Egen advokat til barnet i saker etter barneloven

barnas advokat

Det er adgang for retten til å oppnevne en egen advokat til barnet i saker etter barneloven. Jeg oppfatter det slik at bestemmelsen svært sjeldent er i bruk og at den nesten ikke vurderes brukt av verken advokater eller dommer.

Jeg tror at hovedgrunnen til dette er at som regel så har begge foreldrene hver sine advokater. Det faller dem ikke naturlig å anmode om at barna skal ha en egen advokat og som naturlig da bør være en annen advokat enn de selv har. Ettersom barn ikke har samme innblikk i hvordan systemet fungerer vil det være opp til en av vergene ofte å påse at dette blir tematisert. Jeg vil tro at mange foreldre føler de har mer kontroll på prosessen dersom man ikke gir barnet en egen rådgiver.

Det er ingen aldersgrense for når barn kan få sin egen advokat. Bestemmelsen henviser til eksempler som fare for psykiske og fysiske helsen for barnet, men dette er ikke uttømmende. Adgangen for domstolen å oppnevne egen advokat til barnet er nok større enn praksis tilsier.

Så hvorfor benytter ikke domstolen seg av adgangen. Jeg tror hovedgrunnen er at det nesten alltid oppnevnes en sakkyndig og når barn er 7 år eller eldre så blir barna hørt. Dreier saken seg om psykisk eller fysisk vold pleier også sakkyndiges rolle å bli større og dermed har barnet en objektiv tredjeperson som på en måte ivaretar mange av de samme hensynene som en egen advokat ville.

Det kan diskuteres om det ikke etter barneloven burde vært slik som i barnevernloven at når barn har fylt 15 år så har de partsrettigheter og dermed også krav på oppnevnt advokat.

Barneloven § 61, første ledd, nr 5

Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.

Denne, nåværende utgaven av bestemmelsen har vært gjeldende fra 01.01.2014. I årene fra 01.01.2006 og frem til 01.01.2014 var ordlyden slik:

Retten kan i særlege høve oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta.Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.

En 64-sak er ikke lengre en 64-sak

ny sak om samvær

Lenge var endring av avtaler eller nye avgjørelser etter rettskraftige dommer/forlik var i lang tid regulert i barneloven §64. Når man jobbet mye med slike saker ble begrepsbruken etterhvert når det kom til endringssaker at det var en § 64-sak. Etter lovrevisjon har endringsbestemmelsen rykket opp i tall og er nå hjemlet i § 63.

Barneloven § 63. Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret mv.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om flytting med barnet ut av landet, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Dersom ein av foreldra har flytta med barnet utan at foreldra var samde, kan den andre av foreldra reise ny sak for retten.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Hvilken anvendelse har barneloven på barn som er født før loven trer i kraft og foreligger det en feil i barneloven?

endringer i barneloven

Barneloven er fra 1981 så det er ikke «barn» igjen fra da loven først trådte i kraft, men det er stadig nye bestemmelser og lovendringer i barneloven. Hvordan forholder barneloven seg til allerede fødte barn når en lovendring kommer?

  • Hovedregelen er at loven gjelder likt for alle barn. Også de som er født før lovendringer.
  • Unntak gjelder for farsskap som er fastsatt eller følger av tidligere lovgivning. Det er altså ikke slik at en lovendring kan med noen automatikk endre farsskap.
  • Avtaler om fast bosted, samvær eller foreldreansvar står seg også gjennom nye lovendringer. En avtale blir ikke ugyldig selv om den skulle være helt eller delvis i strid med lovendringer som kommer etter avtalen ble inngått.
  • Til slutt heter det at » Samværsrett direkte etter § 42 andre stykket første punktum gjeld ikkje når foreldra har skilt lag før lova tek til å gjelde.» I § 42, andre ledd, første punktum står det at; «Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet.» Bestemmelsen fremstår for meg som ulogisk. Man har ikke samværsrett direkte etter § 42. 2. ledd, 1. pkt og jeg lurer på om det er gjort en lovteknisk feil her. Skulle man følge ordlyden det vises til så har ikke foreldre som skiller lag før loven trer i kraft plikt til å vise barna omsorg og omtanke.

Her ser man dagens bestemmelse:

Barneloven § 88. Kva lova har å seie for barn som er født før lova tek til å gjelde.

Lova gjeld også barn som er født før lova tek til å gjelde. Frå dette er gjort fylgjande unntak:

a)Farskap som fylgjer av eller er fastsett etter tidlegare lovgjeving, skal framleis leggjast til grunn til noko anna vert fastsett etter lova her.
b)Avtale eller avgjerd om foreldreansvar, samværsrett eller fostringsplikt frå tida før lova tek til å gjelde, står framleis ved makt til den i tilfelle vert endra etter lova her. Samværsrett direkte etter § 42 andre stykket første punktum gjeld ikkje når foreldra har skilt lag før lova tek til å gjelde.

Og dette er bestemmelsen det vises til:

Barneloven (versjon 2019) § 42. Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet

Det fremstår ulogisk at man utleder en samværsrett direkte av en bestemmelse som sier at den som har barnet må gi barnet omsorg og omtanke. Den gjeldende § 88 ble endret i 2004 i en større barnelovsrevisjon. Dette er den eneste gangen bestemmelsen er endret og den opprinnelige bestemmelsen (den gang § 70) fra 1981 lyder:

Barneloven § 70 (utgått/endret). Kva lova har å seie for barn som er født før lova tek til å gjelde.

Lova gjeld også barn som er født før lova tek til å gjelde. Frå dette er gjort fylgjande unntak:

a)Farskap som fylgjer av eller er fastsett etter tidlegare lovgjeving, skal framleis leggjast til grunn til noko anna vert fastsett etter lova her.
b)Avtale eller avgjerd om foreldreansvar, samværsrett eller fostringsplikt frå tida før lova tek til å gjelde, står framleis ved makt til den i tilfelle vert endra etter lova her. Samværsrett direkte etter § 44 andre stykket første punktum gjeld ikkje når foreldra har skilt lag før lova tek til å gjelde.

I ei rettssak som går når lova tek til å gjelde, skal lova leggjast til grunn dersom hovudforhandlinga ikkje alt er byrja.

Ei sak som på den tida lova tek til å gjelde er teken opp for ei avgjerdsmakt som ikkje lenger kan ta mot slike saker, kan likevel få si avgjerd der

Det er altså slik at den gamle § 70 (som tilsvarer dagens § 88) viser til § 44 (den tidligere versjonen av nåværende § 42.) Henvisningsteksten i daværende § 70 er lik dagens § 88, men det den viser til i daværende § 44 er ikke det samme innholdet som i dagens § 42.

Barneloven (utgaven fra 1981 – gjelder ikke nå) § 44. Samværsrett.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Har foreldra levt saman etter at barnet vart født, men skilt lag seinare, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Har foreldra ikkje levt saman etter at barnet vart født, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, samværsrett berre når slik rett er avtala eller fastsett

Ynskjer den eine av foreldra å ordne samværsretten på annan måte enn det som fylgjer av reglane her, eller er foreldra usamde om omfanget av samværsretten, kan saka reisast for retten. Er dei samde om det, kan saka i staden gå til fylkesmannen. Avgjerda skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare

Her er begynner sammenhengen å bli logisk: Har foreldra levt saman etter at barnet vart født, men skilt lag seinare, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett.

Altså var den opprinnelige meningen at nye bestemmelser i loven ikke ble gjeldende for de som har fått samværsrett på bakgrunn av at samværsforelder har bodd sammen med bostedsforelder etter barnet ble født, men senere skilt lag. Dette så lenge de ikke har skilt lag før § 44, andre ledd, første punktet trådte i kraft. Altså har du fått samværsrett på bakgrunn av denne gamle bestemmelsen (§ 44) så mistet du den ikke selv om nye bestemmelser skulle sette andre vilkår for å få samværsrett.

Dagens tilsvarende henvisning viser til et helt annet innhold. Altså barns krav på omsorg og omtanke fra de som ivaretar dem. Slik jeg ser det er har ingen av lovrevisjonene av barneloven de siste 28 årene fanget opp dette.

En kan heller ikke se at kommentarutgaven til barneloven har fanget opp denne feilen i loven.


Trenger du bistand etter barneloven fra erfaren advokat kan du ta kontakt med oss på telefon 75175800 eller ved å fylle ut dette skjemaet.

Du kan også ringe barnerettstelefonen: 820 90 009 (betaltjeneste)

Ny veileder for høring av barn i foreldretvister

høring av barn i domstolene

Veilederen som har fått tittelen «Praktiske anbefalinger for domstolsbehandling til barnet beste i foreldretvistsaker, og saker om tvangsfullbyrdelse jf. barneloven § 65» tar sikte på å sikre en god prosess for barnets medvirkning i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Veilederen er utarbeidet av et utvalg i regi av Domstoladministrasjonen.

Punkter som jeg ser vil kreve nye tanker i mange tingretter er:

Barn som skal høres og informeres, jf. bl. § 31, bør gis anledning til dette så tidlig i den rettslige prosessen som dommeren finner forsvarlig.

Så tidlig som mulig er ikke slik domstolene alltid har praktisert høringen av barna. Mange barn høres veldig sent i prosessen og selv om de fleste nok høres i forkant av et saksforberedende møte kan det være noen måneder etter stevning er innkommet. Jeg har opplevd ved flere anledninger at det første saksforberedende møtet berammes ca et halvår etter innkommet stevning og at det tar like lang tid å høre barna. I noen av disse sakene har partene kommet til enighet før rettsmøtet, men da også før barna er hørt og dermed har ikke barna vært med å påvirke resultatet. I noen tilfeller har foreldrene hørt barna eller de er hørt på familievernkontoret, hos helsesøster, hos barnevernet eller av andre. Det kan også hende at det må innhentes mer informasjon før barnet kan høres. Jeg tenker likevel det er forbedringspotensial hos mange domstoler ved å planlegge barnesamtalen tidlig i prosessen.

Barn som skal høres i medhold av bl. § 31, bør gis mulighet til å snakke direkte med dommeren i saken dersom de ønsker det, så fremt ikke hensynet til barnets beste taler imot dette.

Det er et økt fokus på ikke å sette høringen av barn ut til sakkyndige i stedet for at dommeren, som bestemmer i saken, hører barna direkte. Veilederen sier nå at barna skal spørres om de vil snakke direkte med den som bestemmer og ha muligheten for dette dersom de vil det. Jeg kjenner til mange dommere som ikke vil ta slike samtaler eller ikke føler seg kompetente til å ta slike samtaler. Disse dommerene må da vurdere om de er den rette dommeren til å ta den aktuelle saken. Hvis det er viktig for et barn å få snakke direkte med dommeren som skal ta avgjørelsene, kan ikke barnet måtte gå omveier gjennom en sakkyndig bare fordi dommeren ikke vet hvordan han skal snakke med et barn.

Dersom prosessfullmektigene ikke har opplysninger om barnet ønsker å snakke direkte med dommeren, kan det oppnevnes en sakkyndig til å forespørre barnet om dette…

Dersom retten beslutter at en sakkyndig skal snakke med barnet alene, kan det i mandatet fremgå at barnet skal forespørres om det i tillegg ønsker å snakke direkte med dommeren.

Også dette er nytt. Det har mange gode hensyn for seg at dette gjøres, men jeg tror i praksis det bare vil gjelde de eldste barna da de yngre nok med vilje styres bort fra en slik løsning dersom dommer/sakkyndig ikke ønsker å legge opp til at dommer skal snakke direkte med barna.

Dersom det ikke er oppnevnt sakkyndig, bør det av notoritetshensyn være en saksbehandler eller et rettsvitne til stede mens dommeren snakker med barnet.

Vi begynner å se et notoritetsfokus som jeg har mast om i mange år. Vi har sett mange ganger at det er korte notat på en halv side fra en sakkyndig som har snakket med barna i over en time. Vi vet altså ikke alltid hvordan informasjonen er bearbeidet og behandlet, silet, før den kommer partene til kunnskap. Vi kommer nok en dag til å se at høring av barn vil skje med videopptak i stedet for samtaler med etterfølgende notat. Det er etter min mening et rettssikkerhetsproblem at de som skal avgjøre saken (dommeren, men også i realiteten sakkyndige) har mulighet til å bearbeide informasjonen slik at den passer inn i sine holdninger til saken. Ettersom barnas meninger blir mer og mer sentrale bør meningene ufiltrert legges frem. Det bør også vises om barna er ukomfortabel, virker oppriktige, presses eller på andre måter ledes. Det er bra at veilederen sier at det skal være noen tilstede med dommeren, men det er en svak løsning. Skal en saksbehandler i tingretten på noen måte forventes å stoppe dommeren eller korrigere dommeren i sin fremleggelse av barnets mening overfor partene? Det kan fungere som en viss trygghet for barna i noen tilfeller da enkelte dommere sikkert kan virke skremmende for barna, men enda en fremmed i rommet motvirker ikke sikkert en slik frykt.

Dersom det oppnevnes sakkyndig etter bl. § 61 første ledd nr. 3, bør barnet likevel få anledning til å uttale seg direkte til dommeren dersom det ønsker det. Det kan fremgå av mandatet etter bl. § 61 første ledd nr. 3 at den sakkyndige skal spørre barnet om det ønsker å snakke med dommeren.

Dette vil også være nytt. Jeg har ikke vært borti at en dommer hører et barn som har uttalt seg en eller flere ganger til sakkyndige under en nr. 3 -utredelse.

Samtalen med barnet foregår uten at foreldrene er til stede. – Dersom det er flere søsken som skal høres, kan den generelle informasjonen gis til søsknene samlet. Deretter høres ett og ett av barna i den rekkefølgen dommeren bestemmer etter å ha konferert med barna

Presiseringen er god. Mange dommere synder her. Noen ganger er til og med foreldre med under samtalen med barna og ofte høres barna samlet og det mest dominerende barnet kan fort bli den som styrer alles vilje.

Informer barnet om at det vil få opplest dommerens / den sakkyndiges notater på slutten av samtalen slik at barnet gis mulighet til å korrigere dersom det har oppstått misforståelser av hva barnet har ment.

Jeg er usikker på om dette praktiseres i særlig grad, men det er viktig at barna får opplest det som er tenkt videreformidlet da jeg vil anta at barn lett føler seg misforstått og vil ha et behov for å korrigere den voksnes forståelse av det de har sagt.

Samtalen med barnet skal ikke være et bevisopptak eller avhør. Samtalen er kun ment som en mulighet for barnet til å gi uttrykk for sin oppfatning i saken dersom det har noen.

Dette er en noe merkelig uttalelse. Barnas uttalelser er et sentralt vurderingstema i de fleste saker etter barneloven og det er både lovfestet, grunnlovfestet og konvensjonsbestemt at barna skal være med å utforme sin egen situasjon. Når de så uttalelser seg og vi vet at noen ganger har disse uttalelsene avgjørende vekt, så skal man ikke kalle den avgjørende samtalen et bevisopptak. Selvfølgelig er det et bevisopptak. Det er ingen vei utenom at dette er sikring av et bevis som det vil bli prosedert på i de fleste hovedforhandlinger. At formaliseringen av dette som et bevisopptak bringer på banen mange flere prosesshandlinger, som tilstedeværelse av prosessfullmektiger og tilrettelagte avhør-lignende situasjoner, styrer nok begrepsbruken slik at sakene ikke blir for ressurskrevende. Så sentral som barnets mening har blitt i slike saker blir det på et tidspunkt uunngåelig med en bedre sikring av prosessen.

Spør barnet om det har noen oppfatning om hvem som skal orientere det om resultatet i saken, og om hvordan dette skal skje, jf. bl. § 61 første ledd nr. 4.

Lenge slurvet domstolene med å gi barna tilbakemelding og fortsatt er det noen domstoler som slurver med dette. Kanskje gjennom å presisere at dette skal være en del av samtalen så får dommeren en større bevissthet rundt at barnet faktisk skal ha tilbakemelding.

Referatet bør fortrinnsvis gjengi samtalen i kronologisk rekkefølge.

Her er syndene mange og store. Ikke minst blir det syndet i den sakkyndiges gjengivelse hvis samtalene bare fremgår av sakkyndiges rapport. Det syndes forsåvidt uansett. Ofte er de så korte referatene at å snakke om kronologi blir unødvendig.

Referatet bør utformes etter samme mal uavhengig av om det er dommer eller sakkyndig som utarbeider dette.

Dette gjøres ikke i dag og vil være en stor endring slik jeg ser det. Tror det tar lang tid før domstolene følger opp dette. Det er enda domstoler som ikke følger opp tidligere veiledere eller har implementert nye agendaen tilpasset barnesaker i planleggingsmøtene. DA må bruke ressurser på å sørge for at domstolene faktisk følger opp veilederne slik at det skaper forutsigbarhet for partene.

Det må utarbeides dokumentasjon på når, hvor, av hvem, og hvordan tilbakemelding ble gitt til barnet. Se vedlagt mal. – Dokumentasjonen bør sendes ut til partenes prosessfullmektiger

Dette vil være nytt. Jeg har aldri fått noen slik dokumentasjon tidligere og det blir spennende å se når dette for første gang dukker opp i aktørportalen.

Les eller last ned veilederen her: Praktiske anbefalinger for domstolsbehandling til barnet beste i foreldretvistsaker, og saker om tvangsfullbyrdelse jf. barneloven § 65.

Endring i barneloven

nyheter om barneloven

1.mai 2019 trer en endring i barneloven i kraft. Endringen gjelder barneloven § 56, andre ledd, andre punktum.

Endringen gjør unntak for kravet til meklingsattest for å reise sak for retten i tilfeller hvor den ene forelderen er dømt for alvorlig vold eller overgrep mot barna eller overført til tvunget psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Ut fra min erfaring vil dette være en praktisk bestemmelse i mange familievoldsaker.

Barneloven § 56. Vilkår for å reise sak

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær, kan kvar av dei reise sak for retten. Ein forelder kan også reise sak om foreldreansvar når det er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelderen ikkje bur i landet og ikkje lar seg oppspore. Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar.

Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest. Dette gjeld ikkje der ein forelder er dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller i slike høve er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om hvilke høve som er omfatta av unntaket i andre punktum.

Barn har krav på omtanke fra den som er sammen med barnet

Barneloven har en del bestemmelser som er gode ord, men som ikke kan håndheves på noen praktisk måte.

I barneloven § 42, andre ledd, første setning heter det; «Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet.»

I § 30 om foreldreansvar har man en tilsvarende bestemmelse i første ledd, første setning hvor det står; «Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret.»

En må derfor kunne slutte at bestemmelsen om omsorg og omtanke i § 42 er ment å treffe de som ikke har del i foreldreansvaret men likevel samvær med barnet. For foreldres del er det mer og mer uvanlig at man har samværsrett, men ikke del i foreldreansvaret. Det forekommer, men det er en høy terskel for å utelukke foreldre fra del i foreldreansvaret. Bestemmelsen vil også omfatte besteforeldre og andre som har samvær med barnet. Det er likevel en selvfølge som er lovfestet. Det er en selvfølge at den som har barnet hos seg gir barnet omsorg og omtanke. Det er en egen diskusjon hvor slike formuleringer er best egnet å være.

Hvilke endringer i barneloven vil bety mest for folk flest?

Av de lovendringer som nå har trådt i kraft (fra og med 1. januar 2019 vil de mest praktiske – dvs de jeg antar vi ser brukt mest av advokater som jobber med dette) er det nok dennesom vi vil se mest anførsler rundt:

  • «Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 63.» (Nytt 5. ledd i § 43)

Forøvrig er de fleste endringer knyttet opp til flytting ut av landet eller dødsfall hos en forelder. Dette kan selvfølgelig være praktiske problemstillinger, men utgjør likevel en mindre andel av sakene.

Bestemmelser som trer i kraft 1. januar 2019

Følgende bestemmelser er nye, endrede eller oppheves i barneloven og trer i kraft 1. januar 2019:

§ 38. Foreldreansvar etter dødsfall

Døyr den eine av foreldra som har foreldreansvaret saman, får den attlevande foreldreansvaret aleine. Dersom den attlevande er sikta eller tiltala for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, skal retten ta førebels avgjerd om foreldreansvaret etter reglane i § 64 b.

Døyr ein forelder som har foreldreansvaret aleine, får den attlevande foreldreansvaret dersom barnet budde saman med begge ved dødsfallet. Dette gjeld ikkje i høve der den attlevande er sikta, tiltala eller dømd som nemnt i første stykket andre punktum.

Attlevande og andre kan krevje å få foreldreansvar etter reglane i §§ 64 til 64 d.


§ 43 femte ledd

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 63.


§ 43 b. Samvær ved kontaktforbod eller besøksforbod

Den som har forbod mot kontakt med eit barn etter straffeloven § 57 eller straffeprosessloven § 222 a, kan ikkje ha samvær med barnet etter avtale eller avgjerd. Dette gjeld likevel ikkje om forbodet etter nærare føresegner gjev høve til det.


§ 44 andre ledd fjerde punktum

Reglane i § 63 gjeld tilsvarande.


§ 56. Vilkår for å reise sak

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær, kan kvar av dei reise sak for retten. Ein forelder kan også reise sak om foreldreansvar når det er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelderen ikkje bur i landet og ikkje lar seg oppspore. Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar.

Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest. Dette gjeld ikkje der ein forelder er dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller i slike høve er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om hvilke høve som er omfatta av unntaket i andre punktum.


§ 58 første ledd første punktum:

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, flytting med barnet ut av landet, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand.


§ 60 a oppheves.


§ 63. Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret mv.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om flytting med barnet ut av landet, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.


§ 64. Handsaming av saker om foreldreansvar mv. etter dødsfall

Dersom den attlevande som får foreldreansvaret etter § 38 første stykket, ikkje budde saman med barnet på tidspunktet for dødsfallet, kan andre reise sak med krav om å få foreldreansvaret. Fristen for å reise sak er seks månader etter dødsfallet. Retten kan ta førebels avgjerd etter § 60.

Dersom den attlevande er sikta, tiltala eller dømd for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, kan andre reise sak med krav om å få foreldreansvaret. Fristen for å reise sak er seks månader etter at siktinga eller tiltala er fråfallen eller dom i straffesaka er rettskraftig. Den attlevande kan også reise slik sak.

Retten skal leggje vekt på om den attlevande ønskjer foreldreansvaret. Retten bør også leggje vekt på den avdøde sine ønskjer, særleg når de er uttrykt skriftleg. Er den attlevande sikta, tiltala eller dømd for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, kan den attlevande berre få eller framleis ha foreldreansvaret dersom dette klart er til det beste for barnet.

Retten skal avgjere spørsmålet om foreldreansvar ved dom. Retten bør innhente fråsegner frå den kommunale barneverntenesta der det trengst. Retten bør gje dei næraste slektningane til barnet eller dei som barnet bur saman med, høve til å uttale seg, med mindre dette er uturvande.

Retten kan la ein person få foreldreansvaret aleine eller la gifte eller sambuande få det saman. Retten kan la ein forelder få eller framleis ha foreldreansvaret sjølv om andre får foreldreansvar. Retten kan setje som vilkår for avgjerda at barnet i ei viss tid ikkje skal måtte flytte frå heimen der det bur, dersom flyttinga kan vere uheldig for barnet, og det ikkje er rimeleg grunn til å flytte.

Når fleire får foreldreansvar, skal retten også ta avgjerd om kven barnet skal bu fast saman med. Retten kan alltid ta avgjerd om samvær for den attlevande. For den eller dei som får foreldreansvar, gjeld reglane i kapittel 5 og 6.

Retten skal gje melding til den kommunale barneverntenesta og fylkesmannen dersom ingen har vendt seg til retten etter § 64 a, eller dersom dommen fører til at ingen har foreldreansvar for barnet. Barneverntenesta skal plassere og følgje opp barnet etter reglane i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester.


§ 64 a. Handsaminga av saken der ingen har foreldreansvar etter dødsfall

Retten skal av eige tiltak og utan ugrunna opphald handsame sak om foreldreansvaret når den får melding etter skifteloven § 12 a om at eit dødsfall fører til at ingen lenger har foreldreansvaret for eit barn.

Den som ønskjer foreldreansvaret, kan vende seg til retten der barnet bur om dette.

Reglane i § 64 gjeld så langt dei høver.


§ 64 b. Førebels avgjerd om foreldreansvar når ein forelder er sikta eller tiltala for å ha valda den andre forelderen sin død

Retten skal av eige tiltak og utan ugrunna opphald ta førebels avgjerd om foreldreansvaret når den får melding om at den attlevande er sikta eller tiltala for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, og den attlevande har eller krev å få foreldreansvaret.

Retten treff avgjerda ved orskurd. Det er ikkje nødvendig med munnleg forhandling på førehand.

Så lenge ei førebels avgjerd om å frata foreldreansvaret gjeld, skal den attlevande ikkje ha samvær eller bu fast saman med barnet.

Reglane i § 64 gjeld så langt dei høver.


§ 64 c. Avgjerd om foreldreansvar når det er teke førebels avgjerd og ingen har reist sak

Retten skal av eige tiltak og utan ugrunna opphald avgjere kven som skal ha foreldreansvaret når det er teke ei førebels avgjerd og ingen har reist sak etter § 64. Dette gjeld ikkje dersom det etter § 64 b er teke avgjerd om at ingen skal ha foreldreansvaret, og det er gitt melding til den kommunale barneverntenesta og fylkesmannen.

Reglane i §§ 64 og 64 b tredje stykket gjeld så langt dei høver.


§ 64 d. Endring av avgjerd om foreldreansvar mv. etter dødsfall

Den attlevande forelderen kan reise sak for retten med krav om endring av avgjerd etter §§ 64, 64 a og 64 c. Ei avgjerd skal berre endrast dersom særlege grunnar talar for det. Den attlevande forelderen og andre kan på same vilkår reise sak om endring av ei førebels avgjerd etter § 64 b. Sak om endring etter tredje punktum skal reisast for den domstolen som tok den førebelse avgjerda.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre særlege grunnar, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling. 

Kapittel 7 avsnitt IV blir nytt avsnitt V.


§ 84 a første ledd første punktum:

Reglane i §§ 34, 35 og 38 gjeld for barn som har vanleg bustad i Noreg.


Valg av skole

Sett at det er mer enn en skole foreldrene kan velge mellom når barna skal ha sin pålagte grunnskoleutdanning. Hvis foreldrene har felles foreldreansvar, men en av dem har fast bosted, hvem bestemmer da skolevalg ved uenighet?

Barneloven har i § 30, andre ledd om hva som inngår i foreldreansvaret følgende formulering:

«Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.»

Barneloven § 37 om bestemmelsesretten til den som har fast bosted sier:

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Det er altså slik at foreldreansvaret gir en forelder plikt til å sørge for at barn får utdanning etter evne, mens det tillegges bostedsforelderen å ta valg om vesentlige sider av omsorgen for barnet, slik som valg av barnehage og hvor i landet barnet skal bo.

Barneloven § 37 er ikke uttømmende i sine eksempler på hva som er vesentlige sider av omsorgsspørsmålet. Man vet, og det er sikker rett, at bostedsforelderen kan velge skole ved at bostedsforelderen kan velge å flytte til en annen kommune. Dersom en bostedsforelder flytter fra Oslo til Tromsø er det en selvfølge at samværsforelderen ikke kan påvirke skolevalget ved å si at barnet skal fortsette å gå på skole i Oslo.

Det som ligger i foreldreansvaret er dermed en plikt til å påvirke at barnet får en utdannelse som er tilpasset barnets evner. Det er gjennomgående i lovens system at de valg som tas i kraft av foreldreansvaret ofte ikke er de mest praktiske valgene ettersom det ofte er slik at man har del i foreldreansvaret men har lite samvær. Noen har selvfølgelig omfattende samvær, men lovsystemet må ta hensyn til at man ikke legger viktige praktiske avgjørelser i for stor grad til de som ikke kjenner barnet eller kjenner barnet godt, men som bare har en formell status i barnets liv. Det har formodningen mot seg at en samværsforelder skal kunne velge hvilken skole barnet skal gå på når det er klart i de ikke-utømmende eksemplene i § 37 at bostedsforelder bestemmer hvilken barnehage og hvor i landet man skal bo (med skolevalg som konsekvens.)

Jeg er tilbøyelig til å tenke at dersom skolevalget skulle innebære en spesiell trosretning eller en arbeidsmetodikk som avviker i større grad fra vanlige offentlige grunnskoler, så kan foreldreansvaret få betydning. Jeg vil da anta at samværforelderen med del i foreldreansvaret må aktivt ta opp saken da bostedsforelderen kan melde barnet inn på skolen slik bostedsforelderen ville gjort i den offentlige skolen som ville blitt utpekt alene pga. folkeregistret.