Tidligere fars rettigheter etter EMK artikkel 8

Hva er EMK artikkel 8, Hvordan definerer EMK artikkel 8 retten til privatliv og familieliv, Hvordan begrenser EMK artikkel 8 offentlig myndigheters inngrep i familielivet, Hva viser praksisen fra Den europeiske menneskerettsdomstolen om familieliv, Kan familieliv i EMK artikkel 8 inkludere de facto familier, Hva var avgjørelsen i EMD-dommen V.D. mot Russland, Hva betyr det når familieliv er "ikke begrenset til marriage-based relationships", Hva er likheten mellom situasjonen til B og C og tidligere EMD-dommer, Hva viser C og Bs forhold om tidligere fars rettigheter, Hva er prinsippet om bredere anerkjennelse av familieliv viktig for, Hva gir EMK artikkel 8 et verdifullt rammeverk for, Hvordan beskytter EMK artikkel 8 rettighetene til familiemedlemmer, Hvilke juridiske prinsipper kan brukes til å forstå tidligere fars rettigheter, Hvordan kan EMK artikkel 8 hjelpe til med å vurdere familieliv i endring, Hva er betydningen av å anerkjenne sterke personlige bånd i familielivets sammenheng.

I dagens rettslige landskap er spørsmål om foreldreskap og familieliv mer komplekse enn noensinne. Mange barn vokser opp i familier der biologiske bånd ikke er den eneste avgjørende faktoren. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 gir oss viktige retningslinjer for å forstå og vurdere tidligere fars rettigheter når familielivet er i endring.

EMK Artikkel 8 – Rett til respekt for privatliv og familieliv

EMK artikkel 8 fastslår at enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv. Denne artikkelen legger også begrensninger på inngrep i utøvelsen av disse rettighetene. Med andre ord, det gir en beskyttelse for både privatlivet og familielivet til enkeltpersoner.

EMD Praksis – Utvidet forståelse av familieliv

Praksisen til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har vist oss at begrepet “familieliv” ikke er begrenset til tradisjonelle kjernefamilier. Det kan omfatte andre typer familieliv, inkludert de som ikke er basert på biologiske bånd. EMD har slått fast at familieliv også kan inkludere “de facto” familier, der folk lever sammen utenfor ekteskap, eller i tilfeller der andre faktorer viser at forholdet har tilstrekkelig varighet og stabilitet.

EMD-dommen V.D. mot Russland – Utvidet forståelse av familieliv

I EMD-dommen fra 9. april 2019, V.D. mot Russland, ble det slått fast at familieliv i EMK artikkel 8 ikke begrenses til ekteskapsbaserte forhold. Domstolen uttalte at “The Court reiterates that the notion of ‘family life’ under Article 8 of the Convention is not confined to marriage-based relationships…” Dette betyr at familieliv kan eksistere selv om det ikke er en juridisk ekteskapsforbindelse, så lenge det er sterke personlige bånd.

Hvilken rolle spiller effektivitet i saksbehandling med barn?

selvbestemmelse for barn, barnekonvensjonen, rettigheter for barn, barns deltakelse, barnets beste, saksbehandling for barn, barn og lovgivning, medvirkning i beslutninger, barns stemmer, beslutningsprosesser for barn, barn og menneskerettigheter, barn og rettsvern, barns perspektiv, barns medvirkningsrett, barnevennlig saksbehandling, barn og juridiske prosesser, barns interesser, barn og samfunn, barn og lovverk, barns rettigheter i praksis, barn og beslutningsmyndighet, barns representasjon, rettferdig saksbehandling for barn, barn og rettssystem, barns rett til å bli hørt, juridisk beskyttelse for barn, barn og advokat, barn og menneskerettighetsloven, barns juridiske rettigheter, advokat for barn

Barnekonvensjonen legger klare føringer på hvordan saksbehandling skal foregå når det kommer til barns rettigheter. En av de viktigste prinsippene er at saksbehandlingen skal være effektiv, barnevennlig og tilgjengelig for barna det gjelder. Dette prinsippet tar hensyn til barnets unike behov og perspektiv, noe som kan være svært forskjellig fra voksnes perspektiv. Med tanke på dette prinsippet er det også avgjørende at saksbehandlingen ikke strekker seg over unødvendig lang tid, da barn har et annet tidsperspektiv enn voksne.

En annen viktig faktor er at saksbehandlingen skal være forståelig for barna. Dette betyr at både innhold og språk må tilpasses barns forståelsesnivå. Det skal ikke være tvil om hva som foregår, og barna skal kunne delta aktivt og forstå hva som blir sagt og gjort gjennom hele prosessen.

For å sikre barns rettigheter er det også nødvendig at barn og unge får tilgang til klage- og handhevingsordninger som er tilgjengelige og forståelige. Det er viktig at barna vet hvordan de kan uttrykke seg og hvordan de kan søke hjelp dersom deres rettigheter ikke blir ivaretatt.

En sentral del av saksbehandlingen er å lytte til barna. Ifølge barnekonvensjonen har barn rett til å uttale seg om alle forhold som angår dem. Det er ikke bare en rett, men også en viktig prinsipp i seg selv. Dette innebærer ikke bare at barn skal kunne uttrykke seg, men også at deres synspunkter skal bli tatt på alvor og vektlagt i tråd med deres alder og modenhet. Dette gjelder selv om barna ikke nødvendigvis har klare meninger om hele saken, men har tanker om ulike sider ved den.

Når man skal kommunisere med barn i saksbehandlingen, er det flere hensyn å ta. Det er viktig å nå ut til barna tidlig i prosessen, og å legge til rette for en kommunikasjon som oppleves som trygg og positiv. Barna bør få anledning til å uttale seg direkte, og det kan være nødvendig å tilrettelegge for spesielle behov, for eksempel hvis barnet har en funksjonsnedsettelse.

Videre skal vurderingen av hva som er best for barnet være sentral i saksbehandlingen. Dette tar hensyn til barnets individuelle situasjon og behov, uavhengig av økonomiske faktorer. Hva som er best for barnet må veie tungt i vurderingen av saken, og dette hensynet må avveies mot andre hensyn.

Grunnleggende i vurderingen er at det beste for barnet skal være et overordnet prinsipp. Det er imidlertid ikke det eneste hensynet som spiller inn i saksbehandlingen. Ofte må man finne en balanse mellom ulike hensyn og vurdere hva som er mulig å harmonisere.

Samlet sett legger barnekonvensjonen et sterkt grunnlag for hvordan saksbehandling i barnsaker skal foregå. Gjennom å ta hensyn til barnets tidsperspektiv, forståelse og rett til deltakelse, sikrer man at barns rettigheter blir ivaretatt på en måte som er tilpasset deres behov og situasjon.

Tangerende rettigheter: EMK og FNs barnekonvensjon

barns rettigheter, EMK, FNs barnekonvensjon, rettighetsbeskyttelse, ikke-diskriminering, retten til liv, overlevelse, beskyttelse mot vold, mishandling, retten til familieliv, privatliv, barnets rett til uttrykke seg, bli hørt, diskriminering av barn, barns helse, vold mot barn, barnets beste, barns rettigheter i internasjonale avtaler, barnets rettigheter i menneskerettighetskonvensjoner, barn og rettssystemet, beskyttelse av barn, barnemishandling, barnets stemme, barns velferd, rettferdighet for barn, barns likhet, barnevern, barns omsorg, barns utvikling, barns deltakelse, barns rettigheter og ansvar.

I dagens samfunn er det avgjørende å sikre barns rettigheter for å fremme deres vekst, utvikling og velferd. To sentrale instrumenter som adresserer barns rettigheter er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FNs barnekonvensjon. I dette blogginnlegget vil vi utforske hvor disse to viktige dokumentene tangerer hverandre og sammen bidrar til å beskytte og fremme barns rettigheter på en helhetlig måte.

  1. Rettighetsbeskyttelse og ikke-diskriminering:
    Både EMK og FNs barnekonvensjon legger stor vekt på beskyttelse av barn mot diskriminering og sikring av like rettigheter for alle barn, uavhengig av deres bakgrunn eller omstendigheter. EMKs artikkel 14 og barnekonvensjonens artikkel 2 fremhever prinsippet om ikke-diskriminering som en sentral rettighet som skal ivaretas.
  2. Retten til liv og overlevelse:
    Både EMK og barnekonvensjonen fastslår barns rett til liv og overlevelse som en grunnleggende rettighet. EMKs artikkel 2 sikrer retten til liv for alle, mens barnekonvensjonens artikkel 6 og 24 vektlegger barns rett til helse og helseomsorg for å sikre deres overlevelse og utvikling.
  3. Beskyttelse mot vold og mishandling:
    Beskyttelse av barn mot vold, mishandling og utnyttelse er et sentralt tema i både EMK og FNs barnekonvensjon. EMKs artikkel 3 forbyr tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling, mens barnekonvensjonens artikkel 19 og 34 spesifikt adresserer barnets rett til beskyttelse mot vold, mishandling og utnyttelse.
  4. Rett til familieliv og privatliv:
    Både EMK og barnekonvensjonen anerkjenner betydningen av barns rett til familieliv og privatliv. EMKs artikkel 8 beskytter retten til familieliv og privatliv, mens barnekonvensjonens artikkel 8 og 16 understreker betydningen av å opprettholde forbindelser med familien og respektere barnets privatliv.
  5. Barnets rett til uttrykke seg og bli hørt:
    En viktig fellesnevner mellom EMK og barnekonvensjonen er betydningen av barnets rett til å uttrykke seg og bli hørt. EMKs artikkel 10 beskytter ytringsfriheten, og barnekonvensjonens artikkel 12 gir barn rett til å uttrykke sin mening og bli tatt i betraktning i beslutninger som angår dem.

Oppsummering:
EMK og FNs barnekonvensjon er to nøkkelinstrumenter som beskytter barns rettigheter på internasjonalt nivå. De tangerer hverandre på flere områder, inkludert beskyttelse mot diskriminering, retten til liv og overlevelse, beskyttelse mot vold og mishandling, retten til familieliv og privatliv, samt betydningen av barnets rett til å uttrykke seg og bli hørt. Sammen utgjør disse dokumentene et sterkt fundament for å sikre barns rettigheter og fremme deres velvære på tvers av landegrenser.

Det er viktig at vi som samfunn og enkeltindivider er oppmerksomme på disse rettighetene og arbeider for å oppfylle dem i praksis. Ved å anerkjenne og respektere barns rettigheter, kan vi skape et inkluderende og rettferdig samfunn der barn får den beskyttelsen, omsorgen og mulighetene de fortjener.

De juridiske rammer rundt grensekryssende barnebortføringer”

Barnebortføring, juridiske rammer, grensekryssende, barnebortføringer, forelder, landegrenser, rettigheter, barnevern, ulovlig, internasjonale grenser, slektning, opphold i utlandet, transportert, tillatt opphold, innenlands, ulovlig handling, samtykke, bosted, barnevernet, kidnapping, fremmede, juridisk forstand, norske regler og lover, ulovlig barnebortføring, foreldreansvar, fast bostedsadresse, Haagkonvensjonen, Haagkonvensjonen 1980, barneloven, barnevernloven, domstolsbeslutning, nøkkelaspekt, internasjonale lover, konvensjoner, Barnebortføringsloven, konvensjonsavtale, assistanse, norske myndigheter, Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet, politiet, komplekst fenomen, alvorlig fenomen, juridiske aspekter, grensekryssende barnebortføringer, juridiske ressurser, departementale ressurser.

Barnebortføring er et fenomen med mange ansikter. Det kan være så enkelt som en forelder som uberettiget tar med seg sitt barn over landegrenser, en handling som bryter med den andre forelderens rettigheter, eller i enkelte tilfeller barnevernets. Denne typen barnebortføring er vanligvis knyttet til familieforhold og skjer når et barn ulovlig blir transportert over internasjonale grenser av en slektning.

For å fange opp ulike scenarioer har vi begrepet barnebortføring, som ikke bare dekker handlinger hvor barn ulovlig blir tatt med ut av landet, men også tilfeller der barn blir holdt tilbake ulovlig etter et tillatt opphold i utlandet. Betydningen av dette begrepet er dog ikke vid nok til å omfatte situasjoner hvor barn ulovlig blir flyttet innenlands.

En viktig presisering er at det vil bli ansett som en ulovlig handling å ta med barnet ut av landet uten samtykke, hvis barnets bosted er avgjort av barnevernet. Bortføringer fra barnevernet har sine egne juridiske rammer og konsekvenser.

Til tross for at det i hovedsak er foreldre som er involvert i barnebortføringssaker, kan det også være tilfeller der andre slektninger, som besteforeldre, står bak. Imidlertid regnes ikke kidnapping av barn utført av fremmede, selv om det kanskje kreves løsepenger, som barnebortføring i juridisk forstand.

Det er viktig å være klar over at det er situasjoner hvor en forelder lovlig kan reise med barnet ut av landet. Spesifikk informasjon om dette kan hentes fra norske regler og lover.

Å klassifisere en handling som en ulovlig barnebortføring krever at visse betingelser oppfylles. For det første, må den forelder som har blitt igjen ha del i foreldreansvaret. Videre må barnet ha hatt sin faste bostedsadresse i landet som ønsker barnet returnert. I noen tilfeller, selv om den gjenværende forelder ikke deler foreldreansvaret, vil en rett til å forby flytting oppfylle betingelsene fastsatt i Haagkonvensjonen 1980, og anses som en ulovlig barnebortføring.

Foreldreansvaret, som oftest er fastsatt av reglene i barnets bostedsland, er en viktig komponent i barnebortføringssaker. For barn bosatt i Norge, avklares foreldreansvaret av barneloven, barnevernloven, eller av en avtale mellom foreldrene, eller av en domstolsbeslutning.

Hvor barnet bor, er et nøkkelaspekt for å fastslå om det foreligger en ulovlig barnebortføring. I noen tilfeller kan det være utfordrende å bestemme barnets faste bosted, spesielt hvis barnet har bodd i flere land. Her er Haagkonvensjonen tydelig; det er barnets faktiske bosted som teller.

Når det gjelder internasjonale lover og konvensjoner om barnebortføring, er Norge tilknyttet både Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980, samt en nordisk konvensjon for de nordiske landene. Disse konvensjonene er implementert i norsk lov gjennom Barnebortføringsloven.

Avhengig av om barnet ditt er bortført til/fra et land som Norge har en konvensjonsavtale med, vil type assistanse fra norske myndigheter variere. Justis- og beredskapsdepartementet bistår i saker mellom konvensjonsland, mens Utenriksdepartementet tar seg av saker der Norge ikke har en konvensjonsavtale med landet barnet er bortført til.

Politiet spiller også en viktig rolle i disse sakene. De kan forhindre bortføring, assistere med å lokalisere barnet eller den som har bortført, og motta anmeldelser og savnetmeldinger.

Barn på vandringsveier er et komplekst og alvorlig fenomen. Denne bloggposten har søkt å belyse noen av de juridiske aspektene ved grensekryssende barnebortføringer. For mer dyptgående informasjon, se lenkene til relevante juridiske og departementale ressurser.

Jurisdiksjon i Høyesterettsdom HR-2022-847-A: Når norsk domsmyndighet består

Høyesterettsdom, HR-2022-847-A, jurisdiksjon, foreldreansvar, fast bosted, samvær, barneloven §82, norsk domstol, vanlig bosted, stevningstidspunktet, kompetent, domstolloven §34, endring, retten til behandling, direkte regulering, betydning, ankeinstans, underinstans, bestemmelse, fortsette behandlingen

Høyesteretts dom HR-2022-847-A har behandlet spørsmålet om norske domstoler har jurisdiksjon til å behandle saken om foreldreansvar, fast bosted og samvær med et barn, når barnet har flyttet fra Norge til et annet land. Saken reguleres av barneloven §82, som fastslår at sak kan reises for norsk domstol dersom barnet har vanlig bosted i Norge. Så lenge barnet hadde vanlig bosted i Norge på stevningstidspunktet, er norsk domstol kompetent til å behandle saken, selv om barnets vanlige bosted senere endrer seg.

Ifølge dommen var barnets vanlige bosted i Norge på stevningstidspunktet, da saken ble anlagt i desember 2018. Selv om barnet senere flyttet til et annet land, vil norsk domstol fortsatt være kompetent til å behandle saken. Dette følger av domstolloven §34 første ledd, som fastslår at en domstol fortsatt vil være domsmyndig så lenge saken verserer, selv om det senere oppstår endringer som gjør at retten ikke kunne tatt saken til behandling.

Selv om barneloven §82 ikke direkte regulerer hvilken betydning endring av barnets vanlige bosted skal ha, vil norsk domstol fortsatt ha jurisdiksjon hvis den hadde det på stevningstidspunktet. Ankeinstansen vil også være domsmyndig, og dens kompetanse vil være basert på avgjørelsen som ble truffet av underinstansen. Domstolloven §34 tar imidlertid forbehold for de tilfellene hvor «andet er bestemt». Men siden det ikke finnes noe annet bestemt i barneloven §82, kan norsk domstol fortsette å behandle saken selv om barnets vanlige bosted senere endres.

Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon omhandler barn som midlertidig eller permanent er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, som for eksempel fosterhjem eller institusjoner. Konvensjonen slår fast at barn som befinner seg i en slik situasjon, skal ha krav på spesiell beskyttelse og bistand fra myndighetene for å sikre at barnets beste ivaretas.

Det er flere grunner til at barn kan bli plassert i alternativ omsorg. Noen barn opplever vold og overgrep i hjemmet, og må derfor beskyttes mot videre skade. Andre barn kan bli plassert på grunn av omsorgssvikt eller fordi foreldrene ikke er i stand til å ivareta barnets behov på en tilfredsstillende måte. Uansett årsak til plasseringen, har barnet krav på beskyttelse og omsorg som ivaretar deres beste interesser.

Artikkel 20 fastslår at barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, har rett til regelmessig vurdering av sin situasjon. Dette innebærer at myndighetene har en plikt til å følge opp situasjonen til barnet, og sørge for at barnet får tilstrekkelig omsorg og beskyttelse. Barnet skal også ha rett til å uttale seg i saken og få informasjon om sin situasjon.

Videre fastslår artikkelen at barn som er plassert i alternativ omsorg, har rett til å opprettholde kontakt med sine foreldre og slektninger, med mindre dette er i strid med barnets beste. Dette er en viktig rettighet, da det å opprettholde kontakt med sine biologiske foreldre og familie kan være avgjørende for barnets utvikling og identitet.

Det er også viktig å understreke at artikkel 20 slår fast at alternativ omsorg skal være midlertidig og så kortvarig som mulig. Målet er å gjenforene barnet med sin familie så snart det er trygt og forsvarlig, eller å finne en annen form for varig omsorg dersom dette ikke er mulig. Dette er en viktig rettighet som sikrer at barnet ikke blir fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg unødvendig lenge.

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon understreker dermed betydningen av å ivareta barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg. Det er en viktig rettighet som gir barnet krav på spesiell beskyttelse og omsorg fra myndighetene, og som sikrer at barnets beste blir ivaretatt. Det er viktig at myndighetene følger opp situasjonen til disse barna og sørger for at deres rettigheter blir ivaretatt, slik at de kan få en trygg og god oppvekst.

Er avgjørelser om fast bosted, samvær og foreldreansvar fra andre land gyldige i Norge?

1. juli 2016 trådte barneloven § 84 b i kraft. Den ga ikke uttrykk for en ny rettstilstand, men synliggjorde at dersom Norge skal legge annen lands avgjørelse om fast bosted, samvær eller foreldreansvar til grunn, så skal det foreligge en overenskomst mellom Norge og denne staten. Mest praktisk er Luganokonvensjonen.

 

Barneloven § 84 b. Godkjenning av utanlandsk avgjerd om foreldreansvar mv.

Avgjerd om foreldreansvar eller tilsvarande myndigheitsforhold, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær skal berre leggjast til grunn i Noreg direkte i kraft av lova når dette følgjer av overeinskomst med annan stat.

Hvilket lands rett gjelder i sak etter barneloven?

Det blir mer og mer vanlig at forhold blir internasjonale. Svensker som bor i Norge, Nordmann og danske som bor i Norge osv. og det blir ofte et tema om det er norsk eller det andre landets rett som skal anvendes i saker om fast bosted og samvær (foreldreansvar er et ganske særnorsk fenomen da begrepet ikke har et sidestykke i Sverige og Danmark.)

Det er regulert i barneloven kapittel 9 som heter

“Kapittel 9. Om bruken av barnelova når nokon av partane har tilknytning til utlandet.”

Bestemmelsen som vi oftest kommer i kontakt med er barneloven § 82:

§ 82.Når sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær kan handsamast i Noreg

Sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær kan reisast for norsk domstol dersom barnet har vanleg bustad i Noreg. Det same gjeld i sak som fylkesmannen skal handsame etter § 55.

Sak om førebels avgjerd kan handsamast av norsk domstol i alle tilfelle der barnet har opphald i Noreg.

Første og andre stykket gjeld ikkje dersom anna følgjer av overeinskomst med annan stat.

Prinsippet i § 82 er likt prinsippet i § 57 om hvor i Norge saken skal reises

§ 57.Kvar sak skal reisast

Sak etter § 56 må reisast for den domstolen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist. Dersom saka gjeld søsken med ulikt alminneleg verneting, kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har alminneleg verneting. Dersom barnet bur på sperra adresse, jf. lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering med forskrifter, eller det er søkt om eller gjeve løyve til å nytte fiktive personopplysningar for barnet, jf. lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet § 14 a, kan saka reisast for Oslo tingrett.

Lovsystemet er altså at saken skal reises der barnet har sitt faste bosted (alminnelig verneting.) Det kanskje noe spesielle i § 82 er at midlertidige avgjørelser kan tas i Norge dersom barnet oppholder seg her midlertidig. I dette ligger at selv om mor og barn bor i Spania kan norske domstoler ta en midlertidig avgjørelse etter begjæring fra far mens mor og barn er på sommerferie i Norge.

Det er likevel en kvalifisering i 3. ledd som sier at dersom det er annen enighet mellom Norge og det andre aktuelle landet så vil denne enigheten gå foran bestemmelsene i § 82. Det er grunn til å bemerke at Norge og mange andre land er forpliktet etter Luganokonvensjonen til å gjennomføre hverandres rettsavgjørelser.