig vedtak kan treffes av barnevernadministrasjonens leder og av påtalemyndigheten. § 4-6 annet, fjerde og femte ledd gjelder tilsvarende. «

Etter bokstav b gis det også fritt rettsråd til saker hvor det er startet forberedelse av sak for fylkesnemnda, som regel etter 4-12, men også andre saker, men hvor saken likevel ikke blir sendt til nemnda.

Fri sakførsel som dekker rettshjelp til en sak i fylkesnemnd eller domstol er regulert i rettshjelploven § 17.

Fri sakførsel innvilges uten behovsprøving i følgende saker:

2saker som skal behandles av fylkesnemnda etter kap. 7 i lov om barneverntjenester.
  • Det er ikke egenandel hvor du har fri rettshjelp i saker etter barneloven.
  • Utgangspunktet er at utenfor de tilfellene som er nevnt så må du betale selv hvis du ønsker advokatbistand. Det er et unntak hvor man i noen tilfeller har god grunn til å søke om 5 timer fritt rettsråd.
  • Fri sakførsel dekker ikke alltid kostnadene ved reise til advokaten, men nemndas praksis er at advokaten får betalt som om han holdt til der du holder til. Derfor vil de fleste advokater si seg fornøyd med det, men er avstanden stor og kostnaden stor vil det ofte bli fakturert et beløp for reise. Snakk da med advokaten om dette og se om dere kan bli enige om en fast sum så det ikke kommer noen overraskelser.
  • Det er fullt mulig for en advokat å være med over høyttalende telefon i stedet for å være tilstede fysisk i et møte med barnevernet. Dette gjør jeg ofte og er en prosessøkonomisk vurdering.
  • Noen ganger vil barnevernet gå med på å dekke en begrenset del av advokatens oppdrag da de ønsker advokatens tilstedeværelse.

Terskel for bekymring

bekymret for dommer

Etter 2019 står jeg igjen med en bekymring for at det er så store terskelforskjeller for når bekymringer en forelder har deles av domstol og sakkyndig at jeg er bekymret for rettssikkerheten.

Saker etter barneloven pleier man å si aldri er helt like, men noen ganger er de så like at ulik behandling blir påfallende. Ta en typisk situasjon hvor mor flytter ut av felles hjem og kommer med beskyldninger mot far om adferd som knytter seg til sinnemestring. Det er i dag umulig å vite om dommer/domstol vil ta dette på alvor uansett hvor god mors forklaring er. Noen domstol nesten avfeier det automatisk og nærmest presser mor inn i en samværsløsing hun ikke er komfortabel med, mens andre domstoler maner om forsiktighet og at man må gå sakte og forsiktig frem i tilfelle det hun sier er sant.

Dette gjelder mange andre tema som bringes til retten også. Rettssikkerhet blir et tema når det varier så mye som det spesielt har gjort i 2019 fra domstol til domstol. Det synes å ha utviklet seg en kultur i de fleste domstoler (men noen ganger varierer det fra dommer til dommer også) hvor man enten har en høy terskel for å anerkjenne bekymringer eller en lav terskel. Svaret burde nok nesten alltid være en lav terskel, men med fokus på hurtig avklaring, men dette er ikke tilfelle hos alle domstoler. Dessverre mistenkes det enorme fokuset dommere i 2019 har hatt på domstolen sin statistikk for saksbehandlingstid (betydning for sammenslåingdebatt) å ha motivert enkelte dommere til å presse frem forlik som aldri skulle vært inngått. Dommere har jeg opplevd sagt bl.a. at de ikke forstår hvorfor saken er stevnet inn på tross av at en annen domstol garantert ville tatt saken på høyeste alvor og ment det var riktig både med en utredning og at man måtte gå forsiktig frem.

Det er ikke tilstrekkelig at det lages nasjonale veiledere for både fremgangsmåter og hvordan man skal håndtere slike saker når det er påstander om vold. Noen må passe på at domstolene faktisk setter seg inn i veilederne. Jeg setter spørsmål ved kompetansen til mange dommere. Selv erfarne dommere. Enten kan de ikke fagfeltet eller så er iveren etter en positiv saksbehandlingsstatistikk så stor at rettssikkerheten får stå i andre rekke.

Uansett hva som er svaret håper jeg 2020 blir et bedre år for forutsigbarhet i barneretten.