Samvær mellom søsken etter samlivsbrudd

Har søsken krav på samvær med hverandre etter at foreldrene har gått fra hverandre?

Når det gjelder helsøsken er det ikke et spørsmål om samvær men om samkjøring av bosted og samvær. Noen søsken ønsker å bo sammen og være sammen, men det hender at forholdet mellom søsken ikke er godt og at enkelte barn anser det som en fordel å ikke bo der søskenet bor.

Andre søsken, som halvsøsken, har ingen lovfestet samværsrett. Det blir også her et spørsmål om koordinering av samvær slik at søsken får ha kontakt. Det er ansett som et gode og et pluss i totalvurderingen som skal tas i en sak om bosted og/eller samvær at slik kontakt opprettholdes, men det er ikke en lovfestet rett.

Det kan videre være at det er to særkullsbarn det dreier seg om. Ikke halvsøsken, men tidligere stesøsken. Disse har ingen lovfestet rett til samvær med hverandre og det vil således ikke være grunnlag for en rettsprosess rundt et slikt samvær. Her må det være opp til foreldrene å sørge for kontakt hvis barna ikke er gamle nok til å håndtere dette selv.

Systemforklaring; Barnevernet må lære å kjenne sin plass

barnevernetbarnelovenDet er en økende tendens nå det siste halvåret i 2016 at jeg får henvendelser fra klienter som opplever at barnevernet har gått inn og bestemt hvordan to foreldre skal regulere samværet dem imellom. Mitt svar er alltid at dette er ikke noe barnevernet kan bestemme eller på noen måte gripe inn i. Ja, barnevernet kan gi råd til bostedsforelderen og forsåvidt råd også til samværsforelderen, men det kan også en nabo gjøre. Poenget er at barnevernstjenesten ikke har noen inngrepskompetanse etter barneloven.

For å gjøre det enda tydeligere. Barnevernet har sin rolle i forholdet mellom bostedsforelderen og det offentlige (ved barnevernet/kommunen), mens bare bostedsforelder og tingretten kan regulere forholdet mellom to foreldre når det gjelder deres barn. Barnevernet (heller ikke familievernet, forliksrådet eller konfliktrådet) kan bestemme noe som helst om hva slags samvær det skal være mellom et barn og en forelder.

Altså, hvis barnevernet mener det ikke bør være slikt samvær som det er i dag, så kan de bare henstille bostedsforelder til å gjøre noe med dette. Mener barnevernet at det å tillatte samværet slik det er utgjør omsorgssvikt så kan de gjøre noe overfor bostedsforelder, men ikke overfor samværsforelder. Igjen, barnevernet har utelukkende inngrepskompetanse overfor bostedsforelder. Selv overfor bostedsforelder er kompetansen å sette i gang et apparat hvor fylkesnemnda og etter det, tingretten, har makten til å avgjøre saken. Så, det man ender opp med er at i ytterste konsekvens er det utelukkende domstolene som kan bestemme både etter barneloven og etter barnevernloven.

Det jeg ser i mange av mine saker er uttalelser som «jeg får ikke samvær og mor sier at det har barnevernet bestemt.» Det er ikke mulig. Det er mor som har bestemt det enten med støtte fra barnevernet eller med press fra barnevernet. Men, det er fortsatt mor som har bestemt dette og som har rettslig hjemmel (om enn noe tvilsom hjemmel ettersom § 43, 1. ledd, siste setning sier at RETTEN kan bestemme at det ikke skal være samvær) for å bestemme dette.

Det fremstår for meg som om at barnevernet mange steder har fått en oppfatning av at de har en samfunnsrolle som er betydelig mer omfattende enn de egentlig har. Er bostedsforelderen god nok så skal det offentlige gi velmenende råd og der slutter det. Barnevernet må bli flinkere til å kjenne sin egen plass, men også opplyse forelder om begrensningen i egen kompetanse slik at vanlige foreldre ikke går rundt og er unødvendig redd for at de skal trå feil.

Trenger vi egentlig sakkyndig bistand i saksforberedende møter?

sakkyndigpsykolog

I nr.1 i første ledd i § 61 i barneloven står det

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Hovedregelen i § 61 er at man skal innkalle til ett eller flere saksforberedende møter. Hovedregelen i lovbestemmelsen er ikke at det skal oppnevnes sakkyndig. Dette er noe retten kan gjøre.  Retten velger likevel i 99% av sakene å oppnevne sakkyndig i disse møtene. Hvorfor? I svært mange av disse sakene er det ren juridisk avgjørelse som skal tas eller det er psykologfaglige problemstillinger. Hvorfor kaster det offentlige bort så enormt mye penger på å oppnevne sakkyndige i sammenhenger hvor dette er fullstendig unødvendig? De fleste dommerne med en del erfaring (og det er de som bør ha sakene etter barneloven, ikke dommerfullmektiger) har bedre forutsetning for å mekle mellom partene enn det sakkyndige har. Dommerne kan jussen som regulerer konflikten og har ofte mye mer pondus mht å realitetsorientere parter. I de ikke helt små domstolene er det tilstrekkelig dommerbemanning til at habilitetsspørsmål ikke skal bli et problem.

Jeg tror at domstolene vil våkne opp på et tidspunkt å finne ut at det er overforbruk av sakkyndige i de saksforberedende møtene. I mange tilfeller er de ikke satt inn i saken på forhånd, de kan ikke bidra og de har ikke alltid personlige evner til å mekle mellom partene. Jeg vil tro at i halvparten av sakene jeg har burde det vært bare dommer tilstede i det saksforberedende møtet og dersom det viser seg at det skal gjøres sakkyndig arbeid så bør dette skje etter nr. 3. Da vil det ikke være habilitetsproblemer ved oppnevning av sakkyndige knyttet til arbeid etter nr 1 og man får utredet det psykologfaglige hvis nødvendig. Psykologen skal ikke overta for dommeren og være den som avgjør saken. Vi må tilbake til at dommeren tar avgjørelsene etter barneloven og psykologfaglig bistand hentes inn der det er åpenbart at det er psykologfaglige problemstillinger.

Jeg har opplevd domstoler som oppnevner etter nr 3 som hovedregel fordi det er lettere slik. Det er slik vi alltid gjør det er svaret. Mistanken min er at det er latskap. Gi meg en rapport så jeg kan skrive en dom eller da har vi et innpass inn i hjemmene som vi ikke tror partene klarer gjennom bevisføringen.

 

Mor eller far nekter å levere barna tilbake etter feriesamvær – hva gjør jeg?

samværssabotasjeMange opplever i disse dager at samværsforelderen ikke kommer tilbake med barna etter endt feriesamvær eller truer med ikke å komme tilbake med barna av diverse grunner. Noen oppgir at barna ikke vil hjem og noen drar opp andre forhold for å begrunne hvorfor barna ikke kommer til å bli levert til rett tid.

Spørmålet mange har er hva kan jeg gjøre når en slik situasjon oppstår.

Verktøyene som er tilgjengelig varierer etter om det foreligger en avtale med eller uten tvangskraft. Avtaler kan ha tvangskraft dersom de er inngått i retten eller de er gitt tvangskraft etter avtale av fylkesmannen. Dommer som er rettskraftige har også tvangskraft. Midlertidige avgjørelser har tvangskraft fra de er avsagt.

Hvis man har tvangsgrunnlag kan man sende en begjæring om bruk av tvang til tingretten og ved medhold få hjelp av politiet til å tvangshente barna tilbake. I praksis i samarbeid ofte med barneverntjenesten og ikke så dramatisk som det høres ut som. De fleste velger å levere barna tilbake når en slik tvangskjennelse foreligger.

Har man avtalt samværet utenfor retten og ikke skaffet tvangskraft til avtalen er man rimelig maktesløs med en gang. Man kan gå til retten. man kan kreve midlertidig avgjørelse og selvtekten kan få følger for samværet fremover etter en rettslig behandling.

Skjer denne typen selvtekt er det viktig å handle med en gang. Jeg har opplevd flere ganger at manglende handleevne har gjort at konsekvensene for den som har handlet i strid med avtale slipper unna uten alvorlige konsekvenser.

 

Det er ingen ny barnelov

nybarnelov

Jeg får ofte spørsmål om hva den nye barneloven sier. Har det blitt sånn at det er et utgangspunkt om delt bosted når vi går ifra hverandre?

Det er ingen ny barnelov og den siste oppdateringen av barneloven av 1981 kom 01.01.2014 hvor flere ting ble endret eller innført, slik som at staten dekker kostnaden for sakkyndig utredning, at det er 6 ukers varslingsfrist ved flytting, en utvidelse av «vanlig samvær», lovfestet opphevelse av taushetsplikten til barnevernet og flere endringer i § 61.

Bakgrunnen for manges tanker om at det har skjedd store endringer er forslaget fra Solveig Horne i fjor om at det skulle være et utgangspunkt om delt fast bosted ved samlivsbrudd (andre endringer ble også foreslått.) Noen slik endring er ikke innført.

Forslaget har vært på høring og du kan lese mer her:

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing—likestilt-foreldreskap/id2424896/

Ingenting tyder på at en slik regel vil bli innført. Du kan lese advokatforeningens høringssvar her:

https://www.regjeringen.no/contentassets/4023365c718a47ceb2d1bed5708b3dc3/advokatforeningen.pdf

 

Tingretten nekter å oppnevne sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

barnefordelingsadvokat

I barneloven § 61, første ledd nr. 3 heter det etter lovendringen 01.01.2014 at:

Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.

Ordlyden er i dag mer formanende mot tingretten da det i første setning sies klart at der det trengs bør retten oppnevne sakkyndig for å uttale seg. Bestemmelsen tar videre i dag inn eksempler på problemstillinger som vanligvis vil være en pådriver for en slik oppnevning. Det er en noe merkelig oppbygging av bestemmelsen når det i første setning brukes «bør» når det trengs og det i andre setning sies det at i disse (alvorlige) tilfellene «kan» retten oppnevne en sakkyndig. God systematikk tilsier at rekkefølgen av disse to burde endres. Altså at retten kan oppnevne der det trengs, men i de gitte tilfellene av alvorlige problemstillinger bør retten gjøre det. Dette ville gitt en bedre og mer logisk systematikk. Ved neste revisjon bør dette endres.

Dersom retten kommer til at det ikke skal oppnevnes sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 3 kan denne avgjørelsen påankes. Dette følger direkte av barneloven § 62 hvor det heter:

§ 62. Anke over avgjerder under saksførebuinga

Rettens val av tiltak etter § 61 første stykket kan ikkje ankast. Unntak gjeld for avgjerd om å nekte å oppnemne sakkunnig etter § 61 første stykket nr. 3 og avgjerd om å nekte å innhente fråsegner som nemnd i § 61 første stykket nr. 6.

Her fremgår det at bare nr. 3 og nr. 6 tiltakene i § 61 kan ankes over til lagmannsretten.

Hadde «bør» og «kan» endret rekkefølge slik jeg angir ville nok dette medført bedre retningslinjer for tingrettene.

Mor har stoppet samværet – hva gjør jeg?

samværsnekt

Ja, jeg skrev mor. Det hender selvfølgelig at det er far som har omsorgen og det hender at han stopper samværet med mor, men gjennom de 12,5 årene jeg har jobbet med slike saker så er det suverent flest som opplever spørsmålet slik det er skrevet i overskriften.

Det er nok mange måter å håndtere en slik situasjon, men i noen punkter kan man oppsummere viktige punkter som man bør ta med seg:

  • Dersom det ligger en avtale i bunnen er det avgjørende om avtalen er inngått i domstolene eller utenfor. Dersom avtalen er inngått i domstolene eller at det foreligger en dom i saken, så har den rettskraft og tvangskraft. Det vil si at du kan anvende barneloven § 65 og gå til retten å kreve at mor må betale en tvangsmulkt for hver gang samværsretten ikke blir uført som bestemt. Vurderingen etter § 65 er kun en umulighetsvurdering. Skal ikke gå i dybden på det her, men det er ingen andre krav som må drøftes.
  • Dersom det ikke foreligger en avtale med tvangskraft (det kan også foreligge avtaler med tvangskraft som er inngått utenfor retten, men registrert hos Fylkesmannen, men det er ikke vanlig) foreligger ingen mulighet til utøvelse av tvang. Det vil si at som utgangspunkt er det ingen som vil kunne bistå med å tvangshåndheve avtalen. Ikke politiet, ikke barnevern, ikke familievernkontoret. Ingen.
  • Er samværet stoppet og det ikke er tilstrekkelig god grunn for det (rusmisbruk, vold, overgrepsfare ol) så kan det være greit å vite at ditt eneste effektive verktøy er å bringe saken umiddelbart inn for retten. Du kan også begjære en midlertidig avgjørelse uten at du har meklingsattest. retten vil pålegge deg å ta ut stevning innen en gitt frist og du må derfor bestille time på familievernkontoret for mekling hvis du ikke har gyldig attest (en som ikke er mer enn 6 mnd gammel.)
  • Noen ganger er tiden det viktigste. For de minste barna vil lang tid med opphold kunne bety at man må lage opptrappingsperiode og dermed blir veien tilbake til det som var det normale ofte lengre enn nødvendig.
  • Det kan være at advokatbrev når frem. Noen vil tenke at punktene over er prosessaggressivt, men de fleste vet gjennom kontakt på familievernkontoret, direktekontakt og annet om det er mulig å nå frem med brevskriving. Brevskriving er også sendrektig og risikoen for at veien tilbake til normalen blir lang øker.

Punktene over er myntet mest på saker hvor det ikke er spørsmål om rus osv, men kan også i enkelte slike saker benyttes. Kanskje da med en større ydmykhet i prosessen ved å underlegge seg kontrolltiltak som tilsyn, rustesting osv. Det er ikke nødvendigvis slik at samværsstopp er riktig selv om det har skjedd noe som ikke er bra.

Morspresumpsjonen i barnelovene fra 1954

mockups-new (1038)

Før barneloven av 1981 som fortsatt gjelder i dag, etter en del revisjoner, hadde vi to barneloven.

  1. Lov om barn i ekteskap av 1954
  2. Lov om barn utenfor ekteskap av 1954

Begge lovene hadde presumpsjon om at mor var best skikket til å ha ansvaret for barna. I begge disse lovene ble begrepet «foreldremakta» brukt.


 

I lov om barn i ekteskap § 8 heter det at «Er barnet lite, bør moren i regelen ha foreldremakta, om ikke retten, eller fylkesmannen når foreldrene er enige om å la han ta avgjørelsen, kommer til at det er bedre for barnet å være hos faren.»

Morspresumpsjon


 

I lov om barn utenfor ekteskap heter det i § 3 at «Mora har foreldremakta over barnet.» Om moren dør kan barnevernsnemnda la faren få foreldremakten hvis han ønsker det og nemnden ikke mener det er utilrådelig.»

20160226_140016

 

 

 

Hva skal en stevning inneholde?

mockups-new (1074)

Tvisteloven § 9-2 er hjemmelen for hva en stevning skal inneholde og § 9-3 hva et tilsvar bør inneholde. Merk at stevning er en «skal»-regel, mens tilsvar er en «bør»-regel. Det er likevel slik at i saker etter barneloven så har barneloven en særbestemmelse om hva stevning og tilsvar skal inneholde. Særbestemmelsen i barneloven finner du i barneloven § 58.

Der hvor det er kollisjon mellom reglene i tvisteloven og barneloven går barneloven foran (lex specialis)

 

Barneloven § 58. Stemnemål og tilsvar

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand. Meklingsattest skal leggjast ved. Stemnemålet kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten skal forkynne stemnemålet for saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt det er usemje om, og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde den saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten kan be om nærare utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.

 

 

Tvisteloven § 9-2. Sak reises. Stevningen

(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig etter § 12-1 annet ledd.

(2) Stevningen skal angi
a) domstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger,
c) det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever,
d) den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
e) de bevis som vil bli ført,
f) grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og
g) saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.

(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.

(4) Reises sak for å få overprøvd dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak som retten prøver etter kapittel 36, gjelder § 36-2 første ledd for hvordan sak reises.

 

Tvisteloven § 9-3. Skriftlig tilsvar

(1) Hvis ikke retten bestemmer at tilsvar skal avgis i rettsmøte etter § 9-5, skal saksøkte gi skriftlig tilsvar eller et muntlig tilsvar som retten setter opp skriftlig, jf. § 12-1 annet ledd. Retten skal fastsette en frist, som normalt bør være tre uker, for saksøkte til å inngi eller få satt opp tilsvaret. Retten skal gi nødvendig veiledning om hva tilsvaret må inneholde, og om konsekvensene av at tilsvar ikke avgis innen fristen eller er mangelfullt.

(2) I tilsvaret skal saksøkte opplyse om det framsatte krav godtas eller bestrides, eller om det gjøres gjeldende innsigelser mot at retten behandler saken.

(3) Tilsvaret bør angi
a) saksøktes påstand, som angir det domsresultat saksøkte krever,
b) den faktiske og rettslige begrunnelse for påstanden,
c) de bevis som vil bli ført, og
d) saksøktes syn på den videre behandling av saken.

(4) Saksøktes argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å gi et tilstrekkelig grunnlag for den videre saksforberedelse.

 

 

 

Barnefordeling vs. Foreldrekonflikt

foreldrekonfliktOver en lengre periode har saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar blitt betegnet som barnefordelingsaker. Nytt er at man ønsker å kalle dette for foreldrekonfliktsaker.

Jeg har en viss forståelse for at fordeling av barn ikke er språklig den beste måten å beskrive sakstypen på. Jeg er ikke sikker på at foreldrekonflikt er siste stopp språklig. Foreldre i konflikt kan være mye mer enn bare saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Det er likevel en relativ god avgrensning da «foreldre» plasserer dette å handle om barna. Det er likevel slik at det er en tvist om barna. Å ta ordet barn ut av betegnelsen er like meningsløst som å ta barn ut av «barneloven.» foreldretvistloven? Foreldreloven? Jeg tror fortsatt at med en økende fokus på barnas rettigheter i barnerettsprosessene så bør sakstypen beskrives ved bruk av hovedpersonene. Barnerettskonflikt, barnelovkonflikt, barnetvister…