Fylkesnemnda i Nordland – Sak etter barnevernloven

6. september og 7. september 2017 er advokat Christian Wulff Hansen i Fylkesnemnda i Nordland (i Bodø) i sak etter barnevernloven.

Advokat Christian Wulff Hansen jobber med mange saker etter barnevernloven både i Fylkesnemndene rundt i landet og i domstolene. Trenger du hjelp i en barnevernsak kan du ta kontakt på dette skjemaet: Gratis rådgivning i barnevernsaker – eller på telefon 751 75 800 – Hvis det haster og du trenger advokatsamtale på ettermiddag, kveld eller i helger kan du forsøke å kontakte advokat Wulff Hansen på betalingstjenesten her: Barnerettstelefonen (820 90 009)


Fylkesnemnda i Nordland

E-post:
bodo@fylkesnemnda.no
Telefon:
75 53 90 00
Postadresse:
Postboks 303, 8001 Bodø

Kontoradresse:
Sjøgata 1, 8001 Bodø

 

Ny barnevernlov

Barnevernslovutvalget ble oppnevnt 28. november 2014 og resulterte i NOU 2016:16.

Fra utvalgets mandat heter det at;

Barnevernslovutvalget skal foreta en to-sporet gjennomgang av barnevernloven. For det første skal loven gjøres mer tidsriktig og tilgjengelig ved en strukturell, teknisk og språklig gjennomgang av hele loven. For det andre skal utvalget vurdere åtte nærmere angitte materielle eller verdimessige problemstillinger. Utvalget skal vurdere detaljeringsgraden i loven, og hva som bør fremkomme i lov eller i forskrift.

Om kontakt og samvær i forslag til nytt kapittel 13 fremgår det at;

Barn og foreldre, og i en viss grad andre familiemedlemmer har etter overordnede menneskerettslige forpliktelser om rett til familieliv, rett til kontakt når barnet er bosatt utenfor hjemmet. Utvalget mener gjeldende samværsregulering ikke er uproblematisk sett opp mot de menneskerettslige forpliktelsene. En gjennomgang av andre nordiske lands barnevernlover viser at de andre nordiske land har lovfestet at barnet har rett til samvær ikke bare med foreldre, men også med søsken og andre nærstående. Tilsvarende gjelder for England.

Slik utvalget ser det er det svakheter ved de gjeldende regler om samvær både når det gjelder hvem som har en lovfestet rett til kontakt og når det gjelder hvordan utøvelsen av samvær reguleres.

Utvalget foreslår en ny regulering av barnets kontakt og samvær med foreldre og andre nærstående når barnet er bosatt utenfor hjemmet. Utvalgets forslag innebærer at det skal gjelde en hovedregel om at barn har rett til kontakt med foreldre, søsken og andre nærstående. Barnevernstjenesten pålegges tydeligere plikter til aktivt å legge til rette for kontakten, og pålegges å utarbeide en plan for kontakten ved omsorgsovertakelse der det angis hva som er tenkt med hensyn til omfang og gjennomføring av kontakten. Begrensninger i retten til kontakt kan fastsettes i saker der det er truffet tvangsvedtak om å bosette barnet utenfor hjemmet, dersom dette er nødvendig. Eventuelle begrensninger i kontakten mellom barn og foreldre fastsettes av fylkesnemnda. Eventuelle begrensninger i kontakten mellom barnet og andre enn foreldrene, fastsettes av barnevernstjenesten. Barnevernstjenestens vedtak kan påklages til fylkesnemnda. Klage fra andre enn besteforeldre, søsken eller tidligere omsorgshavere, behandles bare av nemnda der nemnda gir samtykke til dette.

Utvalget foreslår å senke alder for barns partsrettighet fra 15 år til 12 år;

Partsrettigheter i en sak innebærer flere prosessuelle rettigheter. Hvem som skal anses som part i ulike barnevernssaker har vært mye diskutert i juridisk teori, ulike fagmiljøer og i den offentlige debatt. Utvalget foreslår at barn gis rett til å opptre som part i saken etter fylte 12 år. Videre foreslås det at forelder med del i foreldreansvaret alltid er part i sak om tiltak. For øvrig foreslås det en videreføring av gjeldende rett. Det avgjørende for om en person er part i saken vil da være hvilken tilknytning vedkommende har til barnet og hvilken betydning saken har for personen.

Om saksbehandlingen i Fylkesnmenda foreslås flere endinger;

Ved den lovtekniske gjennomgangen av saksbehandlingsreglene for fylkesnemnda, gjennom diskusjonen av tiltaksbestemmelsene og på bakgrunn av innspill fra ulike instanser, har utvalget blitt oppmerksom på forhold som gjør det nødvendig å foreslå enkelte materielle endringer i saksbehandlingsreglene for fylkesnemda. Utvalget foreslår flere grep for å styrke barn og foreldres rettssikkerhet ved fylkesnemndsbehandlingen.

Det foreslås at barn gis rett til å uttale seg direkte for fylkesnemnda. Det kreves at barnets mening og vurderingen av barnets beste skal fremgå av fylkesnemndas vedtak. Det gis mer fleksible klageregler, som gir mulighet til å behandle klagesaker grundigere når det er nødvendig. Det foreslås en adgang til anonym vitneførsel i saker der barnet oppholder seg på skjult adresse. Videre gis det hjemmel til å forene saker som gjelder foreldrenes felles barn. Fylkesnemndas uavhengighet lovfestes, og det etableres en klage- og disiplinærordning for nemndsledere for å sikre nemndslederes uavhengighet på en bedre måte enn i dag.

 

 

 

Iverksettelse av vedtak fra Fylkesnemnda

Etter at Fylkesnemnda har avgjort en sak og det er kommet et vedtak har barneverntjensten 6 uker på seg til å iverksette vedtaket.  Blir ikke vedtaket iverksatt innen 6 uker faller vedtaket bort.

Barnevernloven § 4-13. Iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse.

Et vedtak om omsorgsovertakelse skal settes i verk så snart som mulig. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker fra vedtakstidspunktet. Fylkesnemndas leder kan forlenge fristen når særlige grunner tilsier det.

Når barnevernstjenesten har igangsatt en barnebortføringssak, skal vedtaket om omsorgsovertakelse gjelde for ett år. Fylkesnemndas leder kan forlenge fristen.

Systemforklaring; Barnevernet må lære å kjenne sin plass

barnevernetbarnelovenDet er en økende tendens nå det siste halvåret i 2016 at jeg får henvendelser fra klienter som opplever at barnevernet har gått inn og bestemt hvordan to foreldre skal regulere samværet dem imellom. Mitt svar er alltid at dette er ikke noe barnevernet kan bestemme eller på noen måte gripe inn i. Ja, barnevernet kan gi råd til bostedsforelderen og forsåvidt råd også til samværsforelderen, men det kan også en nabo gjøre. Poenget er at barnevernstjenesten ikke har noen inngrepskompetanse etter barneloven.

For å gjøre det enda tydeligere. Barnevernet har sin rolle i forholdet mellom bostedsforelderen og det offentlige (ved barnevernet/kommunen), mens bare bostedsforelder og tingretten kan regulere forholdet mellom to foreldre når det gjelder deres barn. Barnevernet (heller ikke familievernet, forliksrådet eller konfliktrådet) kan bestemme noe som helst om hva slags samvær det skal være mellom et barn og en forelder.

Altså, hvis barnevernet mener det ikke bør være slikt samvær som det er i dag, så kan de bare henstille bostedsforelder til å gjøre noe med dette. Mener barnevernet at det å tillatte samværet slik det er utgjør omsorgssvikt så kan de gjøre noe overfor bostedsforelder, men ikke overfor samværsforelder. Igjen, barnevernet har utelukkende inngrepskompetanse overfor bostedsforelder. Selv overfor bostedsforelder er kompetansen å sette i gang et apparat hvor fylkesnemnda og etter det, tingretten, har makten til å avgjøre saken. Så, det man ender opp med er at i ytterste konsekvens er det utelukkende domstolene som kan bestemme både etter barneloven og etter barnevernloven.

Det jeg ser i mange av mine saker er uttalelser som «jeg får ikke samvær og mor sier at det har barnevernet bestemt.» Det er ikke mulig. Det er mor som har bestemt det enten med støtte fra barnevernet eller med press fra barnevernet. Men, det er fortsatt mor som har bestemt dette og som har rettslig hjemmel (om enn noe tvilsom hjemmel ettersom § 43, 1. ledd, siste setning sier at RETTEN kan bestemme at det ikke skal være samvær) for å bestemme dette.

Det fremstår for meg som om at barnevernet mange steder har fått en oppfatning av at de har en samfunnsrolle som er betydelig mer omfattende enn de egentlig har. Er bostedsforelderen god nok så skal det offentlige gi velmenende råd og der slutter det. Barnevernet må bli flinkere til å kjenne sin egen plass, men også opplyse forelder om begrensningen i egen kompetanse slik at vanlige foreldre ikke går rundt og er unødvendig redd for at de skal trå feil.

Spesialister i Barnevernsaker

spesialisterbarnevernsaker

I Norge har vi ikke spesialistutdanning for jurister. Det vil si at de fleste jurister har lik utdanning når de kommer ut i arbeidslivet. Noen har spesialfag og hovedoppgaver som gir dem litt ekstra kunnskap om et tema, men det betyr svært lite når man skal ut å jobbe som advokat. Det som gjør enkelte advokat til spesialister eller eksperter på sitt felt er som regel arbeidserfaring. Sammen med arbeidserfaringen så følger ofte kurs og annen etterutdanning som gir advokaten ekspertise på f.eks. barnevernsaker.

Min oppfatning er at det som gjør meg til ekspert/spesialist på barnevernsaker og barnefordelingssaker (foreldrekonfliktsaker brukes som begrep nå) er de flere tusen timene jeg har ført saker i tingretten, lagmannsretten og fylkesnemndene. Jeg har en unik bakgrunn i det jeg spesielt de siste 10 årene har reist rundt i hele landet og fått erfaring med hvordan ulike domstoler og fylkesnemnder behandler sakene etter barneloven og barnevernloven.

Ønsker du å komme i kontakt for å få vurdert din sak gratis kan du bruke skjemaet her: Skjema for gratis vurdering av sak

Beramming av sak i Fylkesnemnda

barnevernfylkesnmenda

Det oppleves tidvis som en lite konstruktiv tone når enkelte fylkesnemnder skal beramme saker.

Når Fylkesnemnda får inn en sak skal de ta stilling til

Forhandlingsmøte skal holdes snarest og hvis mulig innen 4 uker etter at nemnda mottok saken, jf. bvl  § 7-14.  Hvis mulig må tolkes slik at det må være forsvarlig.

Fylkesnemnda skal i tråd med bvl. § 4-12 etter saken har kommet inn ta stilling til følgende

a) nemndas sammensetning,
b) behovet for møter, herunder om det skal holdes forhandlingsmøte,
c) tema, tid og sted for slike møter,
d) behovet for ytterligere bevisførsel, herunder for sakkyndige utredninger,
e) bevisførselens form, herunder bruk av fjernavhør, og
f) om det skal oppnevnes talsperson for barnet.

Spesielt bokstav d) , altså om det skal oppnevnes sakkyndig opplever jeg en sløv og motvillig holdning til Fylkesnemndene. Det er betydelig oftere tingrettene i neste runde oppnevner sakkyndig enn at Fylkesnemndene gjør det. Når saken da først er berammet f.eks. 4 uker frem i tid, så er det nesten umulig å få gehør for behovet for sakkyndig utredning da det vil medføre at saken blir utsatt med ca 3 mnd. Man kan nesten spekulere i et system hvor avgjørelsen til Fylkesnemnden er tvangskraft med en gang den er avsagt og at man lettere får sakkyndig vurdering i tingretten etter at barna har flyttet. Rettssikkerhetsmessing er dette svært problematisk.

 



Barnevernloven § 7-14. Når forhandlingsmøte skal holdes

Før vedtak treffes skal det holdes forhandlingsmøte. Forhandlingsmøte skal holdes snarest, og hvis mulig innen fire uker etter at fylkesnemnda mottok saken.

Det kan treffes vedtak uten forhandlingsmøte:

a) når sakens parter samtykker og hensynet til en betryggende saksbehandling ikke er til hinder for det, eller
b) når saken gjelder krav om endring i forhold til et tidligere vedtak eller dom, og nemndsleder finner dette ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet og hensynet til en forsvarlig behandling.

Når vilkårene i annet ledd bokstav a eller b er oppfylt, kan det treffes vedtak på grunnlag av en kombinasjon av muntlig behandling etter første ledd og skriftlig behandling.


§ 7-12.Saksforberedelsen i fylkesnemnda

Gjennom saksforberedelsen skal rammene for saken i nemnda trekkes opp, slik at den videre saksbehandling og avgjørelse kan skje i samsvar med § 7-3.

Umiddelbart etter at begjæring om tiltak kommer inn til nemnda, skal nemndsleder vurdere og eventuelt treffe avgjørelse om den videre behandling, blant annet knyttet til:

a) nemndas sammensetning,
b) behovet for møter, herunder om det skal holdes forhandlingsmøte,
c) tema, tid og sted for slike møter,
d) behovet for ytterligere bevisførsel, herunder for sakkyndige utredninger,
e) bevisførselens form, herunder bruk av fjernavhør, og
f) om det skal oppnevnes talsperson for barnet.

I saker med uoversiktlig faktisk forhold kan nemndsleder pålegge kommunen å inngi en kortfattet kronologisk eller annen systematisert redegjørelse for de faktiske forhold eller deler av dette. Den eller de private parter skal gis en frist til å gi et svar med angivelse av hvilke deler av den faktiske beskrivelsen som aksepteres, og hvilke deler som ikke godtas. Godtas beskrivelsen ikke, kan nemndsleder anmode partene om kort å angi det faktiske forhold parten mener er riktig. Nemndsleder kan oppfordre partene til å samarbeide om redegjørelsen.

Flere saker som helt eller delvis gjelder samme barn eller foreldre, skal søkes behandlet samlet i den utstrekning dette kan skje uten tilsidesettelse av lovbestemt taushetsplikt.

Nemndsleder kan innkalle til saksforberedende møte for blant annet å klarlegge uenigheten mellom partene og drøfte videre behandling av saken.

Nemndsleder kan innen avsluttet saksforberedelse kreve at partene inngir en kort avsluttende redegjørelse for forslag til vedtak, de omstendigheter som begrunner det og de rettsregler som kommer til anvendelse, samt de bevis partene vil føre.

Når sakkyndige har en pleasingadferd

8

Et av de største rettssikkerhetsproblemene vi har i dag er saker etter barnevernloven hvor sakkyndige har blitt økonomisk avhengige av oppdrag fra et gitt barnevern. Det har fremkommet eksempler på barneverntjenster som har avsluttet sitt «samarbeid» med en sakkyndig da konklusjonen ikke var slik de ønsket. Det har fremkommet eksempler i min praksis hvor rapporter fra domstolen i sak etter barneloven § 61, første ledd nr. 3 avgis og fremstår nøytral, mens en parallell rapport er utarbeidet av sakkyndig med økonomiske bånd til barnevernstjenesten og er svært kritisk og polariserende.

Det er legitimt å stille spørsmål ved om det er greit at barneverntjensten innhenter sakkyndige rapporter på den måten det foregår i dag. Jeg har forståelse for at barnevernstjenesten ønsker å sikre sine vurderingen, men det er i praksis ikke det som alltid skjer. Mange ganger bestiller man begrunnelse for sine standpunkter og den økonomisk avhengige leverer. Det bør søkes nye løsninger for å sikre habilitet og økonomisk uavhengighet. Valget av sakkyndig må tas bort fra kommunen og plasseres et annet sted. Her kunne det vært et sentralt utvalg. Det kunne vært en avdeling i BUFetat eller det kunne vært noen som er helt uavhengig. Barnevernet tar da kontakt med instansen og får tildelt en sakkyndig som har kompetanse og er ledig. Praksisen med å groome en sakkyndig som etterhvert forstår hva det er man ønsker å bestille og som tjener flere hundre tusen på oppdrag fra enkelte kommuner er usunn. Dagens praksis er ikke tillitvekkende hos befolkningen.

Det er ikke slik at dette er kritikk for kritikkens skyld. Det er et reelt problem. Sakkyndiges vurderinger har alltid variert. Man kan få en vurdering i tingretten og en helt annen i lagmannsretten. En viss variasjon må vi tåle da det er vurderinger preget av skjønn. Det vi derimot ikke bør akseptere er at en part i en sak skal stå for valg av utreder og være den som betaler utreder. Hadde det vært den private part som fritt kunne velge sakkyndig og staten hadde tatt regningen hadde debatten vært fremme for lenge siden. Da hadde vi hatt bare barnevernkritiske psykologer som hadde en svært høy terskel for omsorgsovertakelse. Selvfølgelig. Det er slik disse ville fått oppdrag og tjent penger. På samme måte vokser det frem noen advokater som er høylytt barnevernkritiske for at de skal få masse klienter som ikke alltid er ressurssterke, men som jubler over at en fagperson kritiserer barnevernet. Det er ikke en sunn situasjon for rettssikkerheten.

 

Rett til egen advokat etter barnevernloven og barneloven

mockups (595)I barnevernloven følger det av § 6-3 andre ledd at barn som har fylt 15 år har partsrettigheter og at i særskilte tilfeller kan barn under 15 år innvilges partsrettigheter. I barneloven følger det av § 61, første ledd nr. 5 at

«Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.»

Barnelovens bestemmelse ble endret med virkning fra 1. januar 2014 hvor det ble nærmere spesifisert i hvilke tilfeller barnet burde ha egen advokat og hva advokatens oppgave vil være. Det er ingen aldersgrense i barnelovens bestemmelse.

 

§ 6-3.Barns rettigheter under saksbehandlingen.

Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part.

§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Kan barnevernet kreve å snakke med barn på enerom?

mockups-new (473)Ja, barnevernet og den sakkyndige (der hvor det er sakkyndig i saken) kan kreve å få snakke med barnet i enerom. Dette følger av barnevernloven § 4-3, 5. ledd:

§ 4-3.Rett og plikt for barneverntjenesten til å foreta undersøkelser.

Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet, skalbarneverntjenesten snarest undersøke forholdet, jf. frister inntatt i § 6-9.

Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.

Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse som nevnt i første ledd blir gjennomført ved besøk i hjemmet.

Barneverntjenesten kan engasjere sakkyndige. Den sakkyndiges rapport skal før den legges til grunn for vedtak om tiltak etterbarnevernloven kapittel 4 være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, jf. § 2-5. Dette gjelder ikke for vedtak om tiltak i akuttsituasjoner, jf. §§ 4-6, 4-9 og 4-25. Den sakkyndiges rapport skal også være vurdert av kommisjonen før den legges til grunn for barneverntjenestensbeslutning om å henlegge en sak.

Barneverntjenesten, og sakkyndige som den har engasjert, kan kreve å få samtale med barnet i enerom. Hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, jf. § 4-12 første ledd bokstav c, kanbarneverntjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for undersøkelse.

Der hvor barn skal høres etter barnevernet har overtatt omsorgen for dem har barnet rett til å ha med seg en tillitsperson når de skal høres. Dette følger av barnevernloven 4-1, 2. ledd:

§ 4-1.Hensynet til barnets beste

Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.

Barnet skal gis mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Departementet kan gi nærmere forskrifter om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon.

Egen advokat for barn

mockups-new (944)I saker etter barnevernloven har barn som har fylt 15 år partsstatus. Det hender at nemnda eller tingretten vurderer at barn under 15 år skal få innvilget partsstatus, men det hører til sjeldenheten etter min erfaring. Med status som part følger blant annet rett til å la seg representere av advokat på statens regning.

Generelt i barneretten og barnevernretten ser man en økende tendens til å sette barnet i fokus. Ikke bare at avgjørelser skal rettes etter hva som er barnets beste, men i større grad at barn skal ta del i prosessen. Dette har vi sett gjennom grunnlovens § 104 og nye § 61, første ledd nr. 4 i barneloven. Et spørsmål som bør tas opp med økende fokus på barns rettigheter og rolle er om yngre barn enn 15 år bør ha lovfestet rett til egen advokat og om de bør ha partsstatus.

Det er flere fordeler ved å tildele advokat til barn som er yngre enn 15 år også:

  • Økt sjanse for at barnevernsaker «forlikes» tidlig og sparer barn og foreldre for påkjenning. Ved at en advokat får formidlet barnets ønsker på en ryddigere og bedre måte enn talspersonordningen i dag klarer og mye tidligere i prosessen, så vil nok en del foreldre lettere slå seg til ro med en ordning de er uenige i, men som de forstår at barnet ønsker eller aksepterer.
  • Ved at barn også under 15 år får egen advokat er det grunn til å tro at fokuset på barnet i saken blir større og mer reelt. Barn vil ofte ikke vite sine rettigheter og hvordan hevde disse. Ved hjelp fra en systemkjenner vil barnet få en mer sentral rolle i prosessen.
  • Talspersonordningen fungerer dårlig. Fremmede personer som barnet ikke har tillit til og som refererer saken uten at mulighet for kontroll av om referatet er riktig, er ikke betryggende. En advokat som kommer inn med en gang 4-12-vedtak fattes vil ha større mulighet til å få tillitt hos barnet.

Det kan tenkes en del utfordringer med en slik ordning:

  • En risikerer at foreldre eller andre forsøker å påvirke barnet og advokaten. Eldre barn vil i større grad kunne gjennomføre møter alene og uten ytre påvirkninger.