Ny veileder for høring av barn i foreldretvister

høring av barn i domstolene

Veilederen som har fått tittelen «Praktiske anbefalinger for domstolsbehandling til barnet beste i foreldretvistsaker, og saker om tvangsfullbyrdelse jf. barneloven § 65» tar sikte på å sikre en god prosess for barnets medvirkning i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Veilederen er utarbeidet av et utvalg i regi av Domstoladministrasjonen.

Punkter som jeg ser vil kreve nye tanker i mange tingretter er:

Barn som skal høres og informeres, jf. bl. § 31, bør gis anledning til dette så tidlig i den rettslige prosessen som dommeren finner forsvarlig.

Så tidlig som mulig er ikke slik domstolene alltid har praktisert høringen av barna. Mange barn høres veldig sent i prosessen og selv om de fleste nok høres i forkant av et saksforberedende møte kan det være noen måneder etter stevning er innkommet. Jeg har opplevd ved flere anledninger at det første saksforberedende møtet berammes ca et halvår etter innkommet stevning og at det tar like lang tid å høre barna. I noen av disse sakene har partene kommet til enighet før rettsmøtet, men da også før barna er hørt og dermed har ikke barna vært med å påvirke resultatet. I noen tilfeller har foreldrene hørt barna eller de er hørt på familievernkontoret, hos helsesøster, hos barnevernet eller av andre. Det kan også hende at det må innhentes mer informasjon før barnet kan høres. Jeg tenker likevel det er forbedringspotensial hos mange domstoler ved å planlegge barnesamtalen tidlig i prosessen.

Barn som skal høres i medhold av bl. § 31, bør gis mulighet til å snakke direkte med dommeren i saken dersom de ønsker det, så fremt ikke hensynet til barnets beste taler imot dette.

Det er et økt fokus på ikke å sette høringen av barn ut til sakkyndige i stedet for at dommeren, som bestemmer i saken, hører barna direkte. Veilederen sier nå at barna skal spørres om de vil snakke direkte med den som bestemmer og ha muligheten for dette dersom de vil det. Jeg kjenner til mange dommere som ikke vil ta slike samtaler eller ikke føler seg kompetente til å ta slike samtaler. Disse dommerene må da vurdere om de er den rette dommeren til å ta den aktuelle saken. Hvis det er viktig for et barn å få snakke direkte med dommeren som skal ta avgjørelsene, kan ikke barnet måtte gå omveier gjennom en sakkyndig bare fordi dommeren ikke vet hvordan han skal snakke med et barn.

Dersom prosessfullmektigene ikke har opplysninger om barnet ønsker å snakke direkte med dommeren, kan det oppnevnes en sakkyndig til å forespørre barnet om dette…

Dersom retten beslutter at en sakkyndig skal snakke med barnet alene, kan det i mandatet fremgå at barnet skal forespørres om det i tillegg ønsker å snakke direkte med dommeren.

Også dette er nytt. Det har mange gode hensyn for seg at dette gjøres, men jeg tror i praksis det bare vil gjelde de eldste barna da de yngre nok med vilje styres bort fra en slik løsning dersom dommer/sakkyndig ikke ønsker å legge opp til at dommer skal snakke direkte med barna.

Dersom det ikke er oppnevnt sakkyndig, bør det av notoritetshensyn være en saksbehandler eller et rettsvitne til stede mens dommeren snakker med barnet.

Vi begynner å se et notoritetsfokus som jeg har mast om i mange år. Vi har sett mange ganger at det er korte notat på en halv side fra en sakkyndig som har snakket med barna i over en time. Vi vet altså ikke alltid hvordan informasjonen er bearbeidet og behandlet, silet, før den kommer partene til kunnskap. Vi kommer nok en dag til å se at høring av barn vil skje med videopptak i stedet for samtaler med etterfølgende notat. Det er etter min mening et rettssikkerhetsproblem at de som skal avgjøre saken (dommeren, men også i realiteten sakkyndige) har mulighet til å bearbeide informasjonen slik at den passer inn i sine holdninger til saken. Ettersom barnas meninger blir mer og mer sentrale bør meningene ufiltrert legges frem. Det bør også vises om barna er ukomfortabel, virker oppriktige, presses eller på andre måter ledes. Det er bra at veilederen sier at det skal være noen tilstede med dommeren, men det er en svak løsning. Skal en saksbehandler i tingretten på noen måte forventes å stoppe dommeren eller korrigere dommeren i sin fremleggelse av barnets mening overfor partene? Det kan fungere som en viss trygghet for barna i noen tilfeller da enkelte dommere sikkert kan virke skremmende for barna, men enda en fremmed i rommet motvirker ikke sikkert en slik frykt.

Dersom det oppnevnes sakkyndig etter bl. § 61 første ledd nr. 3, bør barnet likevel få anledning til å uttale seg direkte til dommeren dersom det ønsker det. Det kan fremgå av mandatet etter bl. § 61 første ledd nr. 3 at den sakkyndige skal spørre barnet om det ønsker å snakke med dommeren.

Dette vil også være nytt. Jeg har ikke vært borti at en dommer hører et barn som har uttalt seg en eller flere ganger til sakkyndige under en nr. 3 -utredelse.

Samtalen med barnet foregår uten at foreldrene er til stede. – Dersom det er flere søsken som skal høres, kan den generelle informasjonen gis til søsknene samlet. Deretter høres ett og ett av barna i den rekkefølgen dommeren bestemmer etter å ha konferert med barna

Presiseringen er god. Mange dommere synder her. Noen ganger er til og med foreldre med under samtalen med barna og ofte høres barna samlet og det mest dominerende barnet kan fort bli den som styrer alles vilje.

Informer barnet om at det vil få opplest dommerens / den sakkyndiges notater på slutten av samtalen slik at barnet gis mulighet til å korrigere dersom det har oppstått misforståelser av hva barnet har ment.

Jeg er usikker på om dette praktiseres i særlig grad, men det er viktig at barna får opplest det som er tenkt videreformidlet da jeg vil anta at barn lett føler seg misforstått og vil ha et behov for å korrigere den voksnes forståelse av det de har sagt.

Samtalen med barnet skal ikke være et bevisopptak eller avhør. Samtalen er kun ment som en mulighet for barnet til å gi uttrykk for sin oppfatning i saken dersom det har noen.

Dette er en noe merkelig uttalelse. Barnas uttalelser er et sentralt vurderingstema i de fleste saker etter barneloven og det er både lovfestet, grunnlovfestet og konvensjonsbestemt at barna skal være med å utforme sin egen situasjon. Når de så uttalelser seg og vi vet at noen ganger har disse uttalelsene avgjørende vekt, så skal man ikke kalle den avgjørende samtalen et bevisopptak. Selvfølgelig er det et bevisopptak. Det er ingen vei utenom at dette er sikring av et bevis som det vil bli prosedert på i de fleste hovedforhandlinger. At formaliseringen av dette som et bevisopptak bringer på banen mange flere prosesshandlinger, som tilstedeværelse av prosessfullmektiger og tilrettelagte avhør-lignende situasjoner, styrer nok begrepsbruken slik at sakene ikke blir for ressurskrevende. Så sentral som barnets mening har blitt i slike saker blir det på et tidspunkt uunngåelig med en bedre sikring av prosessen.

Spør barnet om det har noen oppfatning om hvem som skal orientere det om resultatet i saken, og om hvordan dette skal skje, jf. bl. § 61 første ledd nr. 4.

Lenge slurvet domstolene med å gi barna tilbakemelding og fortsatt er det noen domstoler som slurver med dette. Kanskje gjennom å presisere at dette skal være en del av samtalen så får dommeren en større bevissthet rundt at barnet faktisk skal ha tilbakemelding.

Referatet bør fortrinnsvis gjengi samtalen i kronologisk rekkefølge.

Her er syndene mange og store. Ikke minst blir det syndet i den sakkyndiges gjengivelse hvis samtalene bare fremgår av sakkyndiges rapport. Det syndes forsåvidt uansett. Ofte er de så korte referatene at å snakke om kronologi blir unødvendig.

Referatet bør utformes etter samme mal uavhengig av om det er dommer eller sakkyndig som utarbeider dette.

Dette gjøres ikke i dag og vil være en stor endring slik jeg ser det. Tror det tar lang tid før domstolene følger opp dette. Det er enda domstoler som ikke følger opp tidligere veiledere eller har implementert nye agendaen tilpasset barnesaker i planleggingsmøtene. DA må bruke ressurser på å sørge for at domstolene faktisk følger opp veilederne slik at det skaper forutsigbarhet for partene.

Det må utarbeides dokumentasjon på når, hvor, av hvem, og hvordan tilbakemelding ble gitt til barnet. Se vedlagt mal. – Dokumentasjonen bør sendes ut til partenes prosessfullmektiger

Dette vil være nytt. Jeg har aldri fått noen slik dokumentasjon tidligere og det blir spennende å se når dette for første gang dukker opp i aktørportalen.

Les eller last ned veilederen her: Praktiske anbefalinger for domstolsbehandling til barnet beste i foreldretvistsaker, og saker om tvangsfullbyrdelse jf. barneloven § 65.

Endring i barneloven

nyheter om barneloven

1.mai 2019 trer en endring i barneloven i kraft. Endringen gjelder barneloven § 56, andre ledd, andre punktum.

Endringen gjør unntak for kravet til meklingsattest for å reise sak for retten i tilfeller hvor den ene forelderen er dømt for alvorlig vold eller overgrep mot barna eller overført til tvunget psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Ut fra min erfaring vil dette være en praktisk bestemmelse i mange familievoldsaker.

Barneloven § 56. Vilkår for å reise sak

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær, kan kvar av dei reise sak for retten. Ein forelder kan også reise sak om foreldreansvar når det er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelderen ikkje bur i landet og ikkje lar seg oppspore. Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar.

Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest. Dette gjeld ikkje der ein forelder er dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller i slike høve er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om hvilke høve som er omfatta av unntaket i andre punktum.

I noen tingretter er påstander nok

ulikheter mellom tingrettene

Noe av det spesielle med den type praksis som jeg har hatt og fortsatt har er at jeg har opplevd hvordan de forskjellige tingrettene håndterer saker etter barneloven. Noen domstoler peker seg ut som svært svært forsiktige, mens andre skiller seg ut som mer nøytral i utgangspunktet. Hva mener jeg så med det? Jo, enkelte tingretter, spesielt en, har en tendens til å legge til grunn at det er grunn til å være bekymret for vold, overgrep, rus eller annet så lenge det er en påstand om det fra en av foreldrene (som regel mor.) Det synes ikke å være av betydning at det ikke er noen andre vitner eller dokumentbevis som støtter opp under påstandene. Det synes ikke engang å være av særlig betydning at partenes adferd så langt heller ikke underbygger at det har vært slike bekymringer frem til det ble en sak for retten.

Det er spesielt at man som utgangspunkt ikke behandles nøytralt og med en spørrende skepsis. Drar man noen mil unna til en annen ikke-navngitt domstol har jeg opplevd flere ganger at bekymringene bare blir avfeid på tross av betydelig sterkere bevis i saken. Nesten forhåndsvurdert til å være uten betydning for saken og et press i utgangspunktet på partene til bare å inngå et forlik om et vanlig samvær (bl § 43.) Det synes som om samrøret mellom ofte brukte dommere med sine ofte valgte sakkyndige gjør seg kjent for en viss holdning som ikke er i tråd med hvordan de fleste domstoler behandler slike saker.

Jeg nevner med vilje ikke hvilken domstol, dommer eller sakkyndig det er snakk om, men det er et tydelig hjertesukk fra min side at det begynner å bli forutsigbart at tingrettene behandler sakene så forskjellige materielt sett og hvilke domstoler som har hvilke meninger.

Påstanden styrer hva tingretten kan bestemme

Saker etter barneloven om fast bosted, samvær og foreldreansvar er delvis indispositive. Det vil si at de delvis er underlagt fri rådighet og delvis ikke. Det vil si at tema som ikke er brakt inn gjennom stevning, tilsvar eller prosesskriv og da tatt med som en påstand, ikke kan behandles av tingretten.

For eksempel kan ikke tingretten ta stilling til foreldreansvaret dersom partene har stevnet en sak om samvær og bare det.

Foreldrefiendtlighet

Det er et økende antall saker jeg er kjent med hvor situasjonen er at barnet ikke vil til den ene forelderen og hvor også dette blir resultatet. En slik situasjon er vanskelig for partene involvert, men det er også vanskelig å angripe som advokat. Selv har jeg opplevd mange forskjellige resultater i slike saker.

Ett utfall er at partene blir enige om at det ikke skal fastsettes noe samvær, men at det skal jobbes gjennom andre kanaler for å løsne opp i uviljen og få samværet igang igjen.

Ett annet utfall er at det fastsettes et samvær som man vet med stor grad av sikkerhet ikke vil bli fulgt opp i starten, men som vil fungere som en slags forpliktelse for partene til å jobbe med å gjennomføre det som er avtalt på en myk måte uten tvang. På samme måte som lovverket kan ha intetsigende bestemmelser om gode hensikter, så kan også en avtale mellom partene ha det.

Andre ganger er utfallet at dette er ikke noe barnet selv skal bestemme og det blir satt et samvær og forventet at bostedsforelderen overtaler barnet til å dra på samvær. Foreldrene har etter loven en lojalitetsplikt som vil si at foreldrene skal tilkynne og stimulere positivt til at samværsavtaler skal la seg gjennomføre. Det er selvfølgelig unntak i saker hvor barn utsettes for fare eller at samvær på andre måter utgjør en risiko for barnet.

Ressurser:


Trenger du eksperthjelp i din barnesak? Ring oss på 751 75 800

Like saker behandles ulikt

Barneretten er spesiell på mange måter. Den er spesiell da hensynet til barna, altså det tema det strides om, er et eget hensyn. Det er få andre rettsområder hvor man skal ta «hensyn» utover de rettsregler man har. I tillegg er barneretten et rettsområde som tillater en ekstremt mengde skjønn. Man kan i mange saker bygge hele saken på dommerens skjønn. En dommer vil nesten alltid forankre skjønnet sitt i generelt aksepterte prinsipper, men vektleggingen av prinsippene er fri og det er uforutsigbart hva man møter til enhver tid i retten. Noen ganger kan man være så heldig at man blir kjent med en dommers generelle oppfatning og kan navigere etter det, men møter man nye dommere eller sakkyndige så kan man ikke forberede klienten sin på hva som møter dem. I mange tilfeller må jeg bare si til klienten at det blir som regel mulighet til pauser under vies så får vi diskutere det som skjer da.

Så hvorfor skrive et innlegg om dette? Jo, jeg opplever i større og større grad med mer og mer erfaring og flere og flere saker at like saker behandles forskjellig. Jeg er klar over at det ikke er prejudikatsvirkninger i barneretten, men for samme tingrette med forskjellig dommer og sakkyndig så vil ofte like bekymringer, f.eks. fars alkoholkonsum, i det ene tilfellet uforståelig feies bort som et ikke-problem uten nærmere undersøkelse og bare basert på noen enkle svar fra far, mens i en annen sak så settes det i sving testing, tilsyn og en forsiktig fremgangsmåte som varer 1 år med tre saksforberedende møter. Forskjeller mellom sakene vil det alltid være. Det kan selvfølgelig være mer å bygge på i historikken i den ene saken. Det kan være at kildene er mer troverdige i den ene saken, men i noen av tilfellene er det ikke slik. Sakene er på alle viktige områder lik, men de behandles forskjellig og med svart forskjellige utfall.

Det er ikke noe likhetsprinsipp i saker etter barneloven. Det kan ikke være det fordi at det er for mange ting i en skjønnsmessig helhetsvurdering som kan spille inn. Likevel burde tingrettene innad i større grad konferere med hverandre slik at rettsbrukerne kan oppleve et minimum av samkjørte holdninger og prosesser i like saker. Kanskje er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor dommere i noen land er politisk valgt.

Familievernkontoret som vitne

Mange ønsker å føre mekleren på familievernkontoret som vitne, men hvor enkelt er det egentlig å få dem til å stille opp som vitne i en sak for domstolene?

Det følger av tvisteloven § 22-3 at «Det kan ikke føres bevis når dette vil krenke lovbestemt taushetsplikt for den som har opplysningene som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune, familievernkontor…»

Det følger videre av familievernkontorloven § 5 at «Enhver som utfører arbeid eller tjeneste for et familievernkontor har taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 og 23 med mindre noe annet fremgår av loven her.»

Det er altså som utgangspunkt bevisforbud for de som har meklet mellom foreldre på familievernkontoret.

Videre følger det i tvl. § 22-3 andre ledd at «Departementet kan samtykke i at beviset føres. Samtykke kan bare nektes når bevisføring kan utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold.» og til slutt av bestemmelsens 3. ledd at: «Etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning kan retten ved kjennelse bestemme at beviset skal føres selv om samtykke er nektet, eller at beviset ikke skal mottas selv om departementet har samtykket. Departementet skal få redegjøre for sitt standpunkt før retten treffer avgjørelse. Redegjørelsen meddeles partene.»

Det vil altså si at både departementet og evt. retten kan oppheve denne taushetsplikten under visse vilkår.

Det er min opplevelse at familievernkontoransatte ikke ønsker å vitne og raskt gjemmer seg bak at de har taushetsplikt og skal være nøytrale, også for fremtidige meklinger skulle det bli behov for det. Det er nok mange gode grunner for en slik holdning, men sannsynligvis er ikke terskelen så høy dersom man går inn for å få vitnemålet frem. Spesielt dersom opplysningene antas viktige for å komme frem til det resultatet som er best for barnet.


Har du behov for hjelp i din sak om fast bosted, samvær eller foreldreansvar? Ta kontakt for gratis vurdering av din sak her: SKJEMA FOR GRATIS VURDERING

Kan jeg bryte avtalen?

Jeg får ofte spørsmål om hva en forelder skal gjøre i situasjoner som hvor de er bekymret for barnet når barnet er hos den andre forelderen, men de føler seg tvunget til å levere da de har en avtale. Så hva gjør man? Svaret er at det må du selv vurdere. Alle avtaler kan brytes. Alle rettsforlik og dommer kan brytes. Det egentlige spørsmålet er alltid hva som er konsekvensen dersom en avtale eller dom brytes.

  • Dommer og rettsforlik som er rettskraftig er tvangskraftige. Midlertidige avgjørelser er tvangskraftige. Det samme er avtaler registrert hos fylkesmannen etter bl. § 55. Når en avtale er eller avgjørelse er tvangskraftig kan tvangsreglene i barneloven § 65 anvendes. Utfallet beror på en vurdering av «umulighetskriteriet» og det medfører ingen automatisk konsekvens at slike avtaler brytes. Det er den som mener det er ugreit som må sende en begjæring til tingretten om bruk av tvang.
  • Avtaler som ikke har tvangskraft kan ikke settes makt bak med bruk av verktøyene i bl. § 65. Det er likevel naturlig at man vurderer grundig om man har en holdbar grunn til å holde barnet tilbake. Konsekvensene kan komme ved at den andre holder barnet tilbake (her er man ikke helt maktesløs da det kan falle inn under straffelovens bestemmelser om å unndra barnet sin omsorgsbase) og det kan få konsekvenser i en rettssak at man med for dårlig grunnlag tok et slikt valg. Viser man at man har forvaltet fast bosted og de rettigheter det gir på en for dårlig måte så vil det i en samlet vurdering kunne føre til at bosted blir gitt den andre i en rettssak. Gå derfor nøye igjennom situasjonen og kanskje diskuter den med andre. Er frykten rasjonell? Har jeg bevismessing dekning for mine påstander? Tar barnet skade av situasjonen? Hvis det er barnet som nekter, kan det være farget av mine egne meninger eller er det barnets opplevelse. Her er det mange spørsmål som kan være naturlig å stille seg selv.

Hva kan du forvente av retten i saker etter barneloven?

Svaret er at ingen vet og at det kommer an på hvilken domstol du er i, hvilken dommer du får, hvilket humør dommeren er i, forbindelsene mellom dommer, sakkyndig og advokater med mer. Jeg ha nå hatt mange hundre saker etter barneloven for domstolene fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord og alt imellom. Jeg har skrevet en del tidligere om at slike møter foregår svært ulikt rundt om i landet. Noen av tingene som varierer i saksforberedende møter er:

  • Om advokatene skal holde innledningsforedrag
  • Om advokatene tillates å stille spørsmål til partene
  • Om advokatene tillates å stille spørsmål bare til sin egen part.
  • Om det er separate meklingen eller om alle alltid er i samme rom. Da også hva som er dommerens rolle i disse møtene.
  • Om man bruker møterom med kaffeservering og dempet stemning eller om man bruker rettssaler med polarisert stemning.
  • Om sakkyndige byttes ut ved overgang mellom meklerrolle og utrederrolle. Noen domstoler gjør det automatisk og andre gjør det man selvfølgelig ikke burde gjøre; å spørre partene foran sakkyndige om de har noe imot at samme sakkyndige brukes i utredningen.

Det finnes en nasjonal veileder, men mitt klare inntrykk er at et flertall av dommere ikke har satt seg inn i denne.

Det er mange flere variasjoner, men dette er noen. Det som derimot også har blitt opplevd er at man kommer i møtet, man har en sak man vet i mange andre domstoler (og hos andre dommere i samme domstol) ville blitt behandlet forsiktig, grundig og med utredning grunnet påstandene i saken, i denne sak plutselig bare får beskjed når sakkyndige setter i gang sitt meglingsarbeid at hun hadde blitt instruert om at det ikke ville bli noen hovedforhandling i saken og at partene bare hadde med å gå inn i et forlik og forliket skulle være vanlig samvær for den ene parten. Det var aldri reelle forhandlinger og dommeren hadde selvfølgelig brutt etiske prinsipper ved å legge klare føringer på resultatet allerede fra start. Dommeren ble ikke rapportert selv om dommeren burde blitt rapportert. Det skal også dommere være klar over at mange parter og advokater nødig vil gjøre dette i frykt for at det får betydning i slike saker der dommerens skjønn er det eneste man egentlig bygger på.

Heldigvis er det mange svært gode prosesser og dommere som kan sakstypen godt og som lager en forlikstemning i de saksforberedende møtene og som får til å forsone partene mer enn de polariserer dem.