Rett til egen advokat etter barnevernloven og barneloven

mockups (595)I barnevernloven følger det av § 6-3 andre ledd at barn som har fylt 15 år har partsrettigheter og at i særskilte tilfeller kan barn under 15 år innvilges partsrettigheter. I barneloven følger det av § 61, første ledd nr. 5 at

«Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.»

Barnelovens bestemmelse ble endret med virkning fra 1. januar 2014 hvor det ble nærmere spesifisert i hvilke tilfeller barnet burde ha egen advokat og hva advokatens oppgave vil være. Det er ingen aldersgrense i barnelovens bestemmelse.

 

§ 6-3.Barns rettigheter under saksbehandlingen.

Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part.

§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Tilbakemelding til barn som har blitt hørt

mockups-new (825)Etter barneloven § 31 har barn rett til å si sin mening dersom de har fylt 7 år og noen ganger yngre dersom alder og modenhet tilsier det. Men hva skjer etter meningen er innhentet? Forutenom den vekt uttalelsene kan ha i en sak for domstolene så har nå barn rett på tilbakemelding om hvordan meningen er tatt hensyn til. Dette følger nå av barneloven § 61, første ledd nr. 4.

Sammen med en del andre endringer ble det innført et nytt nr. 4 i § 61 i barneloven med virkning fra 01.01.2014. Denne lyder nå

Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.

Regelen er altså nå at barn som har blitt hørt etter barneloven § 31 skal ha tilbakemelding på hvordan deres mening har blitt tatt hensyn til i saken. Noen domstoler har innført gode rutiner hvor sakkyndige sammen med foreldrene forteller barna hvordan deres mening har blitt tatt med i vurderingen og spilt inn på det resultatet som er. Andre tingretter synes ikke å ha fått med seg lovendringen og snakker ikke om den eller tematiserer hvordan tilbakemeldingen skal gis.

Snøballeffekten av barns utsagn som bevis i saker etter barnevernloven

bokfallwulffI saker etter barnevernloven hvor bekymringer og senere vedtak bygger på barns uttalelser ser en ofte at utsagnet eller utsagnene fra barnet får en snøballeffekt hvor ordene som er sagt forsterkes i hvert ledd de gjentas.

Det er ikke uvanlig at utsagnene refereres av barnevernet, sakkyndig og andre gjennom prosessen. Etter hvert som snøballen har vokst blir det vanskeligere for de private parter med å bli hørt dersom de er uenige i at uttalelsene kan være slik de er fremsatt.

Uttalelsene får ofte ikke en god kontradiktorisk behandling når de fremkommer. Det vil si at barnet ikke blir testet i særlig grad på situasjonen ved å sette den i sammenheng tidsmessig og plassere den i andre kontekster.

Vanligvis får vi heller ikke senere i prosessen en god kontradiksjon dersom det ikke blir gjennomført dommeravhør av barna som ledd i en straffeprosess. Når slike opprinnelige utsagn får et eget liv gjennom prosessen så kan det forplante seg på flere nivåer. Ansatte i barnevernet kan tilnærme seg barna med spørsmål og tema som legger dette til grunn som en selvfølgelighet i stedet for å teste opplysningene. For eksempel i en samtale noen måneder etter kan det være at samtaler med barnet innledes med ”går det bedre nå”, ”hvordan går det nå som du ikke” osv. Altså med klare føringer som forsterker barnets første uttalelse i stedet for å teste uttalelsen.

I straffesaker godtar vi ikke dette. Da skal barna høres gjennom dommeravhør. Helst på barnehus der det er mulig. Det skal filmes og filmen skal kunne utleveres til advokatene og til og med skrives ut for å kunne brukes. Det slår meg som manglende rettssikkerhet, og kanskje i strid med EMK artikkel 6, at barn som høres i saker etter barnevernloven, men kanskje også barneloven, ikke får samme behandling. Avgjørelsene som skal tas vil som regel ha mye større innvirkning på foreldrenes og barnas liv enn i straffesaker. Hva påvirker barnets liv mest? At far får 3 mnd fengselsstraff eller at barnet flytter fra en by i Nord-Norge til en gård i Valdres til fremmede mennesker? Jeg spår at det vil komme flere barnehus og at de i større grad vil bli brukt til å høre barn også i sivile saker med samme kontradiksjonsmuligheter som det er i straffeprosessen. Eneste motargumentet jeg kan se er at det koster penger. Barns rettssikkerhet bør vises romslighet i ethvert budsjett.