Når kan barn bestemme skolevalg selv?

 

Barn har etter barneloven en økende selvråderett hele tiden. Det er flere bestemmelser som går på barns innflytelse over eget liv og at denne innflytelsen er økende med alder og modenhet. Når det gjelder valg av skole så fremgår det av § 32 i barneloven at barn som har fylt 15 år selv avgjør spørsmål om utdanning. Det vil f.eks. si at barnet selv da kan velge om han vil ta videregående utdanning eller jobbe, eller om han vil ta et år på Folkehøyskole – evt hvilken fag han vil ta på videregående.


Barneloven § 32.Utdanning, medlemskap i foreiningar.

Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.

 

Tilbakemelding til barn som har blitt hørt

 

Barn som har blitt hørt i forbindelse med en sak etter barneloven har krav på en tilbakemelding på hvordan deres uttalelser har blitt tatt hensyn til. Dette fremgår av barneloven § 61, første ledd, nr. 4 tredje setning

I barneloven § 61, første ledd, nr. 4 fremkommer det i tredje setning

Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.

Min erfaringer er at en del domstoler fortsatt slurver med dette og «glemmer» å ta tak i denne delen av prosessen. Noen domstoler er flinke og gir sakkyndige som har snakket med barna oppgaven å fortelle barna dette, mens jeg har opplevd noen domstoler si til foreldrene at de får fortelle barna dette i fellesskap og dermed er tilbakemelding gitt. Etter min mening vil ikke oppgaven kunne delegeres til foreldrene da disse ikke representerer beslutningstaker og det er stor fare for at tilbakemeldingen blir dårlig tilpasset eller farget av følelser fra den som er minst fornøyd eller forsåvidt også den som er mest fornøyd med utfallet.

 

I forarbeidene (Prop.85 L 2012-2013) fremgår det:

Forslaget om en ny bestemmelse hvor beslutningstakeren (dommeren) får ansvar for at barnet blir orientert om utfallet av saken og forklart hvordan barnets ønske/mening er tatt hensyn til, er fremmet for å bringe norsk rett bedre i samsvar med barnekonvensjonen. I de generelle kommentarer til artikkel 12 uttrykker FNs barnekomité seg slik:

«Siden barnet har rett til å kreve at hans eller hennes synspunkter blir tillagt behørig vekt, skal beslutningstakeren orientere barnet om utfallet av prosessen, og forklare hvordan hans/hennes synspunkter er blitt tatt hensyn til. Tilbakemeldingen er en garanti for at barnets synspunkter ikke bare blir hørt som en formalitet, men også tatt alvorlig. Informasjonen kan gi barnet grunnlag for å insistere, samtykke eller legge fram et nytt forslag, eller den kan motivere barnet til å fremme en anke eller en klage, dersom det dreier seg om en rettslig eller administrativ prosedyre.»​7

Departementet kan ikke se at hensynene Borgarting lagmannsrett viser til, se kapittel 6.2.3, skal stå i veien for barnas mulighet for å få tilbakemelding om resultatet fra dommeren selv eller den vedkommende peker ut. Dommeren vil ha mulighet til å la seg bistå ved orienteringen av en sakkyndig eller annen særlig egnet person. Dommeren kan også peke ut noen som skal orientere barnet og gi føringer om hvordan det skal skje. Dersom en sakkyndig tidligere har snakket med barnet, vil det ofte være den foretrukne løsningen at den samme personen orienterer barnet. I de tilfeller der det er oppnevnt en advokat eller en annen representant for barnet, kan det være mest hensiktsmessig at denne gir orienteringen. Det er sentralt at tilbakemeldingen tilpasses barnets alder og modenhet.

Departementet foreslår at tilbakemeldingsplikten plasseres i barneloven § 61 første ledd nr. 4.

Til barnets beste – Video

«Til barnets beste» er en film laget av Domstoladministrasjonen.  «Til barnets beste» handler om behandlingen av barnelovsaker med volds- og overgrepsproblematikk. Målgruppen for filmen er dommere, advokater og sakkyndige. Viktig å se for alle som gjennomgår slike saker eller som jobber med slike saker.

Rett til egen advokat etter barnevernloven og barneloven

mockups (595)I barnevernloven følger det av § 6-3 andre ledd at barn som har fylt 15 år har partsrettigheter og at i særskilte tilfeller kan barn under 15 år innvilges partsrettigheter. I barneloven følger det av § 61, første ledd nr. 5 at

«Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.»

Barnelovens bestemmelse ble endret med virkning fra 1. januar 2014 hvor det ble nærmere spesifisert i hvilke tilfeller barnet burde ha egen advokat og hva advokatens oppgave vil være. Det er ingen aldersgrense i barnelovens bestemmelse.

 

§ 6-3.Barns rettigheter under saksbehandlingen.

Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part.

§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Egen advokat for barn

mockups-new (944)I saker etter barnevernloven har barn som har fylt 15 år partsstatus. Det hender at nemnda eller tingretten vurderer at barn under 15 år skal få innvilget partsstatus, men det hører til sjeldenheten etter min erfaring. Med status som part følger blant annet rett til å la seg representere av advokat på statens regning.

Generelt i barneretten og barnevernretten ser man en økende tendens til å sette barnet i fokus. Ikke bare at avgjørelser skal rettes etter hva som er barnets beste, men i større grad at barn skal ta del i prosessen. Dette har vi sett gjennom grunnlovens § 104 og nye § 61, første ledd nr. 4 i barneloven. Et spørsmål som bør tas opp med økende fokus på barns rettigheter og rolle er om yngre barn enn 15 år bør ha lovfestet rett til egen advokat og om de bør ha partsstatus.

Det er flere fordeler ved å tildele advokat til barn som er yngre enn 15 år også:

  • Økt sjanse for at barnevernsaker «forlikes» tidlig og sparer barn og foreldre for påkjenning. Ved at en advokat får formidlet barnets ønsker på en ryddigere og bedre måte enn talspersonordningen i dag klarer og mye tidligere i prosessen, så vil nok en del foreldre lettere slå seg til ro med en ordning de er uenige i, men som de forstår at barnet ønsker eller aksepterer.
  • Ved at barn også under 15 år får egen advokat er det grunn til å tro at fokuset på barnet i saken blir større og mer reelt. Barn vil ofte ikke vite sine rettigheter og hvordan hevde disse. Ved hjelp fra en systemkjenner vil barnet få en mer sentral rolle i prosessen.
  • Talspersonordningen fungerer dårlig. Fremmede personer som barnet ikke har tillit til og som refererer saken uten at mulighet for kontroll av om referatet er riktig, er ikke betryggende. En advokat som kommer inn med en gang 4-12-vedtak fattes vil ha større mulighet til å få tillitt hos barnet.

Det kan tenkes en del utfordringer med en slik ordning:

  • En risikerer at foreldre eller andre forsøker å påvirke barnet og advokaten. Eldre barn vil i større grad kunne gjennomføre møter alene og uten ytre påvirkninger.

Barns rett til å bli hørt også utenfor domstolsbehandling

De fleste kjenner til at barneloven har en bestemmelse om at barn som har fylt 7 år skal høres når en barnefordelingssak bringes inn for tingretten. Det følger av barneloven § 31:

 

1wulffadvokatlogorod§ 31.Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.


Det følger som sagt av andre ledd at barn som har fylt 7 år skal få muligheten til å si sin mening dersom det skal tas viktige avgjørelser som angår barnet. Det er forøvrig en kuriositet at 7 er skrevet med bokstaver, mens 12 er skrevet med tall i lovteksten. http://www.korrekturavdelingen.no/K4TallOgSifferBokstaver.htm : Det skal helst være konsekvent i samme avsnitt og opp til 12 skrives ofte med bokstaver. Uansett, bestemmelsen sier ingenting om at barn skal høres når tingretten eller lagmannsretten skal avgjøre en sak. Det eneste som er bestemt er at barna skal ha muligheten til å påvirke viktige avgjørelser om seg selv. I det ligger det at også foreldre plikter å innhente barnas mening før de tar en avgjørelse om bosted, samvær, flytting, skole osv. Det har vært fremme i media at også familievernkontorene burde høre barna. Dette har ingen forankring i bestemmelsen i barneloven § 31 ettersom familievernkontoret ikke bestemmer noe som helst og ikke har makt til å ta noen avgjørelser i saker etter barneloven. Familievernkontorene er en arene hvor foreldre kan møtes og mekle. Det er foreldrene som bestemmer, ikke familievernkontorene.

Bindende avtale om bosted og samvær

kjørewulffJeg får som advokat mange henvendelser som går på at en av foreldrene er fortvilet for at den andre ikke holder det som er avtalt. Avtaleinngåelser om fast bosted og/eller samvær i barneretten er et spørsmål om konsekvenser. Mange blir frustrerte og viser til at avtaler skal holdes, at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige osv. sannheten er at om det er bindende eller ikke er uten betydning. Det som betyr noe er hvilke tvangsmuligheter har man hvis avtaler brytes. Her er svaret enkelt. Ingen avtaler som er inngått utenfor retten kan gjennomføres med tvang etter barneloven § 65. Ingen. Det vil si at det er uten automatisk konsekvens å bryte skriftlige avtaler inngått mellom partene, på familievernkontoret, hos barnevenet eller hvor det måtte være. Det kan selvfølgelig ha konsekvens dersom saken havner i retten mht hvilke vurderinger som tas, men det er ikke sikkert. En annen konsekvens er de rettigheter som følger hos NAV og gjennom folkeregistret.

Et godt eksempel på slike avtaler som ikke har noen slagkraft er de som avtaler at barnet skal bo fast ett sted dette året, men når skoleåret er over så skal barnet flyttes tilbake til den andre forelder. Dette kan man fritt bryte uten konsekvenser som ikke er gjenstand for nøye vurdering. Nekter den forelderen som har barnet hos seg å flytte barnet tilbake så må saken til retten, etter først en runde på familievernkontoret. I retten blir det en konkret vurdering om dette vil være barnets beste. Ikke en vurdering av hva foreldrene har avtalt eller ikke. Altså har avtalen egentlig ingen verdi.

Forskrift om barnets talsperson i saker som skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker

CIMG4758Barn over 7 år skal høres før Fylkesnemnda tar avgjørelser av betydning for barna.

Her kan du laste ned forskriften: Forskrift om barnets talsperson i saker som skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker

 

Talspersonens oppgave fremgår av forskriftens § 5:

 

§ 5.Talspersonens oppgaver

Talspersonen skal forsikre seg om at barnet forstår hva ordningen innebærer og om barnet fortsatt ønsker å uttale seg gjennom en talsperson. Hvis barnet senere ønsker å endre sin uttalelse, kan barnet be om en ny samtale med talspersonen. Barnet skal bli informert om denne retten.

Samtalen med barnet skal tilrettelegges etter barnets alder, modenhet, språk og kultur.

Talspersonen skal formidle barnets synspunkter i saken skriftlig til fylkesnemnda, etter å ha drøftet innholdet med barnet.

Talspersonen skal normalt innkalles til fylkesnemndas forhandlingsmøte. Talspersonen skal fremstille barnets synspunkter muntlig for nemnda. Talspersonen avlegger forsikring som for vitner etter reglene i tvisteloven, og avhøres ellers etter de samme reglene så langt det passer.

Barnas ønsker i et samlivsbrudd

Barneombudet har sammen med en gruppe barn laget en ønskeliste om hvordan barn som opplever samlivsbrudd ønsker at det skal være. Barna som har kommet med innspill har selv opplevd at foreldrene skiller lag.

Noen av de ønskene barna har er «fortell meg om bruddet sammen», «ikke konkurrer om hvem som er den beste forelderen» og «spør meg om jeg vil hilse på den nye kjæresten.»

Les mer om ønskelisten hos barneombudet her…

Eller last ned PDF utgaven av ønskelisten fra barneombudet her…