Barneloven har som mål å beskytte barns rettigheter og interesser på en rekke områder. Et av de viktige prinsippene som er nedfelt i denne loven, er barnets rett til å si sin mening og å bli hørt. Dette prinsippet følger også av Grunnloven § 104 og har sin opprinnelse i FNs barnekonvensjon.
Men hva betyr egentlig dette prinsippet, og hvordan fungerer det i praksis?
Barneloven skiller seg fra mange andre lover ved at retten til å bli hørt er nedfelt i to dimensjoner. Den første dimensjonen handler om barnets rolle innad i familien. Ifølge barneloven § 31 første ledd har barn rett til å uttale seg om personlige forhold som berører dem. Dette inkluderer beslutninger om foreldreansvar, bosted og samvær. Foreldrene skal lytte til barnets synspunkter og ta hensyn til dem, uavhengig av barnets alder og modenhet.
Det er interessant å merke seg at tidligere versjoner av loven inneholdt aldersgrenser for barns uttalerett, men disse er nå fjernet for å fremme en generell regel som oppmuntrer til å inkludere barnets mening.
Den andre dimensjonen av retten til å bli hørt handler om saksbehandlingen når det skal tas beslutninger om barnets personlige forhold. Dette kan omfatte domstolsavgjørelser og avgjørelser tatt av andre myndigheter. Ifølge barneloven § 31 annet ledd skal barn som er syv år eller eldre, samt yngre barn som er i stand til å danne egne synspunkter, få muligheten til å uttrykke sine meninger om spørsmål som angår dem. Når barnet er fylt tolv år, skal barnets mening legges stor vekt på.
Dette prinsippet gir barn en stemme i beslutningsprosessen og gir dem muligheten til å påvirke utfallet av saker som berører dem direkte.
Det er viktig å merke seg at retten til å bli hørt ikke skal forstås som en selvbestemmelsesrett, men heller som en måte å sikre at foreldrenes avgjørelser ikke blir truffet uten hensyn til barnets synspunkter. Prinsippet om barnets rett til å bli hørt understreker betydningen av å inkludere barnets perspektiv i beslutningsprosesser.
Så, har barn virkelig rett til å bli hørt? Svaret er ja, både innad i familien og i saksbehandlingen. Dette prinsippet er en viktig del av norsk lov som er utformet for å beskytte barns rettigheter og sikre at deres stemme blir hørt når det gjelder beslutninger som angår dem.