Barns rett til egen advokat etter barneloven

Barneloven § 61, første ledd nr. 5 er hjemmel for å oppnevne egen advokat for barnet. I dag er ordlyden slik

Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.

Jeg har aldri opplevd at et barn har fått egen advokat i en sak etter barneloven. I saker etter barnevernloven hvor barnet har fylt 15 år, og noen ganger yngre barn, oppnevnes det egen advokat for barnet da barnet er part i saken. Det er ingen tilsvarende praksis i saker etter barneloven når barn fyller 15 år.

Det virker som at domstolene utelukkende velger å høre barna på den klassiske måten hvor de har samtaler med barna selv eller ved bruk av sakkyndige. De gangene jeg har begjært at et barn skal få egen advokat har retten ikke tatt begjæringen til følge. Dette f.eks i ankesak hvor tingretten har valg et annet resultat enn 15 åringen selv ønsker. Etter min mening er dette en situasjon hvor det ville vært riktig at noen ivaretar bare dette barnets sak. Den nye utgaven av bestemmelsen (i kraft 01.01.2014) skjerper kravet ved å si at det må være «særlige grunner» og viser særlig til saker med fare for psykisk eller fysisk helse. Det er mange saker hvor dette er tema, men fortsatt ikke opplevd at barn får egen advokat.

 

Forhandlinger om å trekke anken

Av og til kan man oppleve at den tapende part i tingretten tar kontakt, som regel gjennom sin advokat, for å fremsette et tilbud som er dårligere enn det resultatet som den vinnende part har oppnådd i tingretten. Det lokkes som regel da med at seierherren fra tingretten skal slippe risikoen med en ny behandling i lagmannsretten.

Det er mye som kan være forlokkende med en slik vurdering. Lagmannsretten kommer ofte til et annet resultat enn tingretten og det er aldri gitt at resultatet blir det sammen som i tingretten. Det er likevel vanskelig for den som har vunnet en sak i første instans å begynne å forhandle om et resultat enn det som er dårligere enn oppnådd så langt.

Advokater med mye erfaring fra saker etter barneloven vil ofte ha en klar følelse når saken er marginal og noen ganger er også dommen fra tingretten klar på at resultatet er kommet under tvil. Et forlik vil som regel være mer detaljert og åpne for enda mer skreddersøm enn en dom og partenes advokater plikter å ta slike forlikstilbud på alvor, jf. bl. § 49

Barneloven § 49. Advokatar

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.

Det er likevel ikke slik at risikoen ikke alltid er verdt å ta. De fleste inngår ikke forlik under ankesaksforberedelsene og det er som regel forsøkt mekling utallige ganger før tingretten har kommet til sitt resultat. Både ved familievernkontoret, men også opp til flere meglingsrunder i tingretten.

Sluttinnlegg i saker etter barneloven

Hovedregelen i alle sivile rettssaker for domstolene er at det skal leveres et sluttinnlegg senest to uker før hovedforhandlingen og at dette markerer slutten på saksforberedelsene. Etter dette skal det ikke komme nye prosesskriv, nye dokumentbevis eller påberopelse av nye vitnebevis. Dette følger av tvisteloven § 9-10

Tvisteloven § 9-10. Avsluttet saksforberedelse. Sluttinnlegg

(1) Saksforberedelsen avsluttes to uker før hovedforhandlingen hvis ikke retten fastsetter et annet tidspunkt.

(2) Retten skal som regel kreve at partene innen avsluttet saksforberedelse inngir et sluttinnlegg. Sluttinnlegget skal kort angi den påstand, de påstandsgrunnlag og de rettsregler som påberopes, og de bevis parten vil føre. Med sluttinnlegget skal følge forslag til framdriftsplan for hovedforhandlingen, jf. § 9-11 annet ledd.

 

Noen ganger velger retten å sette et tidligere tidspunkt og noen ganger et senere. Det kan være at man vil ha en sakkyndig rapport etter barneloven § 61, første ledd nr 3 før sluttinnlegget da det ofte påvirker vitneførselen, men også alle leddene i saken man har tenkt å føre.

I de fleste saker etter barneloven er sluttinnlegg unødvendig og bortkastet tid og en kostnad som ikke burde blitt belastet klienten. De fleste barnesaker er ikke omfattende hva gjelder dokumentbevis eller juridiske tema. Det kan være at det er mange momenter i partenes forklaring om hvorfor de mener det de mener, men sjeldent kommer man nært hovedforhandlingen og man står i en sak om f.eks. samvær hvor det er viktig for saken at anførslene sorteres og ryddes i slik at det blir oversiktlig. Det blir som regel et komprimert oppgulp av stevning eller tilsvar og en time som må faktureres på en klient som allerede betaler nok. På samme måte som planmøter i de mest oppdaterte domstolene nå er tilpasset barnesaker burde også eventuelle sluttinnlegg være det. Domstolene burde dessuten i oversiktlige saker i mye større grad si at sluttinnlegg ikke er nødvendig. Når man f.eks har en sakkyndig rapport etter § 61, første ledd, nr.3 o tillegg til stevning og tilsvar (som noen gang er de eneste dokumentene fra partene) så er saken godt nok fremstilt og oppsummert til at domstolen vet hva som er problemstillingen. Når man i tillegg i disse sakene har utstrakt bruk av saksforberedende møter med nettopp spissing av saken som ett av formålene blir sluttinnleggene ofte meningsløse.

Barneloven § 61. Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

 

Maktesløshet og strategi når politiet ikke gjør jobben sin i saker etter straffeloven § 261

Som jeg har skrevet om før så er det politiets oppgave å avbryte et straffbart forhold som de vet pågår og etterforske et straffbart forhold som er anmeldt.

Jeg finner grunn til igjen å legge ut straffeloven § 261

Straffeloven § 261. Omsorgsunndragelse

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som tar en mindreårig ut av landet eller holder tilbake en mindreårig i utlandet og ved det ulovlig unndrar den mindreårige fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse har foreldreansvar. Tilsvarende gjelder der det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, flytteforbud eller institusjonsplassering etter barnevernloven §§ 4-8, 4-12, 4-24 eller 4-29 første og annet ledd eller der begjæring om slike tiltak er sendt fylkesnemnda etter barnevernloven § 7-11, eller der det i en akuttsituasjon er iverksatt midlertidig vedtak etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 første ledd, 4-25 annet ledd annet punktum eller 4-29 fjerde ledd.

Grov omsorgsunndragelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om omsorgsunndragelsen er grov skal det særlig legges vekt på hvilken belastning den har påført barnet.

La det være helt klart at denne bestemmelsen dekker når samværsforelder eller andre ikke vil levere barnet tilbake til sitt faste bosted. I henhold til lov vil si i henhold til barneloven § 36 og i tillegg har de fleste avtale fra familievernkontoret eller andre steder som gir dem fast bosted. Hvis avtalen er i retten har man egen tvangsbestemmelse i barneloven § 65.  Det er altså en straffbar

handling for samværsforelder å holde barnet tilbake over tid hvis det raskt viser seg at det ikke er en nødsituasjon. Noe det ikke er dersom samråd med barnevernet tilsier at vilkårene i barnevernloven § 4-6 ikke er oppfylt. Uansett hva denne omfattende udugeligheten i politiet skyldes så er det et faktum etter gjentatte opplevelser i flere saker at politiet ikke gjør sin plikt, ikke ser ut til å prioritere bortførte barn og ikke ønsker å sette seg inn i skillet mellom strafferetten og sivilretten på dette området. Så hva gjør advokaten til bostedsforelderen når barnevernet sier de ikke kan gjøre noe og politiet virker ikke å kunne sin jobb? Politiet må selvfølgelig henlegge saken dersom de ikke gjør noe med saken og da kan dette klages til Statsadvokaten og bør også klages til statsadvokaten. Men tiden går. Man kommer sannsynligvis da i den situasjonen at den forelder som har fast bosted må gå til retten for å få fast bosted. Altså fører politiets handlingslammethet til at en forelder som har fast bosted etter barneloven § 36 må gå til retten og kreve i stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 at ting skal være akkurat som de er. Jeg kan ikke tenke meg at dette er tilsiktet av lovgiver da det prosessøkonomisk er uforsvarlig og tøvete. Så hvorfor gjøre det? Jo, for en rettsavgjørelse etter barneloven kan tvangsfullbyrdes etter barneloven § 65 og erfaringsmessig synes politiet å reagere slik de burde etter straffeloven § 261 hvis det er domstolene som i kjennelse og gjennom barneloven § 65 pålegger dem det.

Midlertidig avgjørelse om foreldreansvar

Etter barneloven § 60 kan retten ta en midlertidig avgjørelse i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar dersom en av foreldrene sender inn en begjæring om dette.

Det er lett å se for seg scenario hvor det er nødvendig med en kjapp avgjørelse hva gjelder bosted og/eller samvær. Det kan være at bostedsforelder vil flytte og samværsforelder vil stoppe flyttingen. Det kan være at bostedsforelder har stanset samværet og man trenger en midlertidig avgjørelse for å ha tvangsgrunnlag for å få igang samværet igjen. Det er litt mer uvanlig at man krever en midlertidig avgjørelse for å få del i foreldreansvaret, men det er også situasjoner hvor det kan være gode grunner til det, som f.eks:

  • Det er en sak etter barnevernloven under oppseiling mot bostedsforelderen og samværsforelder ønsker å skaffe seg innsyn og partsrettigheter i saken..
  • Bostedsforelderen planlegger å flytte ut av landet og samværsforelderen ønsker å stoppe dette.
  • Bostedsforelderen ønsker å bytte navn på barnet.
  • Bostedsforelderen vil tillate en kontroversiell operasjon som ikke er nødvendig.
  • Bostedsforelderen vil bytte barnets religion og samværsforelder er uenig.

 

 

Hvilket lands rett gjelder i sak etter barneloven?

Det blir mer og mer vanlig at forhold blir internasjonale. Svensker som bor i Norge, Nordmann og danske som bor i Norge osv. og det blir ofte et tema om det er norsk eller det andre landets rett som skal anvendes i saker om fast bosted og samvær (foreldreansvar er et ganske særnorsk fenomen da begrepet ikke har et sidestykke i Sverige og Danmark.)

Det er regulert i barneloven kapittel 9 som heter

«Kapittel 9. Om bruken av barnelova når nokon av partane har tilknytning til utlandet.»

Bestemmelsen som vi oftest kommer i kontakt med er barneloven § 82:

§ 82.Når sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær kan handsamast i Noreg

Sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær kan reisast for norsk domstol dersom barnet har vanleg bustad i Noreg. Det same gjeld i sak som fylkesmannen skal handsame etter § 55.

Sak om førebels avgjerd kan handsamast av norsk domstol i alle tilfelle der barnet har opphald i Noreg.

Første og andre stykket gjeld ikkje dersom anna følgjer av overeinskomst med annan stat.

Prinsippet i § 82 er likt prinsippet i § 57 om hvor i Norge saken skal reises

§ 57.Kvar sak skal reisast

Sak etter § 56 må reisast for den domstolen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist. Dersom saka gjeld søsken med ulikt alminneleg verneting, kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har alminneleg verneting. Dersom barnet bur på sperra adresse, jf. lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering med forskrifter, eller det er søkt om eller gjeve løyve til å nytte fiktive personopplysningar for barnet, jf. lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet § 14 a, kan saka reisast for Oslo tingrett.

Lovsystemet er altså at saken skal reises der barnet har sitt faste bosted (alminnelig verneting.) Det kanskje noe spesielle i § 82 er at midlertidige avgjørelser kan tas i Norge dersom barnet oppholder seg her midlertidig. I dette ligger at selv om mor og barn bor i Spania kan norske domstoler ta en midlertidig avgjørelse etter begjæring fra far mens mor og barn er på sommerferie i Norge.

Det er likevel en kvalifisering i 3. ledd som sier at dersom det er annen enighet mellom Norge og det andre aktuelle landet så vil denne enigheten gå foran bestemmelsene i § 82. Det er grunn til å bemerke at Norge og mange andre land er forpliktet etter Luganokonvensjonen til å gjennomføre hverandres rettsavgjørelser.

Umulighet i § 65 er nå lovfestet

Barneloven er tidvis utsatt for oppgraderinger som både skaper ny rett og som lovfester tidligere ulovfestet rett. De tre siste store oppdateringene av barneloven var 2004, 2010 og 2014. I 2014 ble § 65 (tvangsbestemmelsen) i barneloven endret. I hovedsak ble tidligere ulovfestet rett om at bare umulighet (i lovmessig forstand – ikke faktisk umulighet) kunne hindre at den som bryter en rettskraftig (og tvangskraftig) dom/kjennelse/forlik om samvær, kunne hindre at tvangsbot ble ilagt av retten ved en begjæring etter § 65. Dette har vært sikker rett over lengre tid, men i § 65 slik den i dag lyder er umulighetskravet tatt inn i lovteksten. I tillegg er risiko knyttet til barnets fysiske og psykiske helse tatt inn i bestemmelsens ordlyd. Dette korresponderer med flere lovendringer i barneloven på samme tid hvor dette er tatt inn (f.eks. bl § 60, 61, første ledd nr. 3 mfl)

 

Barneloven § 65 slik den lyder i dag:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Barneloven § 65 slik den var før endringen 01.01.2014:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Hvilke vitner skal jeg ha i barnefordelingssak?

vitneførselbarnefordeling

Fortsatt bruker de fleste begrepet barnefordeling, mens nyere begrepsbruk vil kalle slike saker foreldrekonflikter. Jeg foretrekker sak etter barneloven selv om det har et noe videre nedslagsfelt.

Når du fører en sak etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar er det alltid en vanskelig øvelse og bestemme seg for hvilke vitner som skal føres, om noen. Jeg har ført mange saker uten vitner hvis saken og omstendighetene i saken tilsier det. Skal jeg føre vitner har jeg noen generelle tanker som jeg ofte, men ikke alltid følger:

  • Jeg er forsiktig med familievitner. Min tanke er at retten forventer at blod er tykkere enn faktum og at de fleste har en familie som støtter sine nærmeste ganske blindt. Unntaket for meg er hvis noen i familien er særlig sentral med tanke på å ha mye kontakt med barna. Det beste eksemplet er samboer eller ektefelle som jeg mener nesten er obligatorisk å føre. Skal retten ta stilling til et bostedsalternativ, må de nesten få et godt innblikk i hvem som skal dra omsorgen.
  • De som tilbringer mye tid med barnet bør alltid vurderes. Typisk er barnehage og skole. De bør ikke alltid føres, men i saker der reaksjoner hos barnet er tema eller fungeringen til barnet er tema er det naturlig. Har sakkyndige snakket med barnehage/skole avhenger det for meg hva som da har kommet frem.
  • Egne venner er jeg som regel forsiktig med. Altså partens egne venner. Jeg har hatt klienter som mener at de var på sommerferie sammen ett år og den vennen kan forklare at da gikk alt bra. Jeg prøver å holde meg unna å føre vitner som skal bekrefte at en hendelse gikk bra når man ikke kan si noe om resten av året som gir store anledninger til hendelser som ikke har gått bra. Har mor slått to ganger det siste året og dette ikke var tema eller tilfelle da venn med familie var med så avkrefter ikke det noe.
  • Familievernkontor, konfliktråd osv vil som regel ikke kunne eller ville stille som vitne.
  • Hva med psykologen som var oppnevnt etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1? Ja, noen ganger er det naturlig. Nr. 1 hjemler ikke at sakkyndige er med videre til hovedforhandling og det er en av partene som må føre han som vitne dersom han skal høres i hovedforhandlingen. Retten har også et ansvar for at saken er best mulig opplyst og det kan ikke utelukkes at det er riktig av retten å innkalle sakkyndige. Her mener jeg retten bør være varsom, men jeg mener ikke det er utelukket. Også i saker hvor det har vært oppnevning etter nr 1 og en annen sakkyndig har utredet etter nr. 3 kan det være fornuftig. Faren er da at den som har hjulpet til etter nr 1 vil påpeke klart at han ikke har samme grunnlag som den som har utredet etter nr. 3 og selv formaner å stå svakere i sin vurdering.
  • Hva med engasjere en psykolog som part og føre denne som vitne? Det er lov å engasjere sakkyndig privat for kanskje å utrede mer spesifikt og avklare en problemstilling retten ikke har brukt særlig tid på eller hvor man er uenig. Det er ikke veldig vanlig å gjøre dette og det skyldes nok bla at mangelen på felles styring fra aktørene i hvilke arbeidsoppgaver, subjektivt valg av hvem man engasjerer skaper mistanke om bestilling av resultat, og på samme måte at vitnet får betalt av en av partene direkte. På den andre side så vil jeg tenke at dersom det skal anvendes som motvekt til en allerede foretatt utredning så har man ingenting å tape på det. Er det en god fagperson med gode vurderinger som spriker fra det som er fremlagt av en annen sakkyndig så kan det ha betydning.

Motpartens advokat svarer ikke

advokatikkesvarer

Hva skjer hvis motpartens advokat ikke svarer? Har du noen gang mottatt et advokatbrev i en sak etter barneloven der du har fått en dato på å svare? kanskje fått beskjed om å svare innen 14 dager? Advokater kan sette så mange frister de vil, men de har alltid bare ett ris bak speilet og det er muligheten til å ta saken til retten. Den muligheten har advokaten (i saker etter barneloven) fra den dagen klienten har fått meklingsattest og 6 mnd frem i tid. Deretter må ny meklingsattest innhentes. Fristene som settes i advokatbrev er derfor ganske bortkastet. Gammel sedvane er at man bør gi motparten 14 dager på å svare. Det er postgang (vanlig fortsatt) og det skal være tid til å avvikle klientmøte og det skal være tid til å forfatte et svarbrev. En travel advokat kan ha mange saker og må ha lov til å legge sine saker i kø.

Men hva om motpartens advokat ikke svarer? Ja, ingenting annet skjer da eller kan skje enn at da får man vurdere å ta saken inn for retten dersom det er viktig å endre tingenes tilstand. Sitter man selv i den posisjonen at man ikke ønsker endring så er det jo ikke et problem. Er det spørsmål som ikke er naturlig å bringe inn for retten, som samarbeidspunkter noen ganger er, så må man bare «gi opp» og forsøke en ny innkalling til familievernkontoret hvor det heller ikke har noen konsekvens om motparten ikke møter.

I sum er det slik at det rett og slett ikke er nødvendig å svare på advokatbrev i slike saker. Det er få eller ingen frister i barnesaker, slik at det er ikke noen foreldelsesproblemer annet enn at barna blir eldre og det kan bli problematikk knyttet opp mot å bygge relasjoner osv.

Jeg skriver sjeldent i brev fra meg en konkret frist, men da man ønsker at saken skal flyte fremover på en god måte skriver jeg selv som regel «snarlig tilbakemelding imøteses.» Da har man gitt en oppfordring og går det 2-3 uker uten svar så kan det noen ganger være naturlig da å bringe saken inn for retten.

Systemforklaring; Barnevernet må lære å kjenne sin plass

barnevernetbarnelovenDet er en økende tendens nå det siste halvåret i 2016 at jeg får henvendelser fra klienter som opplever at barnevernet har gått inn og bestemt hvordan to foreldre skal regulere samværet dem imellom. Mitt svar er alltid at dette er ikke noe barnevernet kan bestemme eller på noen måte gripe inn i. Ja, barnevernet kan gi råd til bostedsforelderen og forsåvidt råd også til samværsforelderen, men det kan også en nabo gjøre. Poenget er at barnevernstjenesten ikke har noen inngrepskompetanse etter barneloven.

For å gjøre det enda tydeligere. Barnevernet har sin rolle i forholdet mellom bostedsforelderen og det offentlige (ved barnevernet/kommunen), mens bare bostedsforelder og tingretten kan regulere forholdet mellom to foreldre når det gjelder deres barn. Barnevernet (heller ikke familievernet, forliksrådet eller konfliktrådet) kan bestemme noe som helst om hva slags samvær det skal være mellom et barn og en forelder.

Altså, hvis barnevernet mener det ikke bør være slikt samvær som det er i dag, så kan de bare henstille bostedsforelder til å gjøre noe med dette. Mener barnevernet at det å tillatte samværet slik det er utgjør omsorgssvikt så kan de gjøre noe overfor bostedsforelder, men ikke overfor samværsforelder. Igjen, barnevernet har utelukkende inngrepskompetanse overfor bostedsforelder. Selv overfor bostedsforelder er kompetansen å sette i gang et apparat hvor fylkesnemnda og etter det, tingretten, har makten til å avgjøre saken. Så, det man ender opp med er at i ytterste konsekvens er det utelukkende domstolene som kan bestemme både etter barneloven og etter barnevernloven.

Det jeg ser i mange av mine saker er uttalelser som «jeg får ikke samvær og mor sier at det har barnevernet bestemt.» Det er ikke mulig. Det er mor som har bestemt det enten med støtte fra barnevernet eller med press fra barnevernet. Men, det er fortsatt mor som har bestemt dette og som har rettslig hjemmel (om enn noe tvilsom hjemmel ettersom § 43, 1. ledd, siste setning sier at RETTEN kan bestemme at det ikke skal være samvær) for å bestemme dette.

Det fremstår for meg som om at barnevernet mange steder har fått en oppfatning av at de har en samfunnsrolle som er betydelig mer omfattende enn de egentlig har. Er bostedsforelderen god nok så skal det offentlige gi velmenende råd og der slutter det. Barnevernet må bli flinkere til å kjenne sin egen plass, men også opplyse forelder om begrensningen i egen kompetanse slik at vanlige foreldre ikke går rundt og er unødvendig redd for at de skal trå feil.