Hva er «stuttare utanlandsferder»?

Det følger av barneloven § 41 at en forelder som har del i foreldreansvaret har rett til å ta med barnet på «stuttare» turer til utlandet. altså kortere utenlandsturer. Det er selvfølgelig forutsatt at dette er innenfor denne forelederens tid med barnet etter avtale med den andre forelderen hvis foreldrene ikke bor sammen.

Kortere er ikke definert i loven og det fremstår uklart hva som er grensen mellom et kortere utenlandsopphold og et lengre.

I kommentarutgaven til barneloven er heller ikke spørsmålet løst. Det fremkommer der at i første utgave av boken er 1 mnd regnet som kortere utenlandsferd, mens 3 mnd ble sett på som for lang tid. I en annen lovkommentar er grensen satt til 4 uker. Realiteten er at spørsmålet ikke er løst.

Opprinnelig i lovforarbeidene (Ot.prp nr. 56 (1996-97) vises det til på side 51 «turer til utlandet» og «ferie til utlandet.» Slik jeg ser det er dette en regel som er ment å tillate alt fra sydenturer til besøk av slektninger i andre land. Det vil som regel begrense seg selv med at skoler og noen ganger barnehage setter krav til oppmøte, samt at den andre forelder har en interesse av at det ikke går for lang tid uten tid med barnet. Jeg tolker dette som en typisk «ferie»-bestemmelse og at det under samvær (juleferie, påskeferie, sommerferie osv) ikke er noen lovmessig hindring for at ferien legges til utlandet. Det vil være naturlig at man legger begrensninger til innenfor den andres avtalte tid med barnet. Dersom den andre ikke har noe samvær i det hele tatt, men del i foreldreansvaret er det kunstig at denne skal ha for stor innflytelse på lengden og da vil det offentliges krav til oppmøte i forskjellige sammenhenger (skole, barnehage, helsekontroll, tannlege mv) sette en del skranker. Møtes det ikke til disse er som regel resultatet bekymringmelding til barneverntjenesten. Noe utover skolerutens sommerferie vil jeg tenke ikke er en kort utenlandstur.

 

 


Barneloven § 41. Utanlandsferd for barnet

Den som har sams foreldreansvar, kan ta med eller sende barnet på stuttare utanlandsferder. Har foreldra sams foreldreansvar, kan retten i orskurd setje forbod mot utanlandsferd for barnet, dersom det er uvisst om barnet vil kome attende. Forbodet kan gjelde ei enkelt reise eller ålment, og kan også setjast i ei sak om foreldreansvaret, kven barnet skal bu fast saman med, eller samværsrett. Retten kan ta førebels avgjerd for tida fram til saka er endeleg avgjord.

I sak der det vert nedlagt reiseforbod, skal barnet førast ut av passet til den som vil forlate landet, eller barnet sitt pass skal trekkjast attende, eller barnet kan setjast bort til andre på forsvarleg måte til saka er avgjord.

Dersom det er fare for at barnet ikkje vil kome attende, kan politiet leggje ned førebels utreiseforbod fram til saka kan handsamast av retten. Andre stykket gjeld tilsvarande. Eit førebels utreiseforbod kan ikkje påklagast.

Den av foreldra som ikkje har foreldreansvaret, kan ikkje reise ut av landet med barnet utan samtykkje frå den som har foreldreansvaret. Retten kan likevel etter krav frå den som vil reise, gje samtykkje til utanlandsferd med barnet når det er openbert at barnet vil kome attende. Første stykket tredje og fjerde punktum gjeld tilsvarande for samtykkjet.

Barn som er fylt 12 år, må samtykkje i ei avgjerd om å dra på utanlandsferd utan ein forelder med foreldreansvar.

BARNAS STEMME STILNER I STORMEN En bedre prosess for barn som opplever samlivsbrudd

BARNAS STEMME STILNER I STORMEN – En bedre prosess for barn som opplever samlivsbrudd er en rapport utgitt av Barneombudet i 2012.

Fra rapportens innledning heter det:

Rapporten fokuserer på prosessen, altså hvilket
system vi har for å møte de familiene som går
igjennom et samlivsbrudd, og hvordan man
håndterer disse sakene på ulike arenaer som
i familievernet, i domstolen og i barnevernet.
Rapporten har også et kapittel hvor barna selv
beskriver hvilke konsekvenser samlivsbruddet
mellom foreldrene har hatt for dem.

Rapporten kan du lese her: Barnas stemme stilner i stormen

Siden rapporten ble skrevet har det skjedd flere lovendringer i barneloven som fokuserer på å løfte frem barnets stemme.

Er avgjørelser om fast bosted, samvær og foreldreansvar fra andre land gyldige i Norge?

1. juli 2016 trådte barneloven § 84 b i kraft. Den ga ikke uttrykk for en ny rettstilstand, men synliggjorde at dersom Norge skal legge annen lands avgjørelse om fast bosted, samvær eller foreldreansvar til grunn, så skal det foreligge en overenskomst mellom Norge og denne staten. Mest praktisk er Luganokonvensjonen.

 

Barneloven § 84 b. Godkjenning av utanlandsk avgjerd om foreldreansvar mv.

Avgjerd om foreldreansvar eller tilsvarande myndigheitsforhold, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær skal berre leggjast til grunn i Noreg direkte i kraft av lova når dette følgjer av overeinskomst med annan stat.

Hva skjer hvis vi blir sammen igjen etter at saken er tatt inn for retten?

Hva skjer hvis vi blir sammen igjen etter at saken er tatt inn for retten? Noen er rask med å bringe en sak om fast bosted eller samvær inn for retten etter et samlivsbrudd. kanskje er det følelser som ikke har lagt seg eller kanskje feiltolket man en bekymring. Uansett skjer det en gang i blant (ikke ofte) at en klient gir tilbakemelding om at de skal prøve forholdet igjen etter at stevning er sendt til tingretten.

Hva som skjer avhenger av partene og hvor langt saken har kommet. Dessuten skiller konsekvensene seg ikke nevneverdig fra andre grunner til å stoppe en sak.

Den som har anlagt saken kan alltid trekke en sak. Det vil si at det sendes et prosesskriv hvor saken trekkes. Om annet ikke er enighet om risikerer denne å få en saksomkostningsavgjørelse imot seg. Trekkes saken før tilsvar er inngitt kan det være at det ikke er opparbeidet kostnader på den andre siden. En annen sak er at det kanskje ikke er nøye  hvordan kostnadene fordeles dersom man prøver forholdet på nytt og da kanskje har felles økonomi. En annen mulighet er å forlike saken ved at man innleverer et felles prosesskriv om at saken er forlikt og at den trekkes. Da vanligvis med at man dekker sine egne omkostninger. Det som uansett er felles er at dersom en sak er brakt inn for retten så må det en prosesshandling til for å føre saken ut av retten igjen.

Barns rett til egen advokat etter barneloven

Barneloven § 61, første ledd nr. 5 er hjemmel for å oppnevne egen advokat for barnet. I dag er ordlyden slik

Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.

Jeg har aldri opplevd at et barn har fått egen advokat i en sak etter barneloven. I saker etter barnevernloven hvor barnet har fylt 15 år, og noen ganger yngre barn, oppnevnes det egen advokat for barnet da barnet er part i saken. Det er ingen tilsvarende praksis i saker etter barneloven når barn fyller 15 år.

Det virker som at domstolene utelukkende velger å høre barna på den klassiske måten hvor de har samtaler med barna selv eller ved bruk av sakkyndige. De gangene jeg har begjært at et barn skal få egen advokat har retten ikke tatt begjæringen til følge. Dette f.eks i ankesak hvor tingretten har valg et annet resultat enn 15 åringen selv ønsker. Etter min mening er dette en situasjon hvor det ville vært riktig at noen ivaretar bare dette barnets sak. Den nye utgaven av bestemmelsen (i kraft 01.01.2014) skjerper kravet ved å si at det må være «særlige grunner» og viser særlig til saker med fare for psykisk eller fysisk helse. Det er mange saker hvor dette er tema, men fortsatt ikke opplevd at barn får egen advokat.

 

Forhandlinger om å trekke anken

Av og til kan man oppleve at den tapende part i tingretten tar kontakt, som regel gjennom sin advokat, for å fremsette et tilbud som er dårligere enn det resultatet som den vinnende part har oppnådd i tingretten. Det lokkes som regel da med at seierherren fra tingretten skal slippe risikoen med en ny behandling i lagmannsretten.

Det er mye som kan være forlokkende med en slik vurdering. Lagmannsretten kommer ofte til et annet resultat enn tingretten og det er aldri gitt at resultatet blir det sammen som i tingretten. Det er likevel vanskelig for den som har vunnet en sak i første instans å begynne å forhandle om et resultat enn det som er dårligere enn oppnådd så langt.

Advokater med mye erfaring fra saker etter barneloven vil ofte ha en klar følelse når saken er marginal og noen ganger er også dommen fra tingretten klar på at resultatet er kommet under tvil. Et forlik vil som regel være mer detaljert og åpne for enda mer skreddersøm enn en dom og partenes advokater plikter å ta slike forlikstilbud på alvor, jf. bl. § 49

Barneloven § 49. Advokatar

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.

Det er likevel ikke slik at risikoen ikke alltid er verdt å ta. De fleste inngår ikke forlik under ankesaksforberedelsene og det er som regel forsøkt mekling utallige ganger før tingretten har kommet til sitt resultat. Både ved familievernkontoret, men også opp til flere meglingsrunder i tingretten.

Sluttinnlegg i saker etter barneloven

Hovedregelen i alle sivile rettssaker for domstolene er at det skal leveres et sluttinnlegg senest to uker før hovedforhandlingen og at dette markerer slutten på saksforberedelsene. Etter dette skal det ikke komme nye prosesskriv, nye dokumentbevis eller påberopelse av nye vitnebevis. Dette følger av tvisteloven § 9-10

Tvisteloven § 9-10. Avsluttet saksforberedelse. Sluttinnlegg

(1) Saksforberedelsen avsluttes to uker før hovedforhandlingen hvis ikke retten fastsetter et annet tidspunkt.

(2) Retten skal som regel kreve at partene innen avsluttet saksforberedelse inngir et sluttinnlegg. Sluttinnlegget skal kort angi den påstand, de påstandsgrunnlag og de rettsregler som påberopes, og de bevis parten vil føre. Med sluttinnlegget skal følge forslag til framdriftsplan for hovedforhandlingen, jf. § 9-11 annet ledd.

 

Noen ganger velger retten å sette et tidligere tidspunkt og noen ganger et senere. Det kan være at man vil ha en sakkyndig rapport etter barneloven § 61, første ledd nr 3 før sluttinnlegget da det ofte påvirker vitneførselen, men også alle leddene i saken man har tenkt å føre.

I de fleste saker etter barneloven er sluttinnlegg unødvendig og bortkastet tid og en kostnad som ikke burde blitt belastet klienten. De fleste barnesaker er ikke omfattende hva gjelder dokumentbevis eller juridiske tema. Det kan være at det er mange momenter i partenes forklaring om hvorfor de mener det de mener, men sjeldent kommer man nært hovedforhandlingen og man står i en sak om f.eks. samvær hvor det er viktig for saken at anførslene sorteres og ryddes i slik at det blir oversiktlig. Det blir som regel et komprimert oppgulp av stevning eller tilsvar og en time som må faktureres på en klient som allerede betaler nok. På samme måte som planmøter i de mest oppdaterte domstolene nå er tilpasset barnesaker burde også eventuelle sluttinnlegg være det. Domstolene burde dessuten i oversiktlige saker i mye større grad si at sluttinnlegg ikke er nødvendig. Når man f.eks har en sakkyndig rapport etter § 61, første ledd, nr.3 o tillegg til stevning og tilsvar (som noen gang er de eneste dokumentene fra partene) så er saken godt nok fremstilt og oppsummert til at domstolen vet hva som er problemstillingen. Når man i tillegg i disse sakene har utstrakt bruk av saksforberedende møter med nettopp spissing av saken som ett av formålene blir sluttinnleggene ofte meningsløse.

Barneloven § 61. Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

 

Maktesløshet og strategi når politiet ikke gjør jobben sin i saker etter straffeloven § 261

Som jeg har skrevet om før så er det politiets oppgave å avbryte et straffbart forhold som de vet pågår og etterforske et straffbart forhold som er anmeldt.

Jeg finner grunn til igjen å legge ut straffeloven § 261

Straffeloven § 261. Omsorgsunndragelse

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som tar en mindreårig ut av landet eller holder tilbake en mindreårig i utlandet og ved det ulovlig unndrar den mindreårige fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse har foreldreansvar. Tilsvarende gjelder der det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, flytteforbud eller institusjonsplassering etter barnevernloven §§ 4-8, 4-12, 4-24 eller 4-29 første og annet ledd eller der begjæring om slike tiltak er sendt fylkesnemnda etter barnevernloven § 7-11, eller der det i en akuttsituasjon er iverksatt midlertidig vedtak etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 første ledd, 4-25 annet ledd annet punktum eller 4-29 fjerde ledd.

Grov omsorgsunndragelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om omsorgsunndragelsen er grov skal det særlig legges vekt på hvilken belastning den har påført barnet.

La det være helt klart at denne bestemmelsen dekker når samværsforelder eller andre ikke vil levere barnet tilbake til sitt faste bosted. I henhold til lov vil si i henhold til barneloven § 36 og i tillegg har de fleste avtale fra familievernkontoret eller andre steder som gir dem fast bosted. Hvis avtalen er i retten har man egen tvangsbestemmelse i barneloven § 65.  Det er altså en straffbar

handling for samværsforelder å holde barnet tilbake over tid hvis det raskt viser seg at det ikke er en nødsituasjon. Noe det ikke er dersom samråd med barnevernet tilsier at vilkårene i barnevernloven § 4-6 ikke er oppfylt. Uansett hva denne omfattende udugeligheten i politiet skyldes så er det et faktum etter gjentatte opplevelser i flere saker at politiet ikke gjør sin plikt, ikke ser ut til å prioritere bortførte barn og ikke ønsker å sette seg inn i skillet mellom strafferetten og sivilretten på dette området. Så hva gjør advokaten til bostedsforelderen når barnevernet sier de ikke kan gjøre noe og politiet virker ikke å kunne sin jobb? Politiet må selvfølgelig henlegge saken dersom de ikke gjør noe med saken og da kan dette klages til Statsadvokaten og bør også klages til statsadvokaten. Men tiden går. Man kommer sannsynligvis da i den situasjonen at den forelder som har fast bosted må gå til retten for å få fast bosted. Altså fører politiets handlingslammethet til at en forelder som har fast bosted etter barneloven § 36 må gå til retten og kreve i stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 at ting skal være akkurat som de er. Jeg kan ikke tenke meg at dette er tilsiktet av lovgiver da det prosessøkonomisk er uforsvarlig og tøvete. Så hvorfor gjøre det? Jo, for en rettsavgjørelse etter barneloven kan tvangsfullbyrdes etter barneloven § 65 og erfaringsmessig synes politiet å reagere slik de burde etter straffeloven § 261 hvis det er domstolene som i kjennelse og gjennom barneloven § 65 pålegger dem det.

Midlertidig avgjørelse om foreldreansvar

Etter barneloven § 60 kan retten ta en midlertidig avgjørelse i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar dersom en av foreldrene sender inn en begjæring om dette.

Det er lett å se for seg scenario hvor det er nødvendig med en kjapp avgjørelse hva gjelder bosted og/eller samvær. Det kan være at bostedsforelder vil flytte og samværsforelder vil stoppe flyttingen. Det kan være at bostedsforelder har stanset samværet og man trenger en midlertidig avgjørelse for å ha tvangsgrunnlag for å få igang samværet igjen. Det er litt mer uvanlig at man krever en midlertidig avgjørelse for å få del i foreldreansvaret, men det er også situasjoner hvor det kan være gode grunner til det, som f.eks:

  • Det er en sak etter barnevernloven under oppseiling mot bostedsforelderen og samværsforelder ønsker å skaffe seg innsyn og partsrettigheter i saken..
  • Bostedsforelderen planlegger å flytte ut av landet og samværsforelderen ønsker å stoppe dette.
  • Bostedsforelderen ønsker å bytte navn på barnet.
  • Bostedsforelderen vil tillate en kontroversiell operasjon som ikke er nødvendig.
  • Bostedsforelderen vil bytte barnets religion og samværsforelder er uenig.

 

 

Hvilket lands rett gjelder i sak etter barneloven?

Det blir mer og mer vanlig at forhold blir internasjonale. Svensker som bor i Norge, Nordmann og danske som bor i Norge osv. og det blir ofte et tema om det er norsk eller det andre landets rett som skal anvendes i saker om fast bosted og samvær (foreldreansvar er et ganske særnorsk fenomen da begrepet ikke har et sidestykke i Sverige og Danmark.)

Det er regulert i barneloven kapittel 9 som heter

«Kapittel 9. Om bruken av barnelova når nokon av partane har tilknytning til utlandet.»

Bestemmelsen som vi oftest kommer i kontakt med er barneloven § 82:

§ 82.Når sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær kan handsamast i Noreg

Sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær kan reisast for norsk domstol dersom barnet har vanleg bustad i Noreg. Det same gjeld i sak som fylkesmannen skal handsame etter § 55.

Sak om førebels avgjerd kan handsamast av norsk domstol i alle tilfelle der barnet har opphald i Noreg.

Første og andre stykket gjeld ikkje dersom anna følgjer av overeinskomst med annan stat.

Prinsippet i § 82 er likt prinsippet i § 57 om hvor i Norge saken skal reises

§ 57.Kvar sak skal reisast

Sak etter § 56 må reisast for den domstolen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist. Dersom saka gjeld søsken med ulikt alminneleg verneting, kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har alminneleg verneting. Dersom barnet bur på sperra adresse, jf. lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering med forskrifter, eller det er søkt om eller gjeve løyve til å nytte fiktive personopplysningar for barnet, jf. lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet § 14 a, kan saka reisast for Oslo tingrett.

Lovsystemet er altså at saken skal reises der barnet har sitt faste bosted (alminnelig verneting.) Det kanskje noe spesielle i § 82 er at midlertidige avgjørelser kan tas i Norge dersom barnet oppholder seg her midlertidig. I dette ligger at selv om mor og barn bor i Spania kan norske domstoler ta en midlertidig avgjørelse etter begjæring fra far mens mor og barn er på sommerferie i Norge.

Det er likevel en kvalifisering i 3. ledd som sier at dersom det er annen enighet mellom Norge og det andre aktuelle landet så vil denne enigheten gå foran bestemmelsene i § 82. Det er grunn til å bemerke at Norge og mange andre land er forpliktet etter Luganokonvensjonen til å gjennomføre hverandres rettsavgjørelser.