Barnet ønsker ikke samvær med far eller mor

Både barneloven, barnevernloven og flere konvensjoner mm fokuserer i økt grad på barnas egne ønsker og at barna blir hørt. Det er lovfestet flere steder at barn skal høres og gjennomgående skal uttalelsene tillegges mer og mer vekt etter alder og modenhet.

I en del saker så stopper samvær med en forelder helt opp og begrunnelsen som gis er at barnet ikke vil. Dette er på mange måter det vanskeligste området i barneretten. Hvorfor et barn ikke vil er på ingen måte sikkert har sin årsak i negative egenskaper hos samværsforelderen eller noe samværsforelderen har gjort. Det er selvfølgelig mange saker med overgrep, vold og annen psykisk belastning som begrunner nektelsen, men problemet er å skille disse fra de sakene hvor bostedsforelderen er den som styrer barnets opplevelse av samværsforelderen og som holder en negativ oppfatning i hevd.

Jeg har erfaring med mange slike saker som advokat på begge sidene og det er vanskelig. På den ene siden opplever barnet det slik uansett om det er manipulasjon eller ikke. Egenoppfatningen er fortsatt den man er manipuler til å ha. På den andre siden er det ikke til et barns beste, som regel, at et feil bilde av samværsforelderen får feste seg. Jeg tror vi vil se en større ressursbruk i fremtiden på å avdekke slike vanskelige forhold. Kanskje må høring av barn i saker hvor samværsnekt synes å kunne bli utfallet underlegges en bedre kontradiktorisk kontroll slik som i dommeravhør? I dag er det ikke regler i barneloven for hvordan barn skal høres. Bare at de skal høres. Jeg har opplevd alt fra lange referat fra korte møter til svært korte referat fra lange møter mellom dommer og barn, eller sakkyndig og barn. Hva som er utelatt vet bare den som refererer. Hvordan spørsmålene er stilt har man lite kontroll på. Hvem av foreldrene som har kontroll forut for høringen kan påvirke det vi får høre og lengden på samværstopp før høring er svært viktig. Kanskje er nettopp lengden på samværstopp en av de mer undervurderte faktorene.

Det må være åpenbart at samvær som ikke har vært i gang på 1 år kan oppleves annerledes for barnet enn samvær som ble stoppet for to uker siden. Kanskje bør dette gjøre noe med saksbehandlingstiden. Mulig domstolene burde sette inn mer ressurser i bruk av sakkyndige, særlige møter, dommeravhørlignende prosedyrer eller annet på en slik måte at tiden ikke får ødelagt saken. Det er ikke så annerledes enn dommeravhør som skal avvikles innen frister. Det er en grunn for at det er slik og det er noe merkelig at barns rettssikkerhet i sivile saker skal være så mye dårligere enn i straffesaker.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.