Rett til egen advokat etter barnevernloven og barneloven

mockups (595)I barnevernloven følger det av § 6-3 andre ledd at barn som har fylt 15 år har partsrettigheter og at i særskilte tilfeller kan barn under 15 år innvilges partsrettigheter. I barneloven følger det av § 61, første ledd nr. 5 at

«Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.»

Barnelovens bestemmelse ble endret med virkning fra 1. januar 2014 hvor det ble nærmere spesifisert i hvilke tilfeller barnet burde ha egen advokat og hva advokatens oppgave vil være. Det er ingen aldersgrense i barnelovens bestemmelse.

 

§ 6-3.Barns rettigheter under saksbehandlingen.

Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part.

§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Sakskalender

Advokat Christian Wulff Hansen har saker etter barneloven i hele Norge. Det er mulig å avtale møter når han er i ditt distrikt. Det kommer hele tiden nye berammingen (nye saker og nye rettsdatoer) slik at denne listen er ikke uttømmende til enhver tid. Pr 22.01.2016 er følgende steder planlagt (saker på Helgeland er ikke tatt med):

  • 1. februar – Trondheim
  • 3-5 februar – Bodø
  • 15. februar – Trondheim
  • 17-18 februar – Bergen
  • 29. februar – Trondheim
  • 1. mars – Steinkjer
  • 6 – 11 mars – Vadsø
  • 11. april – Lillestrøm
  • 4. mai – Trondheim

Det vil også bli berammet dato i Narvik snart.

Egen advokat for barn

mockups-new (944)I saker etter barnevernloven har barn som har fylt 15 år partsstatus. Det hender at nemnda eller tingretten vurderer at barn under 15 år skal få innvilget partsstatus, men det hører til sjeldenheten etter min erfaring. Med status som part følger blant annet rett til å la seg representere av advokat på statens regning.

Generelt i barneretten og barnevernretten ser man en økende tendens til å sette barnet i fokus. Ikke bare at avgjørelser skal rettes etter hva som er barnets beste, men i større grad at barn skal ta del i prosessen. Dette har vi sett gjennom grunnlovens § 104 og nye § 61, første ledd nr. 4 i barneloven. Et spørsmål som bør tas opp med økende fokus på barns rettigheter og rolle er om yngre barn enn 15 år bør ha lovfestet rett til egen advokat og om de bør ha partsstatus.

Det er flere fordeler ved å tildele advokat til barn som er yngre enn 15 år også:

  • Økt sjanse for at barnevernsaker «forlikes» tidlig og sparer barn og foreldre for påkjenning. Ved at en advokat får formidlet barnets ønsker på en ryddigere og bedre måte enn talspersonordningen i dag klarer og mye tidligere i prosessen, så vil nok en del foreldre lettere slå seg til ro med en ordning de er uenige i, men som de forstår at barnet ønsker eller aksepterer.
  • Ved at barn også under 15 år får egen advokat er det grunn til å tro at fokuset på barnet i saken blir større og mer reelt. Barn vil ofte ikke vite sine rettigheter og hvordan hevde disse. Ved hjelp fra en systemkjenner vil barnet få en mer sentral rolle i prosessen.
  • Talspersonordningen fungerer dårlig. Fremmede personer som barnet ikke har tillit til og som refererer saken uten at mulighet for kontroll av om referatet er riktig, er ikke betryggende. En advokat som kommer inn med en gang 4-12-vedtak fattes vil ha større mulighet til å få tillitt hos barnet.

Det kan tenkes en del utfordringer med en slik ordning:

  • En risikerer at foreldre eller andre forsøker å påvirke barnet og advokaten. Eldre barn vil i større grad kunne gjennomføre møter alene og uten ytre påvirkninger.

Advokatfirmaet Wulff

mockups-new (690)Advokatfirmaet Wulff jobber med flere sakstyper men har særlig kompetanse på barnerettens område. Dette gjelder spesielt saker etter barneloven om fast bosted, samvær og foreldreansvar hvor vi er i retten ukentlig med slike saker.

Advokatfirmaet Wulff har hele Norge som nedlsagsfelt og vi har klienter fra Finnmark i nord til Agderfylkene i sør.

Vi gjennomfører klientmøter på telefon, skype og i forkant av evt. rettsmøter hvor saken skal gå. I tillegg har vi svært gode rutiner på bruk av epost.

De fleste som velger oss som sin advokat velger oss fordi vi er så ofte i saken med barnerettssaker at vi har unik kompetanse på området. Ikke bare barnerettsfaglig, men også strategisk.

Vinner du alle sakene?

Her har du litt grus, lag en god bløtkake. Ingen vinner alle saker, men med en neve grus kan jeg kanskje lage den beste sandkaken som er mulig. Kan kanskje hakke grusen så den blir finkornet. tilsette litt vann osv. Poenget er at advokaten må benytte det faktum du bringer til bordet. Det er mulig å sortere, forsterke, understreke osv de forskjellige momentene som du kommer med, men advokaten skal ikke finne på faktum eller lage historier der det ikke er historier. Det er mulig å ha en dårlig sak og da er å vinne saken når man får det best mulige resultatet ut fra de forutsetningene som er. Kanskje er det at det ikke blir tilsyn under samværene å vinne saken selv om klienten mener han skal ha fast bosted for barnet. Det hender ganske ofte at jeg må realitetsorientere klienter som har forhåpninger som ikke er realistiske. Kanskje er den andre forelderen en god forelder, men klienten mener det er rettferdig at de skal ha barnet like mye. Barneloven er likegyldig til en slik type rettferdighet og fokuserer bare på hva som er best for barnet.

Vinner du alle sakene? Nei, men jeg tror jeg håndterer forutsetningene på en god måte.

Advokaters plikt til å søke forlik i barnefordelingssaker

I barneloven § 49 fremgår det:

§ 49.Advokatar

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.

Det er altså en bestemmelse i barneloven som pålegger advokater en egen plikt for å vurdere mulighetene for forlik. Vær oppmerksom på at det er noen begrensninger. For det første gjelder det bare etter dette kapitlet. Det vil si i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Det gjelder altså ikke en slik vurderingsplikt i spørsmål om farsskap eller barnebidrag. Videre så er det ikke en plikt å jobbe for et forlik, men en plikt til å vurdere om det er mulig. Advokaten skal altså ikke bare blindt tale klientens sak, men selvstendig ta en vurdering på om det er mulig å komme frem til et forlik. Dersom en slik mulighet til enighet vurderes å være tilstede så pålegger andre setning advokaten å opplyse sin klient om muligheten til å løse saken ved mekling.

Bestemmelsen er en fanebestemmelse da den er vanskelig å håndheve eller sette noe tvang bak. Jeg har flere ganger opplevd advokater som helt klart burde rådet sin klient til å inngå et forlik der saken er håpløs og en prosess kun er skadelig for barnet. Likevel synes ikke retten eller andre å bry seg nevneverdig om et slikt åpenbart brudd på bestemmelsen. Bestemmelsen hører således bedre inn under advokaters etiske retningslinjer hvor klage på advokaten er mer naturlig.

 

Bindende avtale om bosted og samvær

kjørewulffJeg får som advokat mange henvendelser som går på at en av foreldrene er fortvilet for at den andre ikke holder det som er avtalt. Avtaleinngåelser om fast bosted og/eller samvær i barneretten er et spørsmål om konsekvenser. Mange blir frustrerte og viser til at avtaler skal holdes, at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige osv. sannheten er at om det er bindende eller ikke er uten betydning. Det som betyr noe er hvilke tvangsmuligheter har man hvis avtaler brytes. Her er svaret enkelt. Ingen avtaler som er inngått utenfor retten kan gjennomføres med tvang etter barneloven § 65. Ingen. Det vil si at det er uten automatisk konsekvens å bryte skriftlige avtaler inngått mellom partene, på familievernkontoret, hos barnevenet eller hvor det måtte være. Det kan selvfølgelig ha konsekvens dersom saken havner i retten mht hvilke vurderinger som tas, men det er ikke sikkert. En annen konsekvens er de rettigheter som følger hos NAV og gjennom folkeregistret.

Et godt eksempel på slike avtaler som ikke har noen slagkraft er de som avtaler at barnet skal bo fast ett sted dette året, men når skoleåret er over så skal barnet flyttes tilbake til den andre forelder. Dette kan man fritt bryte uten konsekvenser som ikke er gjenstand for nøye vurdering. Nekter den forelderen som har barnet hos seg å flytte barnet tilbake så må saken til retten, etter først en runde på familievernkontoret. I retten blir det en konkret vurdering om dette vil være barnets beste. Ikke en vurdering av hva foreldrene har avtalt eller ikke. Altså har avtalen egentlig ingen verdi.

Mer fokus på hjelpetiltak i barnevernet

20. oktober 2014 sendte regjeringen ut høringsbrev om «forslag om å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak med hjemmel i lov om
barneverntjenester»

Høringsfristen er 5. desember 2014 og departementet beskriver formålet slik:

Departementet foreslår på denne bakgrunn en lovendring om å utvide adgangen til å pålegge
hjelpetiltak etter barnevernloven til å omfatte flere tiltak enn i dag og å senke vilkårene for å
pålegge eksisterende tiltak. Formålet med lovendringen er å forbedre situasjonen til barnet og
forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse.

Advokatfirmaet Wulff har lang erfaring med saker etter barnevernloven og det er flere ganger spørsmålet om alle tiltak er vurdert eller prøvd besvares på en svært enkel måte. Som regel svares det summarisk at det er vurdert siden man kjenner plikten til å vurdere, men når man etterspør de kontkrete tiltak så viser det seg ofte at barnevernet mangler verktøy. Rettssikkerheten til de foreldre som møter barnevernet og som er i en vanskelig situasjon lider helt klart under at verktøyene er ulike rundt om i landet og at tilbudene ikke forklares godt nok. Fokuset på barnevernet som hjelper i stedet for som motstander tror jeg vil vokse frem sammen med flere tiltak som beskrives godt og som tilbys over hele landet. Videre bør barnevernet i større grad være forpliktet til å ha prøvd mer enn ett tiltak før de fremmer en 4-12 sak forfylkesnemnda.

Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år – Aftenposten

barnetsbestebabyAdvokat Christian Wulff Hansen kommenterer artikkelen  Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år (Aftenposten).

Hovedpoenget i artikkelen er at Foreningen for sakkyndige psykologer har gått ut med en generell anbefaling om at barn under 3 år ikke skal ha delt fast bosted. Brosjyren artikkelen sikter til kan du laste ned på hjemmesiden til Foreningen for sakkyndige psykologer (direktelink til PDF)

Som kommentert av advokat Wulff Hansen så er dette ikke noe nytt da lovgiver i forarbeidene til lovendringene i barneloven i 2010 (mulighet til å idømme delt fast bosted) uttalte at det som utgangspunkt er uaktuelt å idømme delt fast bosted for barn under 7 år. Nå har jeg opplevd at tingretter bare ser bort fra lovgivers intensjon uten at det er andre tungtveiende argumenter slik at en presisering, spesielt for de yngste barna, nok vil bidra til å gi den allerede eksisterende rettslige situasjonen mer tyngde. På den andre side må det understrekes at sakkyndige ikke skal avgjøre saker, selv om det nok i praksis er det de som oftest gjør, men komme med innspill til dommeren som står fritt til å vektlegge andre momenter.