Påstanden styrer hva tingretten kan bestemme

Saker etter barneloven om fast bosted, samvær og foreldreansvar er delvis indispositive. Det vil si at de delvis er underlagt fri rådighet og delvis ikke. Det vil si at tema som ikke er brakt inn gjennom stevning, tilsvar eller prosesskriv og da tatt med som en påstand, ikke kan behandles av tingretten.

For eksempel kan ikke tingretten ta stilling til foreldreansvaret dersom partene har stevnet en sak om samvær og bare det.

Foreldrefiendtlighet

Det er et økende antall saker jeg er kjent med hvor situasjonen er at barnet ikke vil til den ene forelderen og hvor også dette blir resultatet. En slik situasjon er vanskelig for partene involvert, men det er også vanskelig å angripe som advokat. Selv har jeg opplevd mange forskjellige resultater i slike saker.

Ett utfall er at partene blir enige om at det ikke skal fastsettes noe samvær, men at det skal jobbes gjennom andre kanaler for å løsne opp i uviljen og få samværet igang igjen.

Ett annet utfall er at det fastsettes et samvær som man vet med stor grad av sikkerhet ikke vil bli fulgt opp i starten, men som vil fungere som en slags forpliktelse for partene til å jobbe med å gjennomføre det som er avtalt på en myk måte uten tvang. På samme måte som lovverket kan ha intetsigende bestemmelser om gode hensikter, så kan også en avtale mellom partene ha det.

Andre ganger er utfallet at dette er ikke noe barnet selv skal bestemme og det blir satt et samvær og forventet at bostedsforelderen overtaler barnet til å dra på samvær. Foreldrene har etter loven en lojalitetsplikt som vil si at foreldrene skal tilkynne og stimulere positivt til at samværsavtaler skal la seg gjennomføre. Det er selvfølgelig unntak i saker hvor barn utsettes for fare eller at samvær på andre måter utgjør en risiko for barnet.

Ressurser:


Like saker behandles ulikt

Barneretten er spesiell på mange måter. Den er spesiell da hensynet til barna, altså det tema det strides om, er et eget hensyn. Det er få andre rettsområder hvor man skal ta «hensyn» utover de rettsregler man har. I tillegg er barneretten et rettsområde som tillater en ekstremt mengde skjønn. Man kan i mange saker bygge hele saken på dommerens skjønn. En dommer vil nesten alltid forankre skjønnet sitt i generelt aksepterte prinsipper, men vektleggingen av prinsippene er fri og det er uforutsigbart hva man møter til enhver tid i retten. Noen ganger kan man være så heldig at man blir kjent med en dommers generelle oppfatning og kan navigere etter det, men møter man nye dommere eller sakkyndige så kan man ikke forberede klienten sin på hva som møter dem. I mange tilfeller må jeg bare si til klienten at det blir som regel mulighet til pauser under vies så får vi diskutere det som skjer da.

Så hvorfor skrive et innlegg om dette? Jo, jeg opplever i større og større grad med mer og mer erfaring og flere og flere saker at like saker behandles forskjellig. Jeg er klar over at det ikke er prejudikatsvirkninger i barneretten, men for samme tingrette med forskjellig dommer og sakkyndig så vil ofte like bekymringer, f.eks. fars alkoholkonsum, i det ene tilfellet uforståelig feies bort som et ikke-problem uten nærmere undersøkelse og bare basert på noen enkle svar fra far, mens i en annen sak så settes det i sving testing, tilsyn og en forsiktig fremgangsmåte som varer 1 år med tre saksforberedende møter. Forskjeller mellom sakene vil det alltid være. Det kan selvfølgelig være mer å bygge på i historikken i den ene saken. Det kan være at kildene er mer troverdige i den ene saken, men i noen av tilfellene er det ikke slik. Sakene er på alle viktige områder lik, men de behandles forskjellig og med svart forskjellige utfall.

Det er ikke noe likhetsprinsipp i saker etter barneloven. Det kan ikke være det fordi at det er for mange ting i en skjønnsmessig helhetsvurdering som kan spille inn. Likevel burde tingrettene innad i større grad konferere med hverandre slik at rettsbrukerne kan oppleve et minimum av samkjørte holdninger og prosesser i like saker. Kanskje er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor dommere i noen land er politisk valgt.

Familievernkontoret som vitne

Mange ønsker å føre mekleren på familievernkontoret som vitne, men hvor enkelt er det egentlig å få dem til å stille opp som vitne i en sak for domstolene?

Det følger av tvisteloven § 22-3 at «Det kan ikke føres bevis når dette vil krenke lovbestemt taushetsplikt for den som har opplysningene som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune, familievernkontor…»

Det følger videre av familievernkontorloven § 5 at «Enhver som utfører arbeid eller tjeneste for et familievernkontor har taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 og 23 med mindre noe annet fremgår av loven her.»

Det er altså som utgangspunkt bevisforbud for de som har meklet mellom foreldre på familievernkontoret.

Videre følger det i tvl. § 22-3 andre ledd at «Departementet kan samtykke i at beviset føres. Samtykke kan bare nektes når bevisføring kan utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold.» og til slutt av bestemmelsens 3. ledd at: «Etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning kan retten ved kjennelse bestemme at beviset skal føres selv om samtykke er nektet, eller at beviset ikke skal mottas selv om departementet har samtykket. Departementet skal få redegjøre for sitt standpunkt før retten treffer avgjørelse. Redegjørelsen meddeles partene.»

Det vil altså si at både departementet og evt. retten kan oppheve denne taushetsplikten under visse vilkår.

Det er min opplevelse at familievernkontoransatte ikke ønsker å vitne og raskt gjemmer seg bak at de har taushetsplikt og skal være nøytrale, også for fremtidige meklinger skulle det bli behov for det. Det er nok mange gode grunner for en slik holdning, men sannsynligvis er ikke terskelen så høy dersom man går inn for å få vitnemålet frem. Spesielt dersom opplysningene antas viktige for å komme frem til det resultatet som er best for barnet.


Har du behov for hjelp i din sak om fast bosted, samvær eller foreldreansvar? Ta kontakt for gratis vurdering av din sak her: SKJEMA FOR GRATIS VURDERING

Kan jeg bryte avtalen?

Jeg får ofte spørsmål om hva en forelder skal gjøre i situasjoner som hvor de er bekymret for barnet når barnet er hos den andre forelderen, men de føler seg tvunget til å levere da de har en avtale. Så hva gjør man? Svaret er at det må du selv vurdere. Alle avtaler kan brytes. Alle rettsforlik og dommer kan brytes. Det egentlige spørsmålet er alltid hva som er konsekvensen dersom en avtale eller dom brytes.

  • Dommer og rettsforlik som er rettskraftig er tvangskraftige. Midlertidige avgjørelser er tvangskraftige. Det samme er avtaler registrert hos fylkesmannen etter bl. § 55. Når en avtale er eller avgjørelse er tvangskraftig kan tvangsreglene i barneloven § 65 anvendes. Utfallet beror på en vurdering av «umulighetskriteriet» og det medfører ingen automatisk konsekvens at slike avtaler brytes. Det er den som mener det er ugreit som må sende en begjæring til tingretten om bruk av tvang.
  • Avtaler som ikke har tvangskraft kan ikke settes makt bak med bruk av verktøyene i bl. § 65. Det er likevel naturlig at man vurderer grundig om man har en holdbar grunn til å holde barnet tilbake. Konsekvensene kan komme ved at den andre holder barnet tilbake (her er man ikke helt maktesløs da det kan falle inn under straffelovens bestemmelser om å unndra barnet sin omsorgsbase) og det kan få konsekvenser i en rettssak at man med for dårlig grunnlag tok et slikt valg. Viser man at man har forvaltet fast bosted og de rettigheter det gir på en for dårlig måte så vil det i en samlet vurdering kunne føre til at bosted blir gitt den andre i en rettssak. Gå derfor nøye igjennom situasjonen og kanskje diskuter den med andre. Er frykten rasjonell? Har jeg bevismessing dekning for mine påstander? Tar barnet skade av situasjonen? Hvis det er barnet som nekter, kan det være farget av mine egne meninger eller er det barnets opplevelse. Her er det mange spørsmål som kan være naturlig å stille seg selv.

Hva kan du forvente av retten i saker etter barneloven?

Svaret er at ingen vet og at det kommer an på hvilken domstol du er i, hvilken dommer du får, hvilket humør dommeren er i, forbindelsene mellom dommer, sakkyndig og advokater med mer. Jeg ha nå hatt mange hundre saker etter barneloven for domstolene fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord og alt imellom. Jeg har skrevet en del tidligere om at slike møter foregår svært ulikt rundt om i landet. Noen av tingene som varierer i saksforberedende møter er:

  • Om advokatene skal holde innledningsforedrag
  • Om advokatene tillates å stille spørsmål til partene
  • Om advokatene tillates å stille spørsmål bare til sin egen part.
  • Om det er separate meklingen eller om alle alltid er i samme rom. Da også hva som er dommerens rolle i disse møtene.
  • Om man bruker møterom med kaffeservering og dempet stemning eller om man bruker rettssaler med polarisert stemning.
  • Om sakkyndige byttes ut ved overgang mellom meklerrolle og utrederrolle. Noen domstoler gjør det automatisk og andre gjør det man selvfølgelig ikke burde gjøre; å spørre partene foran sakkyndige om de har noe imot at samme sakkyndige brukes i utredningen.

Det finnes en nasjonal veileder, men mitt klare inntrykk er at et flertall av dommere ikke har satt seg inn i denne.

Det er mange flere variasjoner, men dette er noen. Det som derimot også har blitt opplevd er at man kommer i møtet, man har en sak man vet i mange andre domstoler (og hos andre dommere i samme domstol) ville blitt behandlet forsiktig, grundig og med utredning grunnet påstandene i saken, i denne sak plutselig bare får beskjed når sakkyndige setter i gang sitt meglingsarbeid at hun hadde blitt instruert om at det ikke ville bli noen hovedforhandling i saken og at partene bare hadde med å gå inn i et forlik og forliket skulle være vanlig samvær for den ene parten. Det var aldri reelle forhandlinger og dommeren hadde selvfølgelig brutt etiske prinsipper ved å legge klare føringer på resultatet allerede fra start. Dommeren ble ikke rapportert selv om dommeren burde blitt rapportert. Det skal også dommere være klar over at mange parter og advokater nødig vil gjøre dette i frykt for at det får betydning i slike saker der dommerens skjønn er det eneste man egentlig bygger på.

Heldigvis er det mange svært gode prosesser og dommere som kan sakstypen godt og som lager en forlikstemning i de saksforberedende møtene og som får til å forsone partene mer enn de polariserer dem.

Tilbakemelding til barn som har blitt hørt

 

Barn som har blitt hørt i forbindelse med en sak etter barneloven har krav på en tilbakemelding på hvordan deres uttalelser har blitt tatt hensyn til. Dette fremgår av barneloven § 61, første ledd, nr. 4 tredje setning

I barneloven § 61, første ledd, nr. 4 fremkommer det i tredje setning

Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.

Min erfaringer er at en del domstoler fortsatt slurver med dette og «glemmer» å ta tak i denne delen av prosessen. Noen domstoler er flinke og gir sakkyndige som har snakket med barna oppgaven å fortelle barna dette, mens jeg har opplevd noen domstoler si til foreldrene at de får fortelle barna dette i fellesskap og dermed er tilbakemelding gitt. Etter min mening vil ikke oppgaven kunne delegeres til foreldrene da disse ikke representerer beslutningstaker og det er stor fare for at tilbakemeldingen blir dårlig tilpasset eller farget av følelser fra den som er minst fornøyd eller forsåvidt også den som er mest fornøyd med utfallet.

 

I forarbeidene (Prop.85 L 2012-2013) fremgår det:

Forslaget om en ny bestemmelse hvor beslutningstakeren (dommeren) får ansvar for at barnet blir orientert om utfallet av saken og forklart hvordan barnets ønske/mening er tatt hensyn til, er fremmet for å bringe norsk rett bedre i samsvar med barnekonvensjonen. I de generelle kommentarer til artikkel 12 uttrykker FNs barnekomité seg slik:

«Siden barnet har rett til å kreve at hans eller hennes synspunkter blir tillagt behørig vekt, skal beslutningstakeren orientere barnet om utfallet av prosessen, og forklare hvordan hans/hennes synspunkter er blitt tatt hensyn til. Tilbakemeldingen er en garanti for at barnets synspunkter ikke bare blir hørt som en formalitet, men også tatt alvorlig. Informasjonen kan gi barnet grunnlag for å insistere, samtykke eller legge fram et nytt forslag, eller den kan motivere barnet til å fremme en anke eller en klage, dersom det dreier seg om en rettslig eller administrativ prosedyre.»​7

Departementet kan ikke se at hensynene Borgarting lagmannsrett viser til, se kapittel 6.2.3, skal stå i veien for barnas mulighet for å få tilbakemelding om resultatet fra dommeren selv eller den vedkommende peker ut. Dommeren vil ha mulighet til å la seg bistå ved orienteringen av en sakkyndig eller annen særlig egnet person. Dommeren kan også peke ut noen som skal orientere barnet og gi føringer om hvordan det skal skje. Dersom en sakkyndig tidligere har snakket med barnet, vil det ofte være den foretrukne løsningen at den samme personen orienterer barnet. I de tilfeller der det er oppnevnt en advokat eller en annen representant for barnet, kan det være mest hensiktsmessig at denne gir orienteringen. Det er sentralt at tilbakemeldingen tilpasses barnets alder og modenhet.

Departementet foreslår at tilbakemeldingsplikten plasseres i barneloven § 61 første ledd nr. 4.

Det beste for barnet

Det er lovfestet i barneloven at avgjørelser etter loven skal være til barnets beste. Dette er en overordnet norm som er tatt inn som første bestemmelse under saksbehandlingsreglene i barneloven for å vise vei.

 

Barneloven § 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

 

I forarbeidene til barneloven § 48 (ot.prp.nr29 (2002-2003) heter det:

«Ordlyden omfatter også «handsaminga» av barnefordelingssakene. Dette er for å presisere at barnets beste også skal legges til grunn for saksbehandlingen, og ikke bare ved avgjørelsen av de materielle spørsmål. Således skal det eksempelvis ved valget mellom de ulike virkemidler etter § 61 første ledd tas hensyn til hva som kan lede til løsninger som er de beste for barnet.

Inn under hensynet til barnets beste ligger også at behandlingen av saken skal skje så raskt som mulig. Det innebærer at det vil være i strid med bestemmelsen dersom sakens aktører bruker unødig lang tid i forbindelse med behandlingen av saken, jf bl.a kap. 4.3 og 4.5.

Bestemmelsen gjelder for alle som arbeider med eller har oppdrag i forbindelse med en barnefordelingssak, dvs. både dommere, advokater, sakkyndige og meklere.»

Forpliktelsene om å ha det beste for barna som et ledende hensyn er også konvensjonsbasert og forplikter mange land. I FNs barnekonvensjon  av 20.11.1989 ratifisert av Norge 08.01.1991 heter det:

Artikkel 3

  1. Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige
    eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter
    eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende
    hensyn.
  2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som
    er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene
    og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner
    som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe
    alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.
  3. Partene skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret
    for barns omsorg eller beskyttelse, retter seg etter de standarder
    som er fastsatt av de kompetente myndigheter, særlig med hensyn til
    sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert
    tilsyn.

Hva kan retten bestemme

Når partene bringer inn sine krav gjennom stevning og tilsvar danner disse og senere prosesskriv rammen for hva retten kan ta stilling til. Det er også slik at påstandene kan endres under hovedforhandlingen (kan få betydning for saksomkostningene.)

Det følger av tvisteloven § 11-2 at retten barre kan ta stilling til de kravene som er reist i saken og ikke komme til et resultat som er utenfor de rammer som følger av partenes påstander.

 

Tvisteloven § 11-2. Rettens forhold til partenes prosesshandlinger

(1) Retten kan bare avgjøre de krav som er reist i saken. Avgjørelsen må ligge innenfor rammen av de påstander partene har nedlagt, og retten kan bare bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt. Påstandsgrunnlagene er de rettsstiftende faktiske forhold en part bygger sin påstand på.

(2) Partene har hovedansvaret for å sørge for bevisføring. Retten kan sørge for bevisføring hvis ikke partene motsetter seg dette. Retten er ikke bundet av partenes argumentasjon om bevisspørsmål.

 

Det er likevel unntak fra denne regelen i flere spesiallover som f.eks barneloven og barnevernloven. Disse sakene er indispositive helt eller delvis. Det vil si at retten skal komme til det resultatet i begge disse sakstypene som er best for barnet/barna uavhengig av hva partene har påstått. Til eksempel kan En part mene samvær hver annen helg er til det beste og den andre part mene at en helg i måneden er riktig. Retten står da fritt til f.eks komme til at hver tredje helg blir riktig. Barnevernsakene er helt ut indispositive. Saker etter barneloven er derimot delvis indispositive. Det vil si at dersom partene har brakt inn samværsspørsmålet så kan ikke retten i sin slutning ta med foreldreansvar eller fast bosted. De må forholde seg til de tvistetema som er brakt på banen, men innen disse rammer står de fritt.