Tvangsbøter og umulighet etter barneloven § 65

Dersom en rettskraftig dom eller et forlik eller en kjennelse med tvangskraft ikke blir etterfulgt kan den som ønsker at den andre skal oppfylle dommen/forliket kreve bruk av tvang i tråd med barneloven § 65 (se bestemmelsen lengre ned.)

Dersom retten skal komme til at det ikke skal ilegges tvangsbot, f.eks hvor samvær ikke blir gjennomført som bestemt, må det foreligge umulighet.

Umulighet er ikke et klart definert begrep etter bestemmelsen og er ikke ment som umulighet i språkets betydning om faktisk helt umulig, men som svært vanskelig og ikke tilrådelig. Det er ofte en diskusjon om hvor terskelen går og i en ny Høyesterettskjennelse fra 22. mars 2018 ble lagmannsrettens kjennelse delvis opphevet (opphevet for 1 av 2 barn) da lagmannsretten hadde lagt listen for lavt. I denne saken skriver Høyesterett i HR-2018-567-U;

Lagmannsrettens flertall har imidlertid lagt til grunn at D ønsker noe samvær med sin far, og det er vist til at det ble gjennomført et vellykket dagsamvær i desember 2017. Når lagmannsrettens flertall likevel kommer til at gjennomføring av samvær er umulig som følge av Ds motforestillinger viser dette at flertallet har lagt terskelen for når det foreligger umulighet for lavt og følgelig har tolket det generelle kravet til umulighet uriktig.

Slik jeg forstår Høyesterett har lagmannsretten lagt listen for lavt når de bekrefter en umulighet i sak hvor det er gjennomført vellykkede dagssamvær. Motforestillingen til samvær hos barnet er ikke absolutt og Høyesterett minner om at bostedsforelderen har en lojalitetsplikt.

 

 


§ 65. Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

 

Maktesløshet og strategi når politiet ikke gjør jobben sin i saker etter straffeloven § 261

Som jeg har skrevet om før så er det politiets oppgave å avbryte et straffbart forhold som de vet pågår og etterforske et straffbart forhold som er anmeldt.

Jeg finner grunn til igjen å legge ut straffeloven § 261

Straffeloven § 261. Omsorgsunndragelse

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som tar en mindreårig ut av landet eller holder tilbake en mindreårig i utlandet og ved det ulovlig unndrar den mindreårige fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse har foreldreansvar. Tilsvarende gjelder der det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, flytteforbud eller institusjonsplassering etter barnevernloven §§ 4-8, 4-12, 4-24 eller 4-29 første og annet ledd eller der begjæring om slike tiltak er sendt fylkesnemnda etter barnevernloven § 7-11, eller der det i en akuttsituasjon er iverksatt midlertidig vedtak etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 første ledd, 4-25 annet ledd annet punktum eller 4-29 fjerde ledd.

Grov omsorgsunndragelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om omsorgsunndragelsen er grov skal det særlig legges vekt på hvilken belastning den har påført barnet.

La det være helt klart at denne bestemmelsen dekker når samværsforelder eller andre ikke vil levere barnet tilbake til sitt faste bosted. I henhold til lov vil si i henhold til barneloven § 36 og i tillegg har de fleste avtale fra familievernkontoret eller andre steder som gir dem fast bosted. Hvis avtalen er i retten har man egen tvangsbestemmelse i barneloven § 65.  Det er altså en straffbar

handling for samværsforelder å holde barnet tilbake over tid hvis det raskt viser seg at det ikke er en nødsituasjon. Noe det ikke er dersom samråd med barnevernet tilsier at vilkårene i barnevernloven § 4-6 ikke er oppfylt. Uansett hva denne omfattende udugeligheten i politiet skyldes så er det et faktum etter gjentatte opplevelser i flere saker at politiet ikke gjør sin plikt, ikke ser ut til å prioritere bortførte barn og ikke ønsker å sette seg inn i skillet mellom strafferetten og sivilretten på dette området. Så hva gjør advokaten til bostedsforelderen når barnevernet sier de ikke kan gjøre noe og politiet virker ikke å kunne sin jobb? Politiet må selvfølgelig henlegge saken dersom de ikke gjør noe med saken og da kan dette klages til Statsadvokaten og bør også klages til statsadvokaten. Men tiden går. Man kommer sannsynligvis da i den situasjonen at den forelder som har fast bosted må gå til retten for å få fast bosted. Altså fører politiets handlingslammethet til at en forelder som har fast bosted etter barneloven § 36 må gå til retten og kreve i stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 at ting skal være akkurat som de er. Jeg kan ikke tenke meg at dette er tilsiktet av lovgiver da det prosessøkonomisk er uforsvarlig og tøvete. Så hvorfor gjøre det? Jo, for en rettsavgjørelse etter barneloven kan tvangsfullbyrdes etter barneloven § 65 og erfaringsmessig synes politiet å reagere slik de burde etter straffeloven § 261 hvis det er domstolene som i kjennelse og gjennom barneloven § 65 pålegger dem det.

Umulighet i § 65 er nå lovfestet

Barneloven er tidvis utsatt for oppgraderinger som både skaper ny rett og som lovfester tidligere ulovfestet rett. De tre siste store oppdateringene av barneloven var 2004, 2010 og 2014. I 2014 ble § 65 (tvangsbestemmelsen) i barneloven endret. I hovedsak ble tidligere ulovfestet rett om at bare umulighet (i lovmessig forstand – ikke faktisk umulighet) kunne hindre at den som bryter en rettskraftig (og tvangskraftig) dom/kjennelse/forlik om samvær, kunne hindre at tvangsbot ble ilagt av retten ved en begjæring etter § 65. Dette har vært sikker rett over lengre tid, men i § 65 slik den i dag lyder er umulighetskravet tatt inn i lovteksten. I tillegg er risiko knyttet til barnets fysiske og psykiske helse tatt inn i bestemmelsens ordlyd. Dette korresponderer med flere lovendringer i barneloven på samme tid hvor dette er tatt inn (f.eks. bl § 60, 61, første ledd nr. 3 mfl)

 

Barneloven § 65 slik den lyder i dag:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Barneloven § 65 slik den var før endringen 01.01.2014:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.