Rett til spesialundervisning

Retten til spesialundervisning står regulert i opplæringslova (opplæringsloven) § 5-1:

 

§ 5-1.Rett til spesialundervisning

Elevar som ikkje har eller som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har rett til spesialundervisning.

I vurderinga av kva for opplæringstilbod som skal givast, skal det særleg leggjast vekt på utviklingsutsiktene til eleven. Opplæringstilbodet skal ha eit slikt innhald at det samla tilbodet kan gi eleven eit forsvarleg utbytte av opplæringa i forhold til andre elevar og i forhold til dei opplæringsmåla som er realistiske for eleven. Elevar som får spesialundervisning, skal ha det same totale undervisningstimetalet som gjeld andre elevar, jf. § 2-2 og § 3-2.

 

Beviskravet når barnevernssak og straffesak vurderes ut fra samme handling

Det hender at en situasjon hvor en eller begge foreldrene mistenkes for å ha vært voldelig mot sitt barn oppstår og at det avledes to saker ut fra situasjonen: en sak etter barnevernloven og en etter straffeloven. Jeg mener det i for liten grad er en diskusjon knyttet til graden av sannsynlighetsovervekt for at den offentlige part skal få medhold.

I saker etter barnevernloven når det er et spørsmål om omsorgsovertakelse er det vanlig sannsynlighetsovervekt som er kravet. Altså mer sannsynlig enn ikke sannsynlig. I saker etter straffeloven må skyld bevises utover enhver rimelig tvil. Situasjonene er ikke direkte sammenlignbar da en omsorgsovertakelse som regel er mer sammensatt enn bare en enkel straffbar handling. Likevel er det grunn til å stille spørsmål ved om sannsynlighetsovervekt burde være tilstrekkelig i en sakstype hvor konsekvensen av medhold for det offentlige av de fleste vil beskrives som betydelig mer byrdefullt enn konsekvensen av idømmelse av straff etter straffeloven.

Statens barnehus øker rettssikkerheten

I et innslag fra NRK Møre og Romsdal omtales barnehusene rettmessig som en suksess. Det er likvel slik at det ikke er ubetinget positivt slik situasjonen er i dag. Mange steder benyttes fortsatt politistasjonen fordi reiseavstanden til nærmeste barnehus er for lang. I noen tilfeller over 40 mil. Siden mange barneavhør skjer uten at barn og foreldre vet det på forhånd blir det vanskelig å benytte barnehuset uten at reisen skjer dagen før avhøret og dermed også noen ganger gjør det vanskeligere å få til et avhør uten påvikrning.

Bl.a. Helgeland burde få sitt eget barnehus med tilknytet kompetanse slik at folk i Mosjøen, Brønnøysund og Sandnessjøen ikke må reise til Bodø eller Trondheim for å gjennomføre avhør. Med beliggenhet i Mosjøen betjenes Helgeland best.

 

 

Når man blir redd for de som skal hjelpe

Etter å ha jobbet med svært mange saker etter barneloven de siste årene så har jeg blitt oppmerksom på et stort samfunnsproblem som ikke lengre kan ties. Vanlige folk er redde for barnevernet. Man kan fort falle i den samme graven som alle useriøse folkene som i sinne eller fortvilelse usaklig henger ut barnevernet. Det er ikke det som er poenget her.

992546_bondingSom advokat har jeg opplevd at dommere i tingretten i dialog med partene, advokatene og sakkyndige er negativ til å blande barnevernet inn i saken for at man er usikker på hvor den ballen ruller. Når domstolen anser barnevernstjenesten som uforutsigbar og mellom linjene da kritiserer dem for å gå for langt har vi et alvorlig problem. Når personer med velfungerende barn, stabilt samliv og generelt gode tilbakemeldinger fra barnehage, skole, helsesøster og andre forteller meg at de føler seg brutt ned av barnet som i en pliktundersøkelse selvfølgelig innhenter informasjon som eksponerer «det oppegående foreldreparet» for mistanke hos dem som avgir informasjon, så har vi et problem. Når personer i midlertidig livskrise forteller at de har søkt hjelp, men blir møtt med kritikk over hva de ikke har gjort så har vi et problem.

På samme måte som jeg kjenner mange som er redd politiet selv om de er de mest lovlydige og forsiktige menneskene jeg vet om, så har vi nå en enorm folkemengde i alle sosiale lag som er redd for barnevernet. I de store linjer så må vi erkjenne at vi har et problem som samfunn når befolkningen blir redd de som skal beskytte dem. Det er selvfølgelig flinke folk som jobber i både politi og barnevern, men spesielt innenfor barnevernstjenesten har det utviklet seg så store forskjeller i saksbehandling, personhåndtering, skjønn og generelt folkevett at man ikke lengre kan opprettholde den organiseringen og de kvalifikasjonskrav som i dag råder.

På bakgrunn av egen erfaring har jeg flere momenter som nok ville styrke legitimiteten til barnevernet.

  • Ingen barnevernstjeneste burde ha færre enn 10 ansatte saksbehandlere. Barnevernssaker er spesielt vanskelige saker som krever livserfaring, faglig styrke og sikre vurderinger. Slike vurderinger bør tas av fagmiljø.
  • Barnevernstjenesten bør være statlig organisert i få men store enheter. Det er i dag enorme forskjeller i saksbehandlingen fra kommune til kommune og man får barnevernsflykninger.
  • Ingen under 30 år burde ha selvstendig ansvar for en sak. Selv om det er noen som vil kunne ha en grei kombinasjon av livserfaring og utdannelse har det blitt en ukultur av oppledning av lærebøker fra usikre barnevernspedagoger når de vitner i Fylkesnemnda. «Kvello sier på side …. » – Det synes å være en manglende evne til egen vurdering basert på manglende erfaring. Strengere krav til praksis etter lengre utdannelse er ønskelig.
  • Mye mer veiledning. På samme måte som politiet alltid har vurdert almenne hensyn (uansett om de har gjort det eller ikke) kan det ikke være ukritisk enkelt for barnevernet å kunne si at de har vurdert tiltak men ikke funnet at det er behjelpelig. Det er nesten bare fantasien som setter grenser for tiltak og den rådende læreboken skal ikke sette grenser for fornuft. Er det et tiltak som kan hjelpe så bør alle i hele landet ha samme mulighet til å få tilbudet. Slik er det ikke i praksis i dag. Da får man igjen barnevernsflykninger.
  • Barneloven og barnevernloven må få bedre samkjøringsregler. En god nok samværsforelder bør ikke måtte gå en lang vei gjennom domstolene for å komme i posisjon til å kreve barnet tilbake til seg. Begge foreldrene bør ha denne retten i utgangspunktet selv om det betyr at begge foreldrene da som hovedregel må utredes. Unntak til hovedregelen bør det være, men å tape sin rett fordi domstolene er trege bør ses på som et brudd på menneskerettighetskonvensjonens krav til rettferdig rettegang. Desverre ser vi saker der domstolene bestemmer utfallet gjennom å forsinke en barnerettsprosess hvor den ene kommer sent i posisjon og når forelderen kommer i posisjon og det legges til grunn at omsorgen er god nok benyttes tilknytningsargument for at barnet ikke skal flyttes fra fosterhjem. Her vil Norge på et tidspunkt i fremtiden måtte stå til rette for sine umennesklige prosessregler. En løsning langs denne veien er å pålegge tingretten å ta en midlertidig avgjørelse etter barneloven dersom dette kreves på bakgrunn av partsstatusproblematikk i barnevernssak. I dag er dette en «kan» regel hvor jeg har opplevd at tingretten med støtte fra lagmannsretten har nektet å ta en midlertidig avgjørelse.
  • Krav til service. Barnevernet er et organ for befolkningen og skal tjene befolkningen. Barnevernet er et serviceorgan som bør kjennetegnes gjennom den hjelpen de gir. De midler som gis til barnevernet bør i større grad øremerkes hjelpetilbud og ikke prosesskostnader for 4-12 saker.

Det er helt sikkert mange andre tiltak som vil konvertere barnevernet fra den organisasjonen som i dag er i ferd med å miste sin legitimitet til en organisasjon som det er lav terskel for trengende til å spørre om bistand. Det viktigste er at man nå tar inn over seg at befolkningen i stor grad er redd sine beskyttere og at det ikke er et rettssamfunn verdig.

Barns rådighet over egne midler og seg selv

Utgangspunktet er at barn ikke råder over sine egne midler og ikke tar egne avgjørelser:

Det følger av vergemålsloven § 2:
§ 2. Den som er umyndig, kan ikke selv råde over sine midler eller binde sig ved rettshandel, medmindre annet særlig er bestemt.
Vergemålsloven tillegger barn etter visse alderstrinn å ha større rett til å råde over seg og sitt:

§ 32. Har en mindreårig fylt 15 år, og har han tatt tjeneste eller annet arbeid som han kan forsørge seg med, kan han også si opp avtalen og ta liknende tjeneste eller annet arbeid.

§ 33. En mindreårig rår selv over midler som han har tjent ved egen virksomhet efter det fylte 15de år, eller som vergen eller nogen annen har latt ham få til egen rådighet.

§ 33b. En mindreårig som har eget hushold, kan foreta slike disposisjoner for det daglige hushold eller oppfostringen av barna som vanlig blir foretatt i disse øyemed, unntatt leie av husrom.
Disse bestemmelsene har alle en negativ avgrensning om når disse disposisjonene ikke er gyldige. Du kan lese hele bestemmelsene her:
http://www.lovdata.no/all/tl-19270422-003-004.html

Videre følger det av barneloven § 33 at barn skal få større råderett etter alder:

§ 33. Barnet sin sjølvråderett.
Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.

Det følger videre av barneloven § 31 at barnet har medbestemmelsesrett i avgjørelser som angår dem (dette følger også av barnekonvensjonen)

§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Lov om barneombud (Barneombudsloven)

Det fremgår av lovens første bestemmelse at formålet er å fremme barnas interesse i samfunnet.

Barneombudet er ofte omtalt og er med både i debatter, på nyheter og ellers. Barneombudsloven § 3 sier hva barneombudets oppgaver er:

§ 3. (Ombudets oppgaver)

Ombudet har til oppgave å fremme barns interesser overfor det offentlige og private, og skal følge med i utviklingen av barns oppvekstkår.

Ombudet skal særlig:
a) av eget tiltak eller som høringsinstans ivareta barns interesser i samband med planlegging og utredning på alle felter,
b) følge med i at lovgivning til vern om barns interesser blir fulgt, herunder om norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs konvensjon om barnets rettigheter.
c) foreslå tiltak som kan styrke barns rettssikkerhet,
d) fremme forslag til tiltak som kan løse eller forebygge konflikter mellom barn og samfunn,
e) følge med at det gis tilstrekkelig informasjon til det offentlige og private om barns rettigheter og de tiltak de har behov for.

Ombudet kan virke av eget tiltak eller etter henvendelse fra andre. Barneombudet avgjør selv om en henvendelse gir tilstrekkelig grunn til behandling.

Lov om barneombud (Barneombudsloven)

Det fremgår av lovens første bestemmelse at formålet er å fremme barnas interesse i samfunnet.

Barneombudet er ofte omtalt og er med både i debatter, på nyheter og ellers. Barneombudsloven § 3 sier hva barneombudets oppgaver er:

§ 3. (Ombudets oppgaver)

Ombudet har til oppgave å fremme barns interesser overfor det offentlige og private, og skal følge med i utviklingen av barns oppvekstkår.

Ombudet skal særlig:
a) av eget tiltak eller som høringsinstans ivareta barns interesser i samband med planlegging og utredning på alle felter,
b) følge med i at lovgivning til vern om barns interesser blir fulgt, herunder om norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs konvensjon om barnets rettigheter.
c) foreslå tiltak som kan styrke barns rettssikkerhet,
d) fremme forslag til tiltak som kan løse eller forebygge konflikter mellom barn og samfunn,
e) følge med at det gis tilstrekkelig informasjon til det offentlige og private om barns rettigheter og de tiltak de har behov for.

Ombudet kan virke av eget tiltak eller etter henvendelse fra andre. Barneombudet avgjør selv om en henvendelse gir tilstrekkelig grunn til behandling.

Barnekonvensjonen

Barneombudet har på sine nettsider laget en forenklet utgave av FNs konvensjons om barnets rettigheter.

Ett av punktene lyder:
18. FORELDREANSVARET
Begge foreldrene har et hovedansvar for barnets omsorg og utvikling etter hva som er best for barnet. Staten skal gi støtte og sikre utvikling av institusjoner, tjenester og tiltak for omsorg for barn, herunder også tatt hensyn til utearbeidende foreldre.

Ønsker du å lese hele den forkortede konvensjonsteksten kan du gå på Barneombudets nettside her..

Straff for å gi uriktige opplysninger og for ikke å gi nødvendige opplysninger – Barnetrygd

Som i Folketrygdloven og i kontantstøtteloven er det straffbart å gi bevisst uriktige opplysninger eller å bevisst holde tilbake nøvendige opplysninger.

Det heter i lov om barnetrygd (barnetrygdloven § 23) at:

Den som mot bedre vitende gir uriktige opplysninger, eller holder tilbake opplysninger som er viktige for rettigheter eller plikter etter denne loven, kan i tillegg til de sanksjoner som følger av § 13 og § 18, straffes med bøter hvis forholdet ikke går inn under strengere straffebud.
Arbeids- og velferdsdirektoratet eller den det gir fullmakt begjærer påtale.

Å gjøre slik opptreden straffbar skal sikre en best mulig gjennomføring av barnetrygdloven. Utgangspunktet er at slike forhold straffes med bøter, men i grove tilfeller vil fengselsstraff og andre typer straff kunne bli aktuelt.

Straff for å gi uriktige opplysninger og for ikke å gi nødvendige opplysninger – Barnetrygd

Som i Folketrygdloven og i kontantstøtteloven er det straffbart å gi bevisst uriktige opplysninger eller å bevisst holde tilbake nøvendige opplysninger.

Det heter i lov om barnetrygd (barnetrygdloven § 23) at:

Den som mot bedre vitende gir uriktige opplysninger, eller holder tilbake opplysninger som er viktige for rettigheter eller plikter etter denne loven, kan i tillegg til de sanksjoner som følger av § 13 og § 18, straffes med bøter hvis forholdet ikke går inn under strengere straffebud.
Arbeids- og velferdsdirektoratet eller den det gir fullmakt begjærer påtale.

Å gjøre slik opptreden straffbar skal sikre en best mulig gjennomføring av barnetrygdloven. Utgangspunktet er at slike forhold straffes med bøter, men i grove tilfeller vil fengselsstraff og andre typer straff kunne bli aktuelt.