Barnas ønsker

Bindende avtale om bosted og samvær

av

kjørewulffJeg får som advokat mange henvendelser som går på at en av foreldrene er fortvilet for at den andre ikke holder det som er avtalt. Avtaleinngåelser om fast bosted og/eller samvær i barneretten er et spørsmål om konsekvenser. Mange blir frustrerte og viser til at avtaler skal holdes, at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige osv. sannheten er at om det er bindende eller ikke er uten betydning. Det som betyr noe er hvilke tvangsmuligheter har man hvis avtaler brytes. Her er svaret enkelt. Ingen avtaler som er inngått utenfor retten kan gjennomføres med tvang etter barneloven § 65. Ingen. Det vil si at det er uten automatisk konsekvens å bryte skriftlige avtaler inngått mellom partene, på familievernkontoret, hos barnevenet eller hvor det måtte være. Det kan selvfølgelig ha konsekvens dersom saken havner i retten mht hvilke vurderinger som tas, men det er ikke sikkert. En annen konsekvens er de rettigheter som følger hos NAV og gjennom folkeregistret.

Et godt eksempel på slike avtaler som ikke har noen slagkraft er de som avtaler at barnet skal bo fast ett sted dette året, men når skoleåret er over så skal barnet flyttes tilbake til den andre forelder. Dette kan man fritt bryte uten konsekvenser som ikke er gjenstand for nøye vurdering. Nekter den forelderen som har barnet hos seg å flytte barnet tilbake så må saken til retten, etter først en runde på familievernkontoret. I retten blir det en konkret vurdering om dette vil være barnets beste. Ikke en vurdering av hva foreldrene har avtalt eller ikke. Altså har avtalen egentlig ingen verdi.

Forskrift om barnets talsperson i saker som skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker

av

CIMG4758Barn over 7 år skal høres før Fylkesnemnda tar avgjørelser av betydning for barna.

Her kan du laste ned forskriften: Forskrift om barnets talsperson i saker som skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker

 

Talspersonens oppgave fremgår av forskriftens § 5:

 

§ 5.Talspersonens oppgaver

Talspersonen skal forsikre seg om at barnet forstår hva ordningen innebærer og om barnet fortsatt ønsker å uttale seg gjennom en talsperson. Hvis barnet senere ønsker å endre sin uttalelse, kan barnet be om en ny samtale med talspersonen. Barnet skal bli informert om denne retten.

Samtalen med barnet skal tilrettelegges etter barnets alder, modenhet, språk og kultur.

Talspersonen skal formidle barnets synspunkter i saken skriftlig til fylkesnemnda, etter å ha drøftet innholdet med barnet.

Talspersonen skal normalt innkalles til fylkesnemndas forhandlingsmøte. Talspersonen skal fremstille barnets synspunkter muntlig for nemnda. Talspersonen avlegger forsikring som for vitner etter reglene i tvisteloven, og avhøres ellers etter de samme reglene så langt det passer.

Barnas ønsker i et samlivsbrudd

av

Barneombudet har sammen med en gruppe barn laget en ønskeliste om hvordan barn som opplever samlivsbrudd ønsker at det skal være. Barna som har kommet med innspill har selv opplevd at foreldrene skiller lag.

Noen av de ønskene barna har er “fortell meg om bruddet sammen”, “ikke konkurrer om hvem som er den beste forelderen” og “spør meg om jeg vil hilse på den nye kjæresten.”

Les mer om ønskelisten hos barneombudet her…

Eller last ned PDF utgaven av ønskelisten fra barneombudet her…

Barnas ønsker i et samlivsbrudd

av

Barneombudet har sammen med en gruppe barn laget en ønskeliste om hvordan barn som opplever samlivsbrudd ønsker at det skal være. Barna som har kommet med innspill har selv opplevd at foreldrene skiller lag.

Noen av de ønskene barna har er “fortell meg om bruddet sammen”, “ikke konkurrer om hvem som er den beste forelderen” og “spør meg om jeg vil hilse på den nye kjæresten.”

Les mer om ønskelisten hos barneombudet her…

Eller last ned PDF utgaven av ønskelisten fra barneombudet her…

Hvor mye vekt tillegges egentlig barnets mening etter 12 år?

av
advokat barnerett

Som jeg har skrevet om før så har barneloven i § 31 lovfestet to aldersgrenser som har betydning mht høring av barn i saker etter barneloven. For det første så skal et barn høres etter fylte 7 år. Det vil si at barnet skal få si sin mening slik at denne er kjent før det fattes en avgjørelse av foreldrene eller retten som påvirker barnets liv stor utstrekning. Den andre grensen som fremgår av § 31 er 12 år. Etter fylte 12 år skal barnets mening tillegges stor vekt.

At barnets mening etter fylte 12 år skal tillegges stor vekt er det eneste momentet som i barneloven har fått en slik særlig vekttildeling. De fleste andre prinsipp har staket ut sin vekt gjennom praksis i Høyesterett. Det mange lurer på er hvordan loven anvendes i praksis. Er det slik at et barn som er 12 år i praksis bestemmer selv? Hvor mye skal egentlig til for at retten kommer til et annet resultat enn barnets ønske når barnet er på vei inn i tenårene.

Det er ikke uten grunn at man får en lovbestemt stor medbestemmelsesrett når man har fylt 12 år. I de fleste domstoler opplever jeg at dommeren vil la barn over 12 år være det førende prinsippet og hvor den som mener barnet ikke skal få sin vilje må sannsynliggjøre at barnet ikke vet sitt eget beste. De gangene jeg har opplevd at barn over 12 år har uttalt seg og ikke blir “hørt” har ofte resultatet blitt svært uheldig for barnet i ettertid. Det finnes eksempler på at barnet ble flyttet mot sin vilje til en annen kant av landet og at det resulterte i at barne rømte. Man skal ta på alvor hvordan et barn føler det ved å bli spurt om sin mening og likevel ikke få det som barnet ønsker. Er det helt åpenbare grunner til å ikke høre på, som rus, overgrep osv, så er saken en annen. Noen ganger kan et eldre barn komme i en omsorgsrolle for den forelder som de ønsker å være hos og at retten kan bestemme et annet resultat for å la barnet være barn. Likevel tør jeg påstå at så lenge begge foreldrene har gode omsorgsevner og gode rammer for barnet å vokse opp i, så vil ønsket være avgjørende.

Trenger du hjelp i din sak etter barneloven? Ring oss på 751 75 800

Det beste for barnet, men innenfor hvilken ramme?

av

Etter barneloven § 48 er det slik at avgjørelser som tas etter barneloven skal tas med barnets beste som viktigste ledesnor. Det som ikke fremgår er at barnets beste kanskje ikke er mulig å komme til. Jeg har tidligere sett litt på lovgivningen i enkelte stater i USA, deriblandt California. I California har retten muligheten i en barnefordelingssak å komme til at barnet skal bo et annet sted enn hos sine biologiske foreldre. I Norge er dette ikke mulig etter barneloven, men må komme på banen som et spørsmål for barnevernet dersom det vurderes at omsorgssvikt forekommer der hvor barnet har fast bosted.

Dersom barnets beste virkelig er det viktigste så bør en åpne for at andre parter kan delta i en sak om fast bosted dersom det er god grunn til det. Det kan være et fosterhjem eller annen slekt eller lignende som i realiteten har fulgt opp barnet over tid og barnet har det trygt og stabilt i dette hjemmet. At personer som har vært sentrale i barnets liv og som fremstår som det beste bostedsalternativet skal være helt rettighetsløs strider i prinsippet mot barneloven § 48. Et annet tenkt eksempel som ikke er upraktisk er fedre som har vært far til et barn i mange år, men som etter DNA test blir uten rettigheter når det konstateres at de ikke er barnets biologiske far. Det er meningsløst i et samfunn som skal ta vare på barnas behov at slike omsorgspersoner kan stå rettsløs bare fordi de ikke deler biologi med barnet. Her har lovverket en vei å gå for å gi slike fedre rettigheter, fosterfamilier og andre.

Det beste for barnet, men innenfor hvilken ramme?

av

Etter barneloven § 48 er det slik at avgjørelser som tas etter barneloven skal tas med barnets beste som viktigste ledesnor. Det som ikke fremgår er at barnets beste kanskje ikke er mulig å komme til. Jeg har tidligere sett litt på lovgivningen i enkelte stater i USA, deriblandt California. I California har retten muligheten i en barnefordelingssak å komme til at barnet skal bo et annet sted enn hos sine biologiske foreldre. I Norge er dette ikke mulig etter barneloven, men må komme på banen som et spørsmål for barnevernet dersom det vurderes at omsorgssvikt forekommer der hvor barnet har fast bosted.

Dersom barnets beste virkelig er det viktigste så bør en åpne for at andre parter kan delta i en sak om fast bosted dersom det er god grunn til det. Det kan være et fosterhjem eller annen slekt eller lignende som i realiteten har fulgt opp barnet over tid og barnet har det trygt og stabilt i dette hjemmet. At personer som har vært sentrale i barnets liv og som fremstår som det beste bostedsalternativet skal være helt rettighetsløs strider i prinsippet mot barneloven § 48. Et annet tenkt eksempel som ikke er upraktisk er fedre som har vært far til et barn i mange år, men som etter DNA test blir uten rettigheter når det konstateres at de ikke er barnets biologiske far. Det er meningsløst i et samfunn som skal ta vare på barnas behov at slike omsorgspersoner kan stå rettsløs bare fordi de ikke deler biologi med barnet. Her har lovverket en vei å gå for å gi slike fedre rettigheter, fosterfamilier og andre.

Når barnet ikke vil til far…. eller mor

av

Når barnet ikke vil til far.... eller mor

Jeg har tidligere skrevet litt om barns egne ønsker i saker etter barneloven. Det enkle utgangspunkt er at barn som har fylt 7 år skal høres før det tas en avgjørelse om fast bosted eller samvær. Ønsket til barn som har fylt 12 år skal tillegges stor vekt. Lovbestemmelsen er barneloven § 31 og den gir ikke på noe tidspunkt hjemmel for at barn selv skal kunne bestemme situasjonen.

Mange foreldre kommer med utsagn om tidspunkt hvor barnet selv kan bestemme og hvor de da skal gå til sak eller ta opp spørsmål på nytt igjen. Det er selvfølgelig mulig at foreldrene seg imellom har avtalt at barnets mening ved en viss alder skal få avgjørende vekt, men det er ikke slik at dette er lovfestet. Det som derimot med en viss sikkerhet kan stadfestes er at barnets mening blir vektlagt mer og mer etter alder og modenhet.

Et annet spørsmål som ikke ofte blir berørt er høring av barn under 7 år. § 31, 1. ledd i barneloven åpner for at barn i alle aldre høres, men hvor det i 2. ledd settes som en saksbehandlingsgaranti at barn som har fylt 7 år skal høres. Det er en saksbehandlingsfeil om barnet på 7 år ikke har fått uttale seg, mens det kan være beklagelig i enkelte tilfeller at et barn på 6 år ikke har fått det. Min erfaring er at barn under 7 år nesten aldri høres og det er kanskje med rette at man ikke har dommersamtaler da. På den andre side vil det når saken har en oppnevnt sakkyndig være naturlig at barna i alle aldre blir hørt i den grad deres ønsker fremkommer gjennom den kommunikasjon som er naturlig.

Så hva om barnet ikke vil til den som skal ha samvær? Hva gjør man da? Det er svært vanskelig å finne balansegangen mellom når du har rett til å stoppe samværet og når du har en plikt til å medvirke til å gjennomføre et samvær du selv ikke tror barnet har godt av. Det er også lett å glemme at noen foreldre har hatt svært vonde episoder seg imellom og at de vanskelig klarer å fri seg fra tanken om at den andre også vil oppføre seg slik mot barnet.

Det jeg på generelt grunnlag kan si er at det skal svært mye til for at det er legitimt å stoppe samværet mellom far/mor og barn. Vanligvis kreves klare indikasjoner på vold eller andre overgrep før det fremstår tilrådelig med stansing. Foreldre som stanser samværet av grunner som er lite etterprøvbare risikerer i ytterste fall at barnet blir flyttet til samværsforelderen. Dette er en del av prinsippet “best mulig samlet foreldrekontakt” som kort fortalt kan oppsummeres med at den av foreldrene som samarbeider best og best legger tilrette for kontakt også med den andre, i de fleste tilfellene er best egnet til å ha den daglige omsorgen for barnet. Da den daglige omsorgen, eller fast bosted som det nå heter, innebærer en god del små og store avgjørelser i barnets liv, vil det være en trygghet for barnet at den som har omsorgen tar disse avgjørelsene motivert alene av barnets beste.

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Betydningen av at søsken bor sammen i barnefordelingssaker

av

Mange foreldre som er i et samlivsbrudd og som er uenig i det meste er ofte enig i èn ting. Søsken skal få bo sammen og vokse opp sammen. De ønsker ofte at barna skal være hos den respektive forelder samtidig.

Høyesterett har i flere avgjørelser lagt til grunn at søsken ikke skal splittes. Det vil ofte være nær tilknytning mellom søsken og denne tilknytningen forsterkes noen ganger av at det blir et samlivsbrudd mellom foreldrene. Man opplever flere ganger at barn som skal høres i en rettslig prosess (barneloven § 31) ikke ønsker å ta stilling til hvem av foreldrene barnet skal bo sammen med og i stedet forteller at han eller hun ønsker å bo med sitt søsken. Dette kan selvfølgelig være det viktigste for barnet, men det kan også være en måte ikke å såre den andre forelder på og føle seg lojal mot begge. Dette forsterkes spesielt hos barn i 7-9 års alderen er min erfaring og spesielt etter det blir opplyst om at foreldrene skal få vite det som blir sagt.

Det er grader i argumentasjonen knyttet til hvilken betydning søsken har. Halvsøsken kan stille seg noe annerledes i enkelte tilfeller og avstanden mellom hjemmene kan også få betydning.

Barns reaksjoner på å bli hørt i en barnefordelingssak

av

Barn er forskjellige. Det vet de fleste. Selv om en del reaksjoner og mønster i oppførsel kan spores hos barn i samme alder, håndterer barn i samme alder det å bli hørt av en dommer eller en sakkyndig forskjellig. Barnas personlige forutsetninger mht modenhet, erfaringsbakgrunn, tilknytning til foreldrene osv varierer og derfor varierer også reaksjonene på å bli satt i en situasjon der deres meninger skal frem.

Mange foreldre har en oppfatning av hva barna vil si og ikke si når de skal høres. Generelt kan man si at barnas mening blir klarere med alderen. Det kan være flere grunner til dette. Ikke bare formulerer eldre barn sine ønsker bedre, men yngre barn kan lett forstå spørsmålene feil. Det er mer vanlig enn uvanlig at barn i 7-8 års alderen sier de vil ha delt fast bosted da de kan oppfatte mellom linjene dette som et spørsmål om hvem de er mest glad i. Eldre barn reflekterer lettere over de forskjellige hensyn som spiller inn i et slikt valg de blir satt overfor.

Også foreldrenes væremåte vil kunne styre hva barna sier. Dersom et barn anser den ene forelderen som langt nede eller på annen måte å være i en svakt stilt situasjon er det ikke uvanlig at barnets uttalelser er farget av ikke å skuffe denne forelderen.

Barns reaksjoner på å bli hørt i en barnefordelingssak

av

Barn er forskjellige. Det vet de fleste. Selv om en del reaksjoner og mønster i oppførsel kan spores hos barn i samme alder, håndterer barn i samme alder det å bli hørt av en dommer eller en sakkyndig forskjellig. Barnas personlige forutsetninger mht modenhet, erfaringsbakgrunn, tilknytning til foreldrene osv varierer og derfor varierer også reaksjonene på å bli satt i en situasjon der deres meninger skal frem.

Mange foreldre har en oppfatning av hva barna vil si og ikke si når de skal høres. Generelt kan man si at barnas mening blir klarere med alderen. Det kan være flere grunner til dette. Ikke bare formulerer eldre barn sine ønsker bedre, men yngre barn kan lett forstå spørsmålene feil. Det er mer vanlig enn uvanlig at barn i 7-8 års alderen sier de vil ha delt fast bosted da de kan oppfatte mellom linjene dette som et spørsmål om hvem de er mest glad i. Eldre barn reflekterer lettere over de forskjellige hensyn som spiller inn i et slikt valg de blir satt overfor.

Også foreldrenes væremåte vil kunne styre hva barna sier. Dersom et barn anser den ene forelderen som langt nede eller på annen måte å være i en svakt stilt situasjon er det ikke uvanlig at barnets uttalelser er farget av ikke å skuffe denne forelderen.

Opphører foreldreansvaret?

av

De fleste av oss vet at myndighetsalderen er 18 år i Norge. Det følger av vergemålsloven § 1 at vergemålet opphører når barnet har fylt 18 år. Vi har ingen tilsvarende bestemmelse når det gjelder foreldreansvaret etter barneloven. Spørsmålet blir da om foreldre har foreldreansvar etter at de ikke lengre er verge for barnet?

At det ikke er uttrykkelig lovfestet er i Innst. 80/81 s. 10 forklart med at barn kan bestemme over seg selv etter 18 år, jf. vergemålsloven, men at foreldreansvaret ikke bare gjelder forhold som går på å bestemme, men også sier noe om ansvar og omsorg for avkommet. Det kommer i tillegg at foreldre har enkelte andre forpliktelser overfor sine barn etter disse er myndige.

Opphører foreldreansvaret?

av

De fleste av oss vet at myndighetsalderen er 18 år i Norge. Det følger av vergemålsloven § 1 at vergemålet opphører når barnet har fylt 18 år. Vi har ingen tilsvarende bestemmelse når det gjelder foreldreansvaret etter barneloven. Spørsmålet blir da om foreldre har foreldreansvar etter at de ikke lengre er verge for barnet?

At det ikke er uttrykkelig lovfestet er i Innst. 80/81 s. 10 forklart med at barn kan bestemme over seg selv etter 18 år, jf. vergemålsloven, men at foreldreansvaret ikke bare gjelder forhold som går på å bestemme, men også sier noe om ansvar og omsorg for avkommet. Det kommer i tillegg at foreldre har enkelte andre forpliktelser overfor sine barn etter disse er myndige.

Barnet skal høres, eller skal det?

av

Hvorfor spør jeg? jo, barna har en rett til å bli hørt, men de skal selvfølgelig ikke tvinges. Det er ikke slik at barnets mening må frem. Barnet skal settes i en situasjon hvor barnet har muligheten til å uttrykke sitt ønske. Det hender at noen barn, spesielt de yngste (7-8 år) ikke ønsker å svare på hvor de vil bo mest. Som regel svarer også de som ikke vil velge. De svarer “like mye hos begge.”

Selv oppfatter jeg det ofte som at barnet ikke forstår spørsmålet som hvor de skal bo mest, men hvem de bryr seg mest om eller at det er vanskelig for så små barn å skille mellom disse tingene.

Hvem bestemmer barnets religiøse tilhørlighet?

av

Spørsmålet vil for mange være noe underlig da spørsmålet om hva man tror på kanskje bør følge av et reflektert valg når man vet hva troen og levesettet etter troen går ut på. Likevel er faktum at mange kulturer (også Norge med sin statskirke) sorterer barna inn i en bestemt religion dersom annet ikke blir bestemt.

Hvilken religiøs tilhørighet barn skal ha bestemmes av foreldre med foreldreansvar. Det følger av barneloven § 30

§ 30. Innhaldet i foreldreansvaret.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.

Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.

Det er viktig å fremheve at § 30 viser til de begrensningene som følger av § 31 til 33 og at disse danner rammene for hva foreldre med foreldreansvar kan bestemme. § 31 gjelder barnas rett til å bli hørt og at barn som har fylt 7 år skal høres og barn som har fylt 12 år skal tillegges stor vekt i sine meninger. Det vil derfor si at foreldre plikter å snakke med barna etter 7 år dersom det skal gjøres noen endringer knyttet til barnets religiøse tilhørighet. § 33 sier mye av det samme som § 31, første ledd, altså at barnet skal få større medbestemmelsesrett og selvmestemmelsesrett med alder og modning. Jeg vil anta at dette spesielt vil ha betydning for spørsmålet om konfirmasjon i den norske statskirke da barn da er i en alder der deres bestemmelsesrett er ganske stor.