Barnelovens § 33 understreker et fundamentalt prinsipp om barns gradvis økende selvstendighet fra tidlig alder og fram til de fyller 18 år. Dette prinsippet omhandler ikke bare en rettighet for barnet, men også en veiledning for foreldre om hvordan de bør tilpasse sin oppdragelse i takt med barnets voksende modenhetsnivå og selvstendighet.
Fra barnet er forholdsvis lite, har denne regelen betydning i personlige spørsmål som for eksempel valg av klær eller sosial omgang. Dette innebærer at foreldreansvaret, som gir foreldrene rett til å ta avgjørelser for barnet, gradvis vil reduseres i omfang før barnet når myndighetsalderen ved 18 år. Det viktige her er å anerkjenne at selv om myndigheten til å ta beslutninger på vegne av barnet avtar, opphører ikke foreldrenes plikt til å vise omsorg og omtanke.
For foreldre betyr dette en overgang fra å være beslutningstaker til mer av en rådgiverrolle etter hvert som barnet blir eldre. Foreldrenes rolle som lyttere og rådgivere blir stadig viktigere, og det er vesentlig at de tilbyr støtte og veiledning samtidig som de respekterer barnets økende ønske om selvstendighet.
Annet ledd i § 33 slår fast at foreldreansvaret formelt opphører når barnet fyller 18 år, men dette betyr ikke at foreldrenes ansvar for barnets omsorg opphører brått. For eksempel har foreldrene fortsatt et ansvar for å sikre at den unge har et sted å bo. Det er likevel viktig å merke seg at etter fylte 18 år har ikke foreldrene lenger rettslig myndighet til å ta personlige beslutninger på vegne av barnet.
Unntak fra denne hovedregelen kan forekomme, og loven åpner for at visse aspekter av foreldreansvaret kan vare lenger enn til fylte 18 år, eller opphøre tidligere. Dette er dog avhengig av formelle lovbestemmelser. Eksempler inkluderer lovens krav om foreldres samtykke til ekteskap eller adopsjon for personer under 18 år.
For foreldre er det essensielt å forstå viktigheten av å tilpasse sin rolle i takt med barnets alder og modenhet. Ved å gradvis gi barnet mer selvstendighet, forbereder de barnet på voksenlivet, samtidig som de opprettholder en støttende og veiledende tilstedeværelse i barnets liv.
I barnevernloven følger det av § 6-3 andre ledd at barn som har fylt 15 år har partsrettigheter og at i særskilte tilfeller kan barn under 15 år innvilges partsrettigheter. I barneloven følger det av § 61, første ledd nr. 5 at
I saker etter barnevernloven har barn som har fylt 15 år partsstatus. Det hender at nemnda eller tingretten vurderer at barn under 15 år skal få innvilget partsstatus, men det hører til sjeldenheten etter min erfaring. Med status som part følger blant annet rett til å la seg representere av advokat på statens regning.