Systemforklaring; Barnevernet må lære å kjenne sin plass

barnevernetbarnelovenDet er en økende tendens nå det siste halvåret i 2016 at jeg får henvendelser fra klienter som opplever at barnevernet har gått inn og bestemt hvordan to foreldre skal regulere samværet dem imellom. Mitt svar er alltid at dette er ikke noe barnevernet kan bestemme eller på noen måte gripe inn i. Ja, barnevernet kan gi råd til bostedsforelderen og forsåvidt råd også til samværsforelderen, men det kan også en nabo gjøre. Poenget er at barnevernstjenesten ikke har noen inngrepskompetanse etter barneloven.

For å gjøre det enda tydeligere. Barnevernet har sin rolle i forholdet mellom bostedsforelderen og det offentlige (ved barnevernet/kommunen), mens bare bostedsforelder og tingretten kan regulere forholdet mellom to foreldre når det gjelder deres barn. Barnevernet (heller ikke familievernet, forliksrådet eller konfliktrådet) kan bestemme noe som helst om hva slags samvær det skal være mellom et barn og en forelder.

Altså, hvis barnevernet mener det ikke bør være slikt samvær som det er i dag, så kan de bare henstille bostedsforelder til å gjøre noe med dette. Mener barnevernet at det å tillatte samværet slik det er utgjør omsorgssvikt så kan de gjøre noe overfor bostedsforelder, men ikke overfor samværsforelder. Igjen, barnevernet har utelukkende inngrepskompetanse overfor bostedsforelder. Selv overfor bostedsforelder er kompetansen å sette i gang et apparat hvor fylkesnemnda og etter det, tingretten, har makten til å avgjøre saken. Så, det man ender opp med er at i ytterste konsekvens er det utelukkende domstolene som kan bestemme både etter barneloven og etter barnevernloven.

Det jeg ser i mange av mine saker er uttalelser som «jeg får ikke samvær og mor sier at det har barnevernet bestemt.» Det er ikke mulig. Det er mor som har bestemt det enten med støtte fra barnevernet eller med press fra barnevernet. Men, det er fortsatt mor som har bestemt dette og som har rettslig hjemmel (om enn noe tvilsom hjemmel ettersom § 43, 1. ledd, siste setning sier at RETTEN kan bestemme at det ikke skal være samvær) for å bestemme dette.

Det fremstår for meg som om at barnevernet mange steder har fått en oppfatning av at de har en samfunnsrolle som er betydelig mer omfattende enn de egentlig har. Er bostedsforelderen god nok så skal det offentlige gi velmenende råd og der slutter det. Barnevernet må bli flinkere til å kjenne sin egen plass, men også opplyse forelder om begrensningen i egen kompetanse slik at vanlige foreldre ikke går rundt og er unødvendig redd for at de skal trå feil.

Spesialister i Barnevernsaker

spesialisterbarnevernsaker

I Norge har vi ikke spesialistutdanning for jurister. Det vil si at de fleste jurister har lik utdanning når de kommer ut i arbeidslivet. Noen har spesialfag og hovedoppgaver som gir dem litt ekstra kunnskap om et tema, men det betyr svært lite når man skal ut å jobbe som advokat. Det som gjør enkelte advokat til spesialister eller eksperter på sitt felt er som regel arbeidserfaring. Sammen med arbeidserfaringen så følger ofte kurs og annen etterutdanning som gir advokaten ekspertise på f.eks. barnevernsaker.

Min oppfatning er at det som gjør meg til ekspert/spesialist på barnevernsaker og barnefordelingssaker (foreldrekonfliktsaker brukes som begrep nå) er de flere tusen timene jeg har ført saker i tingretten, lagmannsretten og fylkesnemndene. Jeg har en unik bakgrunn i det jeg spesielt de siste 10 årene har reist rundt i hele landet og fått erfaring med hvordan ulike domstoler og fylkesnemnder behandler sakene etter barneloven og barnevernloven.

Ønsker du å komme i kontakt for å få vurdert din sak gratis kan du bruke skjemaet her: Skjema for gratis vurdering av sak

Beramming av sak i Fylkesnemnda

barnevernfylkesnmenda

Det oppleves tidvis som en lite konstruktiv tone når enkelte fylkesnemnder skal beramme saker.

Når Fylkesnemnda får inn en sak skal de ta stilling til

Forhandlingsmøte skal holdes snarest og hvis mulig innen 4 uker etter at nemnda mottok saken, jf. bvl  § 7-14.  Hvis mulig må tolkes slik at det må være forsvarlig.

Fylkesnemnda skal i tråd med bvl. § 4-12 etter saken har kommet inn ta stilling til følgende

a) nemndas sammensetning,
b) behovet for møter, herunder om det skal holdes forhandlingsmøte,
c) tema, tid og sted for slike møter,
d) behovet for ytterligere bevisførsel, herunder for sakkyndige utredninger,
e) bevisførselens form, herunder bruk av fjernavhør, og
f) om det skal oppnevnes talsperson for barnet.

Spesielt bokstav d) , altså om det skal oppnevnes sakkyndig opplever jeg en sløv og motvillig holdning til Fylkesnemndene. Det er betydelig oftere tingrettene i neste runde oppnevner sakkyndig enn at Fylkesnemndene gjør det. Når saken da først er berammet f.eks. 4 uker frem i tid, så er det nesten umulig å få gehør for behovet for sakkyndig utredning da det vil medføre at saken blir utsatt med ca 3 mnd. Man kan nesten spekulere i et system hvor avgjørelsen til Fylkesnemnden er tvangskraft med en gang den er avsagt og at man lettere får sakkyndig vurdering i tingretten etter at barna har flyttet. Rettssikkerhetsmessing er dette svært problematisk.

 



Barnevernloven § 7-14. Når forhandlingsmøte skal holdes

Før vedtak treffes skal det holdes forhandlingsmøte. Forhandlingsmøte skal holdes snarest, og hvis mulig innen fire uker etter at fylkesnemnda mottok saken.

Det kan treffes vedtak uten forhandlingsmøte:

a) når sakens parter samtykker og hensynet til en betryggende saksbehandling ikke er til hinder for det, eller
b) når saken gjelder krav om endring i forhold til et tidligere vedtak eller dom, og nemndsleder finner dette ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet og hensynet til en forsvarlig behandling.

Når vilkårene i annet ledd bokstav a eller b er oppfylt, kan det treffes vedtak på grunnlag av en kombinasjon av muntlig behandling etter første ledd og skriftlig behandling.


§ 7-12.Saksforberedelsen i fylkesnemnda

Gjennom saksforberedelsen skal rammene for saken i nemnda trekkes opp, slik at den videre saksbehandling og avgjørelse kan skje i samsvar med § 7-3.

Umiddelbart etter at begjæring om tiltak kommer inn til nemnda, skal nemndsleder vurdere og eventuelt treffe avgjørelse om den videre behandling, blant annet knyttet til:

a) nemndas sammensetning,
b) behovet for møter, herunder om det skal holdes forhandlingsmøte,
c) tema, tid og sted for slike møter,
d) behovet for ytterligere bevisførsel, herunder for sakkyndige utredninger,
e) bevisførselens form, herunder bruk av fjernavhør, og
f) om det skal oppnevnes talsperson for barnet.

I saker med uoversiktlig faktisk forhold kan nemndsleder pålegge kommunen å inngi en kortfattet kronologisk eller annen systematisert redegjørelse for de faktiske forhold eller deler av dette. Den eller de private parter skal gis en frist til å gi et svar med angivelse av hvilke deler av den faktiske beskrivelsen som aksepteres, og hvilke deler som ikke godtas. Godtas beskrivelsen ikke, kan nemndsleder anmode partene om kort å angi det faktiske forhold parten mener er riktig. Nemndsleder kan oppfordre partene til å samarbeide om redegjørelsen.

Flere saker som helt eller delvis gjelder samme barn eller foreldre, skal søkes behandlet samlet i den utstrekning dette kan skje uten tilsidesettelse av lovbestemt taushetsplikt.

Nemndsleder kan innkalle til saksforberedende møte for blant annet å klarlegge uenigheten mellom partene og drøfte videre behandling av saken.

Nemndsleder kan innen avsluttet saksforberedelse kreve at partene inngir en kort avsluttende redegjørelse for forslag til vedtak, de omstendigheter som begrunner det og de rettsregler som kommer til anvendelse, samt de bevis partene vil føre.

Når sakkyndige har en pleasingadferd

8

Et av de største rettssikkerhetsproblemene vi har i dag er saker etter barnevernloven hvor sakkyndige har blitt økonomisk avhengige av oppdrag fra et gitt barnevern. Det har fremkommet eksempler på barneverntjenster som har avsluttet sitt «samarbeid» med en sakkyndig da konklusjonen ikke var slik de ønsket. Det har fremkommet eksempler i min praksis hvor rapporter fra domstolen i sak etter barneloven § 61, første ledd nr. 3 avgis og fremstår nøytral, mens en parallell rapport er utarbeidet av sakkyndig med økonomiske bånd til barnevernstjenesten og er svært kritisk og polariserende.

Det er legitimt å stille spørsmål ved om det er greit at barneverntjensten innhenter sakkyndige rapporter på den måten det foregår i dag. Jeg har forståelse for at barnevernstjenesten ønsker å sikre sine vurderingen, men det er i praksis ikke det som alltid skjer. Mange ganger bestiller man begrunnelse for sine standpunkter og den økonomisk avhengige leverer. Det bør søkes nye løsninger for å sikre habilitet og økonomisk uavhengighet. Valget av sakkyndig må tas bort fra kommunen og plasseres et annet sted. Her kunne det vært et sentralt utvalg. Det kunne vært en avdeling i BUFetat eller det kunne vært noen som er helt uavhengig. Barnevernet tar da kontakt med instansen og får tildelt en sakkyndig som har kompetanse og er ledig. Praksisen med å groome en sakkyndig som etterhvert forstår hva det er man ønsker å bestille og som tjener flere hundre tusen på oppdrag fra enkelte kommuner er usunn. Dagens praksis er ikke tillitvekkende hos befolkningen.

Det er ikke slik at dette er kritikk for kritikkens skyld. Det er et reelt problem. Sakkyndiges vurderinger har alltid variert. Man kan få en vurdering i tingretten og en helt annen i lagmannsretten. En viss variasjon må vi tåle da det er vurderinger preget av skjønn. Det vi derimot ikke bør akseptere er at en part i en sak skal stå for valg av utreder og være den som betaler utreder. Hadde det vært den private part som fritt kunne velge sakkyndig og staten hadde tatt regningen hadde debatten vært fremme for lenge siden. Da hadde vi hatt bare barnevernkritiske psykologer som hadde en svært høy terskel for omsorgsovertakelse. Selvfølgelig. Det er slik disse ville fått oppdrag og tjent penger. På samme måte vokser det frem noen advokater som er høylytt barnevernkritiske for at de skal få masse klienter som ikke alltid er ressurssterke, men som jubler over at en fagperson kritiserer barnevernet. Det er ikke en sunn situasjon for rettssikkerheten.

 

Rett til egen advokat etter barnevernloven og barneloven

mockups (595)I barnevernloven følger det av § 6-3 andre ledd at barn som har fylt 15 år har partsrettigheter og at i særskilte tilfeller kan barn under 15 år innvilges partsrettigheter. I barneloven følger det av § 61, første ledd nr. 5 at

«Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.»

Barnelovens bestemmelse ble endret med virkning fra 1. januar 2014 hvor det ble nærmere spesifisert i hvilke tilfeller barnet burde ha egen advokat og hva advokatens oppgave vil være. Det er ingen aldersgrense i barnelovens bestemmelse.

 

§ 6-3.Barns rettigheter under saksbehandlingen.

Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part.

§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Kan barnevernet kreve å snakke med barn på enerom?

mockups-new (473)Ja, barnevernet og den sakkyndige (der hvor det er sakkyndig i saken) kan kreve å få snakke med barnet i enerom. Dette følger av barnevernloven § 4-3, 5. ledd:

§ 4-3.Rett og plikt for barneverntjenesten til å foreta undersøkelser.

Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet, skalbarneverntjenesten snarest undersøke forholdet, jf. frister inntatt i § 6-9.

Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.

Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse som nevnt i første ledd blir gjennomført ved besøk i hjemmet.

Barneverntjenesten kan engasjere sakkyndige. Den sakkyndiges rapport skal før den legges til grunn for vedtak om tiltak etterbarnevernloven kapittel 4 være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, jf. § 2-5. Dette gjelder ikke for vedtak om tiltak i akuttsituasjoner, jf. §§ 4-6, 4-9 og 4-25. Den sakkyndiges rapport skal også være vurdert av kommisjonen før den legges til grunn for barneverntjenestensbeslutning om å henlegge en sak.

Barneverntjenesten, og sakkyndige som den har engasjert, kan kreve å få samtale med barnet i enerom. Hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, jf. § 4-12 første ledd bokstav c, kanbarneverntjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for undersøkelse.

Der hvor barn skal høres etter barnevernet har overtatt omsorgen for dem har barnet rett til å ha med seg en tillitsperson når de skal høres. Dette følger av barnevernloven 4-1, 2. ledd:

§ 4-1.Hensynet til barnets beste

Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.

Barnet skal gis mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Departementet kan gi nærmere forskrifter om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon.

Egen advokat for barn

mockups-new (944)I saker etter barnevernloven har barn som har fylt 15 år partsstatus. Det hender at nemnda eller tingretten vurderer at barn under 15 år skal få innvilget partsstatus, men det hører til sjeldenheten etter min erfaring. Med status som part følger blant annet rett til å la seg representere av advokat på statens regning.

Generelt i barneretten og barnevernretten ser man en økende tendens til å sette barnet i fokus. Ikke bare at avgjørelser skal rettes etter hva som er barnets beste, men i større grad at barn skal ta del i prosessen. Dette har vi sett gjennom grunnlovens § 104 og nye § 61, første ledd nr. 4 i barneloven. Et spørsmål som bør tas opp med økende fokus på barns rettigheter og rolle er om yngre barn enn 15 år bør ha lovfestet rett til egen advokat og om de bør ha partsstatus.

Det er flere fordeler ved å tildele advokat til barn som er yngre enn 15 år også:

  • Økt sjanse for at barnevernsaker «forlikes» tidlig og sparer barn og foreldre for påkjenning. Ved at en advokat får formidlet barnets ønsker på en ryddigere og bedre måte enn talspersonordningen i dag klarer og mye tidligere i prosessen, så vil nok en del foreldre lettere slå seg til ro med en ordning de er uenige i, men som de forstår at barnet ønsker eller aksepterer.
  • Ved at barn også under 15 år får egen advokat er det grunn til å tro at fokuset på barnet i saken blir større og mer reelt. Barn vil ofte ikke vite sine rettigheter og hvordan hevde disse. Ved hjelp fra en systemkjenner vil barnet få en mer sentral rolle i prosessen.
  • Talspersonordningen fungerer dårlig. Fremmede personer som barnet ikke har tillit til og som refererer saken uten at mulighet for kontroll av om referatet er riktig, er ikke betryggende. En advokat som kommer inn med en gang 4-12-vedtak fattes vil ha større mulighet til å få tillitt hos barnet.

Det kan tenkes en del utfordringer med en slik ordning:

  • En risikerer at foreldre eller andre forsøker å påvirke barnet og advokaten. Eldre barn vil i større grad kunne gjennomføre møter alene og uten ytre påvirkninger.

Gratis advokat i barnevernsaker

Hvis kommunen v/ barnevernet fatter et vedtak etter barnevernloven § 4-12 har foreldrene krav på fri rettshjelp. Dette gjelder også akuttvedtak. Foreldrene kan da velge fritt hvilken advokat de ønsker å bruke, uansett hvor i Norge advokaten har kontor, og det offentlige vil betale for advokatens arbeidstimer. I flere av fylkesnemndene dekker også nemnda reise og opphold for advokaten, men med noen spesielle forbehold. Som regel får man ikke opphevet bostedsforbeholdet fullt ut når det velges en advokat som ikke bor der klienten bor eller i nærheten. Likevel velger de fleste fylkesnemndene å oppheve bostedsforbeholdet delvis ved at advokaten får skrive reiseregning fra der klienten bor. Altså utgifter som ville ha påløpt dersom klienten valgte en advokat i sitt eget hjemsted. dette gjelder både reisetid og utlegg til fly, tog osv. Det kan være mange grunner til at klienten ikke kan eller bør velge en advokat på sitt eget hjemsted. Det kan være habilitetsproblemer eller at advokatene der ikke har særlig kunnskap om fagfeltet. Jeg tenker derfor at nemndene er for strenge når de synes å føre en stram linje hva gjelder oppheving av bostedsforbeholdet.

Har du en sak etter barnevernloven og ønsker å bruke vår hjelp kan du ta kontakt her ved å trykke her.  eller ringe oss på 751 75 800. Vi bistår i barnevernsaker over 02hele landet.

Hva skjer om du ikke leverer tilsvar i sak etter barnevernloven § 4-12?

 

Barnevernloven § 7-11.Begjæring om tiltak. Tilsvar
Begjæring om tiltak sendes fylkesnemnda og skal inneholde eller vedlegges:
a) betegnelse på nemnda,
b) partenes, lovlige stedfortrederes og advokaters navn, stilling og adresse,
c) en kort angivelse av hva begjæringen gjelder,
d) saksfremstilling,
e) de bevis som vil bli ført, herunder oppgave over vitner og sakkyndige, med angivelse av hva forklaringene gjelder, og
f) forslag til vedtak, en kort oppsummerende redegjørelse for de omstendigheter som begrunner forslaget med henvisning til de rettsregler som kommer til anvendelse.
mockups (773)I begjæringen skal det redegjøres for forhold som kan ha betydning for nemndsleders vurdering av den videre behandling og avgjørelsesform, herunder nemndas sammensetning og fremdriftsplan for et eventuelt forhandlingsmøte.
Dersom en begjæring om tiltak ikke tilfredsstiller de krav som følger av første og annet ledd, skal nemndsleder gi pålegg om retting og sette en kort frist for dette.
De private parter skal umiddelbart varsles om begjæringen, og gis en kort frist for tilsvar, normalt ikke lenger enn ti dager. De skal redegjøre for sitt syn på begjæringen og det angitte grunnlaget for den, egne bevistilbud og forhold av betydning for nemndsleders vurdering av den videre behandling og avgjørelsesform, herunder fylkesnemndas sammensetning og fremdriftsplan for et eventuelt forhandlingsmøte.


Ingenting skjer dersom tilsvar ikke innleveres. Det fremgår av siste ledd at det skal gis en kort tilsvarsfrist. normalt 10 dager. Likevel opplever man ofte at tilsvar leveres mye senere eller ikke i det hele tatt. Man får fortsatt sagt sitt under prosessen. Saker etter barnevenloven, da også 4-12 saker som er omsorgsovertakelsesbestemmelsen, er indispositive. Med indispositiv menes at partene ikke har fri rådighet over saken. Når partene ikke rår fritt over saken vil saken som regel likevel bli gjennomført som planlagt selv om tilsvar ikke blir sendt inn eller forsåvidt om parten velger ikke å møte.

Barnevernloven § 7-23 – De bevis nemndsleder tillater


mockups-new (966)§ 7-23.
Klage over akuttvedtak

De private parter kan påklage et akuttvedtak etter § 4-6 annet og tredje ledd, § 4-9 første og annet ledd, 4-25 annet ledd og 4-29 fjerde ledd. Klagen fremsettes skriftlig eller muntlig overfor fylkesnemnda.

Klagen behandles av nemndsleder alene. Det skal holdes et kort møte hvor partene gis mulighet til å redegjøre for sitt syn og til å tilby slik supplerende bevisførsel som nemndsleder tillater.

Vedtak i klagesaken skal foreligge innen en uke etter at fylkesnemnda mottok saken.


I andre ledd fremgår det at nemndsleder alene bestemmer hvilke bevis som tillates ført i en akuttsak for Fylkesnemnda. Bestemmelsen gir seg utslag i flere svært betenkelige situasjoner hvor det er grunn til å stille spørsmål ved om prosessen er i tråd med kravene i EMK artikkel 6 om rettferdig rettegang. Det heter i EMK artikkel 6:

Art 6.Retten til en rettferdig rettergang

1. For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. Dommen skal avsis offentlig, men pressen og offentligheten kan bli utelukket fra hele eller deler av rettsforhandlingene av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser.

2. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.

3. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter:
a. å bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham;
b. å få tilstrekkelig tid og muligheter til å forberede sitt forsvar;
c. å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg eller, dersom han ikke har tilstrekkelige midler til å betale for rettslig bistand, å motta den vederlagsfritt når dette kreves i rettferdighetens interesse;
d. å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot ham, og få innkalt og avhørt vitner på hans vegne under samme vilkår som vitner ført mot ham;
e. å ha vederlagsfri bistand av en tolk hvis han ikke kan forstå eller tale det språk som blir brukt i retten.

Retten til en rettferdig rettegang innebærer som regel også det helt grunnleggende prinsippet om kontradiksjon. Altså retten til å komme med egen versjon og føre motbevis. Barnevernloven § 7-23 gir den som skal avgjøre saken rett til å velge hvilke bevis som skal legges frem for nemnda under behandlingen av saken. Bl.a. om det skal tillates vitneførsel. Man kan da få, og får ofte, saker hvor barnevernstjenesten sender inn en bunke dokumenter og den som har mistet sine barn i et akuttvedtak ikke får lov å føre ett eneste vitne. Kanskje klarer ikke forelderen å sammenfatte eller få relevante personer til å produsere skriftlige dokumenter, men har psykolog, lege eller andre som kunne stilt opp i 15 minutter for å forklare relevante opplysninger. Slik jeg ser det er en slik avskjæring et brudd på helt grunnleggende rettigheter om å ta til motmæle. At det er en akuttsak etter § 4-6 og ikke en omsorgsovertakelse etter § 4-12 er uten relevans. Akuttsaken danner ofte grunnlag for videre saksbehandling. Akuttsaken i forelderens disfavør fratar ofte mulighet for observasjoner av sakkyndige, fratar muligheten til forbedring og hjelpetiltak, etablerer barna i andre miljøer osv. Akuttvedtak er så inngripende og ofte traumatiserende for de barn det gjelder at det er meget spesielt at man i disse sakene skal frata foreldrene grunnleggende rettigheter og kjøre en rettssak-light-versjon med de bevis som behager avgjørende myndighet. At man får en mer omfattende prosess ved å gi foreldrene de grunnleggende menneskerettighetene får bare være. Da får man heller bemanne opp fylkesnemndene til å tåle rettssikkerhet.