Besøksforbud og samværsrett

Etter en del år som advokat i barnefordelingssaker har jeg opplevd flere ganger at det begjæres besøksforbud mot en forelder og/eller barnet. I andre tilfeller så kommer det inn bekymringsmeldinger til barnevernet mot den andre forelder. Begge disse situasjonene kan være svært inngripende mot en sak hvor en forelder ønsker å få samvær med sin sønn eller datter.

Konkret blir problemstillingen om et besøksforbud mot barnet etter straffeprosessloven § 222a setter et hinder for at retten i stevning eller midlertidig begjæring kan bestemme at det skal være samvær, jf bl §§ 42 og 43. Problemstillingen er ikke løst i lovverket direkte. Både § 222a og § 43 fordrer en vurdering av om samværet er bra for barnet eller ikke. Da handlingen etter § 222a ikke må være straffbar for at besøksforbud skal ilegges (plagsom opptreden kan være tilstrekkelig), så tangerer vurderingene hverandre.

Umiddelbart er min oppfatning at å hindre samvær mellom en forelder og et barn burde vurderes etter barneloven § 43. Vurderingen etter barneloven skjer på et betydelig bredere grunnlag enn vurderingen etter strprl. § 222a. Dersom man lar en begjæring om besøksforbud hindre at retten etterpå kan vurdere det annerledes etter bl. § 43, så inviterer man til et misbruk av besøksforbudsystemet og skaper da et alvorlig problem i mange barnefordelingssaker. Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at rettssikkerheten ivaretas best for alle involverte i en slik sak ved at barneloven § 43 bør kunne endre besøksforbudet etter § 222a mot barnet (ikke mot den andre voksne.) Dersom det gjøres slik så vil barnelovens system med sakkyndig, indispositivitet og muligheten for å involvere helsesøster, barnevern, barnehage og mange andre sikre at avgjørelsen kvalitativt blir mye bedre enn den enkle prosess som gjøres etter strprl. § 222a.

Frostating lagmannsrett har sett på temaet i en dom fra 29. juli 1998.

Lagmannsrettens kjennelse var opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjaldt forbud mot kontakt med barna. Ved ny avgjørelse fant lagmannsretten at forbud mot kontakt med konen ikke behøvde omfatte barna. Hensynet til konen var godt nok ivaretatt. Om siktede ville ha kontakt med barna, som var hos konen, måtte han f.eks. anlegge sak etter barneloven, og da kunne retten sette betingelser for kontakten, hvilket ikke var hjemlet i straffeprosessloven §222a

Lagmannsretten bemerker:
Høyesteretts kjæremålsutvalgs flertall har under henvisning til straffeprosessloven §222a 1. punktum uttalt følgende:

«Bestemmelsen hjemler nedleggelse av forbud mot at en person oppholder seg på et bestemt sted eller kontakter mv en annen person dersom dette er nødvendig for å unngå at den andre personen krenkes på en måte som angitt i bestemmelsen. Ut fra ordlyden kan bestemmelsen oppfattes slik at forbudet mot kontakt m v må gjelde den personen som ellers kan bli krenket. Bestemmelsen bør imidlertid ikke strengt forstås etter ordlyden. Dersom et forbud som her mot kontakt med barna er helt nødvendig for å sikre moren mot mulige overgrep som nevnt i straffeprosessloven §222a, må også et slikt forbud kunne anses hjemlet i bestemmelsen. En slik forståelse ligger nær opp til ordlyden og vil kunne være nødvendig for at den beskyttelse bestemmelsen er ment å gi, skal oppnås.

Etter forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser er det nedlagt forbud mot at A på noe vis kontakter B. Mye taler for at i den grad samvær med barna for A nødvendiggjør kontakt med barnas mor, B, vil dette være utelukket allerede i kraft av forbudet mot kontakt med B. På den annen side vil forbudet mot kontakt med barna da reelt sett ikke få annen betydning enn å presisere at forbudet omfatter også dette. Hvis et slikt forbud mot kontakt med barna er nødvendig for å verne moren mot overgrep, må det som påpekt anses for å ligge innenfor hjemmelsgrunnlaget.

Lagmannsretten har lagt til grunn at «det er vanskelig å tenke seg» at slikt samvær kan gjennomføres uten kontakt med barnas mor. Bevisvurderingen her kan utvalget ikke prøve. Men utvalget kan prøve den saksbehandling som ligger til grunn, og den er etter flertallets mening mangelfull. Å nekte faren kontakt med barna er inngripende, og i tilfelle en uønsket men nødvendig konsekvens for å beskytte moren. Lagmannsrettens begrunnelse fremtrer som en antagelse. Det er mulig den er riktig, men flertallet finner at på dette punkt burde lagmannsretten sørget for å innhente opplysninger, dels ved at partene fikk uttale seg om spørsmålet og dels ved eventuelt å innhente opplysninger fra andre. Mangelen ved lagmannsrettens saksbehandling bør føre til at lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, oppheves.»

Under henvisning til dette og de nå avgitte uttalelser fra partene finner lagmannsretten at det ikke foreligger tilstrekkelig grunn til å forby A kontakt med sine barn i medhold av straffeprosessloven §222a. Kontaktforbudet overfor B vil i seg selv innebære at kontakt med barna må ordnes på en annen måte enn gjennom henne. For B selv må dette være tilstrekkelig beskyttelse.
Lagmannsretten har nøye vurdert om det av hensyn til barna selv er grunn til kontaktforbud for faren. De foreliggende opplysninger gjennom Bs politiforklaringer om overgrep som tidligere skal ha funnet sted, gir grunn til bekymring. Straffeprosessloven §222a gir imidlertid bare anledning til å «forby en person å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person…».

Dette hjemler ikke etablering av en ordning som bare tillater kontakt mellom far og barn på særlige betingelser, for eksempel slik at det skal være en representant for barneverntjenesten til stede.
Det er allerede avgjort at det ikke skal være kontakt mellom foreldrene. Når barna nå de facto er hos mor, vil hun kunne motsette seg at faren har kontakt med barna inntil han f.eks. via herredsretten i medhold av barneloven måtte få en rettslig avgjørelse om å få være sammen med barna. I den sammenheng vil retten ha adgang til å stille nærmere betingelser for hvordan kontakten skal kunne gjennomføres.

Jeg tolker lagmannsrettens dom dithen at barnelovens mulighet til skreddersøm gjør at man kan jobbe seg rundt et besøksforbud etter § 222 a ved å sette særlige betingelser for kontakten (f.eks. tilsyn.) Domstolen vil da kunne ta opp en sak etter bl. §§ 42 og 43 selv om det foreligger besøksforbud da kontakten kan skreddersys for å ivareta kontaktforbudet.

«Dette hjemler ikke etablering av en ordning som bare tillater kontakt mellom far og barn på særlige betingelser, for eksempel slik at det skal være en representant for barneverntjenesten til stede.»

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.