Rett til å bestemme når barnet er hos den andre forelderen

barnefordelingDet er en grunnleggende tanke at foreldrene forvalter sin egen tid med barna uansett om det er under samvær eller det er der barnet bor fast. Dette er ikke regulert av barneloven, men vil være en selvfølge da innflytelse over den andres tid er umulig å håndheve i detalj. Det vil være lite nyttig å ha en avgjørelse som ikke kan settes tvang bak om nødvendig. Til eksempel når barnet skal legge seg, hva skal barnet spise til middag og når og hvilke leker skal barnet ha.

Det er likevel noen unntak. Den som har fast bosted kan ta de fleste avgjørelser i barnets hverdag. Det fremgår av barneloven § 37.

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Det vil si at bostedsforelderen kan melde på fritidsaktiviteter osv. Det kan gå ut over samværsforelderens tid og man må anta at samværsforelderen i stor utstrekning bør følge opp disse aktivitetene selv om de er bestemt av den andre forelderen. Tanken bør være at aktivitetene er i barnets interesse og da også i begge foreldres interesse å følge opp. Motsatt så kan ikke samværsforelder, uten å konferere med bostedsforelderen, melde barnet på aktiviteter i den andres tid, bestille reiser for barnet i den andres tid osv. barneloven § 37 tillegger alle disse avgjørelser til bostedsforelder.

Barnelovens største problem

gronnbrb-1Barneloven av 1981 har en § 59 som sier noe om den tidsmessige håndteringen av barnefordelingssaker:

§ 59.Sakshandsaminga

Dommaren skal påskunde saka så mykje som mogeleg.

Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partane, og leggje tilhøva til rette for det.

Domstolloven og tvisteloven gjeld for retten si handsaming av saker etter kapitlet her, så langt ikkje anna følgjer av reglane her.

Det er altså lovbestemt at dommeren skal påkynne saken så mye som mulig. Vi vet at dette er en bestemmelse som vanligvis ikke medfører konsekvenser for dommeren og domstolen når de bryter og vi vet at det er mulig å påkynne saker retter barneloven mye mer enn det som gjøres i dag.

Det er flere typer prosesser etter barneloven og noen av dem skal gå mye raskere enn andre. Også her syndes det svært mye i mange domstoler. Begjæres bruk av tvang etter barneloven § 65 så bør prosessen, spesielt når et er bostedsforelder som må bruke bestemmelsen, gå i løpet av noen få dager. Motparten eller motpartens advokat bør ringes når begjæringen kommer inn og tilsvar bør foreligge dagen etter eller et par dager etter. I de mest graverende tilfellene har jeg opplevd at tilsvarsfrist på 3 uker gis og at man berammer muntlige forhandlinger noen uker senere. Dette er åpenbart feil saksbehandling, men det skjer.

Når det begjæres midlertidig avgjørelse etter uten at sak er reist etter barneloven § 60 så bør lignende tidspress legges på partene. Slike begjæring skyldes vanligvis spontan flytting med barn eller forhold som utgjør en risiko for barnet uten at barnevernet er kjent med eller rede for å gripe akutt inn i situasjonen. Her burde tingretten være underlagt samme tidskrav som fylkesnmendene er underlagt ved klage over akuttvedtak. Tingretten burde vært pålagt å behandle saken innen en uke etter de har mottatt begjæringen. I motsatt fall vil man oppleve i mange tilfeller at den som tar seg til rette «får hjelp av domstolen» gjennom treg saksbehandling til å bedre sin sak. Det typiske eksemplet er den som spontant flytter med barnet og når saken skal behandles i tingretten 6 mnd senere så har barnet fått seg ny barnehage, nye venner osv. Og siden barneloven legger opp til en vurdering etter barnets beste, barneloven § 48, så er det ikke alltid slik at løsningen blir en tilbakeflytting.

Heller ikke vanlige saker etter barnelovens bestemmelser om fast bosted (§ 36), samvær (§ 42 og § 43) og foreldreansvar (§ 30) behandles alltid etter formålet i § 59. Vi vet at domstolen har evne til å behandle saker rast. Det ser vi i straffeprosessen der man har satt klare frister for midlertidig beslag av førerkort, overprøving av besøksforbud, varetektsfengslinger osv. Vi vet at dersom man setter konkrete krav så vil det bli håndtert. Ressursmessig betyr det at en del pengekravsaker, eiendomstvister osv tar enda lengre tid å behandle. Det er greit, men samtidig kan vi tåle noen flere dommerstillinger for å bedre rettssikkerheten til barna i Norge.

Det vil overraske meg om vi ikke i fremtiden får konkrete krav til saksbehandlingstid i barneloven. Vi burde få det. Det er det som nå er det største hindret for en rettferdig rettegang for mange.

 

Forslag til endringer i barneloven 2015 – Flytting med barn

light-1I en pressemelding 28.04.2015 kommer barne- og likestillingsminister Solveig Horne (FrP) med flere endringsforlsag som nå skal ut på høring.

Jeg kommenterer forslagene her i barnerettsbloggen (ett tema i hvert innlegg)

Pressemelding av 28.04.2015

Flytting med barnet

Spørsmålet om flytting med barnet kan være en kime til konflikt mellom foreldrene. Flytting innenlands kan innebære store endringer i et barns liv og kan virke inn på samvær og kontakt med begge foreldrene.

Statsråden ønsker å sende to forslag om flytting med barn på høring. Ett forslag der dagens ordning forsterkes ved at det innføres meklingsplikt ved uenighet. Det andre forslaget er at foreldre med felles foreldreansvar må være enige hvis barnet skal flytte med bostedsforelder til et annet sted i landet.


Jeg er enig i forslaget om at det må være enighet mellom begge foreldre dersom flytting skal skje innad i landet. Dette er samme regel som finnes for flytting ut av landet dersom foreldrene har delt foreldreansvar. Det har stor innvirkning på barn og foreldre når en av foreldrene flytter til en annen kant av landet. Samværet reduseres ofte til halvparten av feriene selv om man kanskje har sett barna daglig frem til da. Vi vet også at mange ville valgt ikke å flytte om de ikke har kunnet ta med seg barna. Kanskje er det mer riktig at en forelder ikke har friheten til å flytte i stedet for at barn skal miste mye av kontakten med den andre forelder.

Det er også slik at flytting innad i Norge kan være mer dramatisk enn flytting til et annet land. Bor mor i Oslo og far i København eller Stockholm vil det som regel være lettere å opprettholde kontakten enn dersom forholdene er Oslo Kautokeino. bare at det er dyrere reisevei vil for mange legge begrensninger mht hva som er praktisk mulig. Jeg kan ikke se at det finnes noen god grunn til ikke å legge en slik flyttebegrening inn i lovverket. Flytting vil fortsatt være mulig, men ikke spontanflyttinger og ikke flyttinger hvor en selv har vært den eneste som vurderer konsekvensene. Gjennom en slik lovendring får en ro til å vurdere slike saker og den som ønsker å flytte må være den som bringer inn en sak for å få lov. Slik det er i dag er det som regel den andre forelder som bringer inn saken og får ikke behandlet den før lenge etter barna har flyttet, begynt i ny barnehage eller skole, og etablert seg i nytt nettverk. Det vil være barnas beste at flytting bare kan skje etter samtykke eller rettslig behandling. Påstander om vold, overgrep osv kan ikke spille inn her da flytting innenfor kommunen ikke burde ha noe å si. Uansett vil det i mangel av rettskraft være mulig å bare flytte uansett. Men med en slik regel må også sakene her komme opp raskt. Igjen understreker jeg viktigheten av å få begjæringer om midlertidig løsning behandlet mye raskere. Gjerne med samme krav som settes til behandling av akuttvedtak i barnevernsretten.

Hva vil advokaten vite i første samtale?

Mange som ringer og trenger bistand av oss i Advokatfirmaet Wulff er usikre på hvilken informasjon de skal gi i første samtale. For min egen del er jeg i starten av en samtale interessert i å få oversikt over situasjonen for så å grave dypere etter hvert. For å få oversikt er jeg som regel interessert i å vite følgende (også fint å ta med i epost-henvendelser):

  • Navn på motparten (for å avklare habilitet)
  • Alder på barna. Hvis du skriver epost så skriv navn og fødselsdato.
  • Hvor lenge foreldrene har vært sammen og når samlivsbruddet skjedde.
  • Hvilke avtaler og løsninger som har blitt praktisert etter samlivsbruddet.
  • Rollefordeling under samlivet overfor barna.
  • Hvordan er nettverket til barna (venner, slekt, familie, skole, fritidsaktiviteter osv)
  • Hva mener du vil være den beste situasjonen fremover?
  • Hvilke påstander er det i saken (begge veiene) mht hvilken løsning som ønskes (alkohol? vold? tilknytning? mm)

Delt bosted i folkeregistret

Hvilke avgjørelser som kan tas av foreldre er delt inn i avgjørelser som følger av foreldreansvaret og de som følger av fast bosted. Det er som regel avgjørelsene som kan tas av bostedsforelderen som opptar foreledre.

 

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at denbarnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere ibarnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Fra og med 1. juli 2010 kunne domstolene idømme delt fast bosted. Før da kunne foreldrene avtale dette, men ikke bli påtvunget en slik løsning. Barneloven har ikke endret § 37 slik at det fremgår der hvordan man løser uenighet om avgjørelser som etter bestemmelsen tillegges begge foreldrene. Hva gjør man da hvis foreldre med delt fast bosted f.eks. er uenige om hvilken skole barnet skal bo på?

Det fremgår av lovforarbeidene at den enkelte forelder i allefall må ha den avgjørelseskompetanse som ligger i § 37 når barnet rent faktisk oppholder seg hos denne forelder. Andre ganger løser særlovgivning slike spørsmål. Når det gjelder skolevalg er registreringen i folkeregistret avgjørende. Blir ikke foreldrene enige vil barnet høre til den skolen hvor barnet er registrert i folkeregistret.

 

Det fremgår av folkeregisterloven § 6 hvilke opplysninger som skal registreres:

 

§ 6.Ved undersøkelser som nevnt i § 5, plikter enhver som er bosatt eller er midlertidig tilstede i en kommune, å gi registermyndigheten følgende opplysninger om seg selv og sin husstand: Fullt navn, fødselsdato, fødested, kjønn og sivilstand, foreldreansvar for barn, utdanning, yrke, arbeidsgiver, bosted i kommunen (for midlertidig tilstedeværende også i hvilken kommune de er bosatt), trossamfunn, statsborgerforhold og for personer som er tilflyttet kommunen i løpet av de siste fem år, også når og hvorfra de er flyttet inn. Opplysning om tilhørighet i Den norske Kirke kan tas inn i det sentrale register som nevnt i § 1 første ledd.

Enhver som avgir hus eller husrom til beboelse for andre, plikter videre å gi oppgave til registermyndigheten over de personer han avgir hus eller husrom til, antall leiligheter, deres størrelse og husleien. Det samme plikter gårdens bestyrer eller forretningsfører.

Etter departementets nærmere bestemmelse kan også andre opplysninger kreves gitt om forhold som står i nær tilknytning til opplysningsplikten i første og annet ledd.

 

 

Forskriften om folkeregistrering gir ikke svar:

§ 5-2.Skiftevis døgnhvile

Personer som tar sin døgnhvile skiftevis på to eller flere steder, regnes som bosatt der de tar sin overveiende døgnhvile, med mindre noe annet følger av bestemmelsene i kapittel 6.

En må ut fra gjeldende regelverk legge til grunn at barnet blir å gå på skole der hun /han er folkeregistrert.

Bindende avtale om bosted og samvær

kjørewulffJeg får som advokat mange henvendelser som går på at en av foreldrene er fortvilet for at den andre ikke holder det som er avtalt. Avtaleinngåelser om fast bosted og/eller samvær i barneretten er et spørsmål om konsekvenser. Mange blir frustrerte og viser til at avtaler skal holdes, at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige osv. sannheten er at om det er bindende eller ikke er uten betydning. Det som betyr noe er hvilke tvangsmuligheter har man hvis avtaler brytes. Her er svaret enkelt. Ingen avtaler som er inngått utenfor retten kan gjennomføres med tvang etter barneloven § 65. Ingen. Det vil si at det er uten automatisk konsekvens å bryte skriftlige avtaler inngått mellom partene, på familievernkontoret, hos barnevenet eller hvor det måtte være. Det kan selvfølgelig ha konsekvens dersom saken havner i retten mht hvilke vurderinger som tas, men det er ikke sikkert. En annen konsekvens er de rettigheter som følger hos NAV og gjennom folkeregistret.

Et godt eksempel på slike avtaler som ikke har noen slagkraft er de som avtaler at barnet skal bo fast ett sted dette året, men når skoleåret er over så skal barnet flyttes tilbake til den andre forelder. Dette kan man fritt bryte uten konsekvenser som ikke er gjenstand for nøye vurdering. Nekter den forelderen som har barnet hos seg å flytte barnet tilbake så må saken til retten, etter først en runde på familievernkontoret. I retten blir det en konkret vurdering om dette vil være barnets beste. Ikke en vurdering av hva foreldrene har avtalt eller ikke. Altså har avtalen egentlig ingen verdi.

Forskrift om Barnesakkyndig kommisjon

Forskrift om Barnesakkyndig kommisjon (FOR-2009-09-24-1210) beskriver kommisjonens oppgaver, dens sammensetning og hva kommisjonen skal gjøre. Forskriften er kort slik at jeg legger inn hele forskriften:

 

§ 1.Kommisjonens sammensetning

Medlemmene av Barnesakkyndig kommisjon oppnevnes av Kongen for tre år av gangen. Kongen fastsetter antall medlemmer og oppnevner en leder for kommisjonen. Høy barnefaglig kompetanse skal vektlegges ved oppnevnelsen.

§ 2.Kommisjonens oppgaver

Barnesakkyndig kommisjon skal gjennomgå innsendte sakkyndige rapporter avgitt til barneverntjeneste, fylkesnemnd eller domstol. Også rapporter avgitt av sakkyndige engasjert av private parter skal gjennomgås. Forskrift 18. desember 2008 nr. 1486 om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l., fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. § 15 fjerde ledd gjelder så langt den passer for sakkyndige som ikke er helsepersonell.

Kommisjonen skal nytte retningslinjer for sakkyndig arbeid som underlag for sin vurdering.

Kommisjonen underretter oppdragsgiver og den som har avgitt rapporten om sin vurdering. Kommisjonen kan også pålegge de sakkyndige å avgi en tilleggsrapport innen en gitt frist.

Kommisjonens uttalelser legges ved de sakkyndige rapporter i saken.

Kommisjonen og sekretariatet kan tillegges andre tilgrensede oppgaver.

Kommisjonen skal gi departementet en årlig beretning om sin virksomhet.

§ 3.Kommisjonens sekretariat

Kommisjonen skal ha et sekretariat.

§ 4.Kommisjonens saksbehandling

Kommisjonen skal uten opphold behandle de sakene som sendes inn. Hver sak skal behandles av minst to medlemmer. Kommisjonens leder bestemmer hvilke medlemmer som skal behandle den enkelte sak, og hvilken tidsfrist saken skal behandles innenfor. Kommisjonens leder kan også bestemme at en sak skal behandles i felles møte.

Kommisjonens vurdering av de innsendte rapporter og eventuelle dissenser, skal utformes skriftlig.

Når kommisjonens leder krever det, trer kommisjonen sammen til felles møte.

§ 5.Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1. januar 2010.

Det er verdt å merke seg at den sakkyndige kommisjonen ikke skal overprøve vurderingene til de sakkyndige, men passe på at arbeidet er forsvarlig i sin fremgangsmåte. Det er altså mer et prosessuelt oversyn enn et oversyn av den faglige vurderingen.

Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år – Aftenposten

barnetsbestebabyAdvokat Christian Wulff Hansen kommenterer artikkelen  Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år (Aftenposten).

Hovedpoenget i artikkelen er at Foreningen for sakkyndige psykologer har gått ut med en generell anbefaling om at barn under 3 år ikke skal ha delt fast bosted. Brosjyren artikkelen sikter til kan du laste ned på hjemmesiden til Foreningen for sakkyndige psykologer (direktelink til PDF)

Som kommentert av advokat Wulff Hansen så er dette ikke noe nytt da lovgiver i forarbeidene til lovendringene i barneloven i 2010 (mulighet til å idømme delt fast bosted) uttalte at det som utgangspunkt er uaktuelt å idømme delt fast bosted for barn under 7 år. Nå har jeg opplevd at tingretter bare ser bort fra lovgivers intensjon uten at det er andre tungtveiende argumenter slik at en presisering, spesielt for de yngste barna, nok vil bidra til å gi den allerede eksisterende rettslige situasjonen mer tyngde. På den andre side må det understrekes at sakkyndige ikke skal avgjøre saker, selv om det nok i praksis er det de som oftest gjør, men komme med innspill til dommeren som står fritt til å vektlegge andre momenter.

 

Amming som argument for begrenset tid med far

I flere saker etter barneloven hvor samvær eller bosted er det sentrale tema benytter mor som argument for at tiden barnet skal ha med sin far ikke må være så omfattende at det går ut over de ammerutinene som er.

Det er åpenbart at en del barn ammer og det er også naturlig at dette hensyntas dersom det er slik at mor kan ta vare på barna. Er det slik at mor ikke kan ta vare på barna er det åpenbart at amming ikke vil hindre en omsorgsoverføring.

Det er ikke uvanlig at enkelte ikke ammer og vi må kunne legge til grunn at dette som argument ikke kan være utslagsgivende dersom andre tungtveiende momenter etter en helhetsvurdering skulle tilsi at barnet burde bo hos sin far.

Dersom man legitimerer amming som argument må man også se på hvor lenge dette bør få være av betydning.

I Tidsskrift for Den Norske Legeforening vises det til en undersøkelse hvor det fremgår at «barn bør fullammes til rundt seks måneders alder, deretter skal fast føde gradvis introduseres.»

En overgangsperiode hvor barnet skal avvennes amming vil det være naturlig at samværet med far utvides slik at far tar del i avvenningen. Eksempelvis dersom barnet ikke lengre skal amme om natten, så vil overnattinger til far være naturlig. Forutsatt at oppfølgingen frem til da har vært god.

Amming som argument for begrenset tid med far

I flere saker etter barneloven hvor samvær eller bosted er det sentrale tema benytter mor som argument for at tiden barnet skal ha med sin far ikke må være så omfattende at det går ut over de ammerutinene som er.

Det er åpenbart at en del barn ammer og det er også naturlig at dette hensyntas dersom det er slik at mor kan ta vare på barna. Er det slik at mor ikke kan ta vare på barna er det åpenbart at amming ikke vil hindre en omsorgsoverføring.

Det er ikke uvanlig at enkelte ikke ammer og vi må kunne legge til grunn at dette som argument ikke kan være utslagsgivende dersom andre tungtveiende momenter etter en helhetsvurdering skulle tilsi at barnet burde bo hos sin far.

Dersom man legitimerer amming som argument må man også se på hvor lenge dette bør få være av betydning.

I Tidsskrift for Den Norske Legeforening vises det til en undersøkelse hvor det fremgår at «barn bør fullammes til rundt seks måneders alder, deretter skal fast føde gradvis introduseres.»

En overgangsperiode hvor barnet skal avvennes amming vil det være naturlig at samværet med far utvides slik at far tar del i avvenningen. Eksempelvis dersom barnet ikke lengre skal amme om natten, så vil overnattinger til far være naturlig. Forutsatt at oppfølgingen frem til da har vært god.