Om barns selvråderett

Det følger av barneloven § 33 at barn skal gis mer og mer selvråderett gjennom oppveksten.I dette ligger en gradvis overføring av makt fra foreldreansvaret til barnet selv.

Barneloven § 33. Barnet sin sjølvråderett

Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det fyller 18 år.

Bestemmelsen favner vidt og fra tidlig alder. Bestemmelsen er ned å gir barn rett til å bestemme ting som hva de skal ha på seg, hvilke venner de skal omgås, fritidsaktiviteter og mye mer. Det er mange bestemmelser rundt om i lovverket som gir barn rett til å bestemme eller råde over konkrete ting.


Barn bestemmer selv når de er 15 år om de skal melde seg inn eller ut av trossamfunn. Lov om trudomssamfunn og ymist anna § 3

§ 3. Den som er over 15 år, kan melda seg inn i eller ut or trudomssamfunn.


Helserettslig myndighetsalder er 16 år.

Lov om pasient- og brukerrettigheter § 4-3 første ledd bokstav b

§ 4-3. Hvem som har samtykkekompetanse

Rett til å samtykke til helsehjelp har:

a) personer over 18 år, med mindre annet følger av § 4-7 eller annen særlig lovbestemmelse, og
b) personer mellom 16 og 18 år, med mindre annet følger av særlig lovbestemmelse eller av tiltakets art.

Jenter bestemmer selv om de skal ta abort uansett alder. Her har foreldre ned foreldreansvar bare uttalelsesrett;

Abortloven § 4Begjæringen om svangerskapsavbrudd skal fremsettes av kvinnen selv. Er hun under 16 år, skal den eller de som har foreldreansvaret eller vergen gis anledning til å uttale seg, med mindre særlige grunner taler mot det. Er kvinnen psykisk utviklingshemmet, skal hennes verge på tilsvarende måte gis anledning til å uttale seg.

Er kvinnen alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad, kan begjæringen settes fram av vergen. Kvinnens samtykke skal innhentes såfremt det kan antas at hun har evne til å forstå betydningen av inngrepet.

Er kvinnen uten verge i tilfelle som nevnt i første ledd tredje punktum eller annet ledd, skal fylkesmannen etter begjæring fra hennes lege eller nemnda (jfr. § 7) oppnevne verge.


Seksuell lavalder i Norge er 16 år

Laveste alder for å kunne straffes er 15 år.

Videre inneholder vergemålsloven en del bestemmelser om barns selvråderett:

§ 10.Den mindreåriges adgang til å inngå arbeidsavtaler

En mindreårig som har fylt 15 år, kan selv inngå arbeidsavtale. En mindreårig som er under 15 år, kan inngå arbeidsavtale med vergens samtykke. En mindreårig kan uansett alder selv si opp en arbeidsavtale.

Vergen kan ikke inngå arbeidsavtale på den mindreåriges vegne. Dersom hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen med rimelig varsel heve arbeidsavtalen for den mindreårige.

§ 11.Den mindreåriges adgang til å drive næringsvirksomhet

Vergen kan med samtykke fra fylkesmannen gi tillatelse til at en mindreårig som har fylt 15 år, kan drive en bestemt næringsvirksomhet. Fylkesmannen kan samtykke til at den mindreårige i den forbindelse også gis råderett over midler som er under fylkesmannens forvaltning etter kapittel 7. En mindreårig som har fått tillatelse til å drive næringsvirksomhet, kan på egen hånd foreta de disposisjoner som faller innenfor virksomhetens område. Dette gjelder likevel ikke disposisjoner som etter kapittel 6 krever samtykke fra fylkesmannen.

Vergen skal føre tilsyn med at den mindreårige ikke handler utenfor den tillatelsen som er gitt.

Vergen kan med samtykke fra fylkesmannen trekke tilbake tillatelsen dersom hensynet til den mindreårige krever det. I så fall bestemmer vergen med samtykke fra fylkesmannen om virksomheten skal fortsette for den mindreåriges regning eller avvikles. Tilbakekall etter første punktum får bare virkning for en tredjeperson hvis denne kjente eller burde kjenne til at tillatelsen var kalt tilbake.

§ 12.Rådighet over midler den mindreårige har tjent eller fått til egen rådighet

En mindreårig råder selv over midler som han eller hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter fylte 15 år, eller som vergen eller andre har latt den mindreårige få til egen rådighet, samt normal avkastning av slike midler.

Rådigheten gir ikke den mindreårige adgang til å foreta disposisjoner som etter kapittel 6 krever samtykke fra fylkesmannen.

Dersom hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen frata den mindreårige rådigheten over midler som nevnt i første ledd. Er den mindreårige fylt 15 år, kreves det samtykke fra fylkesmannen for å frata den mindreårige rådigheten.

§ 13.Mindreårige med egen husholdning

En mindreårig som har egen husholdning, kan foreta disposisjoner som er vanlige i en husholdning eller for oppfostring av egne barn, unntatt å inngå avtale om leie av husrom. Den mindreårige blir likevel ikke bundet dersom motparten forsto eller burde forstå at avtalen ikke var påkrevd.

Misbruker den mindreårige sin disposisjonsrett etter første ledd, kan vergen med samtykke fra fylkesmannen frata den mindreårige disposisjonsretten.

Utgangspunkt om delt fast bosted – Endringen som aldri kom

Det var i 2015-2016 mye blest om forslaget fra Fremskrittspartiets barne- og likestillingsminister Solveig Horne om styrking av løsningen «delt fast bosted» i barneloven. Konkret ble det sendt to forslag på høring. På regjeringens hjemmesider står det;

Statsråden sender to forslag om delt bosted på høring. Som det foretrukne alternativet vil statsråden foreslå at delt bosted fremheves i loven ved at dette alternativet nevnes først som noe foreldrene kan avtale. Statsråden ønsker også å høre om delt bosted skal være utgangspunktet i  loven når begge foreldrene har bodd sammen med barnet.

Etter en høringsrunde fremmer regjeringen høsten 2016 en egen lovproposisjon hvor alternativ 1 i forslaget om at delt bosted står først i lovteksten. Altså er ikke forslaget om at delt bosted skal være utgangspunkt foreslått innført i barneloven. Konkret skriver regjeringen på sine hjemmesider:

Barneloven er i dag nøytral når det gjelder valg av bostedsløsning for barna når foreldrene ikke bor sammen. Dette videreføres, og regjeringen fremmer det foretrukne forslaget fra høringsrunden, om at delt bosted som bostedsløsning kommer som første alternativ i lovteksten som eksempel på én av bostedsordningene foreldrene kan avtale. Foreldrene avtaler selv hvor barnet skal bo fast, ut i fra barnets beste og etter å ha hørt barnets mening.

– Begge foreldrene er viktige omsorgspersoner i barns liv, også etter et samlivsbrudd. Begge foreldre skal ha mulighet til å være likeverdige omsorgspersoner selv om samlivet oppløses. Jeg vil understreke at delt bosted ikke trenger å bety en uke hos hver av foreldrene. Familien kan selv lage en fleksibel ordning som passer for dem. Regjeringen vil ikke lovregulere hvor barn skal bo, sier statsråden.

På bakgrunn av innspillene i høringsrunden, foreslås det ikke å gå videre med delt bosted som utgangspunkt i loven.

Det er viktig å presisere at loven ikke kommer til å bli endret til et utgangspunkt om delt bosted. På grunn av mediaoppmerksomheten forslaget i sin tid fikk er det mange som kontakter meg og mener det er sånn det er nå eller at dette vil komme inn i loven.

I dag lyder § 36 i barneloven slik:

Barneloven § 36. Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

Hvis lovforslaget går igjennom så vil «begge» komme før «ein av dei» i lovteksten. Det er en ganske tullete og meningsløs endring så lenge andre ledd fortsatt vil kreve særlige grunner dersom retten skal velge dette alternativet. Det blir å oppfordre foreldrene til å velge en løsning de vet ikke blir løsningen dersom de ikke blir enige om det.

 

Samvær mellom søsken etter samlivsbrudd

Har søsken krav på samvær med hverandre etter at foreldrene har gått fra hverandre?

Når det gjelder helsøsken er det ikke et spørsmål om samvær men om samkjøring av bosted og samvær. Noen søsken ønsker å bo sammen og være sammen, men det hender at forholdet mellom søsken ikke er godt og at enkelte barn anser det som en fordel å ikke bo der søskenet bor.

Andre søsken, som halvsøsken, har ingen lovfestet samværsrett. Det blir også her et spørsmål om koordinering av samvær slik at søsken får ha kontakt. Det er ansett som et gode og et pluss i totalvurderingen som skal tas i en sak om bosted og/eller samvær at slik kontakt opprettholdes, men det er ikke en lovfestet rett.

Det kan videre være at det er to særkullsbarn det dreier seg om. Ikke halvsøsken, men tidligere stesøsken. Disse har ingen lovfestet rett til samvær med hverandre og det vil således ikke være grunnlag for en rettsprosess rundt et slikt samvær. Her må det være opp til foreldrene å sørge for kontakt hvis barna ikke er gamle nok til å håndtere dette selv.

Systemforklaring; Barnevernet må lære å kjenne sin plass

barnevernetbarnelovenDet er en økende tendens nå det siste halvåret i 2016 at jeg får henvendelser fra klienter som opplever at barnevernet har gått inn og bestemt hvordan to foreldre skal regulere samværet dem imellom. Mitt svar er alltid at dette er ikke noe barnevernet kan bestemme eller på noen måte gripe inn i. Ja, barnevernet kan gi råd til bostedsforelderen og forsåvidt råd også til samværsforelderen, men det kan også en nabo gjøre. Poenget er at barnevernstjenesten ikke har noen inngrepskompetanse etter barneloven.

For å gjøre det enda tydeligere. Barnevernet har sin rolle i forholdet mellom bostedsforelderen og det offentlige (ved barnevernet/kommunen), mens bare bostedsforelder og tingretten kan regulere forholdet mellom to foreldre når det gjelder deres barn. Barnevernet (heller ikke familievernet, forliksrådet eller konfliktrådet) kan bestemme noe som helst om hva slags samvær det skal være mellom et barn og en forelder.

Altså, hvis barnevernet mener det ikke bør være slikt samvær som det er i dag, så kan de bare henstille bostedsforelder til å gjøre noe med dette. Mener barnevernet at det å tillatte samværet slik det er utgjør omsorgssvikt så kan de gjøre noe overfor bostedsforelder, men ikke overfor samværsforelder. Igjen, barnevernet har utelukkende inngrepskompetanse overfor bostedsforelder. Selv overfor bostedsforelder er kompetansen å sette i gang et apparat hvor fylkesnemnda og etter det, tingretten, har makten til å avgjøre saken. Så, det man ender opp med er at i ytterste konsekvens er det utelukkende domstolene som kan bestemme både etter barneloven og etter barnevernloven.

Det jeg ser i mange av mine saker er uttalelser som «jeg får ikke samvær og mor sier at det har barnevernet bestemt.» Det er ikke mulig. Det er mor som har bestemt det enten med støtte fra barnevernet eller med press fra barnevernet. Men, det er fortsatt mor som har bestemt dette og som har rettslig hjemmel (om enn noe tvilsom hjemmel ettersom § 43, 1. ledd, siste setning sier at RETTEN kan bestemme at det ikke skal være samvær) for å bestemme dette.

Det fremstår for meg som om at barnevernet mange steder har fått en oppfatning av at de har en samfunnsrolle som er betydelig mer omfattende enn de egentlig har. Er bostedsforelderen god nok så skal det offentlige gi velmenende råd og der slutter det. Barnevernet må bli flinkere til å kjenne sin egen plass, men også opplyse forelder om begrensningen i egen kompetanse slik at vanlige foreldre ikke går rundt og er unødvendig redd for at de skal trå feil.

Trenger vi egentlig sakkyndig bistand i saksforberedende møter?

sakkyndigpsykolog

I nr.1 i første ledd i § 61 i barneloven står det

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Hovedregelen i § 61 er at man skal innkalle til ett eller flere saksforberedende møter. Hovedregelen i lovbestemmelsen er ikke at det skal oppnevnes sakkyndig. Dette er noe retten kan gjøre.  Retten velger likevel i 99% av sakene å oppnevne sakkyndig i disse møtene. Hvorfor? I svært mange av disse sakene er det ren juridisk avgjørelse som skal tas eller det er psykologfaglige problemstillinger. Hvorfor kaster det offentlige bort så enormt mye penger på å oppnevne sakkyndige i sammenhenger hvor dette er fullstendig unødvendig? De fleste dommerne med en del erfaring (og det er de som bør ha sakene etter barneloven, ikke dommerfullmektiger) har bedre forutsetning for å mekle mellom partene enn det sakkyndige har. Dommerne kan jussen som regulerer konflikten og har ofte mye mer pondus mht å realitetsorientere parter. I de ikke helt små domstolene er det tilstrekkelig dommerbemanning til at habilitetsspørsmål ikke skal bli et problem.

Jeg tror at domstolene vil våkne opp på et tidspunkt å finne ut at det er overforbruk av sakkyndige i de saksforberedende møtene. I mange tilfeller er de ikke satt inn i saken på forhånd, de kan ikke bidra og de har ikke alltid personlige evner til å mekle mellom partene. Jeg vil tro at i halvparten av sakene jeg har burde det vært bare dommer tilstede i det saksforberedende møtet og dersom det viser seg at det skal gjøres sakkyndig arbeid så bør dette skje etter nr. 3. Da vil det ikke være habilitetsproblemer ved oppnevning av sakkyndige knyttet til arbeid etter nr 1 og man får utredet det psykologfaglige hvis nødvendig. Psykologen skal ikke overta for dommeren og være den som avgjør saken. Vi må tilbake til at dommeren tar avgjørelsene etter barneloven og psykologfaglig bistand hentes inn der det er åpenbart at det er psykologfaglige problemstillinger.

Jeg har opplevd domstoler som oppnevner etter nr 3 som hovedregel fordi det er lettere slik. Det er slik vi alltid gjør det er svaret. Mistanken min er at det er latskap. Gi meg en rapport så jeg kan skrive en dom eller da har vi et innpass inn i hjemmene som vi ikke tror partene klarer gjennom bevisføringen.

 

Mor eller far nekter å levere barna tilbake etter feriesamvær – hva gjør jeg?

samværssabotasjeMange opplever i disse dager at samværsforelderen ikke kommer tilbake med barna etter endt feriesamvær eller truer med ikke å komme tilbake med barna av diverse grunner. Noen oppgir at barna ikke vil hjem og noen drar opp andre forhold for å begrunne hvorfor barna ikke kommer til å bli levert til rett tid.

Spørmålet mange har er hva kan jeg gjøre når en slik situasjon oppstår.

Verktøyene som er tilgjengelig varierer etter om det foreligger en avtale med eller uten tvangskraft. Avtaler kan ha tvangskraft dersom de er inngått i retten eller de er gitt tvangskraft etter avtale av fylkesmannen. Dommer som er rettskraftige har også tvangskraft. Midlertidige avgjørelser har tvangskraft fra de er avsagt.

Hvis man har tvangsgrunnlag kan man sende en begjæring om bruk av tvang til tingretten og ved medhold få hjelp av politiet til å tvangshente barna tilbake. I praksis i samarbeid ofte med barneverntjenesten og ikke så dramatisk som det høres ut som. De fleste velger å levere barna tilbake når en slik tvangskjennelse foreligger.

Har man avtalt samværet utenfor retten og ikke skaffet tvangskraft til avtalen er man rimelig maktesløs med en gang. Man kan gå til retten. man kan kreve midlertidig avgjørelse og selvtekten kan få følger for samværet fremover etter en rettslig behandling.

Skjer denne typen selvtekt er det viktig å handle med en gang. Jeg har opplevd flere ganger at manglende handleevne har gjort at konsekvensene for den som har handlet i strid med avtale slipper unna uten alvorlige konsekvenser.

 

Det er ingen ny barnelov

nybarnelov

Jeg får ofte spørsmål om hva den nye barneloven sier. Har det blitt sånn at det er et utgangspunkt om delt bosted når vi går ifra hverandre?

Det er ingen ny barnelov og den siste oppdateringen av barneloven av 1981 kom 01.01.2014 hvor flere ting ble endret eller innført, slik som at staten dekker kostnaden for sakkyndig utredning, at det er 6 ukers varslingsfrist ved flytting, en utvidelse av «vanlig samvær», lovfestet opphevelse av taushetsplikten til barnevernet og flere endringer i § 61.

Bakgrunnen for manges tanker om at det har skjedd store endringer er forslaget fra Solveig Horne i fjor om at det skulle være et utgangspunkt om delt fast bosted ved samlivsbrudd (andre endringer ble også foreslått.) Noen slik endring er ikke innført.

Forslaget har vært på høring og du kan lese mer her:

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing—likestilt-foreldreskap/id2424896/

Ingenting tyder på at en slik regel vil bli innført. Du kan lese advokatforeningens høringssvar her:

https://www.regjeringen.no/contentassets/4023365c718a47ceb2d1bed5708b3dc3/advokatforeningen.pdf

 

Tingretten nekter å oppnevne sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

barnefordelingsadvokat

I barneloven § 61, første ledd nr. 3 heter det etter lovendringen 01.01.2014 at:

Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.

Ordlyden er i dag mer formanende mot tingretten da det i første setning sies klart at der det trengs bør retten oppnevne sakkyndig for å uttale seg. Bestemmelsen tar videre i dag inn eksempler på problemstillinger som vanligvis vil være en pådriver for en slik oppnevning. Det er en noe merkelig oppbygging av bestemmelsen når det i første setning brukes «bør» når det trengs og det i andre setning sies det at i disse (alvorlige) tilfellene «kan» retten oppnevne en sakkyndig. God systematikk tilsier at rekkefølgen av disse to burde endres. Altså at retten kan oppnevne der det trengs, men i de gitte tilfellene av alvorlige problemstillinger bør retten gjøre det. Dette ville gitt en bedre og mer logisk systematikk. Ved neste revisjon bør dette endres.

Dersom retten kommer til at det ikke skal oppnevnes sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 3 kan denne avgjørelsen påankes. Dette følger direkte av barneloven § 62 hvor det heter:

§ 62. Anke over avgjerder under saksførebuinga

Rettens val av tiltak etter § 61 første stykket kan ikkje ankast. Unntak gjeld for avgjerd om å nekte å oppnemne sakkunnig etter § 61 første stykket nr. 3 og avgjerd om å nekte å innhente fråsegner som nemnd i § 61 første stykket nr. 6.

Her fremgår det at bare nr. 3 og nr. 6 tiltakene i § 61 kan ankes over til lagmannsretten.

Hadde «bør» og «kan» endret rekkefølge slik jeg angir ville nok dette medført bedre retningslinjer for tingrettene.

Mor har stoppet samværet – hva gjør jeg?

samværsnekt

Ja, jeg skrev mor. Det hender selvfølgelig at det er far som har omsorgen og det hender at han stopper samværet med mor, men gjennom de 12,5 årene jeg har jobbet med slike saker så er det suverent flest som opplever spørsmålet slik det er skrevet i overskriften.

Det er nok mange måter å håndtere en slik situasjon, men i noen punkter kan man oppsummere viktige punkter som man bør ta med seg:

  • Dersom det ligger en avtale i bunnen er det avgjørende om avtalen er inngått i domstolene eller utenfor. Dersom avtalen er inngått i domstolene eller at det foreligger en dom i saken, så har den rettskraft og tvangskraft. Det vil si at du kan anvende barneloven § 65 og gå til retten å kreve at mor må betale en tvangsmulkt for hver gang samværsretten ikke blir uført som bestemt. Vurderingen etter § 65 er kun en umulighetsvurdering. Skal ikke gå i dybden på det her, men det er ingen andre krav som må drøftes.
  • Dersom det ikke foreligger en avtale med tvangskraft (det kan også foreligge avtaler med tvangskraft som er inngått utenfor retten, men registrert hos Fylkesmannen, men det er ikke vanlig) foreligger ingen mulighet til utøvelse av tvang. Det vil si at som utgangspunkt er det ingen som vil kunne bistå med å tvangshåndheve avtalen. Ikke politiet, ikke barnevern, ikke familievernkontoret. Ingen.
  • Er samværet stoppet og det ikke er tilstrekkelig god grunn for det (rusmisbruk, vold, overgrepsfare ol) så kan det være greit å vite at ditt eneste effektive verktøy er å bringe saken umiddelbart inn for retten. Du kan også begjære en midlertidig avgjørelse uten at du har meklingsattest. retten vil pålegge deg å ta ut stevning innen en gitt frist og du må derfor bestille time på familievernkontoret for mekling hvis du ikke har gyldig attest (en som ikke er mer enn 6 mnd gammel.)
  • Noen ganger er tiden det viktigste. For de minste barna vil lang tid med opphold kunne bety at man må lage opptrappingsperiode og dermed blir veien tilbake til det som var det normale ofte lengre enn nødvendig.
  • Det kan være at advokatbrev når frem. Noen vil tenke at punktene over er prosessaggressivt, men de fleste vet gjennom kontakt på familievernkontoret, direktekontakt og annet om det er mulig å nå frem med brevskriving. Brevskriving er også sendrektig og risikoen for at veien tilbake til normalen blir lang øker.

Punktene over er myntet mest på saker hvor det ikke er spørsmål om rus osv, men kan også i enkelte slike saker benyttes. Kanskje da med en større ydmykhet i prosessen ved å underlegge seg kontrolltiltak som tilsyn, rustesting osv. Det er ikke nødvendigvis slik at samværsstopp er riktig selv om det har skjedd noe som ikke er bra.

Morspresumpsjonen i barnelovene fra 1954

mockups-new (1038)

Før barneloven av 1981 som fortsatt gjelder i dag, etter en del revisjoner, hadde vi to barneloven.

  1. Lov om barn i ekteskap av 1954
  2. Lov om barn utenfor ekteskap av 1954

Begge lovene hadde presumpsjon om at mor var best skikket til å ha ansvaret for barna. I begge disse lovene ble begrepet «foreldremakta» brukt.


 

I lov om barn i ekteskap § 8 heter det at «Er barnet lite, bør moren i regelen ha foreldremakta, om ikke retten, eller fylkesmannen når foreldrene er enige om å la han ta avgjørelsen, kommer til at det er bedre for barnet å være hos faren.»

Morspresumpsjon


 

I lov om barn utenfor ekteskap heter det i § 3 at «Mora har foreldremakta over barnet.» Om moren dør kan barnevernsnemnda la faren få foreldremakten hvis han ønsker det og nemnden ikke mener det er utilrådelig.»

20160226_140016