Tingretten nekter å oppnevne sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

barnefordelingsadvokat

I barneloven § 61, første ledd nr. 3 heter det etter lovendringen 01.01.2014 at:

Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.

Ordlyden er i dag mer formanende mot tingretten da det i første setning sies klart at der det trengs bør retten oppnevne sakkyndig for å uttale seg. Bestemmelsen tar videre i dag inn eksempler på problemstillinger som vanligvis vil være en pådriver for en slik oppnevning. Det er en noe merkelig oppbygging av bestemmelsen når det i første setning brukes «bør» når det trengs og det i andre setning sies det at i disse (alvorlige) tilfellene «kan» retten oppnevne en sakkyndig. God systematikk tilsier at rekkefølgen av disse to burde endres. Altså at retten kan oppnevne der det trengs, men i de gitte tilfellene av alvorlige problemstillinger bør retten gjøre det. Dette ville gitt en bedre og mer logisk systematikk. Ved neste revisjon bør dette endres.

Dersom retten kommer til at det ikke skal oppnevnes sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 3 kan denne avgjørelsen påankes. Dette følger direkte av barneloven § 62 hvor det heter:

§ 62. Anke over avgjerder under saksførebuinga

Rettens val av tiltak etter § 61 første stykket kan ikkje ankast. Unntak gjeld for avgjerd om å nekte å oppnemne sakkunnig etter § 61 første stykket nr. 3 og avgjerd om å nekte å innhente fråsegner som nemnd i § 61 første stykket nr. 6.

Her fremgår det at bare nr. 3 og nr. 6 tiltakene i § 61 kan ankes over til lagmannsretten.

Hadde «bør» og «kan» endret rekkefølge slik jeg angir ville nok dette medført bedre retningslinjer for tingrettene.

Mor har stoppet samværet – hva gjør jeg?

samværsnekt

Ja, jeg skrev mor. Det hender selvfølgelig at det er far som har omsorgen og det hender at han stopper samværet med mor, men gjennom de 12,5 årene jeg har jobbet med slike saker så er det suverent flest som opplever spørsmålet slik det er skrevet i overskriften.

Det er nok mange måter å håndtere en slik situasjon, men i noen punkter kan man oppsummere viktige punkter som man bør ta med seg:

  • Dersom det ligger en avtale i bunnen er det avgjørende om avtalen er inngått i domstolene eller utenfor. Dersom avtalen er inngått i domstolene eller at det foreligger en dom i saken, så har den rettskraft og tvangskraft. Det vil si at du kan anvende barneloven § 65 og gå til retten å kreve at mor må betale en tvangsmulkt for hver gang samværsretten ikke blir uført som bestemt. Vurderingen etter § 65 er kun en umulighetsvurdering. Skal ikke gå i dybden på det her, men det er ingen andre krav som må drøftes.
  • Dersom det ikke foreligger en avtale med tvangskraft (det kan også foreligge avtaler med tvangskraft som er inngått utenfor retten, men registrert hos Fylkesmannen, men det er ikke vanlig) foreligger ingen mulighet til utøvelse av tvang. Det vil si at som utgangspunkt er det ingen som vil kunne bistå med å tvangshåndheve avtalen. Ikke politiet, ikke barnevern, ikke familievernkontoret. Ingen.
  • Er samværet stoppet og det ikke er tilstrekkelig god grunn for det (rusmisbruk, vold, overgrepsfare ol) så kan det være greit å vite at ditt eneste effektive verktøy er å bringe saken umiddelbart inn for retten. Du kan også begjære en midlertidig avgjørelse uten at du har meklingsattest. retten vil pålegge deg å ta ut stevning innen en gitt frist og du må derfor bestille time på familievernkontoret for mekling hvis du ikke har gyldig attest (en som ikke er mer enn 6 mnd gammel.)
  • Noen ganger er tiden det viktigste. For de minste barna vil lang tid med opphold kunne bety at man må lage opptrappingsperiode og dermed blir veien tilbake til det som var det normale ofte lengre enn nødvendig.
  • Det kan være at advokatbrev når frem. Noen vil tenke at punktene over er prosessaggressivt, men de fleste vet gjennom kontakt på familievernkontoret, direktekontakt og annet om det er mulig å nå frem med brevskriving. Brevskriving er også sendrektig og risikoen for at veien tilbake til normalen blir lang øker.

Punktene over er myntet mest på saker hvor det ikke er spørsmål om rus osv, men kan også i enkelte slike saker benyttes. Kanskje da med en større ydmykhet i prosessen ved å underlegge seg kontrolltiltak som tilsyn, rustesting osv. Det er ikke nødvendigvis slik at samværsstopp er riktig selv om det har skjedd noe som ikke er bra.

Morspresumpsjonen i barnelovene fra 1954

mockups-new (1038)

Før barneloven av 1981 som fortsatt gjelder i dag, etter en del revisjoner, hadde vi to barneloven.

  1. Lov om barn i ekteskap av 1954
  2. Lov om barn utenfor ekteskap av 1954

Begge lovene hadde presumpsjon om at mor var best skikket til å ha ansvaret for barna. I begge disse lovene ble begrepet «foreldremakta» brukt.


 

I lov om barn i ekteskap § 8 heter det at «Er barnet lite, bør moren i regelen ha foreldremakta, om ikke retten, eller fylkesmannen når foreldrene er enige om å la han ta avgjørelsen, kommer til at det er bedre for barnet å være hos faren.»

Morspresumpsjon


 

I lov om barn utenfor ekteskap heter det i § 3 at «Mora har foreldremakta over barnet.» Om moren dør kan barnevernsnemnda la faren få foreldremakten hvis han ønsker det og nemnden ikke mener det er utilrådelig.»

20160226_140016

 

 

 

Hva skal en stevning inneholde?

mockups-new (1074)

Tvisteloven § 9-2 er hjemmelen for hva en stevning skal inneholde og § 9-3 hva et tilsvar bør inneholde. Merk at stevning er en «skal»-regel, mens tilsvar er en «bør»-regel. Det er likevel slik at i saker etter barneloven så har barneloven en særbestemmelse om hva stevning og tilsvar skal inneholde. Særbestemmelsen i barneloven finner du i barneloven § 58.

Der hvor det er kollisjon mellom reglene i tvisteloven og barneloven går barneloven foran (lex specialis)

 

Barneloven § 58. Stemnemål og tilsvar

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand. Meklingsattest skal leggjast ved. Stemnemålet kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten skal forkynne stemnemålet for saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt det er usemje om, og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde den saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten kan be om nærare utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.

 

 

Tvisteloven § 9-2. Sak reises. Stevningen

(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig etter § 12-1 annet ledd.

(2) Stevningen skal angi
a) domstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger,
c) det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever,
d) den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
e) de bevis som vil bli ført,
f) grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og
g) saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.

(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.

(4) Reises sak for å få overprøvd dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak som retten prøver etter kapittel 36, gjelder § 36-2 første ledd for hvordan sak reises.

 

Tvisteloven § 9-3. Skriftlig tilsvar

(1) Hvis ikke retten bestemmer at tilsvar skal avgis i rettsmøte etter § 9-5, skal saksøkte gi skriftlig tilsvar eller et muntlig tilsvar som retten setter opp skriftlig, jf. § 12-1 annet ledd. Retten skal fastsette en frist, som normalt bør være tre uker, for saksøkte til å inngi eller få satt opp tilsvaret. Retten skal gi nødvendig veiledning om hva tilsvaret må inneholde, og om konsekvensene av at tilsvar ikke avgis innen fristen eller er mangelfullt.

(2) I tilsvaret skal saksøkte opplyse om det framsatte krav godtas eller bestrides, eller om det gjøres gjeldende innsigelser mot at retten behandler saken.

(3) Tilsvaret bør angi
a) saksøktes påstand, som angir det domsresultat saksøkte krever,
b) den faktiske og rettslige begrunnelse for påstanden,
c) de bevis som vil bli ført, og
d) saksøktes syn på den videre behandling av saken.

(4) Saksøktes argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å gi et tilstrekkelig grunnlag for den videre saksforberedelse.

 

 

 

Barnefordeling vs. Foreldrekonflikt

foreldrekonfliktOver en lengre periode har saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar blitt betegnet som barnefordelingsaker. Nytt er at man ønsker å kalle dette for foreldrekonfliktsaker.

Jeg har en viss forståelse for at fordeling av barn ikke er språklig den beste måten å beskrive sakstypen på. Jeg er ikke sikker på at foreldrekonflikt er siste stopp språklig. Foreldre i konflikt kan være mye mer enn bare saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Det er likevel en relativ god avgrensning da «foreldre» plasserer dette å handle om barna. Det er likevel slik at det er en tvist om barna. Å ta ordet barn ut av betegnelsen er like meningsløst som å ta barn ut av «barneloven.» foreldretvistloven? Foreldreloven? Jeg tror fortsatt at med en økende fokus på barnas rettigheter i barnerettsprosessene så bør sakstypen beskrives ved bruk av hovedpersonene. Barnerettskonflikt, barnelovkonflikt, barnetvister…

Fødselsmelding

82

 


 

Det er jordmoren som sender fødselsmelding til folkeregistreringsmyndigheten (Skatteetaten.) Meldingen skal inneholde hvem som er far til barnet eller hvem mor oppgir som barnets far dersom farskap ikke er fastsatt enda. Bestemmelsen finner du i barneloven § 1.

Skatteetaten har laget en oversikt over prosessen fra fødselsmelding til navnevalg (steg for steg)

§ 1.Fødselsmelding.

Når eit barn er født, skal lækjaren eller jordmora gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita. I meldinga skal opplysast kven som er far til barnet i samsvar med § 3 eller § 4, eller kven mora har gjeve opp som far til barnet i tilfelle der farskapen enno ikkje er fastsett. I meldinga skal også opplysast om foreldra lever saman. Meldinga skal dessutan innehalde dei opplysningane som departementet fastset.

Når barnet er født utan at lækjar eller jordmor var til stades, skal mora sjølv gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita innan ein månad. Føder ho barnet medan ho mellombels held til i utlandet, skal ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan ein månad etter at barnet er kome til Noreg.

Fødselsmelding skal også gjevast når barnet er dødfødt.

I tilfelle då farskapen enno ikkje er fastsett eller foreldra ikkje lever saman, skal fødselsmeldinga sendast både til folkeregistermyndigheita og tilskotsfuten.

Egen advokat for barn

mockups-new (944)I saker etter barnevernloven har barn som har fylt 15 år partsstatus. Det hender at nemnda eller tingretten vurderer at barn under 15 år skal få innvilget partsstatus, men det hører til sjeldenheten etter min erfaring. Med status som part følger blant annet rett til å la seg representere av advokat på statens regning.

Generelt i barneretten og barnevernretten ser man en økende tendens til å sette barnet i fokus. Ikke bare at avgjørelser skal rettes etter hva som er barnets beste, men i større grad at barn skal ta del i prosessen. Dette har vi sett gjennom grunnlovens § 104 og nye § 61, første ledd nr. 4 i barneloven. Et spørsmål som bør tas opp med økende fokus på barns rettigheter og rolle er om yngre barn enn 15 år bør ha lovfestet rett til egen advokat og om de bør ha partsstatus.

Det er flere fordeler ved å tildele advokat til barn som er yngre enn 15 år også:

  • Økt sjanse for at barnevernsaker «forlikes» tidlig og sparer barn og foreldre for påkjenning. Ved at en advokat får formidlet barnets ønsker på en ryddigere og bedre måte enn talspersonordningen i dag klarer og mye tidligere i prosessen, så vil nok en del foreldre lettere slå seg til ro med en ordning de er uenige i, men som de forstår at barnet ønsker eller aksepterer.
  • Ved at barn også under 15 år får egen advokat er det grunn til å tro at fokuset på barnet i saken blir større og mer reelt. Barn vil ofte ikke vite sine rettigheter og hvordan hevde disse. Ved hjelp fra en systemkjenner vil barnet få en mer sentral rolle i prosessen.
  • Talspersonordningen fungerer dårlig. Fremmede personer som barnet ikke har tillit til og som refererer saken uten at mulighet for kontroll av om referatet er riktig, er ikke betryggende. En advokat som kommer inn med en gang 4-12-vedtak fattes vil ha større mulighet til å få tillitt hos barnet.

Det kan tenkes en del utfordringer med en slik ordning:

  • En risikerer at foreldre eller andre forsøker å påvirke barnet og advokaten. Eldre barn vil i større grad kunne gjennomføre møter alene og uten ytre påvirkninger.

Hvem bestemmer hvor barnet skal gå på skole?

mockups (593)Det bestemmer den forelder hvor barnet har fast bosted. Dette følger av barneloven § 37:

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.


Hvis foreldrene har delt fast bosted og de ikke er enige vil den av foreldrene hvor barnet er folkeregistrert bestemme skole. Dette selv om § 37 nok må tolkes slik at foreldrene må bli enige. I praksis vil skoledistrikt følge av bostedsadresse i folkeregistret.

Flytting til utlandet med barn

mockups (396)Mange ønsker å flytte til andre land sammen med sitt barn. Dersom foreldrene ikke er sammen lengre og foreldreansvaret er felles så er det bare to mulige fremgangsmåter for å få lov til å gjennomføre en slik flytting. Den første er at den andre med foreldreansvar samtykker. Dette er den mest praktiske og enkleste måten å gjennomføre på. Det følger av barneloven § 40 at et samtykke er nødvendig når foreldreansvaret er felles.

§ 40.Flytting med barne

Har den eine av foreldra foreldreansvaret åleine, kan den andre ikkje setje seg imot at barnet flyttar ut av landet. Dersom foreldra har foreldreansvaret saman, må begge samtykkje til at barnet skal flytte til utlandet.

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu fast saman med, må barnet ikkje flytte ut av landet før saka er avgjort.

Dersom den andre ikke samtykker er eneste mulighet at den som ønsker å flytte får foreldreansvaret alene. Å flytte uten samtykke vil anses som barnebortføring og er ikke tilrådelig under noen omstendighet. Det er ikke mange saker som omhandler foreldreansvaret alene. Å ha del i foreldreansvaret for egne barn er nesten en selvfølge. De aller fleste foreldre har del i foreldreansvaret og vil få beholde dette i en rettsavgjørelse om det ikke er noe alvorlig galt med hvordan forelderen forvalter dette ansvaret. Terskelen er svært høy og det som er helt sikkert er at ønsket om å flytte ut av landet er ikke tilstrekkelig i seg selv. Det må foreligge andre momenter med tyngde.

Rett til å bestemme når barnet er hos den andre forelderen

barnefordelingDet er en grunnleggende tanke at foreldrene forvalter sin egen tid med barna uansett om det er under samvær eller det er der barnet bor fast. Dette er ikke regulert av barneloven, men vil være en selvfølge da innflytelse over den andres tid er umulig å håndheve i detalj. Det vil være lite nyttig å ha en avgjørelse som ikke kan settes tvang bak om nødvendig. Til eksempel når barnet skal legge seg, hva skal barnet spise til middag og når og hvilke leker skal barnet ha.

Det er likevel noen unntak. Den som har fast bosted kan ta de fleste avgjørelser i barnets hverdag. Det fremgår av barneloven § 37.

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Det vil si at bostedsforelderen kan melde på fritidsaktiviteter osv. Det kan gå ut over samværsforelderens tid og man må anta at samværsforelderen i stor utstrekning bør følge opp disse aktivitetene selv om de er bestemt av den andre forelderen. Tanken bør være at aktivitetene er i barnets interesse og da også i begge foreldres interesse å følge opp. Motsatt så kan ikke samværsforelder, uten å konferere med bostedsforelderen, melde barnet på aktiviteter i den andres tid, bestille reiser for barnet i den andres tid osv. barneloven § 37 tillegger alle disse avgjørelser til bostedsforelder.