Barnets egen mening

Jeg har mange klientsamtaler med folk som er av den oppfatning at så snart barnet er 12 år så kan de bestemme selv. Dette er en oppfatning som synes å ha spredt seg på samme måte som at det skal finnes en samboerlov. Rettigheter og plikter har det vi kaller hjemmel. Det vil si at de må utledes av en bestemmelse. Barns egen mening hjemler vi vanligvis i barneloven § 31.

§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Barneloven § 31 på sin side kan i stor grad føres tilbake til Barnekonvensjonen Artikkel 12.

Art 12.

1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.

Barns egne meninger er et stort tema i barneretten og den relative vekten man tillegger meningene er som anvist i begge hjemlene avhengig av barnets alder og modenhet. Barnets alder og modenhet er ingen eksakt vistenskap og det er mange risikofaktorer for at håndteringen av barnets egne meninger ikke blir god nok. Deriblandt uerfarne dommere eller uegnede dommere. I for stor grad opplever jeg at mange tingretter ikke følger anbefalningene om å ikke la dommerfullmektiger håndtere slike saker uten spesiell kunskap eller erfaring på feltet.

Som man kan lese ut av hjemlene så er det ikke slik at barn bestemmer selv når de fyller 12 år. Det er fortsatt slik at de høres, men bestemmer ikke utfallet. Det kan være flere grunner til at barnet ikke får viljen sin selv etter fylte 12 år. Det kan være en forelders alkoholproblem, overgrepsproblematikk, voldsproblematikk osv. Det kan være at barnet har særlige utfordringer som den ene forelderen er bedre utrustet til å følge opp osv. Praksis er likevel at barn som har fylt 15 år som regel får sin vilje igjennom, men fortsatt med visse forbehold. Det skal mye til for at retten skal komme til et annet resultat enn det et barn på 15 år selv ønsker. Etter vergemålsloven har barn flere og flere rettigheter som 15 åring og man kommer fort i en situasjon hvor det retten bestemmer blir illusorisk da barnet handler som barnet vil.

På den andre siden så er det sjeldent retten velger å høre barn under 7 år. Etter min mening er dette noe merkelig både da barnekonvensjonen ikke setter noen nedre aldersgrense og da bl. § 31, 1. ledd ikke setter noen nedre aldersgrense. Det at det vil være en saksbehandlingsfeil ikke å høre et barn som har fylt 7 år og de fleste domstoler synes å være mer opptatt av ikke å begå en saksbehandlingsfeil enn å finne ut hva barnet faktisk ønsker. Det er vel liten tvil om at når det gjelder modenhet så er det ingen svart hvit grense som kan trekkes på 7årsdagen. Her bør domstolene i mye større grad vurdere hvorvidt også en 6åring bør høres. Det kan være at man får en stemningsmåling i saken som man ellers ikke ville fått.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.