Hvor står prosessen med ny barnelov?

hvor står prosessen med ny barnelov?

Barnelovutvalget ble oppnevnt 7. desember 2018, og leverte 4. desember 2020 sin utredning (NOU 2002:14 Ny Barnelov – Til barnets beste) med forslag til en moderne og tidsriktig barnelov.

Så hvor står denne prosessen nå? Når kan man forvente en ny barnelov?

Høringsfristen var 6. mai 2021 og mange har kommet med innspill.

Etter at høringsrunden er avsluttet, blir lovforslaget skrevet ferdig. Da bytter forslaget navn til proposisjon.

Jeg kan ikke se at det har kommet noen proposisjon som skal sendes Stortinget enda det nå har gått 1,5 år siden høringsfristen gikk ut.

Det eneste sporet jeg kan finne om hvor prosessen står er spørsmål i Stortingret besvart av ministeren 24. mars 2022:

“Departementet er i full gang med oppfølging av Barnelovutvalet sine forslag etter høyring.” og “Nokon forslag treng meir utgreiing. Difor vil arbeidet ta litt tid, sjølv om arbeidet er prioritert.”

 

NOUen kan lastes ned her:

NOU 2020: 14 Ny barnelov – Til barnets beste (last ned som pdf)

 

Barnesakkyndig kommisjon i saker etter barneloven

Barnesakkyndig kommisjon i saker etter barneloven

11. juni 2021 fikk barneloven § 61 tre nye bokstaver. b, c og d. I hovedsak er det som er tilføyd nå en bestemmelse om at departementet kan lage forskrifter som regulerer utformingen av mandatet til sakkyndige (§ 61 b) og at rapporter etter § 61, første ledd, nr. 3 nå skal behandles av barnesakkyndig kommisjon (slik som i saker etter barnevernloven) før den kan brukes som bevis i sak etter barneloven. Med andre ord er det et ønske om å kvalitetssikre sakkyndigarbeidet i saker om fast bosted, foreldreansvar og samvær. Etter min mening er dette et riktig fokus fra lovgiver.

Det er ofte god kvalitet på sakkyndig arbeid for domstolene, men det er ikke til å komme unna at det også tidvis ikke er det. Spesielt de siste par årene når det i noen distrikt oppleves å være mangel på sakkyndige som har tid til å stille opp har det gått ut over kvaliteten. Det er også distrikter hvor det er 2-3 sakkyndige å velge mellom og hvor man da må velge sakkyndige med reiseavstand for å få bredde i de faglige tilrådningene og ofte for at man skal få sakkyndige med tilstrekkelig spesialkunnskap hvor det er nødvendig.

At utredninger etter nr. 3 skal fremlegges for barnesakkyndig kommisjon er positivt fordi det nok skjerper den sakkyndige når ikke bare jurister skal se rapporten, men den også skal leses av andre med samme fagbakgrunn.

 

Tar forslaget til ny barnelov (NOU 2020: 14) tak i tannløs tvangsbestemmelse?

tvangsfullbyrdelse ny barnelov NOU

Dagens lovbestemmelse om tvang:

§ 65.Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

Foreslått bestemmelse om tvang:

§ 13-3 Tvangsfullføring av avtalar og avgjerder i foreldretvistar

Når avtalar med tvangskraft, jf. § 13-1, og avgjerder om samværsretten og fast bustad for barnet skal tvangsfullførast, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Ei førebels avgjerd etter
§ 11-9 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for retten der den saksøkte har heimting.

Reglane i § 4-3 andre leddet gjeld på tilsvarande måte.
Ein avtale eller ei avgjerd skal ikkje tvangsfullførast dersom det er umogleg, til dømes når det er fare for at barnet kan bli utsett for vald eller noko anna som det kan ta fysisk eller psykisk skade av,
eller når barnet set seg imot tvangsfullføring og har sterke grunnar til å gjere det.
Retten har plikt til å høyre barnet i saker om tvangsfullføring, jf. § 11-7.

§ 13-4 Korleis avgjerder og avtalar med tvangskraft kan tvangsfullførast
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast med henting av barnet eller med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når
ei avgjerd om fast bustad skal fullførast. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades.
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om samværsrett kan tvangsfullførast med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir
enn tre samvær. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades. Retten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong ein forelder ikkje oppfyller
samværsretten. Retten skal avgjere kor lenge tvangsbota står.
For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda i tilfelle der det er føremålstenleg, til dømes endre tida for henting og levering av barnet.
Den som har kravd tvangsfullføring, må be skatteetaten ved Statens innkrevjingssentral om å krevje inn tvangsbota. Bota går til statskassa.
Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Dersom den som har retten etter lova, lèt det gå lenger tid med inndrivinga, kjem inga ny bot til før den bota som er forfallen til betaling, er betalt, eller det er teke utlegg for bota.


I all hovedsak er det ikke noen store realitetsendringer i lovforslaget, men jeg merker meg spesielt

“Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir enn tre samvær.”

Denne åpningen kan kanskje være med å hindre at det blir en slags automatikk i at begjæringer om tvang møtes med begjæringer om midlertidige avgjørelser. Samtidig så må det jo ses på som en mellomløsning som kan få betydning for omkostningsspørsmålet dersom det bestemmes at det skal være en person tilstede når samværene starter opp igjen. Sammen med tvangsbøter? Uten at det er gitt medhold i bruk av tvang, men i stedet at noen er tilstede i starten?

Om dette med bruk av person til stede skriver utvalgert på side 306 i NOUen at

Utvalget foreslår imidlertid et nytt virkemiddel som kan anvendes ved tvangsfullbyrding av tvangskraftige avtaler og avgjørelser om både fast bosted og samvær. Dette virkemidlet innebærer at
retten kan avgjøre at en egnet person skal være til stede ved overleveringen, enten tilbake til barnets faste bosted eller ved oppstarten av samvær.
Utvalget går ut fra at både ansatte ved familievernet, sakkyndige eller andre kan fylle en slik rolle.
Videre antar utvalget at det er mest aktuelt å benytte ordningen ved problemer med gjennomføringen av samvær. Ordningen skal ikke ligne eller komme i stedet for offentlig tilsyn med samvær, som følger egne regler. Derimot skal ordningen legge til rette for at barnet kan flyttes fra den ene forelderen til den andre, også der møtet fremkaller visse følelsesmessige reaksjoner hos barnet
eller foreldrene. Der foreldrene overhodet ikke aksepterer å møte hverandre, men det likevel er fastsatt samvær, kan en person som utpekes etter denne bestemmelsen, være en form for mellomledd som kan gjøre opplevelsen trygg for barnet.
Den som utpekes, kan derimot ikke pålegges å hente eller bringe barnet eller passe barnet for å unngå at foreldrene møtes. Ordningen skal både kunne brukes ved overlevering til bostedsforelderen og samværsforelderen, men bare i en overgangsfase, slik at dette kan fastsettes inntil treganger. Utvalget foreslår at det offentlige skal dekke kostnadene til dette tiltaket.

Det blir spennende å se om bestemmelsen overlever det videre lovarbeidet da det også vil være spørsmål om å pålegge andre enn partene å stille opp og at det vil kreve en del ressurser da det ikke er ubetydelig med slike situasjoner som beskriver behovet for en slik lovendring.

Ny barnelov 2020: Plikt til å si ifra hvis noe kommer i veien

Ny barnelov 2020: Plikt til å si ifra hvis noe kommer i veien

Forslag til bestemmelse om ansvar for at samvær blir gjennomført har tatt med en lovfestet plikt til å si ifra i rimelig tid hvis noe kommer i veien for det avtalte samvær. Dette er et punkt som ofte tas med i forliksavtaler mellom foreldre. Det er en kodifisering av folkeskikk. Det er vanskelig å se nødvendigheten av å lovfeste en slik kjøreregel da den vil være vanskelig å tvangsgjennomføre.

§ 8-6 Ansvaret for gjennomføring av samvær

Begge foreldra har ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Foreldra skal gje kvarandre melding i rimeleg tid om noko kjem i vegen for det avtalte samværet.

 

(vær oppmerksom på at dette er ikke et lovforslag som er vedtatt.)

Forslag til ny barnelov 2020: Gjensidig rett til samvær og når er det greit å fastslå at det ikke skal være samvær

Gjensidig rett til samvær og når er det greit å fastslå at det ikke skal være samvær

I NOUen (NOU 2020:14) er det foreslått å slå sammen de gjensidige rettighetsbestemmelsene i nåværende § 42 og § 43 til en bestemmelse i ny lov. Nå er det i § 42 en bestemmelse som sier; «Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg»

og i § 43; «Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett.»

I tillegg har det som nå er § 43, første ledd, 3. pkt fått plass i bestemmelsen. Altså at dersom det ikke er til barnets beste så skal det ikke være samvær. Det kan i den forbindelse være greit å påpeke at den nye ordlyden utelater at det er retten som kan komme til at det ikke skal være samvær.

Bestemmelsen fremstår i hoedsak å være en opprydding i språk og unødig mye ordbruk for å få frem budskapet.

Lovforslag: § 8-1 Barnet og foreldra sin rett til samvær

Barnet og den forelderen som barnet ikkje bur fast saman med, har rett til samvær med kvarandre. Dersom samvær ikkje er til det beste for barnet, skal det ikkje vere noko samvær.

Forslag til ny bestemmelse om samtykke fra forelder med foreldreansvar ved flytting

Forslag til ny bestemmelse om samtykke fra forelder med foreldreansvar ved flytting

I forslag til ny barnelov (NOU 2020:14) er det fremmet et forslag om muligheten til å flytte når begge foreldrene har del i foreldreansvaret. Det presiseres at dette er et forslag i en NOU og er ikke vedtatt i skrivende stund som lov.

§ 6-9 Flytting

Den eller dei som har foreldreansvaret, kan ta avgjerd om at barnet skal flytte. Når foreldra har sams foreldreansvar, kan barnet berre flytte dersom begge samtykkjer til det.

Eit barn som har fylt 12 år, kan ikkje flytte utan ein forelder som har foreldreansvar, om ikkje barnet sjølv samtykkjer til det.

Dersom det er reist sak om foreldreansvaret, kan barnet ikkje flytte før saka er avgjord.

Dersom ein av foreldra vil flytte og det er gjort avtale eller teke avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.

Flytting tyder i denne lova at barnet flyttar ut av landet eller til ein annan bustad innanlands som forlengjer reisevegen mellom bustadene til foreldra vesentleg.

 


Forslaget i § 6-9 vil innebære at flytting hvor avstand mellom bostedshjem og samværshjem blir vesentlig lengre, vil kreve at samværsforelder samtykker dersom han/hun har del i foreldreansvaret.

Dette vil være en vesentlig nyskapning i lovverket da samtykke til flytting ikke tidligere har vært nødvendig annet enn flytting ut av landet.

I nåværende lovgivning er det en varslingsplikt på 3 mnd for den som ønsker å flytte, samt et krav om mekling. I bestemmelsens 4. ledd så er denne varslingsplikten videreført. Etter lovforslaget vil varsling bare aktualisere seg når en bostedsforelder som har foreldreansvaret alene ønsker å flytte.

Det foreslås altså at for at bostedsforelder må ha samtykke fra samværsforelder ved flytting som medfører en vesentlig lengre reisevei mellom hjemmene dersom det er felles foreldreansvar.

Hva kan de prosessuelle konsekvensene av dette være? Sannsynligheten er, slik jeg ser det, at det vil medføre et stor økning i saker om foreldreansvar. Flytting er et vanlig fenomen av mange grunner. Mange flyttinger skjer mot samværsforelders ønske, men aksepteres i mange tilfeller uten rettslig konflikt. Behovet for å flytte på grunn av ny partner, familiære forhold, arbeidsforhold eller annet vil nok ikke bli mindre og dermed så vil behovet for å ha foreldreansvaret alene og ta en slik avgjørelse alene bli viktig for mange.

Det har ofte vært en holdning fra domstolene, sakkyndige og enkelte advokater om at foreldreansvaret er nesten innholdsløst og at det er sjeldent problemer knyttet til å utøve dette i fellesskap viser seg. Ved å tillegge foreldreansvaret en så viktig rettighet vil betydelig flere mene at det er barnets beste å ha foreldreansvaret alene da den andre urimelig stopper et behov for å flytte.

I 3. ledd fremgår det at dersom det er reist sak om foreldreansvaret så kan ikke den som ønsker å flytte gjøre dette før saken er avgjort.

Spørsmålet er om ikke det like godt fortsatt kan tillegge fast bosted å flytte innat i landet, men innføre en tilsvarende bestemmelse som sier at dersom samværsforelder reiser sak om fast bosted så kan ikke flytting gjennomføres før saken er avgjort. På en andre siden er ikke denne beskyttelsen like god ettersom man kan tenke seg flere situasjoner hvor en samværsforelder ikke mener det beste for barnet er å skifte bosted, men samtidig mener at det er viktig å opprettholde samværssystemet som er uten vesentlig lengre reisevei.

Det blir spennende å følge lovprosessen videre og se om denne bestemmelsen blir endelig vedtatt uten store endringer.

Endring i barneloven

nyheter om barneloven

1.mai 2019 trer en endring i barneloven i kraft. Endringen gjelder barneloven § 56, andre ledd, andre punktum.

Endringen gjør unntak for kravet til meklingsattest for å reise sak for retten i tilfeller hvor den ene forelderen er dømt for alvorlig vold eller overgrep mot barna eller overført til tvunget psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Ut fra min erfaring vil dette være en praktisk bestemmelse i mange familievoldsaker.

Barneloven § 56. Vilkår for å reise sak

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær, kan kvar av dei reise sak for retten. Ein forelder kan også reise sak om foreldreansvar når det er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelderen ikkje bur i landet og ikkje lar seg oppspore. Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar.

Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest. Dette gjeld ikkje der ein forelder er dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller i slike høve er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om hvilke høve som er omfatta av unntaket i andre punktum.

Ønsker til ny barnelov – Reisekostnader ved samvær

I dag inneholder § 44 i barneloven ikke noe om valg av billigste/rimeligste reisealternativ. I stedet er omtalen rundt dette nedfelt i et rundskriv. 

I ny barnelov som er under utredning så vil det være fornuftig å se på om ikke denne praktiske problemstillingen bør reguleres nærmere. Det er mange konflikter i det daglige om bostedsforelderen skal dekke fly når det er mulig å ta tog, hvordan skal kostnader ved kjøring beregnes osv.