Utgangspunkt om delt fast bosted – Endringen som aldri kom

Det var i 2015-2016 mye blest om forslaget fra Fremskrittspartiets barne- og likestillingsminister Solveig Horne om styrking av løsningen «delt fast bosted» i barneloven. Konkret ble det sendt to forslag på høring. På regjeringens hjemmesider står det;

Statsråden sender to forslag om delt bosted på høring. Som det foretrukne alternativet vil statsråden foreslå at delt bosted fremheves i loven ved at dette alternativet nevnes først som noe foreldrene kan avtale. Statsråden ønsker også å høre om delt bosted skal være utgangspunktet i  loven når begge foreldrene har bodd sammen med barnet.

Etter en høringsrunde fremmer regjeringen høsten 2016 en egen lovproposisjon hvor alternativ 1 i forslaget om at delt bosted står først i lovteksten. Altså er ikke forslaget om at delt bosted skal være utgangspunkt foreslått innført i barneloven. Konkret skriver regjeringen på sine hjemmesider:

Barneloven er i dag nøytral når det gjelder valg av bostedsløsning for barna når foreldrene ikke bor sammen. Dette videreføres, og regjeringen fremmer det foretrukne forslaget fra høringsrunden, om at delt bosted som bostedsløsning kommer som første alternativ i lovteksten som eksempel på én av bostedsordningene foreldrene kan avtale. Foreldrene avtaler selv hvor barnet skal bo fast, ut i fra barnets beste og etter å ha hørt barnets mening.

– Begge foreldrene er viktige omsorgspersoner i barns liv, også etter et samlivsbrudd. Begge foreldre skal ha mulighet til å være likeverdige omsorgspersoner selv om samlivet oppløses. Jeg vil understreke at delt bosted ikke trenger å bety en uke hos hver av foreldrene. Familien kan selv lage en fleksibel ordning som passer for dem. Regjeringen vil ikke lovregulere hvor barn skal bo, sier statsråden.

På bakgrunn av innspillene i høringsrunden, foreslås det ikke å gå videre med delt bosted som utgangspunkt i loven.

Det er viktig å presisere at loven ikke kommer til å bli endret til et utgangspunkt om delt bosted. På grunn av mediaoppmerksomheten forslaget i sin tid fikk er det mange som kontakter meg og mener det er sånn det er nå eller at dette vil komme inn i loven.

I dag lyder § 36 i barneloven slik:

Barneloven § 36. Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

Hvis lovforslaget går igjennom så vil «begge» komme før «ein av dei» i lovteksten. Det er en ganske tullete og meningsløs endring så lenge andre ledd fortsatt vil kreve særlige grunner dersom retten skal velge dette alternativet. Det blir å oppfordre foreldrene til å velge en løsning de vet ikke blir løsningen dersom de ikke blir enige om det.

 

Delt fast bosted

gulbrb-1Begrepet delt fast bosted benyttes formelt saker etter barneloven. Tidligere har begrep som omsorg vært brukt, men bestemmelsen reflekterer nå det som skal avgjøres, altså hvor barna skal bo og ikke hvem som skal gi dem omsorg. Delt fast bosted var frem til 1. juli 2010 noe foreldrene kunne avtale seg imellom, men ikke noe som domstolene kunne bestemme. Likevel var det slik at domstolene kunne bestemme bosted hos den ene og samvær som tilsvarte halvparten av tiden hos den andre. Rettighetene som følger med fast bosted følger av barneloven § 37. En lovendring som trådte i kraft 1. juli 2010 tillot domstolene å komme til delt fast bosted som løsning i dom.

Lovendringen kom etter NOU 2008:9 Med barnet i fokus

10.4.5 Utvalgets vurdering og konklusjon

Et samlet utvalg legger til grunn at flere forutsetninger i større eller mindre grad må være tilstede for at delt bosted skal kunne fungere som en god løsning for barnet: Foreldrene bør kunne samarbeide og være åpne for å endre ordningen dersom barnets situasjon eller behov endrer seg, barnet bør selv ønske og trives med to hjem, og det bør være en viss geografisk nærhet mellom de to hjemmene. Videre bør begge foreldrene stille opp i forhold til barnas fritidsaktiviteter og skole, samt bidra til at barnet blir inkludert og får en selvfølgelig og anerkjent plass i begge hjemmene.

 

Dagens § 36 i barneloven lyder

§ 36.Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

 

 

Forslag til endringer i barneloven 2015 – Delt Bosted

vintage-1I en pressemelding 28.04.2015 kommer barne- og likestillingsminister Solveig Horne (FrP) med flere endringsforlsag som nå skal ut på høring.

Jeg kommenterer forslagene her i barnerettsbloggen (ett tema i hvert innlegg)

Pressemelding av 28.04.2015

Delt bosted

Statsråden sender to forslag om delt bosted på høring. Som det foretrukne alternativet vil statsråden foreslå at delt bosted fremheves i loven ved at dette alternativet nevnes først som noe foreldrene kan avtale. Statsråden ønsker også å høre om delt bosted skal være utgangspunktet i  loven når begge foreldrene har bodd sammen med barnet.


 

Delt bosted som utgangspunkt i loven er et vanskelig og viktig tema. Det er mange måter å håndtere et slikt forslag på og det kan være fornuftig i mange tilfeller. Delt bosted er omstridt. Mange av mine klienter har en klar oppfatning av at dette er det beste eller at det er noe man aldri kan gå med på. Det vekker sterke følelser og mange begrunner sine standpunkter med at de selv som barn hadde det og da ikke likte det eller at det fungerte godt. Et utgangspunkt i loven vil som alt annet bare skape debatt om når man går til retten. I det ligger det at fortsatt er det slik at bare domstolene kan bestemme hvilken løsning foreldrene skal følge om de ikke er enige. Familievernkontorene har ingen makt eller myndighet og er bare en arena for mekling. Heldigvis.

Dersom delt fast bosted er utgangspunktet så vil nok antallet slike situasjoner øke ettersom mange ikke ønsker å gå til retten. Det kan være fornuftig. Det psykologiske aspektet for barna er et helt eget tema og psykologforeningen har uttalt seg om at barn under 3 år ikke som utgangspunkt bør ha delt fast bosted:

Psykologforeningen og Advokat Wulff Hansen uttaler seg til Aftenposten om delt bosted for små barn

Det som jeg mener er viktig å se på er når en slik ordning inntrer og ikke like mye om. De største problemene vi har i barneretten når vi skal rådgi foreldre i samlivsbrudd er det jeg kaller tvangskraftvakumet etter et samlivsbrudd. Ettersom bare dommer og forlik fra domstolene kan tvangsfullbyrdes er situasjonen som regel at den som tar seg tilrette har rett. Det er ingen regler som fullt ut hindrer en foreldrekrig som går ut over barna. Jeg tror ikke at man kan ha et utgangspunkt om delt fast bosted for barn over 3 år i loven med en tvangskraftbestemmelse inkludert. Det vil si at når foreldrene flytter så er utgangspunktet at begge foreldrene har lik rett og man må ikke ha posisjonskrig mht å flytte ut av huset osv. Problemet oppstår når det er påstander om vold, rus, overgrep ol. Hva gjør man da med et slikt utgangspunkt? Uten tvangskraft er utgangspunktet meningsløst. Med tvangskraft tar barna risiko for å måtte være hos en forelder som ikke bør ha omfattende kontakt. Man står da igjen med en fremheving uansett. Fremhev at dette er den foretrukne løsning i gitte omstendigheter. F.eks. hvor foreldrene bor i samme kommune eller i en definert nærhet til hverandre, hvor barna har fylt 3 år og hvor påstander om rus, vold (fysisk og psykisk) eller overgrep ikke er en del av saken. Som alltid med barneretten havner man da i en konkret vurdering i hver enkelt situasjon. Det man kanskje ville hatt større nytte av er en ressurskrevende modell som ville lignet på akuttvedtak i barneretten. En rett til rask behandling, gjerne innen 1 uke, i visse saker hvor midlertidig avgjørelse er nødvendig. Jeg har mange eksempler på en impotent tingrett som i en sak hvor den ene flytter til andre kanten av landet med barnet ikke må stå til rette i en begjæring om midlertidig avgjørelse før 5-6 mnd etter mottatt begjæring. Da har tingretten «laget» resultatet gjennom å la en uvurdert situasjon sette seg. En slik endring ville vært betydelig viktigere enn den som foreslås. Utgangspunktene må være underordnet retten til rask behandling av saken.

En annen måte å løse dette på er å gi varslingsplikten i § 42 mye strammere linjer. Hvis konsekvensen er større og den blir fulgt så burde tingrettene pålegges å vurdere en sak innen disse seks ukene er ute dersom begjæring sendes i løpet av de første to ukene. Saken kan behandles skriftlig hvis nødvendig. Selv om muntlig er å foretrekke vil skriftlig behandling i det minste være et skritt i riktig retning.

Fremhev gjerne delt bosted som foretrukket løsning, men la partene komme til forhandlingsbordet tidligere.

 

 

 

 

Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år – Aftenposten

barnetsbestebabyAdvokat Christian Wulff Hansen kommenterer artikkelen  Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år (Aftenposten).

Hovedpoenget i artikkelen er at Foreningen for sakkyndige psykologer har gått ut med en generell anbefaling om at barn under 3 år ikke skal ha delt fast bosted. Brosjyren artikkelen sikter til kan du laste ned på hjemmesiden til Foreningen for sakkyndige psykologer (direktelink til PDF)

Som kommentert av advokat Wulff Hansen så er dette ikke noe nytt da lovgiver i forarbeidene til lovendringene i barneloven i 2010 (mulighet til å idømme delt fast bosted) uttalte at det som utgangspunkt er uaktuelt å idømme delt fast bosted for barn under 7 år. Nå har jeg opplevd at tingretter bare ser bort fra lovgivers intensjon uten at det er andre tungtveiende argumenter slik at en presisering, spesielt for de yngste barna, nok vil bidra til å gi den allerede eksisterende rettslige situasjonen mer tyngde. På den andre side må det understrekes at sakkyndige ikke skal avgjøre saker, selv om det nok i praksis er det de som oftest gjør, men komme med innspill til dommeren som står fritt til å vektlegge andre momenter.