Kan en som er dømt til å betale saksomkostningene gå til ny sak om det samme uten å ha betalt?

I utgangspunktet ja.

Tvisteloven har bare regler for sikkerhetsstillelse for saksøkere som ikke bor i Norge eller i EØS-stater. Da i tvisteloven § 20-11.

I forarbeidende om generell sikkerhetsstillese heter det (Innst. O. nr. 110 2004-2005):

 Sikkerhetsstillelse

Komiteen er enig med departementet i at det ikke er hensiktsmessig å innta en generell regel om sikkerhetsstillelse i tvisteloven. Årsaken til dette er at en regel av denne type vil kunne utgjøre en slik hindring for å reise sak at det vil kunne være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Det at en person ikke har betalt idømte omkostninger for en sak gjør dermed ikke at han ikke på nytt kan gå til ny sak. I de fleste tilfeller er det slik at dersom en sak er avgjort så kan man ikke gå til ny sak uansett om det samme, mens man i saker etter barneloven og noen saker etter barnevernloven kan gå til sak om det samme temaet opptil flere ganger.

Etter min mening er det viktig at det blir vurdert innført en særregel i § 64 hvor endringssaker er regulert at tidligere idømte saksomkostninger må være betalt før ny sak kan reises. Dette har mange gode hensikter for seg da det vil hindre sjikanøs saksanleggelse. Spesielt viktig er det dersom en person med fri rettshjelp anlegger sak gang på gang og da påfører en motpart store omkostninger som ikke blir dekket inn hvis saksøker blir idømt å dekke sakskostnadene til saksøkte. Man risikerer her en situasjon hvor en person uten noe å ta utlegg i eller annen økonomisk evne kan påføre en bedre bemidlet motpart store økonomiske skader gang på gang uten konsekvenser.

Sakkyndiges rolle

Det er domstolen ved dommeren som skal avgjøre saken etter barneloven. Avgjørelser etter barneloven om fast bosted og samvær bygger på en helhetsvurdering hvor flere momenter veies opp mot hverandre. Dette kan være momenter som åpenbart er psykologfaglig slik som omsorgsevne, men det er også status qou, nettverk, samarbeid osv som har et betydelig mindre tilsnitt av psykologfaglige problemstillinger. Den sakkyndige psykologen skal derfor ikke anbefale hvor et barn skal bo. Psykologen er ikke kvalifisert til å veie de momentene Høyesterett har utvikling, vekte forarbeid mot rettspraksis og teori. Mandatet til sakkyndige burde alltid tydeliggjøre at det er dommeren som skal ta avgjørelsen og at det er konkrete psykologfaglige spørsmål som skal utredes.

Dessverre ser en fortsatt at noen psykologer påtar seg dommerrollen og konkluderer med hvor de mener barnet skal bo. Det gjør forlikforsøk håpløst og hindrer en god prosess forut for hovedforhandlingen. Spesielt uerfarne dommere og dommerfullmektiger (ja, noen tingretter i landet bruker nå dommerfullmektiger i saker etter barneloven) har vansker med å utøve eget skjønn i strid med sakkyndiges anbefaling.

Det forundrer meg at det enda ikke er en kommisjon som skal kvalitetssikre rapporter i saker etter barneloven slik det er etter barnevernloven.

Nytt i barneloven våren 2018

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Endringer i barnelova og straffeloven mv. (bedre rettsvern for barn mot vold og overgrep) (Innst. 150 L (2017-2018) ) inneholder flere endringer i barneloven som nå er vedtatt, men ikke enda trådd i kraft.

Kort fortalt:

  • Det innføres unntak fra mekling ved sak om foreldreansvar mv. etter voldsdom mot den andre forelder.
  • Lovbestemmelse om at retten ikke kan bestemme at det skal være samvær dersom forelderen er ilagt kontaktforbud overfor barnet. Unntak dersom kontaktforbudet tar høyde for samvær
  • Det innføres en mulighet til å reise sak om å flytte ut av landet med barnet uten å samtidig reise krav om foreldreansvaret alene.

Dette er lovbestemmelsene som er endret eller lagt til i barneloven;

§ 38 skal lyde:
§ 38 Foreldreansvar etter dødsfall

Døyr den eine av foreldra som har foreldreansvaret saman, får den attlevande foreldreansvaret aleine. Dersom den attlevande er sikta eller tiltala for forsettlegå ha valda den andre forelderen sin død, skal retten ta førebels avgjerd om foreldreansvaret etter reglane i § 64 b.

Døyr ein forelder som har foreldreansvaret aleine, får den attlevande foreldreansvaret dersom barnet budde saman med begge ved dødsfallet. Dette gjeld ikkje i høve der den attlevande er sikta, tiltala eller dømd som nemnt i første stykket andre punktum.

Attlevande og andre kan krevje å få foreldreansvar etter reglane i §§ 64 til 64 d.

§ 43 femte ledd skal lyde:

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 63.

Ny § 43 b skal lyde:
§ 43 b Samvær ved kontaktforbod eller besøksforbod

Den som har forbod mot kontakt med eit barn etter straffeloven § 57 eller straffeprosessloven § 222 a, kan ikkje ha samvær med barnet etter avtale eller avgjerd. Dette gjeld likevel ikkje om forbodet etter nærare føresegner gjev høve til det.

§ 44 andre ledd fjerde punktum skal lyde:

Reglane i § 63 gjeld tilsvarande.

§ 56 skal lyde:
§ 56 Vilkår for å reise sak

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær, kan kvar av dei reise sak for retten. Ein forelder kan også reise sak om foreldreansvar når det er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelderen ikkje bur i landet og ikkje lar seg oppspore. Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar.

Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest. Dette gjeld ikkje der ein forelder er dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller i slike høve er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om kva for høve som er omfatta av unntaket i andre punktum.

§ 58 første ledd første punktum skal lyde:

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, flytting med barnet ut av landet, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand.

§ 60 a oppheves.

§ 63 skal lyde:
§ 63 Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret mv.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om flytting med barnet ut av landet,om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Etter § 63 skal nytt avsnitt IV lyde:
IV. Sakshandsaminga for retten om foreldreansvar mv. etter dødsfall
§ 64 Handsaming av saker om foreldreansvar mv. etter dødsfall

Dersom den attlevande som får foreldreansvaret etter § 38 første stykket, ikkje budde saman med barnet på tidspunktet for dødsfallet, kan andre reise sak med krav om å få foreldreansvaret. Fristen for å reise sak er seks månader etter dødsfallet. Retten kan ta førebels avgjerd etter § 60.

Dersom den attlevande er sikta, tiltala eller dømd for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, kan andre reise sak med krav om å få foreldreansvaret. Fristen for å reise sak er seks månader etter at siktinga eller tiltala er fråfallen eller dom i straffesaka er rettskraftig. Den attlevande kan også reise slik sak.

Retten skal leggje vekt på om den attlevande ønskjer foreldreansvaret. Retten bør også leggje vekt på den avdøde sine ønske, særleg når dei er uttrykte skriftleg. Er den attlevande sikta, tiltala eller dømd for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, kan den attlevande berre få eller framleis ha foreldreansvaret dersom dette klart er til det beste for barnet.

Retten skal avgjere spørsmålet om foreldreansvar ved dom. Retten bør innhente fråsegner frå den kommunale barneverntenesta der det trengst. Retten bør gje dei næraste slektningane til barnet eller dei som barnet bur saman med, høve til å uttale seg, med mindre dette er uturvande.

Retten kan la ein person få foreldreansvaret aleine eller la gifte eller sambuande få det saman. Retten kan la ein forelder få eller framleis ha foreldreansvaret sjølv om andre får foreldreansvar. Retten kan setje som vilkår for avgjerda at barnet i ei viss tid ikkje skal måtte flytte frå heimen der det bur, dersom flyttinga kan vere uheldig for barnet og det ikkje er rimeleg grunn til å flytte.

Når fleire får foreldreansvar, skal retten også ta avgjerd om kven barnet skal bu fast saman med. Retten kan alltid ta avgjerd om samvær for den attlevande. For den eller dei som får foreldreansvar, gjeld reglane i kapittel 5 og 6.

Retten skal gje melding til den kommunale barneverntenesta og fylkesmannen dersom ingen har vendt seg til retten etter § 64 a, eller dersom dommen fører til at ingen har foreldreansvar for barnet. Barneverntenesta skal plassere og følgje opp barnet etter reglane i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester.

§ 64 a Handsaminga av saken der ingen har foreldreansvar etter dødsfall

Retten skal av eige tiltak og utan ugrunna opphald handsame sak om foreldreansvaret når han får melding etter skifteloven § 12 a om at eit dødsfall fører til at ingen lenger har foreldreansvaret for eit barn.

Den som ønskjer foreldreansvaret, kan vende seg til retten der barnet bur om dette.

Reglane i § 64 gjeld så langt dei høver.

§ 64 b Førebels avgjerd om foreldreansvar når ein forelder er sikta eller tiltala for å ha valda den andre forelderen sin død

Retten skal av eige tiltak og utan ugrunna opphald ta førebels avgjerd om foreldreansvaret når han får melding om at den attlevande er sikta eller tiltala for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, og den attlevande har eller krev å få foreldreansvaret.

Retten treff avgjerda ved orskurd. Det er ikkje nødvendig med munnleg forhandling på førehand.

Så lenge ei førebels avgjerd om å frata foreldreansvaret gjeld, skal den attlevande ikkje ha samvær eller bu fast saman med barnet.

Reglane i § 64 gjeld så langt dei høver.

§ 64 c Avgjerd om foreldreansvar når det er teke førebels avgjerd og ingen har reist sak

Retten skal av eige tiltak og utan ugrunna opphald avgjere kven som skal ha foreldreansvaret når det er teke ei førebels avgjerd og ingen har reist sak etter § 64. Dette gjeld ikkje dersom det etter § 64 b er teke avgjerd om at ingen skal ha foreldreansvaret, og det er gitt melding til den kommunale barneverntenesta og fylkesmannen.

Reglane i §§ 64 og 64 b tredje stykket gjeld så langt dei høver.

§ 64 d Endring av avgjerd om foreldreansvar mv. etter dødsfall

Den attlevande forelderen kan reise sak for retten med krav om endring av avgjerd etter §§ 64, 64 a og 64 c. Ei avgjerd skal berre endrast dersom særlege grunnar talar for det. Den attlevande forelderen og andre kan på same vilkår reise sak om endring av ei førebels avgjerd etter § 64 b. Sak om endring etter tredje punktum skal reisast for den domstolen som tok den førebelse avgjerda.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre særlege grunnar, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Kapittel 7 avsnitt IV blir nytt avsnitt V.

§ 84 a første ledd første punktum skal lyde:

Reglane i §§ 34, 35 og 38 gjeld for barn som har vanleg bustad i Noreg.

Tvangsbøter og umulighet etter barneloven § 65

Dersom en rettskraftig dom eller et forlik eller en kjennelse med tvangskraft ikke blir etterfulgt kan den som ønsker at den andre skal oppfylle dommen/forliket kreve bruk av tvang i tråd med barneloven § 65 (se bestemmelsen lengre ned.)

Dersom retten skal komme til at det ikke skal ilegges tvangsbot, f.eks hvor samvær ikke blir gjennomført som bestemt, må det foreligge umulighet.

Umulighet er ikke et klart definert begrep etter bestemmelsen og er ikke ment som umulighet i språkets betydning om faktisk helt umulig, men som svært vanskelig og ikke tilrådelig. Det er ofte en diskusjon om hvor terskelen går og i en ny Høyesterettskjennelse fra 22. mars 2018 ble lagmannsrettens kjennelse delvis opphevet (opphevet for 1 av 2 barn) da lagmannsretten hadde lagt listen for lavt. I denne saken skriver Høyesterett i HR-2018-567-U;

Lagmannsrettens flertall har imidlertid lagt til grunn at D ønsker noe samvær med sin far, og det er vist til at det ble gjennomført et vellykket dagsamvær i desember 2017. Når lagmannsrettens flertall likevel kommer til at gjennomføring av samvær er umulig som følge av Ds motforestillinger viser dette at flertallet har lagt terskelen for når det foreligger umulighet for lavt og følgelig har tolket det generelle kravet til umulighet uriktig.

Slik jeg forstår Høyesterett har lagmannsretten lagt listen for lavt når de bekrefter en umulighet i sak hvor det er gjennomført vellykkede dagssamvær. Motforestillingen til samvær hos barnet er ikke absolutt og Høyesterett minner om at bostedsforelderen har en lojalitetsplikt.

 

 


§ 65. Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

 

Delt fast bosted – Hva med folkeregistret?

Foreldre kan avtale delt fast bosted eller en domstol kan bestemme hvis det er særlige grunner til det at barn skal ha delt fast bosted, jf. barneloven § 36. Foreldrene har da lik bestemmelsesrett etter barneloven § 37.

Folkeregistret derimot aksepterer ikke at barn har bosted på to adresser. Foreldrene må derfor velge hvem av foreldrene som skal ha barna folkeregistret hos seg. I hovedsak betyr dette at den av foreldrene som har barnet registrert med adresse hos seg får innkallinger og annen viktig post til barnet.

En annen virkning er at det er lettere for en forelder som har folkeregistrert adresse på barnet å ta seg til rette ved f.eks å flytte uten å varsle og uten samtykke. Det er ikke mer lovlig eller greit, men lar seg lettere praktisk gjennomføre.

Stevning som behandling

I et antall saker hvor en av partene er plaget med dårlig fysisk eller psykisk helse, eller bare har en oppførsel som ikke er til barnas beste, ser man (ofte på tilsvaret) at symptomene faller av vedkommende samtidig som konvolutten med stevningen mottas. Poenget er satt på spissen da det er påfallende hvor lite kritisk enkelte sakkyndige og dommere er til at en kartlagt historikk har sin endestasjon omtrent samtidig som en sak starter.

Det er ofte en effektiv strategi og innrømme at ting ikke har vært helt bra, men at nå er alt så mye bedre og det er nå (aktualitetskrav) og ikke tidligere som skal vurderes. Min tanke er at de som skal vurdere og avgjøre en sak i større grad burde vise skepsis til timingen av når vedkommende uttaler seg symptomfi og et nytt menneske.

Falske løfter under prosessen en trussel for rettssikkerheten

I saker etter barneloven er hovedregelen at det innkalles til saksforberedende møter. Dette er møter som i all hovedsak er meklingsmøter og hvor det er stort fokus på å få til løsninger som er endelige eller midlertidige og ofte nesten for enhver pris. Det har vært en del debatt knyttet til hvor hardt partene skal presses mot forlik opp mot faren for å få saken tilbake i rettssystemet.

I rettens iver, og noen gang i sakkyndiges iver, etter å få til et midlertidig rettsforlik, kan det komme «løfter» som senere brytes. Et graverende eksempel jeg opplevde for noen år siden uttalte dommeren bastant i det første saksforberedende møtet at min klient ikke måtte være redd for at det ble etablert en status-quo-situasjon bare for at han lot motparten ha fast bosted frem til hovedforhandling og da tillate en flytting av barna til en annen by. Det ville være en kort periode og domstolen ville ikke vektlegge en periode på så få mnd når saken skulle behandles i hovedforhandling. Min klient, som i utgangspunktet ikke ønsket avtalen og som var redd for at dersom flytting skjedde, gikk under disse forutsetninger med på avtalen og slo seg til ro med at det var blanke ark når hovedforhandlingen skulle gjennomføres.

Det første dommeren sa da hovedforhandlingen startet var at det nå hadde etablert seg en status-quo-situasjon og at det skulle mye til for at han som dommer skulle komme til at barna skulle flyttes.

Hva er «stuttare utanlandsferder»?

Det følger av barneloven § 41 at en forelder som har del i foreldreansvaret har rett til å ta med barnet på «stuttare» turer til utlandet. altså kortere utenlandsturer. Det er selvfølgelig forutsatt at dette er innenfor denne forelederens tid med barnet etter avtale med den andre forelderen hvis foreldrene ikke bor sammen.

Kortere er ikke definert i loven og det fremstår uklart hva som er grensen mellom et kortere utenlandsopphold og et lengre.

I kommentarutgaven til barneloven er heller ikke spørsmålet løst. Det fremkommer der at i første utgave av boken er 1 mnd regnet som kortere utenlandsferd, mens 3 mnd ble sett på som for lang tid. I en annen lovkommentar er grensen satt til 4 uker. Realiteten er at spørsmålet ikke er løst.

Opprinnelig i lovforarbeidene (Ot.prp nr. 56 (1996-97) vises det til på side 51 «turer til utlandet» og «ferie til utlandet.» Slik jeg ser det er dette en regel som er ment å tillate alt fra sydenturer til besøk av slektninger i andre land. Det vil som regel begrense seg selv med at skoler og noen ganger barnehage setter krav til oppmøte, samt at den andre forelder har en interesse av at det ikke går for lang tid uten tid med barnet. Jeg tolker dette som en typisk «ferie»-bestemmelse og at det under samvær (juleferie, påskeferie, sommerferie osv) ikke er noen lovmessig hindring for at ferien legges til utlandet. Det vil være naturlig at man legger begrensninger til innenfor den andres avtalte tid med barnet. Dersom den andre ikke har noe samvær i det hele tatt, men del i foreldreansvaret er det kunstig at denne skal ha for stor innflytelse på lengden og da vil det offentliges krav til oppmøte i forskjellige sammenhenger (skole, barnehage, helsekontroll, tannlege mv) sette en del skranker. Møtes det ikke til disse er som regel resultatet bekymringmelding til barneverntjenesten. Noe utover skolerutens sommerferie vil jeg tenke ikke er en kort utenlandstur.

 

 


Barneloven § 41. Utanlandsferd for barnet

Den som har sams foreldreansvar, kan ta med eller sende barnet på stuttare utanlandsferder. Har foreldra sams foreldreansvar, kan retten i orskurd setje forbod mot utanlandsferd for barnet, dersom det er uvisst om barnet vil kome attende. Forbodet kan gjelde ei enkelt reise eller ålment, og kan også setjast i ei sak om foreldreansvaret, kven barnet skal bu fast saman med, eller samværsrett. Retten kan ta førebels avgjerd for tida fram til saka er endeleg avgjord.

I sak der det vert nedlagt reiseforbod, skal barnet førast ut av passet til den som vil forlate landet, eller barnet sitt pass skal trekkjast attende, eller barnet kan setjast bort til andre på forsvarleg måte til saka er avgjord.

Dersom det er fare for at barnet ikkje vil kome attende, kan politiet leggje ned førebels utreiseforbod fram til saka kan handsamast av retten. Andre stykket gjeld tilsvarande. Eit førebels utreiseforbod kan ikkje påklagast.

Den av foreldra som ikkje har foreldreansvaret, kan ikkje reise ut av landet med barnet utan samtykkje frå den som har foreldreansvaret. Retten kan likevel etter krav frå den som vil reise, gje samtykkje til utanlandsferd med barnet når det er openbert at barnet vil kome attende. Første stykket tredje og fjerde punktum gjeld tilsvarande for samtykkjet.

Barn som er fylt 12 år, må samtykkje i ei avgjerd om å dra på utanlandsferd utan ein forelder med foreldreansvar.

BARNAS STEMME STILNER I STORMEN En bedre prosess for barn som opplever samlivsbrudd

BARNAS STEMME STILNER I STORMEN – En bedre prosess for barn som opplever samlivsbrudd er en rapport utgitt av Barneombudet i 2012.

Fra rapportens innledning heter det:

Rapporten fokuserer på prosessen, altså hvilket
system vi har for å møte de familiene som går
igjennom et samlivsbrudd, og hvordan man
håndterer disse sakene på ulike arenaer som
i familievernet, i domstolen og i barnevernet.
Rapporten har også et kapittel hvor barna selv
beskriver hvilke konsekvenser samlivsbruddet
mellom foreldrene har hatt for dem.

Rapporten kan du lese her: Barnas stemme stilner i stormen

Siden rapporten ble skrevet har det skjedd flere lovendringer i barneloven som fokuserer på å løfte frem barnets stemme.