Rett til å bli hørt om viktige avgjørelser som omhandler barnets fremtid

barnerettsadvokatene

Hvis den som har foreldreansvaret skal ta en avgjørelse som gjør det vesentlig vanskeligere eller umulig å gjennomføre samværsretten, har den som har samværsrett et krav på å få uttale seg før avgjørelsen blir tatt. Dette følger av barneloven § 46:

Barneloven § 46. Rett til å bli høyrd før ei avgjerd om framtida til barnet.

Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten.

Det er altså ikke slik at man må på familievernkontoret eller til domstolen for at man skal ha rett til å komme med sine innspill. Bestemmelsen er lite brukt da slike store avgjørelser vanligvis ønskes innbrakt for en instans som faktisk kan hindre slike avgjørelser tatt. Mulig det er fint at retten til å bli hørt er lovfestet, men det er en selvfølge og det er ingen som håndhever denne om ikke den som har en slik rett selv gjør det. Når den som har en slik rett selv gjør det, så gjøres det nesten alltid ved bruk av familievernkontoret og domstolene.

§65a-prosess

§65a-prosess

§ 65 a i barneloven er en relativt ny konstruksjon i barneloven. Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2018 og er på mange måter et alternativ eller et supplement til en tvangsprosess etter barneloven § 65. Altså i stedet for å begjære bruk av tvang etter barneloven § 65 kan man be retten oppnevne sakkyndig som skal forsøke å få partene til å følge rettsforliket/dommen. Erfaringen min så langt med en slik prosess er positiv.

Barneloven § 65 a. Bruk av sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta i saker om tvangsfullføring

Før retten tek avgjerd om tvangsfullføring, kan den oppnemne ein sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta for å mekle eller ha samtalar med foreldra. Føremålet med meklinga eller samtalane er å få foreldra til å oppfylle pliktane sine frivillig. Retten kan fastsetje eit mandat for utføring av oppdraget.

Retten skal setje ein frist for utføringa av oppdraget, normalt ikkje lenger enn to veker etter oppnemninga. Fristen kan forlengjast om retten meiner ei frivillig løysing mellom foreldra er mogeleg om meklinga eller samtalane held fram.

Den som har fått oppdrag etter første leddet, skal innan fristen levere ei utgreiing med opplysningar om kva for tiltak som er sette i verk mv. Opplysningar om andre vesentlege omstende for saka skal gå fram av utgreiinga.

I saker om tvangsfullføring gjeld § 61 første leddet nr. 3 tilsvarande.

Ny veileder for høring av barn i foreldretvister

høring av barn i domstolene

Veilederen som har fått tittelen «Praktiske anbefalinger for domstolsbehandling til barnet beste i foreldretvistsaker, og saker om tvangsfullbyrdelse jf. barneloven § 65» tar sikte på å sikre en god prosess for barnets medvirkning i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Veilederen er utarbeidet av et utvalg i regi av Domstoladministrasjonen.

Punkter som jeg ser vil kreve nye tanker i mange tingretter er:

Barn som skal høres og informeres, jf. bl. § 31, bør gis anledning til dette så tidlig i den rettslige prosessen som dommeren finner forsvarlig.

Så tidlig som mulig er ikke slik domstolene alltid har praktisert høringen av barna. Mange barn høres veldig sent i prosessen og selv om de fleste nok høres i forkant av et saksforberedende møte kan det være noen måneder etter stevning er innkommet. Jeg har opplevd ved flere anledninger at det første saksforberedende møtet berammes ca et halvår etter innkommet stevning og at det tar like lang tid å høre barna. I noen av disse sakene har partene kommet til enighet før rettsmøtet, men da også før barna er hørt og dermed har ikke barna vært med å påvirke resultatet. I noen tilfeller har foreldrene hørt barna eller de er hørt på familievernkontoret, hos helsesøster, hos barnevernet eller av andre. Det kan også hende at det må innhentes mer informasjon før barnet kan høres. Jeg tenker likevel det er forbedringspotensial hos mange domstoler ved å planlegge barnesamtalen tidlig i prosessen.

Barn som skal høres i medhold av bl. § 31, bør gis mulighet til å snakke direkte med dommeren i saken dersom de ønsker det, så fremt ikke hensynet til barnets beste taler imot dette.

Det er et økt fokus på ikke å sette høringen av barn ut til sakkyndige i stedet for at dommeren, som bestemmer i saken, hører barna direkte. Veilederen sier nå at barna skal spørres om de vil snakke direkte med den som bestemmer og ha muligheten for dette dersom de vil det. Jeg kjenner til mange dommere som ikke vil ta slike samtaler eller ikke føler seg kompetente til å ta slike samtaler. Disse dommerene må da vurdere om de er den rette dommeren til å ta den aktuelle saken. Hvis det er viktig for et barn å få snakke direkte med dommeren som skal ta avgjørelsene, kan ikke barnet måtte gå omveier gjennom en sakkyndig bare fordi dommeren ikke vet hvordan han skal snakke med et barn.

Dersom prosessfullmektigene ikke har opplysninger om barnet ønsker å snakke direkte med dommeren, kan det oppnevnes en sakkyndig til å forespørre barnet om dette…

Dersom retten beslutter at en sakkyndig skal snakke med barnet alene, kan det i mandatet fremgå at barnet skal forespørres om det i tillegg ønsker å snakke direkte med dommeren.

Også dette er nytt. Det har mange gode hensyn for seg at dette gjøres, men jeg tror i praksis det bare vil gjelde de eldste barna da de yngre nok med vilje styres bort fra en slik løsning dersom dommer/sakkyndig ikke ønsker å legge opp til at dommer skal snakke direkte med barna.

Dersom det ikke er oppnevnt sakkyndig, bør det av notoritetshensyn være en saksbehandler eller et rettsvitne til stede mens dommeren snakker med barnet.

Vi begynner å se et notoritetsfokus som jeg har mast om i mange år. Vi har sett mange ganger at det er korte notat på en halv side fra en sakkyndig som har snakket med barna i over en time. Vi vet altså ikke alltid hvordan informasjonen er bearbeidet og behandlet, silet, før den kommer partene til kunnskap. Vi kommer nok en dag til å se at høring av barn vil skje med videopptak i stedet for samtaler med etterfølgende notat. Det er etter min mening et rettssikkerhetsproblem at de som skal avgjøre saken (dommeren, men også i realiteten sakkyndige) har mulighet til å bearbeide informasjonen slik at den passer inn i sine holdninger til saken. Ettersom barnas meninger blir mer og mer sentrale bør meningene ufiltrert legges frem. Det bør også vises om barna er ukomfortabel, virker oppriktige, presses eller på andre måter ledes. Det er bra at veilederen sier at det skal være noen tilstede med dommeren, men det er en svak løsning. Skal en saksbehandler i tingretten på noen måte forventes å stoppe dommeren eller korrigere dommeren i sin fremleggelse av barnets mening overfor partene? Det kan fungere som en viss trygghet for barna i noen tilfeller da enkelte dommere sikkert kan virke skremmende for barna, men enda en fremmed i rommet motvirker ikke sikkert en slik frykt.

Dersom det oppnevnes sakkyndig etter bl. § 61 første ledd nr. 3, bør barnet likevel få anledning til å uttale seg direkte til dommeren dersom det ønsker det. Det kan fremgå av mandatet etter bl. § 61 første ledd nr. 3 at den sakkyndige skal spørre barnet om det ønsker å snakke med dommeren.

Dette vil også være nytt. Jeg har ikke vært borti at en dommer hører et barn som har uttalt seg en eller flere ganger til sakkyndige under en nr. 3 -utredelse.

Samtalen med barnet foregår uten at foreldrene er til stede. – Dersom det er flere søsken som skal høres, kan den generelle informasjonen gis til søsknene samlet. Deretter høres ett og ett av barna i den rekkefølgen dommeren bestemmer etter å ha konferert med barna

Presiseringen er god. Mange dommere synder her. Noen ganger er til og med foreldre med under samtalen med barna og ofte høres barna samlet og det mest dominerende barnet kan fort bli den som styrer alles vilje.

Informer barnet om at det vil få opplest dommerens / den sakkyndiges notater på slutten av samtalen slik at barnet gis mulighet til å korrigere dersom det har oppstått misforståelser av hva barnet har ment.

Jeg er usikker på om dette praktiseres i særlig grad, men det er viktig at barna får opplest det som er tenkt videreformidlet da jeg vil anta at barn lett føler seg misforstått og vil ha et behov for å korrigere den voksnes forståelse av det de har sagt.

Samtalen med barnet skal ikke være et bevisopptak eller avhør. Samtalen er kun ment som en mulighet for barnet til å gi uttrykk for sin oppfatning i saken dersom det har noen.

Dette er en noe merkelig uttalelse. Barnas uttalelser er et sentralt vurderingstema i de fleste saker etter barneloven og det er både lovfestet, grunnlovfestet og konvensjonsbestemt at barna skal være med å utforme sin egen situasjon. Når de så uttalelser seg og vi vet at noen ganger har disse uttalelsene avgjørende vekt, så skal man ikke kalle den avgjørende samtalen et bevisopptak. Selvfølgelig er det et bevisopptak. Det er ingen vei utenom at dette er sikring av et bevis som det vil bli prosedert på i de fleste hovedforhandlinger. At formaliseringen av dette som et bevisopptak bringer på banen mange flere prosesshandlinger, som tilstedeværelse av prosessfullmektiger og tilrettelagte avhør-lignende situasjoner, styrer nok begrepsbruken slik at sakene ikke blir for ressurskrevende. Så sentral som barnets mening har blitt i slike saker blir det på et tidspunkt uunngåelig med en bedre sikring av prosessen.

Spør barnet om det har noen oppfatning om hvem som skal orientere det om resultatet i saken, og om hvordan dette skal skje, jf. bl. § 61 første ledd nr. 4.

Lenge slurvet domstolene med å gi barna tilbakemelding og fortsatt er det noen domstoler som slurver med dette. Kanskje gjennom å presisere at dette skal være en del av samtalen så får dommeren en større bevissthet rundt at barnet faktisk skal ha tilbakemelding.

Referatet bør fortrinnsvis gjengi samtalen i kronologisk rekkefølge.

Her er syndene mange og store. Ikke minst blir det syndet i den sakkyndiges gjengivelse hvis samtalene bare fremgår av sakkyndiges rapport. Det syndes forsåvidt uansett. Ofte er de så korte referatene at å snakke om kronologi blir unødvendig.

Referatet bør utformes etter samme mal uavhengig av om det er dommer eller sakkyndig som utarbeider dette.

Dette gjøres ikke i dag og vil være en stor endring slik jeg ser det. Tror det tar lang tid før domstolene følger opp dette. Det er enda domstoler som ikke følger opp tidligere veiledere eller har implementert nye agendaen tilpasset barnesaker i planleggingsmøtene. DA må bruke ressurser på å sørge for at domstolene faktisk følger opp veilederne slik at det skaper forutsigbarhet for partene.

Det må utarbeides dokumentasjon på når, hvor, av hvem, og hvordan tilbakemelding ble gitt til barnet. Se vedlagt mal. – Dokumentasjonen bør sendes ut til partenes prosessfullmektiger

Dette vil være nytt. Jeg har aldri fått noen slik dokumentasjon tidligere og det blir spennende å se når dette for første gang dukker opp i aktørportalen.

Les eller last ned veilederen her: Praktiske anbefalinger for domstolsbehandling til barnet beste i foreldretvistsaker, og saker om tvangsfullbyrdelse jf. barneloven § 65.

Endring i barneloven

nyheter om barneloven

1.mai 2019 trer en endring i barneloven i kraft. Endringen gjelder barneloven § 56, andre ledd, andre punktum.

Endringen gjør unntak for kravet til meklingsattest for å reise sak for retten i tilfeller hvor den ene forelderen er dømt for alvorlig vold eller overgrep mot barna eller overført til tvunget psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Ut fra min erfaring vil dette være en praktisk bestemmelse i mange familievoldsaker.

Barneloven § 56. Vilkår for å reise sak

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær, kan kvar av dei reise sak for retten. Ein forelder kan også reise sak om foreldreansvar når det er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelderen ikkje bur i landet og ikkje lar seg oppspore. Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar.

Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest. Dette gjeld ikkje der ein forelder er dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller i slike høve er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om hvilke høve som er omfatta av unntaket i andre punktum.

I noen tingretter er påstander nok

ulikheter mellom tingrettene

Noe av det spesielle med den type praksis som jeg har hatt og fortsatt har er at jeg har opplevd hvordan de forskjellige tingrettene håndterer saker etter barneloven. Noen domstoler peker seg ut som svært svært forsiktige, mens andre skiller seg ut som mer nøytral i utgangspunktet. Hva mener jeg så med det? Jo, enkelte tingretter, spesielt en, har en tendens til å legge til grunn at det er grunn til å være bekymret for vold, overgrep, rus eller annet så lenge det er en påstand om det fra en av foreldrene (som regel mor.) Det synes ikke å være av betydning at det ikke er noen andre vitner eller dokumentbevis som støtter opp under påstandene. Det synes ikke engang å være av særlig betydning at partenes adferd så langt heller ikke underbygger at det har vært slike bekymringer frem til det ble en sak for retten.

Det er spesielt at man som utgangspunkt ikke behandles nøytralt og med en spørrende skepsis. Drar man noen mil unna til en annen ikke-navngitt domstol har jeg opplevd flere ganger at bekymringene bare blir avfeid på tross av betydelig sterkere bevis i saken. Nesten forhåndsvurdert til å være uten betydning for saken og et press i utgangspunktet på partene til bare å inngå et forlik om et vanlig samvær (bl § 43.) Det synes som om samrøret mellom ofte brukte dommere med sine ofte valgte sakkyndige gjør seg kjent for en viss holdning som ikke er i tråd med hvordan de fleste domstoler behandler slike saker.

Jeg nevner med vilje ikke hvilken domstol, dommer eller sakkyndig det er snakk om, men det er et tydelig hjertesukk fra min side at det begynner å bli forutsigbart at tingrettene behandler sakene så forskjellige materielt sett og hvilke domstoler som har hvilke meninger.

Påstanden styrer hva tingretten kan bestemme

Saker etter barneloven om fast bosted, samvær og foreldreansvar er delvis indispositive. Det vil si at de delvis er underlagt fri rådighet og delvis ikke. Det vil si at tema som ikke er brakt inn gjennom stevning, tilsvar eller prosesskriv og da tatt med som en påstand, ikke kan behandles av tingretten.

For eksempel kan ikke tingretten ta stilling til foreldreansvaret dersom partene har stevnet en sak om samvær og bare det.

Foreldrefiendtlighet

Det er et økende antall saker jeg er kjent med hvor situasjonen er at barnet ikke vil til den ene forelderen og hvor også dette blir resultatet. En slik situasjon er vanskelig for partene involvert, men det er også vanskelig å angripe som advokat. Selv har jeg opplevd mange forskjellige resultater i slike saker.

Ett utfall er at partene blir enige om at det ikke skal fastsettes noe samvær, men at det skal jobbes gjennom andre kanaler for å løsne opp i uviljen og få samværet igang igjen.

Ett annet utfall er at det fastsettes et samvær som man vet med stor grad av sikkerhet ikke vil bli fulgt opp i starten, men som vil fungere som en slags forpliktelse for partene til å jobbe med å gjennomføre det som er avtalt på en myk måte uten tvang. På samme måte som lovverket kan ha intetsigende bestemmelser om gode hensikter, så kan også en avtale mellom partene ha det.

Andre ganger er utfallet at dette er ikke noe barnet selv skal bestemme og det blir satt et samvær og forventet at bostedsforelderen overtaler barnet til å dra på samvær. Foreldrene har etter loven en lojalitetsplikt som vil si at foreldrene skal tilkynne og stimulere positivt til at samværsavtaler skal la seg gjennomføre. Det er selvfølgelig unntak i saker hvor barn utsettes for fare eller at samvær på andre måter utgjør en risiko for barnet.

Ressurser:


Trenger du eksperthjelp i din barnesak? Ring oss på 751 75 800

Like saker behandles ulikt

Barneretten er spesiell på mange måter. Den er spesiell da hensynet til barna, altså det tema det strides om, er et eget hensyn. Det er få andre rettsområder hvor man skal ta «hensyn» utover de rettsregler man har. I tillegg er barneretten et rettsområde som tillater en ekstremt mengde skjønn. Man kan i mange saker bygge hele saken på dommerens skjønn. En dommer vil nesten alltid forankre skjønnet sitt i generelt aksepterte prinsipper, men vektleggingen av prinsippene er fri og det er uforutsigbart hva man møter til enhver tid i retten. Noen ganger kan man være så heldig at man blir kjent med en dommers generelle oppfatning og kan navigere etter det, men møter man nye dommere eller sakkyndige så kan man ikke forberede klienten sin på hva som møter dem. I mange tilfeller må jeg bare si til klienten at det blir som regel mulighet til pauser under vies så får vi diskutere det som skjer da.

Så hvorfor skrive et innlegg om dette? Jo, jeg opplever i større og større grad med mer og mer erfaring og flere og flere saker at like saker behandles forskjellig. Jeg er klar over at det ikke er prejudikatsvirkninger i barneretten, men for samme tingrette med forskjellig dommer og sakkyndig så vil ofte like bekymringer, f.eks. fars alkoholkonsum, i det ene tilfellet uforståelig feies bort som et ikke-problem uten nærmere undersøkelse og bare basert på noen enkle svar fra far, mens i en annen sak så settes det i sving testing, tilsyn og en forsiktig fremgangsmåte som varer 1 år med tre saksforberedende møter. Forskjeller mellom sakene vil det alltid være. Det kan selvfølgelig være mer å bygge på i historikken i den ene saken. Det kan være at kildene er mer troverdige i den ene saken, men i noen av tilfellene er det ikke slik. Sakene er på alle viktige områder lik, men de behandles forskjellig og med svart forskjellige utfall.

Det er ikke noe likhetsprinsipp i saker etter barneloven. Det kan ikke være det fordi at det er for mange ting i en skjønnsmessig helhetsvurdering som kan spille inn. Likevel burde tingrettene innad i større grad konferere med hverandre slik at rettsbrukerne kan oppleve et minimum av samkjørte holdninger og prosesser i like saker. Kanskje er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor dommere i noen land er politisk valgt.