Midlertidig avgjørelse om foreldreansvar

Etter barneloven § 60 kan retten ta en midlertidig avgjørelse i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar dersom en av foreldrene sender inn en begjæring om dette.

Det er lett å se for seg scenario hvor det er nødvendig med en kjapp avgjørelse hva gjelder bosted og/eller samvær. Det kan være at bostedsforelder vil flytte og samværsforelder vil stoppe flyttingen. Det kan være at bostedsforelder har stanset samværet og man trenger en midlertidig avgjørelse for å ha tvangsgrunnlag for å få igang samværet igjen. Det er litt mer uvanlig at man krever en midlertidig avgjørelse for å få del i foreldreansvaret, men det er også situasjoner hvor det kan være gode grunner til det, som f.eks:

  • Det er en sak etter barnevernloven under oppseiling mot bostedsforelderen og samværsforelder ønsker å skaffe seg innsyn og partsrettigheter i saken..
  • Bostedsforelderen planlegger å flytte ut av landet og samværsforelderen ønsker å stoppe dette.
  • Bostedsforelderen ønsker å bytte navn på barnet.
  • Bostedsforelderen vil tillate en kontroversiell operasjon som ikke er nødvendig.
  • Bostedsforelderen vil bytte barnets religion og samværsforelder er uenig.

 

 

Hvilket lands rett gjelder i sak etter barneloven?

Det blir mer og mer vanlig at forhold blir internasjonale. Svensker som bor i Norge, Nordmann og danske som bor i Norge osv. og det blir ofte et tema om det er norsk eller det andre landets rett som skal anvendes i saker om fast bosted og samvær (foreldreansvar er et ganske særnorsk fenomen da begrepet ikke har et sidestykke i Sverige og Danmark.)

Det er regulert i barneloven kapittel 9 som heter

«Kapittel 9. Om bruken av barnelova når nokon av partane har tilknytning til utlandet.»

Bestemmelsen som vi oftest kommer i kontakt med er barneloven § 82:

§ 82.Når sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær kan handsamast i Noreg

Sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær kan reisast for norsk domstol dersom barnet har vanleg bustad i Noreg. Det same gjeld i sak som fylkesmannen skal handsame etter § 55.

Sak om førebels avgjerd kan handsamast av norsk domstol i alle tilfelle der barnet har opphald i Noreg.

Første og andre stykket gjeld ikkje dersom anna følgjer av overeinskomst med annan stat.

Prinsippet i § 82 er likt prinsippet i § 57 om hvor i Norge saken skal reises

§ 57.Kvar sak skal reisast

Sak etter § 56 må reisast for den domstolen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist. Dersom saka gjeld søsken med ulikt alminneleg verneting, kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har alminneleg verneting. Dersom barnet bur på sperra adresse, jf. lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering med forskrifter, eller det er søkt om eller gjeve løyve til å nytte fiktive personopplysningar for barnet, jf. lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet § 14 a, kan saka reisast for Oslo tingrett.

Lovsystemet er altså at saken skal reises der barnet har sitt faste bosted (alminnelig verneting.) Det kanskje noe spesielle i § 82 er at midlertidige avgjørelser kan tas i Norge dersom barnet oppholder seg her midlertidig. I dette ligger at selv om mor og barn bor i Spania kan norske domstoler ta en midlertidig avgjørelse etter begjæring fra far mens mor og barn er på sommerferie i Norge.

Det er likevel en kvalifisering i 3. ledd som sier at dersom det er annen enighet mellom Norge og det andre aktuelle landet så vil denne enigheten gå foran bestemmelsene i § 82. Det er grunn til å bemerke at Norge og mange andre land er forpliktet etter Luganokonvensjonen til å gjennomføre hverandres rettsavgjørelser.

Umulighet i § 65 er nå lovfestet

Barneloven er tidvis utsatt for oppgraderinger som både skaper ny rett og som lovfester tidligere ulovfestet rett. De tre siste store oppdateringene av barneloven var 2004, 2010 og 2014. I 2014 ble § 65 (tvangsbestemmelsen) i barneloven endret. I hovedsak ble tidligere ulovfestet rett om at bare umulighet (i lovmessig forstand – ikke faktisk umulighet) kunne hindre at den som bryter en rettskraftig (og tvangskraftig) dom/kjennelse/forlik om samvær, kunne hindre at tvangsbot ble ilagt av retten ved en begjæring etter § 65. Dette har vært sikker rett over lengre tid, men i § 65 slik den i dag lyder er umulighetskravet tatt inn i lovteksten. I tillegg er risiko knyttet til barnets fysiske og psykiske helse tatt inn i bestemmelsens ordlyd. Dette korresponderer med flere lovendringer i barneloven på samme tid hvor dette er tatt inn (f.eks. bl § 60, 61, første ledd nr. 3 mfl)

 

Barneloven § 65 slik den lyder i dag:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Barneloven § 65 slik den var før endringen 01.01.2014:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Hvilke vitner skal jeg ha i barnefordelingssak?

vitneførselbarnefordeling

Fortsatt bruker de fleste begrepet barnefordeling, mens nyere begrepsbruk vil kalle slike saker foreldrekonflikter. Jeg foretrekker sak etter barneloven selv om det har et noe videre nedslagsfelt.

Når du fører en sak etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar er det alltid en vanskelig øvelse og bestemme seg for hvilke vitner som skal føres, om noen. Jeg har ført mange saker uten vitner hvis saken og omstendighetene i saken tilsier det. Skal jeg føre vitner har jeg noen generelle tanker som jeg ofte, men ikke alltid følger:

  • Jeg er forsiktig med familievitner. Min tanke er at retten forventer at blod er tykkere enn faktum og at de fleste har en familie som støtter sine nærmeste ganske blindt. Unntaket for meg er hvis noen i familien er særlig sentral med tanke på å ha mye kontakt med barna. Det beste eksemplet er samboer eller ektefelle som jeg mener nesten er obligatorisk å føre. Skal retten ta stilling til et bostedsalternativ, må de nesten få et godt innblikk i hvem som skal dra omsorgen.
  • De som tilbringer mye tid med barnet bør alltid vurderes. Typisk er barnehage og skole. De bør ikke alltid føres, men i saker der reaksjoner hos barnet er tema eller fungeringen til barnet er tema er det naturlig. Har sakkyndige snakket med barnehage/skole avhenger det for meg hva som da har kommet frem.
  • Egne venner er jeg som regel forsiktig med. Altså partens egne venner. Jeg har hatt klienter som mener at de var på sommerferie sammen ett år og den vennen kan forklare at da gikk alt bra. Jeg prøver å holde meg unna å føre vitner som skal bekrefte at en hendelse gikk bra når man ikke kan si noe om resten av året som gir store anledninger til hendelser som ikke har gått bra. Har mor slått to ganger det siste året og dette ikke var tema eller tilfelle da venn med familie var med så avkrefter ikke det noe.
  • Familievernkontor, konfliktråd osv vil som regel ikke kunne eller ville stille som vitne.
  • Hva med psykologen som var oppnevnt etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1? Ja, noen ganger er det naturlig. Nr. 1 hjemler ikke at sakkyndige er med videre til hovedforhandling og det er en av partene som må føre han som vitne dersom han skal høres i hovedforhandlingen. Retten har også et ansvar for at saken er best mulig opplyst og det kan ikke utelukkes at det er riktig av retten å innkalle sakkyndige. Her mener jeg retten bør være varsom, men jeg mener ikke det er utelukket. Også i saker hvor det har vært oppnevning etter nr 1 og en annen sakkyndig har utredet etter nr. 3 kan det være fornuftig. Faren er da at den som har hjulpet til etter nr 1 vil påpeke klart at han ikke har samme grunnlag som den som har utredet etter nr. 3 og selv formaner å stå svakere i sin vurdering.
  • Hva med engasjere en psykolog som part og føre denne som vitne? Det er lov å engasjere sakkyndig privat for kanskje å utrede mer spesifikt og avklare en problemstilling retten ikke har brukt særlig tid på eller hvor man er uenig. Det er ikke veldig vanlig å gjøre dette og det skyldes nok bla at mangelen på felles styring fra aktørene i hvilke arbeidsoppgaver, subjektivt valg av hvem man engasjerer skaper mistanke om bestilling av resultat, og på samme måte at vitnet får betalt av en av partene direkte. På den andre side så vil jeg tenke at dersom det skal anvendes som motvekt til en allerede foretatt utredning så har man ingenting å tape på det. Er det en god fagperson med gode vurderinger som spriker fra det som er fremlagt av en annen sakkyndig så kan det ha betydning.

Motpartens advokat svarer ikke

advokatikkesvarer

Hva skjer hvis motpartens advokat ikke svarer? Har du noen gang mottatt et advokatbrev i en sak etter barneloven der du har fått en dato på å svare? kanskje fått beskjed om å svare innen 14 dager? Advokater kan sette så mange frister de vil, men de har alltid bare ett ris bak speilet og det er muligheten til å ta saken til retten. Den muligheten har advokaten (i saker etter barneloven) fra den dagen klienten har fått meklingsattest og 6 mnd frem i tid. Deretter må ny meklingsattest innhentes. Fristene som settes i advokatbrev er derfor ganske bortkastet. Gammel sedvane er at man bør gi motparten 14 dager på å svare. Det er postgang (vanlig fortsatt) og det skal være tid til å avvikle klientmøte og det skal være tid til å forfatte et svarbrev. En travel advokat kan ha mange saker og må ha lov til å legge sine saker i kø.

Men hva om motpartens advokat ikke svarer? Ja, ingenting annet skjer da eller kan skje enn at da får man vurdere å ta saken inn for retten dersom det er viktig å endre tingenes tilstand. Sitter man selv i den posisjonen at man ikke ønsker endring så er det jo ikke et problem. Er det spørsmål som ikke er naturlig å bringe inn for retten, som samarbeidspunkter noen ganger er, så må man bare «gi opp» og forsøke en ny innkalling til familievernkontoret hvor det heller ikke har noen konsekvens om motparten ikke møter.

I sum er det slik at det rett og slett ikke er nødvendig å svare på advokatbrev i slike saker. Det er få eller ingen frister i barnesaker, slik at det er ikke noen foreldelsesproblemer annet enn at barna blir eldre og det kan bli problematikk knyttet opp mot å bygge relasjoner osv.

Jeg skriver sjeldent i brev fra meg en konkret frist, men da man ønsker at saken skal flyte fremover på en god måte skriver jeg selv som regel «snarlig tilbakemelding imøteses.» Da har man gitt en oppfordring og går det 2-3 uker uten svar så kan det noen ganger være naturlig da å bringe saken inn for retten.

Systemforklaring; Barnevernet må lære å kjenne sin plass

barnevernetbarnelovenDet er en økende tendens nå det siste halvåret i 2016 at jeg får henvendelser fra klienter som opplever at barnevernet har gått inn og bestemt hvordan to foreldre skal regulere samværet dem imellom. Mitt svar er alltid at dette er ikke noe barnevernet kan bestemme eller på noen måte gripe inn i. Ja, barnevernet kan gi råd til bostedsforelderen og forsåvidt råd også til samværsforelderen, men det kan også en nabo gjøre. Poenget er at barnevernstjenesten ikke har noen inngrepskompetanse etter barneloven.

For å gjøre det enda tydeligere. Barnevernet har sin rolle i forholdet mellom bostedsforelderen og det offentlige (ved barnevernet/kommunen), mens bare bostedsforelder og tingretten kan regulere forholdet mellom to foreldre når det gjelder deres barn. Barnevernet (heller ikke familievernet, forliksrådet eller konfliktrådet) kan bestemme noe som helst om hva slags samvær det skal være mellom et barn og en forelder.

Altså, hvis barnevernet mener det ikke bør være slikt samvær som det er i dag, så kan de bare henstille bostedsforelder til å gjøre noe med dette. Mener barnevernet at det å tillatte samværet slik det er utgjør omsorgssvikt så kan de gjøre noe overfor bostedsforelder, men ikke overfor samværsforelder. Igjen, barnevernet har utelukkende inngrepskompetanse overfor bostedsforelder. Selv overfor bostedsforelder er kompetansen å sette i gang et apparat hvor fylkesnemnda og etter det, tingretten, har makten til å avgjøre saken. Så, det man ender opp med er at i ytterste konsekvens er det utelukkende domstolene som kan bestemme både etter barneloven og etter barnevernloven.

Det jeg ser i mange av mine saker er uttalelser som «jeg får ikke samvær og mor sier at det har barnevernet bestemt.» Det er ikke mulig. Det er mor som har bestemt det enten med støtte fra barnevernet eller med press fra barnevernet. Men, det er fortsatt mor som har bestemt dette og som har rettslig hjemmel (om enn noe tvilsom hjemmel ettersom § 43, 1. ledd, siste setning sier at RETTEN kan bestemme at det ikke skal være samvær) for å bestemme dette.

Det fremstår for meg som om at barnevernet mange steder har fått en oppfatning av at de har en samfunnsrolle som er betydelig mer omfattende enn de egentlig har. Er bostedsforelderen god nok så skal det offentlige gi velmenende råd og der slutter det. Barnevernet må bli flinkere til å kjenne sin egen plass, men også opplyse forelder om begrensningen i egen kompetanse slik at vanlige foreldre ikke går rundt og er unødvendig redd for at de skal trå feil.

Til barnets beste – Video

«Til barnets beste» er en film laget av Domstoladministrasjonen.  «Til barnets beste» handler om behandlingen av barnelovsaker med volds- og overgrepsproblematikk. Målgruppen for filmen er dommere, advokater og sakkyndige. Viktig å se for alle som gjennomgår slike saker eller som jobber med slike saker.

Trenger vi egentlig sakkyndig bistand i saksforberedende møter?

sakkyndigpsykolog

I nr.1 i første ledd i § 61 i barneloven står det

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Hovedregelen i § 61 er at man skal innkalle til ett eller flere saksforberedende møter. Hovedregelen i lovbestemmelsen er ikke at det skal oppnevnes sakkyndig. Dette er noe retten kan gjøre.  Retten velger likevel i 99% av sakene å oppnevne sakkyndig i disse møtene. Hvorfor? I svært mange av disse sakene er det ren juridisk avgjørelse som skal tas eller det er psykologfaglige problemstillinger. Hvorfor kaster det offentlige bort så enormt mye penger på å oppnevne sakkyndige i sammenhenger hvor dette er fullstendig unødvendig? De fleste dommerne med en del erfaring (og det er de som bør ha sakene etter barneloven, ikke dommerfullmektiger) har bedre forutsetning for å mekle mellom partene enn det sakkyndige har. Dommerne kan jussen som regulerer konflikten og har ofte mye mer pondus mht å realitetsorientere parter. I de ikke helt små domstolene er det tilstrekkelig dommerbemanning til at habilitetsspørsmål ikke skal bli et problem.

Jeg tror at domstolene vil våkne opp på et tidspunkt å finne ut at det er overforbruk av sakkyndige i de saksforberedende møtene. I mange tilfeller er de ikke satt inn i saken på forhånd, de kan ikke bidra og de har ikke alltid personlige evner til å mekle mellom partene. Jeg vil tro at i halvparten av sakene jeg har burde det vært bare dommer tilstede i det saksforberedende møtet og dersom det viser seg at det skal gjøres sakkyndig arbeid så bør dette skje etter nr. 3. Da vil det ikke være habilitetsproblemer ved oppnevning av sakkyndige knyttet til arbeid etter nr 1 og man får utredet det psykologfaglige hvis nødvendig. Psykologen skal ikke overta for dommeren og være den som avgjør saken. Vi må tilbake til at dommeren tar avgjørelsene etter barneloven og psykologfaglig bistand hentes inn der det er åpenbart at det er psykologfaglige problemstillinger.

Jeg har opplevd domstoler som oppnevner etter nr 3 som hovedregel fordi det er lettere slik. Det er slik vi alltid gjør det er svaret. Mistanken min er at det er latskap. Gi meg en rapport så jeg kan skrive en dom eller da har vi et innpass inn i hjemmene som vi ikke tror partene klarer gjennom bevisføringen.

 

Domstolens sendrektighet kan ha betydning for utfallet i saken

domstolenetregberammingJeg har ved noen anledninger opplevd at det har gått 3-4 mnd fra begjæring om midlertidig avgjørelse leveres tingretten til det avholdes planmøte på telefon med retten.

I utgangspunktet er dette etter min mening et brudd på barneloven § 59, 1. ledd.

Det må være på det rene at domstolen har tid til en halvdagssak på relativt kort varsel da det er flere prosesstyper som krever denne type beredskap. Dersom det var en begjæring etter § 65 hvor samværsforelder ikke leverer tilbake barnet etter ferie er som regel prosessen raskere. Ved varetektsfengling er som regel retten parat til å ta ta en sak på sparket. Realiteten er at saksforberedende møter i de fleste domstoler berammes som halvdagssaker og ikke krever særlig mer ressursbruk hos dommeren enn både varetektsfengslinger, overprøving av akuttvedtak i barnevernssaker osv. Domstolen har tid, men følger ikke pålegget i bl. § 59, første ledd om å prioritere slike saker. Unnskyldningen om stort arbeidspress er irrelevant. Dette må prioriteres. Når det ikke bare er en stevning men også en begjæring om midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 så skal dette være akuttsignalet for domstolen. Det skal ikke gå så inflasjon i disse begjæringene at de nå gis samme prioritet som hovedsaken/stevningen.

Problemet er i mange saker at nettopp at man ikke griper inn i situasjonen fører til at den saksøkte (som regel) står i en posisjon der saksøkte kan vise til at det har gått bra den perioden saken har ventet på beramming. Alternativet er at barnet ikke har det bra. Da må en minne om at bl. § 48 også gjelder for prosessen og ikke bare resultatet i saken.

Så kan man spørre seg om det er feil at den saksøkte får tildelt av domstolen et gratis poeng ved å kunne vise til «god oppførsel» etter begjæringen kom inn. Ja, det er stort problem. Poenget er billig da de fleste skjerper seg i anledning saken, men effektivt da det som utspiller seg rett før en avgjørelse tas nok alltid er vanskelig å se bort fra. Man tildeles derfor et billig poeng uten substans men som dessverre nok er mer effektivt enn poenget fortjener å være. Alt fordi mange domstoler systematisk bryter bl. § 59, 1. ledd.

 


§ 59.Sakshandsaminga

Dommaren skal påskunde saka så mykje som mogeleg.

Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partane, og leggje tilhøva til rette for det.

Domstolloven og tvisteloven gjeld for retten si handsaming av saker etter kapitlet her, så langt ikkje anna følgjer av reglane her.

Mor eller far nekter å levere barna tilbake etter feriesamvær – hva gjør jeg?

samværssabotasjeMange opplever i disse dager at samværsforelderen ikke kommer tilbake med barna etter endt feriesamvær eller truer med ikke å komme tilbake med barna av diverse grunner. Noen oppgir at barna ikke vil hjem og noen drar opp andre forhold for å begrunne hvorfor barna ikke kommer til å bli levert til rett tid.

Spørmålet mange har er hva kan jeg gjøre når en slik situasjon oppstår.

Verktøyene som er tilgjengelig varierer etter om det foreligger en avtale med eller uten tvangskraft. Avtaler kan ha tvangskraft dersom de er inngått i retten eller de er gitt tvangskraft etter avtale av fylkesmannen. Dommer som er rettskraftige har også tvangskraft. Midlertidige avgjørelser har tvangskraft fra de er avsagt.

Hvis man har tvangsgrunnlag kan man sende en begjæring om bruk av tvang til tingretten og ved medhold få hjelp av politiet til å tvangshente barna tilbake. I praksis i samarbeid ofte med barneverntjenesten og ikke så dramatisk som det høres ut som. De fleste velger å levere barna tilbake når en slik tvangskjennelse foreligger.

Har man avtalt samværet utenfor retten og ikke skaffet tvangskraft til avtalen er man rimelig maktesløs med en gang. Man kan gå til retten. man kan kreve midlertidig avgjørelse og selvtekten kan få følger for samværet fremover etter en rettslig behandling.

Skjer denne typen selvtekt er det viktig å handle med en gang. Jeg har opplevd flere ganger at manglende handleevne har gjort at konsekvensene for den som har handlet i strid med avtale slipper unna uten alvorlige konsekvenser.