Bare en dag fra eller til

saksforberedende møte kof

Meklingssituasjonen etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1 (saksforberedende møte /KoF-møte) arter seg svært forskjellig fra gang til gang og fra domstol til domstol. Ofte er forskjellene også store fra dommer til dommer og fra sakkyndig til sakkyndig.

En situasjon man ofte møter på er at den som mekler sier at «ja, men det er jo bare en dag til» – Altså om samværet slutter på søndag eller mandag kan jo ikke ha så stor betydning. Eller om samværet starter onsdag eller torsdag kan jo ikke stå i veien for et forlik. Noen ganger kan det virke som om man snakker om 1 ekstra dag i året, men som regel vil det være snakk om 1 ekstra dag hver annen uke. fratrekt ferier så snakker vi om ca 3 uker ekstra i året hver gang man flytter på en dag. En dag utgjør en stor del av en uke. En dag er for mange viktig og det kan være at man allerede har strukket seg både en og to dager og at den ene dagen egentlig er 3 dager ekstra i forhold til det parten mener er best for barnet. En dag er aldri bare en dag. En dag er ofte også springbrettet til enda en dag. Bare en dag til retorikken bidrar til at parter i slike saker går ut og holder i det lengste på standpunkter som er en dag mindre enn det de egentlig kan gå med på og gjør de ikke det risikerer noen at de blir dratt en dag over sin komfortsone og at forliket ikke blir robust og at endringssak blir mer sannsynlig.

Tingrettens håndtering av tvangssaker

tvangssaker aktørportalen

Saker om bruk av tvang etter barneloven § 65 anlegges for å «presse» den som ikke følger et rettsforlik eller en dom til å følge opp det som er avtalt eller bestemt. Virkemidlene i er i hovedsak tvangsbot eller tvangshenting avhengig av situasjonen.

Det er noen trender jeg har merket meg spesielt de siste to årene. Saker om bruk av tvang er ikke en del av sakene som behandles gjennom aktørportalen. De blir ofte derfor behandlet saktere enn de sakene som går gjennom portalen. Det er ofte utsendinger blir avglemt og at retten mandler gode rutiner for å påse at alle som skal ha dokumentene får dem. Noen domstoler bruker sikker oversendelse av dokumenter på nett (kryptert) mens andre bruker postgang som kan ta mange dager/uker. Jeg har opplevd ganske mange ganger at tvangssaker tar opp til 6 mnd å få avgjørelser i og at domstolene nesten skyr å ta tak i dem. Her er nok kompetansen forskjellig rundt om i landet og jeg skal ikke nevne hvilke tingretter dette gjelder.

Jeg tror det vil bli litt bedre den dagen slike saker kommer inn i aktørportalen og bare de blir behandlet like raskt og effektivt som vanlige saker etter barneloven så er det et skritt i riktig retning. Naturen til disse sakstypene tilsier ofte at de bør behandles betydelig raskere enn vanlige saker.

Erfaringer med digitale rettsmøter i saker etter barneloven

Det har en stund nå vært praktisert digitale rettsmøter for domstolene og jeg har erfart digitale hovedforhandling i lagmannsretten, hovedforhandling i tingretten, saksforberedende møter og møter i tvangssaker etter barneloven.

Spesielt saksforberedende møter synes å være egnet til slike møter og etter min mening burde dette nok blitt anvendt også når smittevern ikke lengre har samme fokus. Det er ressursbesparende både da det er færre som skal reise og at disse synes å gå raskere enn fysiske møter. Jeg vil tro at alle aktørene får mer gjort den aktuelle dagen dersom slike møter kan tas på videokonferanse.

Hovedforhandlingene er det noe mer blandet erfaring med så langt. Det er noe man mister når man hører partene og vitnene på et videokamera som man ellers nok hadde fått ved å se dem i rettssalen. Bortsett fra noen tekniske problemer nå og da så er min oppfatning at man får et litt fattigere bilde av den som forklarer seg. Detaljerikdommen blir mindre. på den positive siden sier mine klienter at de følte seg mindre nervøs og føler de fikk sagt mer av det de hadde ønsket å si før møtet startet. Dette er selvfølgelig positivt. Jeg kjenner ikke til at noen har «jukset» med andre i rommet som hjelper dem med hva de skal si, men teknologien gjør det mulig.

Også i saker med mange vitner er det mye positivt å si om prosessøkonomien og effektiviteten ved at man bruker videooverføring.

Likevel ser jeg størst gevinst i at det ofte er slik at både advokatene, dommeren og sakkyndige må reise fra en annen by. Her er den samlede gevinsten stor. Det åpner nok også etterhvert for opptak av møtene og avspilling i ankeforhandlinger. En spennende mulighet.

Føre en sak jeg ikke har forberedt selv

Føre en sak jeg ikke har forberedt selv

Fra tid til annen får jeg henvendelser om å føre en sak i tingretten eller lagmannsretten der andre advokater eller klienten selv har skapt grunnlaget med stevning/tilsvar, prosesskriv osv. Som utgangspunkt påtar jeg meg ikke slike oppdrag. Jeg er ikke komfortabel med å prosedere andres innfallvinkler og ideer mm. Det er selvfølgelig en konkret vurdering både av arbeidet som er gjort, om jeg har tid til å sette mitt preg på saken ved et prosesskriv og ikke minst hva årsaken er til at klienten nå kommer til meg. Jeg vil alltid være skeptisk til å overta saker hvor det har vært byttet advokat mange ganger tidligere. Tanken er da at det neppe alle advokatenes feil at det har gått som det har gått.

Når kan barn selv bestemme hvilken utdanning de skal ta og hvilke foreninger de skal være medlem i?

Svaret finner du i barneloven § 32:

§ 32. Utdanning, medlemskap i foreiningar.

Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.

 

Samvær & smittevern

samvær og karantene

Det er for tiden en del pågang fra foreldre som er usikre på om samvær skal eller bør gjennomføres grunnet fare for smitte av koronaviruset Covid-19.

Smittevernhensyn i disse krisetider medfører spørsmål som:

  1. Kan jeg stoppe samværet mellom barn og samværsforelder da samværsforelder ikke følger de råd og pålegg som er gitt av offentlige myndigheter? Jeg mener at dersom du har et godt belegg for dine påstander om at den andre ikke følger de råd som er gitt mht å begrense smitte, så er det en tilstrekkelig grunn til å stoppe samværet. Her bør man være på den forsiktige siden. Det kan fortsatt avvikles samtaler og kontakt både på telefon og over video på internett.
  2. Kan jeg kreve at samværsforelder viser frem test for smitte? Som utgangspunkt mener jeg at du ikke kan kreve dette. Dersom samværsforelder er symptomfri og forholder seg til de pålegg som kommer fra offentlige myndigheter vil det være urimelig å kreve fremlagt test.
  3. Er tilbakehold fra samvær brudd på et tvangskraftig rettsforlik eller dom og således grunnlag for tvangsgjennomføring? Dersom der er «umulig» å gjennomføre samværet så vil ikke vilkåret for bruk av tvang være oppfylt. Umulig innebærer bl.a. risiko for barnets helse. Min mening er at dersom gjennomføring av samvær medfører en høy risiko for smitte, vil det ikke være tvangsgrunnlag for samværsforelderen.
  4. Kan jeg holde tilbake barna fra samvær fordi selve reisen mellom hjemmene medfører smitterisiko? Ja, dersom reise til samvær innebærer en type transport hvor risikoen for smitte er høy eller reise som vil gi karantene, mener jeg at man kan avstå fra å sende barna til samvær.

Barnas beste er et styrende prinsipp i alle saker og prosesser som omhandler barn. Prinsippet er gjeldende og styrende også for hvilken smitterisiko man skal utsette barna for i forbindelse med avvikling av samvær.

 

Når sakkyndige ikke vet hva han skal gjøre

Når sakkyndige ikke vet hva han skal gjøre

Flere steder i landet er retten litt i mangel av sakkyndige som har tid til å påta seg oppdrag. Det fører til at man leter litt utenfor distriktet og da blir det noen ganger slik at det velges en sakkyndig som retten og advokatene ikke har erfaring med fra tidligere. Man kan selvfølgelig spørre seg hva det er som gjør at disse har kapasitet, men det er et annet tema.

Det avholdes både planmøter (antar sakkyndige får kjennskap til innholdet) og det lages mandater til sakkyndige med oppnevningsbrev. Videre er det vanlig at dommer og sakkyndig snakker sammen før det saksforberedende møtet starter.

Så hva er problemet? Jo, jeg har opplevd sakkyndige som ikke helt vet hvordan han skal håndtere situasjonen i et saksforberedende møte. Kanskje skyldes det at vedkommende har vært i andre domstoler hvor saken avvikles på en annen måte. Det er spesielt i forhold til særmøter jeg har opplevd sakkyndige som ikke vet hva de skal gjøre. Som når jeg og min klient snakker med sakkyndige og etter samtalen så får vi vite at sakkyndige har hatt en samtale med den andre parten. Det skal ikke være mulig å ha samtale med en part etter den andre part og ikke ta med noe videre fra den andre samtalen. Ingenting om standpunkt eller begrunnelse og så på slutten si at kanskje vi skal møtes alle nå. Hvorpå jeg må si, skal du ikke snakke med de andre? og sakkyndige sier at det har han jo gjort. Men skal du ikke bringe våre synspunkter til dem? tja, jo, det kan jeg jo gjøre.

To damer, to menn eller en av hver

Sammensetning domstol barnerett sak

Jeg har det siste året fått øynene opp for at sammensetningen av dommer og sakkyndig i retten gir noen virkninger jeg ikke tidligere har tenkt er relevant. Jeg har i ganske sammenlignbare saker sett at måten problematikken møtes på synes å være annerledes i saker hvor både dommer og sakkyndig er kvinnelig kontra saker hvor både dommer og sakkyndig er mannlig. Måten jeg har sett oppgaver bli løst på har ikke vært like fremtredende forskjellig i saker hvor dommer og sakkyndige er henholdsvis en dame og en mann.

Dette er ikke noe forskningsprosess og belegget er ikke veldig stort. Det er likevel slik at noen nyanser synes å være der. I det rene damepanelet har jeg opplevd noe mer grundighet knyttet til spørsmål om omsorgsevne, hvordan et barn i forskjellige aldre skal/bør håndteres, mens i det rene herrepanelet har det vært en tendens til å fokusere mer på de overordnede linjer, systemet og i for stor grad ikke ta med seg det som har skjedd og bare se fremover.

Jeg skal ikke her si noe om hva som er det mest fornuftige, men det blir interessant fremover å se om disse erfaringene forsterkes eller om det blir motbevist. Kanskje burde man i retten ha en klarere tanke om kjønnsfordeling i slike saker når det avvikles saksforberedende møter. Selv om det bare er dommeren som bestemmer så er sakkyndiges faglige innflytelse så stor at det nesten kan likestilles i denne delen av prosessen. Både familievern og noen ganger barnevernvern har vært oppmerksom på dette i sine prosesser og har noen steder praksis med å stille med begge skjønn forutsatt at det er ressurser til det.

Bruk og misbruk av fritt skjønn

fritt skjønn dommer tingrett barn

Saker etter barneloven, både midlertidige og endelige avgjørelser, om fast bosted, samvær og foreldreansvar besluttes med en dommers frie skjønn. I prinsippet betyr det at en dommer kan komme frem til det resultatet han ønsker uavhengig av rettsregler og praksis. I barneretten er ingen saker like og retten står mer eller mindre fritt til å vektlegge det de vil slik de vil. En dommer vil ofte rettferdiggjøre sin avgjørelse greit da det er mange knagger å velge mellom når man skal henge opp et resultat. I denne saken legger jeg avgjørende vekt på manglende samarbeidsvilje, mens i en annen sak legges avgjørende vekt på barnas ønsker.

Sannsynligvis er det den eneste modellen man kan ha. At man har styrende prinsipp som «barnets beste» er nesten uten betydning i denne sammenhengen. Det er ingen fasit knyttet til hva som er et barns beste i enhver situasjon. Det dommeren mener er barnets beste trenger ikke engang være samme mening som noen av foreldrene har (sakene er indispositive, uten fri rådighet, når de er brakt inn for domstolen.)

Da står vi igjen med en allmektig dommer egentlig alltid er uforutsigbar. Det er egentlig ikke en dommerkritikk, men en realitet. Behandlingen av barnesaker i norske domstoler er uforutsigbare. De settes sjeldent med fagkyndige meddommere og det er ingen kommisjon (slik som i barnevernsaker) som kvalitetssikrer sakkyndigrapporter.

Burde man legge opp til et system der enkelte prinsipper ikke bare har relativ vekt men en egenvekt? kan man si noe mer tydelig om hva resultatet bør bli i gitte omstendigheter (så sant ikke andre gitte omstendigheter er tilstede?) Sannsynligvis kunne mann sørget for en mer ensartet behandlig av slike saker og at tingretter og dommere rundt i landet er mer bundet enn egen dagsform, men det vil komplisere lovverket. Men hva er best? et mer komplisert lovverk som er forutsigbart eller et enkelt og oversiktlig lovverk som er uforutsigbart?

Terskel for bekymring

bekymret for dommer

Etter 2019 står jeg igjen med en bekymring for at det er så store terskelforskjeller for når bekymringer en forelder har deles av domstol og sakkyndig at jeg er bekymret for rettssikkerheten.

Saker etter barneloven pleier man å si aldri er helt like, men noen ganger er de så like at ulik behandling blir påfallende. Ta en typisk situasjon hvor mor flytter ut av felles hjem og kommer med beskyldninger mot far om adferd som knytter seg til sinnemestring. Det er i dag umulig å vite om dommer/domstol vil ta dette på alvor uansett hvor god mors forklaring er. Noen domstol nesten avfeier det automatisk og nærmest presser mor inn i en samværsløsing hun ikke er komfortabel med, mens andre domstoler maner om forsiktighet og at man må gå sakte og forsiktig frem i tilfelle det hun sier er sant.

Dette gjelder mange andre tema som bringes til retten også. Rettssikkerhet blir et tema når det varier så mye som det spesielt har gjort i 2019 fra domstol til domstol. Det synes å ha utviklet seg en kultur i de fleste domstoler (men noen ganger varierer det fra dommer til dommer også) hvor man enten har en høy terskel for å anerkjenne bekymringer eller en lav terskel. Svaret burde nok nesten alltid være en lav terskel, men med fokus på hurtig avklaring, men dette er ikke tilfelle hos alle domstoler. Dessverre mistenkes det enorme fokuset dommere i 2019 har hatt på domstolen sin statistikk for saksbehandlingstid (betydning for sammenslåingdebatt) å ha motivert enkelte dommere til å presse frem forlik som aldri skulle vært inngått. Dommere har jeg opplevd sagt bl.a. at de ikke forstår hvorfor saken er stevnet inn på tross av at en annen domstol garantert ville tatt saken på høyeste alvor og ment det var riktig både med en utredning og at man måtte gå forsiktig frem.

Det er ikke tilstrekkelig at det lages nasjonale veiledere for både fremgangsmåter og hvordan man skal håndtere slike saker når det er påstander om vold. Noen må passe på at domstolene faktisk setter seg inn i veilederne. Jeg setter spørsmål ved kompetansen til mange dommere. Selv erfarne dommere. Enten kan de ikke fagfeltet eller så er iveren etter en positiv saksbehandlingsstatistikk så stor at rettssikkerheten får stå i andre rekke.

Uansett hva som er svaret håper jeg 2020 blir et bedre år for forutsigbarhet i barneretten.