Maktesløshet og strategi når politiet ikke gjør jobben sin i saker etter straffeloven § 261

Som jeg har skrevet om før så er det politiets oppgave å avbryte et straffbart forhold som de vet pågår og etterforske et straffbart forhold som er anmeldt.

Jeg finner grunn til igjen å legge ut straffeloven § 261

Straffeloven § 261. Omsorgsunndragelse

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som tar en mindreårig ut av landet eller holder tilbake en mindreårig i utlandet og ved det ulovlig unndrar den mindreårige fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse har foreldreansvar. Tilsvarende gjelder der det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, flytteforbud eller institusjonsplassering etter barnevernloven §§ 4-8, 4-12, 4-24 eller 4-29 første og annet ledd eller der begjæring om slike tiltak er sendt fylkesnemnda etter barnevernloven § 7-11, eller der det i en akuttsituasjon er iverksatt midlertidig vedtak etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 første ledd, 4-25 annet ledd annet punktum eller 4-29 fjerde ledd.

Grov omsorgsunndragelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om omsorgsunndragelsen er grov skal det særlig legges vekt på hvilken belastning den har påført barnet.

La det være helt klart at denne bestemmelsen dekker når samværsforelder eller andre ikke vil levere barnet tilbake til sitt faste bosted. I henhold til lov vil si i henhold til barneloven § 36 og i tillegg har de fleste avtale fra familievernkontoret eller andre steder som gir dem fast bosted. Hvis avtalen er i retten har man egen tvangsbestemmelse i barneloven § 65.  Det er altså en straffbar

handling for samværsforelder å holde barnet tilbake over tid hvis det raskt viser seg at det ikke er en nødsituasjon. Noe det ikke er dersom samråd med barnevernet tilsier at vilkårene i barnevernloven § 4-6 ikke er oppfylt. Uansett hva denne omfattende udugeligheten i politiet skyldes så er det et faktum etter gjentatte opplevelser i flere saker at politiet ikke gjør sin plikt, ikke ser ut til å prioritere bortførte barn og ikke ønsker å sette seg inn i skillet mellom strafferetten og sivilretten på dette området. Så hva gjør advokaten til bostedsforelderen når barnevernet sier de ikke kan gjøre noe og politiet virker ikke å kunne sin jobb? Politiet må selvfølgelig henlegge saken dersom de ikke gjør noe med saken og da kan dette klages til Statsadvokaten og bør også klages til statsadvokaten. Men tiden går. Man kommer sannsynligvis da i den situasjonen at den forelder som har fast bosted må gå til retten for å få fast bosted. Altså fører politiets handlingslammethet til at en forelder som har fast bosted etter barneloven § 36 må gå til retten og kreve i stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 at ting skal være akkurat som de er. Jeg kan ikke tenke meg at dette er tilsiktet av lovgiver da det prosessøkonomisk er uforsvarlig og tøvete. Så hvorfor gjøre det? Jo, for en rettsavgjørelse etter barneloven kan tvangsfullbyrdes etter barneloven § 65 og erfaringsmessig synes politiet å reagere slik de burde etter straffeloven § 261 hvis det er domstolene som i kjennelse og gjennom barneloven § 65 pålegger dem det.

Umulighet i § 65 er nå lovfestet

Barneloven er tidvis utsatt for oppgraderinger som både skaper ny rett og som lovfester tidligere ulovfestet rett. De tre siste store oppdateringene av barneloven var 2004, 2010 og 2014. I 2014 ble § 65 (tvangsbestemmelsen) i barneloven endret. I hovedsak ble tidligere ulovfestet rett om at bare umulighet (i lovmessig forstand – ikke faktisk umulighet) kunne hindre at den som bryter en rettskraftig (og tvangskraftig) dom/kjennelse/forlik om samvær, kunne hindre at tvangsbot ble ilagt av retten ved en begjæring etter § 65. Dette har vært sikker rett over lengre tid, men i § 65 slik den i dag lyder er umulighetskravet tatt inn i lovteksten. I tillegg er risiko knyttet til barnets fysiske og psykiske helse tatt inn i bestemmelsens ordlyd. Dette korresponderer med flere lovendringer i barneloven på samme tid hvor dette er tatt inn (f.eks. bl § 60, 61, første ledd nr. 3 mfl)

 

Barneloven § 65 slik den lyder i dag:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Barneloven § 65 slik den var før endringen 01.01.2014:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.