Deling av barnets faste bosted etter barneloven § 36

Barneloven, § 36, foreldreansvar, fast bosted, delt bosted, rettsavgjørelse, usamme foreldre, domstolsavgjørelse, særskilte grunner, barnets beste, barnelovens endringer, rettsforlik, juridisk prosess, barns deltakelse, foreldrekonflikter, rettsutvikling, rettspraksis, rettslige vurderinger, barnets trivsel, foreldresamarbeid, tvilsavgjørelse, rettferdighet, praktiske hensyn, geografisk nærhet, samværsrett, barns sårbarhet, barnets behov, stabilitet, barnerett, advokat.

Når det kommer til spørsmålet om hvor barnet skal ha sitt faste bosted etter en skilsmisse eller separasjon, åpner barneloven § 36 opp for flere muligheter. Foreldrene kan inngå avtale om at barnet skal bo fast hos begge eller hos kun en av dem. Men hva skjer når foreldrene ikke er enige? Da kommer retten inn i bildet.

I første ledd av § 36 blir det klargjort at foreldrene har handlingsrom til å avtale barnets faste bosted. Dette kan enten være hos den ene forelderen eller som delt bosted, hvor barnet tilbringer tid hos begge foreldre. En slik presisering gir foreldrene større tydelighet i hvilke valg de kan ta.

Når konflikter oppstår og foreldrene står uenige, er det domstolens oppgave å avgjøre barnets bosted. Andre ledd gir retten muligheten til å pålegge delt bosted, selv om en eller begge foreldrene er motvillige. Her må retten være sikker på at visse forutsetninger er på plass. Forskning har vist at delt bosted fungerer best når foreldrene bor nær hverandre, barnet kan opprettholde kontakt med venner og aktiviteter, samarbeidet mellom foreldrene er godt, og barnet trives med ordningen.

Det er viktig å merke seg at delt bosted ikke kan idømmes dersom det ikke er overbevisende dokumentasjon på at dette er til barnets beste. Retten må ta hensyn til barnets trivsel og behov, og ikke kun rettferdighet mellom foreldrene. Kravet om særskilte grunner er der for å sikre at beslutningen er veloverveid og barnets beste er i fokus.

Men hva med barn under syv år? Her viser barneloven at kravene strammes inn. Forskning på små barns behov for stabilitet er ikke like omfattende. Derfor legger loven til grunn at delt bosted sjelden vil være aktuelt for denne aldersgruppen.

“Barnets fast bosted: definisjoner og juridiske aspekter”

barnets faste bosted, delt bosted, juridiske aspekter, norsk barnelov, foreldreansvar, samlivsbrudd, rettslige spørsmål, begrep avklaring, fast bosted definisjon, delt bosted betydning, barnets omsorg, rettigheter for barn, foreldreskap, rettssaker om bosted, barnets beste, lovregulering, rettspraksis, bostedsavgjørelser, juridisk rådgivning, familierett, rettslige tvister, foreldrenes plikter, barnets rettigheter, norsk lovverk, juridiske begreper, barns velferd, barnelovgivning, foreldresamarbeid, foreldrekonflikter

Spørsmålet om barnets faste bosted er en kompleks juridisk problemstilling som reiser flere sentrale spørsmål. Dette blogginnlegget tar for seg begrepet “fast bosted” og dets betydning, samt utforsker begrepet “delt bosted” i lys av norsk barnelov.

Hvor skal barnet bo etter et samlivsbrudd?

Det første hovedspørsmålet dreier seg om hvor barnet skal bo etter foreldrenes samlivsbrudd. Dette inkluderer spørsmål om loven skal fastsette et utgangspunkt for barnets faste bosted, og om domstolen kan avgjøre om barnet skal ha delt bosted under hvilke vilkår. Utvalget har vært delt i synet på dette spørsmålet.

Hvem har kompetansen når barnet bor fast hos dem?

Det andre hovedspørsmålet dreier seg om hvilken kompetanse som tilfaller den eller de foreldrene barnet bor fast sammen med. Dette inkluderer spørsmål om flytting med barnet innenlands og har også vært gjenstand for uenighet i utvalget.

Utvalget foreslår også en ny mulighet for å reise en egen sak om flytting innenlands uten å måtte inngå i en sak om foreldreansvar, bosted og samvær.

Definisjoner og begrepsavklaring

Barneloven bruker begrepet “kvar barnet skal bu fast” når den omtaler bostedsspørsmålet. Dette begrepet har vært en del av loven siden den ble vedtatt i 1981. Tidligere ble begrepet “daglig omsorg” brukt både i juridisk teori og dagligtale om bostedsspørsmålet. I 1996-97 foreslo departementet å erstatte “daglig omsorg” med “bosted” for å tydeliggjøre begrepets innhold og for å være mer i tråd med lovens ordlyd.

Begrepet “delt bosted” er imidlertid uklart og ikke definert i loven. Loven bruker i stedet uttrykket “bu fast hos begge” når den beskriver situasjonen med delt bosted. Foreldre som avtaler delt bosted, skal i utgangspunktet ta alle beslutninger om barnet i fellesskap, og det forventes at barnet tilbringer betydelig tid med begge foreldrene. Mengden tid barnet faktisk tilbringer med hver forelder er imidlertid ikke avgjørende for om ordningen klassifiseres som delt bosted. Foreldre kan også avtale at barnet har fast bosted hos den ene forelderen med mye samvær hos den andre. I slike tilfeller er det forelderen med fast bosted som tar beslutninger om barnets dagligliv.

Begrepsavklaring og forståelse av disse definisjonene er avgjørende for å håndtere bostedsspørsmål på en rettferdig og hensiktsmessig måte innenfor rammene av norsk lovgivning. Dette blogginnlegget har som mål å kaste lys over disse begrepene og deres juridiske implikasjoner i forbindelse med fast bosted for barn etter samlivsbrudd.

Hva skal til for at delt bosted kan vurderes i lys av Barneloven § 36?

Barneloven § 36, delt bosted, barnets beste interesser, fast bosted, foreldrekonflikt, geografisk nærhet, barnets fritidsaktiviteter, samarbeidsvansker foreldre, barn under syv år, foreldreansvar, domstolsavgjørelser, særskilte grunner, omsorgspersoner, barnets bånd, rettferdighet mellom foreldrene, delt bostedsordning, barneloven § 48, barnets vennskap, langsiktige konsekvenser, delt bosted barn, delt bosted domstol, barnets rettigheter, foreldrenes beslutningstakingsrettighet, delt bosted fordeler, delt bosted ulemper, avgjørelse delt bosted, domstolens rolle, fast bostedsavtale, advokat barneloven, advokat delt bosted.

Barneloven § 36 utforsker temaet rundt fast bosted for barnet og bestemmelsen ser slik ut:

§ 36. Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge

Det første leddet i § 36 er en påminnelse om foreldrenes rett til å bestemme barnets faste bosted. Enten kan barnet bo hos en av foreldrene, eller det kan ha delt bosted. Denne formuleringen klargjør og styrker foreldrenes beslutningstakingsrettighet uten inngripen fra tredjepart.

Men hva skjer når foreldre er uenige? Det er her domstolen trer inn.

Delt bosted: Særskilte grunner

Dersom foreldrene ikke kan enes, er det domstolens ansvar å avgjøre barnets faste bosted. Her blir det nevnt “særskilte grunner” som kan tillate en vurdering av delt bosted, selv når en eller begge foreldrene ikke er for dette.

For det første, selv om begge foreldrene vurderes som like gode omsorgspersoner, og barnet har et sterkt bånd til begge, er ikke dette nok i seg selv for at delt bosted skal vurderes. Faktorer som geografisk nærhet, barnets mulighet til å beholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, samt foreldrenes evne til å samarbeide, spiller en avgjørende rolle.

I tillegg, selv om barnet kanskje trives med en delt bostedsordning, må domstolen vurdere ordningen opp mot hva som er barnets beste interesser, jf. barneloven § 48. Dette betyr at man ikke bare kan se på de umiddelbare fordelene ved delt bosted, men også de langsiktige konsekvensene for barnet.

Avgjørelsens endelige kriterium

Selv med de nevnte forutsetningene på plass, kan ikke domstolen basere sin avgjørelse på antagelser om fremtidig utvikling, for eksempel at konfliktnivået mellom foreldre vil avta. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen prioritere fast bosted hos en av foreldrene.

Til slutt, det antas i dagens lovgivning at delt bosted generelt ikke bør vurderes for barn under syv år.

Fast eller delt bosted etter samlivsbrudd: hva må den sakkyndige vurdere?

Fast eller delt bosted etter samlivsbrudd: hva må den sakkyndige vurdere?

Når foreldre går fra hverandre, må de ta stilling til hvor barnet skal bo fast. Ifølge barneloven § 36 står foreldrene i utgangspunktet fritt til å avtale om barnet skal bo fast hos en av dem eller hos begge (delt bosted). Uansett hvilken bostedsløsning som velges, skal det være til barnets beste, og den forelderen barnet bor fast hos, vil ha større avgjørelsesmyndighet over barnets dagligliv.

Dersom foreldrene ikke blir enige om hvor barnet skal bo fast, vil domstolen beslutte at det skal være fast bosted hos en av dem, med mindre det er særlige tilfeller som tilsier delt bosted.

I saker der det er uenighet om bosted, vil den sakkyndige spille en viktig rolle. Den sakkyndige kan utrede foreldrenes evne til å dekke barnets omsorgsbehov, relasjonen barnet har til hver av sine foreldre, og barnets tilknytning til mennesker og miljø rundt foreldrene. Videre vil den sakkyndige også vurdere foreldrenes samarbeidsevne og evne til å tilrettelegge for foreldrekontakt, samt barnets mening om bosted.

Det er viktig å merke seg at den sakkyndige aldri skal vurdere hvor det er best for barnet å bo, da dette er opp til domstolen å avgjøre. Den sakkyndige kan imidlertid vurdere barnets behov når det gjelder tilknytning til barnehage, skole, venner, fritidsaktiviteter, kjæledyr, og hvordan eventuelle hyppige flyttinger mellom to hjem vil påvirke barnet.

Det er viktig å huske at det som har fungert tidligere, ikke nødvendigvis vil fungere i fremtiden. Derfor må den sakkyndige vurdere hvorvidt begge foreldrene er i stand til å gi barnet god nok omsorg og oppfølging her og nå, og ikke basere seg på tidligere forhold.

I konklusjonen kan det sies at når det gjelder fast eller delt bosted, vil barnets beste alltid være det viktigste hensynet. Det er derfor viktig at foreldrene samarbeider om å finne den beste løsningen for barnet og at den sakkyndige gir en grundig utredning slik at domstolen kan treffe en beslutning som ivaretar barnets interesser på best mulig måte.

Barns beste og stortingets rolle: Er delt fast bosted svaret?

barnas beste, delt fast bosted, barneloven, foreldres skilsmisse, tilknytningstrygghet, barns psykiske helse, samvær med begge foreldre, emosjonell utrygghet, relasjonskvalitet, foreldrekonflikter, Stortinget, forskning, rettsnorm, barnas beste etter skilsmisse, barns sosiale helse, likeverdig foreldreskap, delt omsorg, barnets rettigheter, samværstid, familiekonflikter, barnefordeling, barnelovendringer, barns trivsel, barnets perspektiv, foreldresamarbeid, foreldrenes rolle, barnets velvære, foreldreansvar, barnets omsorg, barneoppdragelse, barnets behov

Vi står overfor en betydningsfull diskusjon i 2022, hvor Stortinget vurderer endringer i Barneloven. Spesielt en paragraf, paragraf 36, har fanget oppmerksomheten. Denne paragrafen har lenge vært kjent for å vanskeliggjøre delt fast bosted for barn etter foreldrenes skilsmisse. Spørsmålet er om delt fast bosted bør bli en rettsnorm og hva det kan bety for barnas beste.

Forskningen og årsakssammenhenger

Folkehelseinstituttet (FHI) og flertallet i Barnelovutvalget har hevdet at forskningen ikke gir en entydig pekepinn på sammenhengen mellom samværstid med begge foreldre og barns emosjonelle og sosiale helse. De hevder at årsakssammenhenger ikke er klart dokumentert, men er det riktig?

En av forskerne som har brukt betydelig tid på å utforske denne sammenhengen er utviklingspsykologen William Fabricius ved Arizona State University. Han og hans team har studert foreldre, barn og ungdom i over ti år og har kommet frem til interessante funn.

Tilknytningstrygghet og psykisk helse

Fabricius og hans team har målt tilknytningstrygghet blant barn og ungdom. Dette har de gjort ved å se på hvor viktige barna følte seg for hver av foreldrene. Tilknytningstrygghet er knyttet til rapportert psykisk helse, og denne sammenhengen er dokumentert i både tverrsnitts- og kohortstudier.

Dette indikerer at tilknytningstrygghet er knyttet til barnas psykiske helse, og at samvær med begge foreldre spiller en rolle.

Relasjonskvalitet og samværstid

Fabricius og hans team har også undersøkt relasjonen mellom barn og hver av foreldrene. De har funnet at jo flere overnattinger barna har hos faren, desto bedre blir relasjonskvaliteten med ham. Dette er interessant fordi relasjonen til moren tradisjonelt har vært sterkere, men ved likeverdig samvær blir relasjonskvaliteten med begge foreldre like god.

Utrygghet og konflikter

I tillegg har Fabricius vist at emosjonell utrygghet knyttet til foreldrekonflikter øker når samværstiden med far er rundt 30 prosent. Imidlertid faller denne utryggheten til gjennomsnittsnivå når samværstiden øker til 50 prosent delt bosted. Dette antyder at delt bosted faktisk kan redusere barns emosjonelle utrygghet.

En mulig vei fremover

Forskningen begynner å indikere at det kan være en sammenheng mellom delt fast bosted og barns psykiske og sosiale helse. Dette er en viktig faktor for Stortinget å vurdere når de endrer Barneloven.

Kanskje er tiden inne for å innføre delt fast bosted som en rettsnorm, noe som allerede er praksis i enkelte delstater i USA og Belgia. Dette kan potensielt bidra til barnas beste ved å sikre dem tid med begge foreldre og redusere konfliktnivået mellom foreldrene.

Kilde: Stortinget kan ivareta «barnas beste» (dagensmedisin.no)

Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: Konsekvenser for barn og unge (FHI)

Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: Konsekvenser for barn og unge

“Folkehelseinstituttet (FHI) utga i 2012 rapporten “Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: Konsekvenser for barn og unge” forfattet av Nilsen W, Skipstein A, Gustavson K.

Rapporten er gratis og kan lastes ned/leses her: Rapport 2012:2 Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: Konsekvenser for barn og unge (pdf)

Rapporten på 51 sider har kapitler/temaer som “Kognitiv-kontekstuell teori”, “hypotesen om emosjonell trygghet”, “Geografiske og kulturelle forskjeller” og “Familiestruktur og delt omsorg/bosted”

 

Bilanalogien min

foreldreansvar

For mange er det vanskelig å forstå forskjellen på hva man kan gjøre i kraft av fast bosted og hva som følger av foreldreansvaret. Noen ganger har jeg sammenlignet det med å drive et aksjeselskap. Å sitte i styret sammenlignes med å ha del i foreldreansvaret, mens å være daglig leder sammenlignes med å ha fast bosted. Analogien er ikke fullgod, selv om den gir en viss forståelse (kanskje er det hvilket publikum det skal forklares til?) En annen analogi jeg har brukt også i en del prosedyrer er bilanalogien min.

Den som har fast bosted sitter i førersetet og kjører bilen. Har man delt fast bosted har begge foreldrene hendene på rattet og i tråd med intensjonen til lovgiver må da begge være flinke å styre sammen. Styrer de ikke unna farer i et samarbeid kan det fort gå galt. Er man samværsforelder sitter man på i passasjersetet. Man er med på barnets liv og utvikling og kan nok kommentere litt i forhold til hvor det er lurt å kjøre, men man kjører ikke selv. Foreldreansvaret sammenligner jeg da med å eie bilen. Man har da en del råderett over hva som skal skje med bilen. Hvor skal den være forsikret, skal man pantsette den eller selge den osv.

Hva sier forarbeidene om delt fast bosted?

delt bosted forarbeider

Delt bosted er et viktig tema for mange foreldre. Terskelen for å komme til delt bosted for domstolen er høy da loven angir at muligheten utgjør en snever unntaksregel. Men hva sier forarbeidene om hva som skal til for at man kommer gjennom det snevre nåløyet?


Barneloven § 36. Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei.Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge


Forarbeidene det vises til er Ot.prp, nr. 104 (2008-2009) side 72 og side 73 hvor kommentar til § 36, andre ledd fremgår:

Andre ledd gir en snever unntaksregel for domstolene til å pålegge delt bosted, selv om én eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge foreldre vil da ha den myndighet som ligger til den barnet bor fast hos og foreldreansvar. Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge sine foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning. Domstolen må treffe en avgjørelse basert på hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forutsetningene må ligge til grunn ved domsavgjørelsen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etterkant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år

Foreldrerett

Foreldreretten

Jeg blir ofte møtt med utsagn fra klienter som sier de har eller vil ha full foreldrerett. Noen sier også at de vil ha full foreldreomsorg. Dette er begreper uten mening eller innhold som vi advokater eller det offentlige kan forholde seg til.

Barneloven opererer bare med 3 begreper:

  1. Foreldreansvar (barneloven § 30)
  2. Fast bosted (barneloven § 36 og § 37)
  3. Samvær (barneloven § 42 og § 43)

Det er greit å sette seg inn i begrepsbruken slik at man har en forståelse for hva man kan oppnå. De fleste har felles foreldreansvar og man kan ha delt fast bosted eller fast bosted hos den ene. Bostedsadresse kan man bare ha ett sted (i folkeregistret) selv om man har avtalt delt fast bosted. Noe som bl.a. får konsekvenser for skoledistrikt for enkelte.

Lovendring 2018: Foreldrenes eget valg av bosted for barna

Med virkning fra 1. januar 2018 har nå valgene i barneloven § 36 for frivillige avtaler mellom foreldrene byttet plass. Tidligere var fast bosted hos en av dem først plassert i lovteksten, mens nå er bosted hos begge plassert først. Endringen medfører ingen realitetsendring og er ikke noe annet enn et signal om at loven ikke har noe foretrukket alternativ når foreldrene selv skal avtale løsning. Når det overlates til domstolene å velge løsning er det fortsatt utvilsomt slik at den foretrukne løsningen er bosted hos en av foreldrene da delt fast bosted er opprettholdt som en snever unntaksregel som krever særlige grunner.18

Utgangspunkt om delt fast bosted – Endringen som aldri kom

Det var i 2015-2016 mye blest om forslaget fra Fremskrittspartiets barne- og likestillingsminister Solveig Horne om styrking av løsningen “delt fast bosted” i barneloven. Konkret ble det sendt to forslag på høring. På regjeringens hjemmesider står det;

Statsråden sender to forslag om delt bosted på høring. Som det foretrukne alternativet vil statsråden foreslå at delt bosted fremheves i loven ved at dette alternativet nevnes først som noe foreldrene kan avtale. Statsråden ønsker også å høre om delt bosted skal være utgangspunktet i  loven når begge foreldrene har bodd sammen med barnet.

Etter en høringsrunde fremmer regjeringen høsten 2016 en egen lovproposisjon hvor alternativ 1 i forslaget om at delt bosted står først i lovteksten. Altså er ikke forslaget om at delt bosted skal være utgangspunkt foreslått innført i barneloven. Konkret skriver regjeringen på sine hjemmesider:

Barneloven er i dag nøytral når det gjelder valg av bostedsløsning for barna når foreldrene ikke bor sammen. Dette videreføres, og regjeringen fremmer det foretrukne forslaget fra høringsrunden, om at delt bosted som bostedsløsning kommer som første alternativ i lovteksten som eksempel på én av bostedsordningene foreldrene kan avtale. Foreldrene avtaler selv hvor barnet skal bo fast, ut i fra barnets beste og etter å ha hørt barnets mening.

– Begge foreldrene er viktige omsorgspersoner i barns liv, også etter et samlivsbrudd. Begge foreldre skal ha mulighet til å være likeverdige omsorgspersoner selv om samlivet oppløses. Jeg vil understreke at delt bosted ikke trenger å bety en uke hos hver av foreldrene. Familien kan selv lage en fleksibel ordning som passer for dem. Regjeringen vil ikke lovregulere hvor barn skal bo, sier statsråden.

På bakgrunn av innspillene i høringsrunden, foreslås det ikke å gå videre med delt bosted som utgangspunkt i loven.

Det er viktig å presisere at loven ikke kommer til å bli endret til et utgangspunkt om delt bosted. På grunn av mediaoppmerksomheten forslaget i sin tid fikk er det mange som kontakter meg og mener det er sånn det er nå eller at dette vil komme inn i loven.

I dag lyder § 36 i barneloven slik:

Barneloven § 36. Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

Hvis lovforslaget går igjennom så vil “begge” komme før “ein av dei” i lovteksten. Det er en ganske tullete og meningsløs endring så lenge andre ledd fortsatt vil kreve særlige grunner dersom retten skal velge dette alternativet. Det blir å oppfordre foreldrene til å velge en løsning de vet ikke blir løsningen dersom de ikke blir enige om det.

 

Hvem bestemmer hvor barnet skal gå på skole?

mockups (593)Det bestemmer den forelder hvor barnet har fast bosted. Dette følger av barneloven § 37:

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.


Hvis foreldrene har delt fast bosted og de ikke er enige vil den av foreldrene hvor barnet er folkeregistrert bestemme skole. Dette selv om § 37 nok må tolkes slik at foreldrene må bli enige. I praksis vil skoledistrikt følge av bostedsadresse i folkeregistret.

Delt fast bosted

gulbrb-1Begrepet delt fast bosted benyttes formelt saker etter barneloven. Tidligere har begrep som omsorg vært brukt, men bestemmelsen reflekterer nå det som skal avgjøres, altså hvor barna skal bo og ikke hvem som skal gi dem omsorg. Delt fast bosted var frem til 1. juli 2010 noe foreldrene kunne avtale seg imellom, men ikke noe som domstolene kunne bestemme. Likevel var det slik at domstolene kunne bestemme bosted hos den ene og samvær som tilsvarte halvparten av tiden hos den andre. Rettighetene som følger med fast bosted følger av barneloven § 37. En lovendring som trådte i kraft 1. juli 2010 tillot domstolene å komme til delt fast bosted som løsning i dom.

Lovendringen kom etter NOU 2008:9 Med barnet i fokus

10.4.5 Utvalgets vurdering og konklusjon

Et samlet utvalg legger til grunn at flere forutsetninger i større eller mindre grad må være tilstede for at delt bosted skal kunne fungere som en god løsning for barnet: Foreldrene bør kunne samarbeide og være åpne for å endre ordningen dersom barnets situasjon eller behov endrer seg, barnet bør selv ønske og trives med to hjem, og det bør være en viss geografisk nærhet mellom de to hjemmene. Videre bør begge foreldrene stille opp i forhold til barnas fritidsaktiviteter og skole, samt bidra til at barnet blir inkludert og får en selvfølgelig og anerkjent plass i begge hjemmene.

 

Dagens § 36 i barneloven lyder

§ 36.Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

 

 

Forslag til endringer i barneloven 2015 – Delt Bosted

Forslag til endringer i barneloven 2015 - Delt Bosted

I en pressemelding 28.04.2015 kommer barne- og likestillingsminister Solveig Horne (FrP) med flere endringsforlsag som nå skal ut på høring.

Jeg kommenterer forslagene her i barnerettsbloggen (ett tema i hvert innlegg)

Pressemelding av 28.04.2015

Delt bosted

Statsråden sender to forslag om delt bosted på høring. Som det foretrukne alternativet vil statsråden foreslå at delt bosted fremheves i loven ved at dette alternativet nevnes først som noe foreldrene kan avtale. Statsråden ønsker også å høre om delt bosted skal være utgangspunktet i  loven når begge foreldrene har bodd sammen med barnet.


 

Delt bosted som utgangspunkt i loven er et vanskelig og viktig tema. Det er mange måter å håndtere et slikt forslag på og det kan være fornuftig i mange tilfeller. Delt bosted er omstridt. Mange av mine klienter har en klar oppfatning av at dette er det beste eller at det er noe man aldri kan gå med på. Det vekker sterke følelser og mange begrunner sine standpunkter med at de selv som barn hadde det og da ikke likte det eller at det fungerte godt. Et utgangspunkt i loven vil som alt annet bare skape debatt om når man går til retten. I det ligger det at fortsatt er det slik at bare domstolene kan bestemme hvilken løsning foreldrene skal følge om de ikke er enige. Familievernkontorene har ingen makt eller myndighet og er bare en arena for mekling. Heldigvis.

Dersom delt fast bosted er utgangspunktet så vil nok antallet slike situasjoner øke ettersom mange ikke ønsker å gå til retten. Det kan være fornuftig. Det psykologiske aspektet for barna er et helt eget tema og psykologforeningen har uttalt seg om at barn under 3 år ikke som utgangspunkt bør ha delt fast bosted:

Psykologforeningen og Advokat Wulff Hansen uttaler seg til Aftenposten om delt bosted for små barn

Det som jeg mener er viktig å se på er når en slik ordning inntrer og ikke like mye om. De største problemene vi har i barneretten når vi skal rådgi foreldre i samlivsbrudd er det jeg kaller tvangskraftvakumet etter et samlivsbrudd. Ettersom bare dommer og forlik fra domstolene kan tvangsfullbyrdes er situasjonen som regel at den som tar seg tilrette har rett. Det er ingen regler som fullt ut hindrer en foreldrekrig som går ut over barna. Jeg tror ikke at man kan ha et utgangspunkt om delt fast bosted for barn over 3 år i loven med en tvangskraftbestemmelse inkludert. Det vil si at når foreldrene flytter så er utgangspunktet at begge foreldrene har lik rett og man må ikke ha posisjonskrig mht å flytte ut av huset osv. Problemet oppstår når det er påstander om vold, rus, overgrep ol. Hva gjør man da med et slikt utgangspunkt? Uten tvangskraft er utgangspunktet meningsløst. Med tvangskraft tar barna risiko for å måtte være hos en forelder som ikke bør ha omfattende kontakt. Man står da igjen med en fremheving uansett. Fremhev at dette er den foretrukne løsning i gitte omstendigheter. F.eks. hvor foreldrene bor i samme kommune eller i en definert nærhet til hverandre, hvor barna har fylt 3 år og hvor påstander om rus, vold (fysisk og psykisk) eller overgrep ikke er en del av saken. Som alltid med barneretten havner man da i en konkret vurdering i hver enkelt situasjon. Det man kanskje ville hatt større nytte av er en ressurskrevende modell som ville lignet på akuttvedtak i barneretten. En rett til rask behandling, gjerne innen 1 uke, i visse saker hvor midlertidig avgjørelse er nødvendig. Jeg har mange eksempler på en impotent tingrett som i en sak hvor den ene flytter til andre kanten av landet med barnet ikke må stå til rette i en begjæring om midlertidig avgjørelse før 5-6 mnd etter mottatt begjæring. Da har tingretten “laget” resultatet gjennom å la en uvurdert situasjon sette seg. En slik endring ville vært betydelig viktigere enn den som foreslås. Utgangspunktene må være underordnet retten til rask behandling av saken.

En annen måte å løse dette på er å gi varslingsplikten i § 42 mye strammere linjer. Hvis konsekvensen er større og den blir fulgt så burde tingrettene pålegges å vurdere en sak innen disse seks ukene er ute dersom begjæring sendes i løpet av de første to ukene. Saken kan behandles skriftlig hvis nødvendig. Selv om muntlig er å foretrekke vil skriftlig behandling i det minste være et skritt i riktig retning.

Fremhev gjerne delt bosted som foretrukket løsning, men la partene komme til forhandlingsbordet tidligere.

 

 
[wcp_contactform id=”wcpform_1″]
 

 

Sakkyndigmandat hvor dommere fraskriver seg ansvar

Advokatfirmaet Wulff
Advokatfirmaet Wulff

Jeg har mange saker etter barneloven rundt om i tingrettene i Norge og det er veldig forskjellig hvordan dommerne i de forskjellige tingretter utformer mandat til sakkyndig bistand. Noen dommere er konsekvente på at det er de som avgjør saken og ber sakkyndige utrede tilknytning, omsorgsevne og slike ting. Andre dommere derimot ber sakkyndige ta stilling til hvor barnet skal bo og hvilken samværsløsning barnet bør ha. Etter min mening er siste fremgangsmåte lovstridig og ikke tillatt. Ved å legge denne vurderingen over til sakkyndige løfter man vurderingen bort fra det domstolsapparat vi har utviklet med tilhørende prosessregler og rettigheter. Sakkyndiges vurdering skal være ett bevis, men det kan være flere. Noen sakkyndige går ikke i særlig dybde i observasjoner, mens andre gjør det. Det kan tenkes at vitner som opplever barnet annerledes kjenner barnet bedre. Dessverre opplever jeg at når en dommer på egent initiativ har bedt sakkyndige “løse” saken så blir det også resultatet i saken. Selv om sakkyndige kan stilles spørsmål i hovedforhandlingen, så er ikke dette tilfredsstillende.

Som oftest mottar prosessfullmektigene rapporten ca samtidig som sluttinnleggsfristen. Altså ganske tett opp til hovedforhandlingen. Muligheten til da å legge strategi for føring av vitner er mer begrenset, selv om muligheten er der. Jeg har også opplevd flere ganger at sakkyndiges rapport leveres etter sluttinnleggsfristen. Det er svært uholdbart.

Vi har føringer for sakkyndige mandat i Q15-2004, men jeg opplever at de fleste tingretter bryr seg lite om disse føringene. Jeg antar at det er på tide med en oppdatert veiledning til domstolene hvor sakkyndiges rolle og mandater i større grad presiseres. Tidspunktet for dette er rett også nå som utgiftene utelukkende skal tas av staten og hvor det er lagt føringer i lovverket på når det bør oppnevnes sakkyndig.

Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år – Aftenposten

barnetsbestebabyAdvokat Christian Wulff Hansen kommenterer artikkelen  Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år (Aftenposten).

Hovedpoenget i artikkelen er at Foreningen for sakkyndige psykologer har gått ut med en generell anbefaling om at barn under 3 år ikke skal ha delt fast bosted. Brosjyren artikkelen sikter til kan du laste ned på hjemmesiden til Foreningen for sakkyndige psykologer (direktelink til PDF)

Som kommentert av advokat Wulff Hansen så er dette ikke noe nytt da lovgiver i forarbeidene til lovendringene i barneloven i 2010 (mulighet til å idømme delt fast bosted) uttalte at det som utgangspunkt er uaktuelt å idømme delt fast bosted for barn under 7 år. Nå har jeg opplevd at tingretter bare ser bort fra lovgivers intensjon uten at det er andre tungtveiende argumenter slik at en presisering, spesielt for de yngste barna, nok vil bidra til å gi den allerede eksisterende rettslige situasjonen mer tyngde. På den andre side må det understrekes at sakkyndige ikke skal avgjøre saker, selv om det nok i praksis er det de som oftest gjør, men komme med innspill til dommeren som står fritt til å vektlegge andre momenter.