Trenger vi egentlig sakkyndig bistand i saksforberedende møter?

sakkyndigpsykolog

I nr.1 i første ledd i § 61 i barneloven står det

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Hovedregelen i § 61 er at man skal innkalle til ett eller flere saksforberedende møter. Hovedregelen i lovbestemmelsen er ikke at det skal oppnevnes sakkyndig. Dette er noe retten kan gjøre.  Retten velger likevel i 99% av sakene å oppnevne sakkyndig i disse møtene. Hvorfor? I svært mange av disse sakene er det ren juridisk avgjørelse som skal tas eller det er psykologfaglige problemstillinger. Hvorfor kaster det offentlige bort så enormt mye penger på å oppnevne sakkyndige i sammenhenger hvor dette er fullstendig unødvendig? De fleste dommerne med en del erfaring (og det er de som bør ha sakene etter barneloven, ikke dommerfullmektiger) har bedre forutsetning for å mekle mellom partene enn det sakkyndige har. Dommerne kan jussen som regulerer konflikten og har ofte mye mer pondus mht å realitetsorientere parter. I de ikke helt små domstolene er det tilstrekkelig dommerbemanning til at habilitetsspørsmål ikke skal bli et problem.

Jeg tror at domstolene vil våkne opp på et tidspunkt å finne ut at det er overforbruk av sakkyndige i de saksforberedende møtene. I mange tilfeller er de ikke satt inn i saken på forhånd, de kan ikke bidra og de har ikke alltid personlige evner til å mekle mellom partene. Jeg vil tro at i halvparten av sakene jeg har burde det vært bare dommer tilstede i det saksforberedende møtet og dersom det viser seg at det skal gjøres sakkyndig arbeid så bør dette skje etter nr. 3. Da vil det ikke være habilitetsproblemer ved oppnevning av sakkyndige knyttet til arbeid etter nr 1 og man får utredet det psykologfaglige hvis nødvendig. Psykologen skal ikke overta for dommeren og være den som avgjør saken. Vi må tilbake til at dommeren tar avgjørelsene etter barneloven og psykologfaglig bistand hentes inn der det er åpenbart at det er psykologfaglige problemstillinger.

Jeg har opplevd domstoler som oppnevner etter nr 3 som hovedregel fordi det er lettere slik. Det er slik vi alltid gjør det er svaret. Mistanken min er at det er latskap. Gi meg en rapport så jeg kan skrive en dom eller da har vi et innpass inn i hjemmene som vi ikke tror partene klarer gjennom bevisføringen.

 

Når sakkyndige har en pleasingadferd

8

Et av de største rettssikkerhetsproblemene vi har i dag er saker etter barnevernloven hvor sakkyndige har blitt økonomisk avhengige av oppdrag fra et gitt barnevern. Det har fremkommet eksempler på barneverntjenster som har avsluttet sitt «samarbeid» med en sakkyndig da konklusjonen ikke var slik de ønsket. Det har fremkommet eksempler i min praksis hvor rapporter fra domstolen i sak etter barneloven § 61, første ledd nr. 3 avgis og fremstår nøytral, mens en parallell rapport er utarbeidet av sakkyndig med økonomiske bånd til barnevernstjenesten og er svært kritisk og polariserende.

Det er legitimt å stille spørsmål ved om det er greit at barneverntjensten innhenter sakkyndige rapporter på den måten det foregår i dag. Jeg har forståelse for at barnevernstjenesten ønsker å sikre sine vurderingen, men det er i praksis ikke det som alltid skjer. Mange ganger bestiller man begrunnelse for sine standpunkter og den økonomisk avhengige leverer. Det bør søkes nye løsninger for å sikre habilitet og økonomisk uavhengighet. Valget av sakkyndig må tas bort fra kommunen og plasseres et annet sted. Her kunne det vært et sentralt utvalg. Det kunne vært en avdeling i BUFetat eller det kunne vært noen som er helt uavhengig. Barnevernet tar da kontakt med instansen og får tildelt en sakkyndig som har kompetanse og er ledig. Praksisen med å groome en sakkyndig som etterhvert forstår hva det er man ønsker å bestille og som tjener flere hundre tusen på oppdrag fra enkelte kommuner er usunn. Dagens praksis er ikke tillitvekkende hos befolkningen.

Det er ikke slik at dette er kritikk for kritikkens skyld. Det er et reelt problem. Sakkyndiges vurderinger har alltid variert. Man kan få en vurdering i tingretten og en helt annen i lagmannsretten. En viss variasjon må vi tåle da det er vurderinger preget av skjønn. Det vi derimot ikke bør akseptere er at en part i en sak skal stå for valg av utreder og være den som betaler utreder. Hadde det vært den private part som fritt kunne velge sakkyndig og staten hadde tatt regningen hadde debatten vært fremme for lenge siden. Da hadde vi hatt bare barnevernkritiske psykologer som hadde en svært høy terskel for omsorgsovertakelse. Selvfølgelig. Det er slik disse ville fått oppdrag og tjent penger. På samme måte vokser det frem noen advokater som er høylytt barnevernkritiske for at de skal få masse klienter som ikke alltid er ressurssterke, men som jubler over at en fagperson kritiserer barnevernet. Det er ikke en sunn situasjon for rettssikkerheten.

 

Har sakkyndige en for fremtredende rolle i barnefordelingssaker?

mockups (705)Kvatliteten på faglig arbeid varierer like mye blandt barnevernansatte, sakkyndige, skoler, helsestasjoner og andre som har innvirkning på en sak etter barneloven eller barnevernloven. Til stadighet opplever jeg at ny sakkyndig er grunnleggende uenig med en tidligere oppnevnt sakkyndig. Variasjonen er så stor at det er grunn til å være alvorlig bekymret. Hvor en psykolog går langt i å krisedømme en situasjon kan neste sakkyndige som indersøke saken konkludere motsatt og «frikjenne» enkelte handlinger. Jeg tror ikke løsningen er at det oppnevnes to sakkyndige, selv om jeg er klar over at dette noen ganger blir gjort. Mulig det er et lite skritt i riktig retning, men jeg har opplevd at det blir en slags symbiose mellom disse to sakkyndige og lite selvstendighet. ed et tilfelle forstod jeg det slik at den ene hadde gjennomført feltarbeidet, mens den andre hadde skrevet rapporten. Hva er da poenget?

Løsningen ligger nok mye i at retten tar tilbake avgjørelsene i barnefordelingssaker. Det er faktisk slik at mye er juss og lovbestemt og ikke ren psykologi og varierende og uforutsigbart skjønn. Jeg tror barnefordelingssaker i fremtiden bør bruke mindre sakkyndige utredninger og mer sakkyndig meddommere. Da beholder retten stemmeretten sin og danser bare ikke etter takten satt av sakkyndige på forhånd.

Erfaringen med at staten skal ta kostnadene ved utredning i barnefordelingssaker

01.01.2014 ble det innført en endring i barneloven § 61, 2. ledd som endret kostnadansvaret for bruk av sakkyndig til å utrede en sak. Tidligere måtte partene selv dekke denne kostnaden, mens endringen la kostnadsansvaret over på staten slik som sakkyndig bistand i de saksforberedende møtene. I dag er altså både oppnevning etter § 61, første ledd nr. 1 og nr. 3 på statens regning. Det som ble spennende var å se endring av kostnadansvaret fra partene selv til det offentlige ville endre på terskelen for oppnevning. oppnevning etter nr. 3 er en «kan» regel. Det er dommerens skjønn som råder mht om oppnevning skjer eller ikke.

Jeg mener å se at bruk av sakkyndig til utredning i enkelte domstoler har gått ned som følge av denne lovendringen. Dersom de aktuelle tingrettene dette gjelder har budsjettmessige grunner til dette er det grunn til å stille spørsmål ved deres evne til å ivareta rettssikkerheten til den befolkningskretsen de råder over. At det er gitt noen veiledende ord i lovtekstendringen som gir føringer om å oppnevne sakkyndige etter nr. 3 hvor det er påstander om rus, vold o.l. synes å være mindre viktig for enkelte domstoler enn å være en budsjettvinner og ikke minst en effektivitetsvinner i statistikkampen om saksbehandlingstid. Dessverre ser jeg ofte i mange domstoler at prosessregler, spesielt i barneretten, som er tøyelige, blir tøyd for å pynte på både økonomi og behandlingstid.

Hva gjelder behandlingstid må nevnes at flere av de tingrettene som ligger øverst på listen over kort saksbehandlingstid stanser saker etter barneloven om fast bosted, samvær og foreldreansvar, på tross av at man har berammet nytt saksforberedende møte frem i tid. Dette er feil. Det er ikke lov. Det gjøres alene for å pynte på saksbehandlingsstatestikk og er en unote. Nå synes det å gå samme vei med bruk av sakkyndige utredninger hvor tingrettene lar økonomiske hensyn kjempe med folks rettssikkerhet. Heldigvis gjelder dette ikke alle tingretter.

Forskrift om Barnesakkyndig kommisjon

Forskrift om Barnesakkyndig kommisjon (FOR-2009-09-24-1210) beskriver kommisjonens oppgaver, dens sammensetning og hva kommisjonen skal gjøre. Forskriften er kort slik at jeg legger inn hele forskriften:

 

§ 1.Kommisjonens sammensetning

Medlemmene av Barnesakkyndig kommisjon oppnevnes av Kongen for tre år av gangen. Kongen fastsetter antall medlemmer og oppnevner en leder for kommisjonen. Høy barnefaglig kompetanse skal vektlegges ved oppnevnelsen.

§ 2.Kommisjonens oppgaver

Barnesakkyndig kommisjon skal gjennomgå innsendte sakkyndige rapporter avgitt til barneverntjeneste, fylkesnemnd eller domstol. Også rapporter avgitt av sakkyndige engasjert av private parter skal gjennomgås. Forskrift 18. desember 2008 nr. 1486 om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l., fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. § 15 fjerde ledd gjelder så langt den passer for sakkyndige som ikke er helsepersonell.

Kommisjonen skal nytte retningslinjer for sakkyndig arbeid som underlag for sin vurdering.

Kommisjonen underretter oppdragsgiver og den som har avgitt rapporten om sin vurdering. Kommisjonen kan også pålegge de sakkyndige å avgi en tilleggsrapport innen en gitt frist.

Kommisjonens uttalelser legges ved de sakkyndige rapporter i saken.

Kommisjonen og sekretariatet kan tillegges andre tilgrensede oppgaver.

Kommisjonen skal gi departementet en årlig beretning om sin virksomhet.

§ 3.Kommisjonens sekretariat

Kommisjonen skal ha et sekretariat.

§ 4.Kommisjonens saksbehandling

Kommisjonen skal uten opphold behandle de sakene som sendes inn. Hver sak skal behandles av minst to medlemmer. Kommisjonens leder bestemmer hvilke medlemmer som skal behandle den enkelte sak, og hvilken tidsfrist saken skal behandles innenfor. Kommisjonens leder kan også bestemme at en sak skal behandles i felles møte.

Kommisjonens vurdering av de innsendte rapporter og eventuelle dissenser, skal utformes skriftlig.

Når kommisjonens leder krever det, trer kommisjonen sammen til felles møte.

§ 5.Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1. januar 2010.

Det er verdt å merke seg at den sakkyndige kommisjonen ikke skal overprøve vurderingene til de sakkyndige, men passe på at arbeidet er forsvarlig i sin fremgangsmåte. Det er altså mer et prosessuelt oversyn enn et oversyn av den faglige vurderingen.

Sakkyndigmandat hvor dommere fraskriver seg ansvar

Advokatfirmaet Wulff
Advokatfirmaet Wulff

Jeg har mange saker etter barneloven rundt om i tingrettene i Norge og det er veldig forskjellig hvordan dommerne i de forskjellige tingretter utformer mandat til sakkyndig bistand. Noen dommere er konsekvente på at det er de som avgjør saken og ber sakkyndige utrede tilknytning, omsorgsevne og slike ting. Andre dommere derimot ber sakkyndige ta stilling til hvor barnet skal bo og hvilken samværsløsning barnet bør ha. Etter min mening er siste fremgangsmåte lovstridig og ikke tillatt. Ved å legge denne vurderingen over til sakkyndige løfter man vurderingen bort fra det domstolsapparat vi har utviklet med tilhørende prosessregler og rettigheter. Sakkyndiges vurdering skal være ett bevis, men det kan være flere. Noen sakkyndige går ikke i særlig dybde i observasjoner, mens andre gjør det. Det kan tenkes at vitner som opplever barnet annerledes kjenner barnet bedre. Dessverre opplever jeg at når en dommer på egent initiativ har bedt sakkyndige «løse» saken så blir det også resultatet i saken. Selv om sakkyndige kan stilles spørsmål i hovedforhandlingen, så er ikke dette tilfredsstillende.

Som oftest mottar prosessfullmektigene rapporten ca samtidig som sluttinnleggsfristen. Altså ganske tett opp til hovedforhandlingen. Muligheten til da å legge strategi for føring av vitner er mer begrenset, selv om muligheten er der. Jeg har også opplevd flere ganger at sakkyndiges rapport leveres etter sluttinnleggsfristen. Det er svært uholdbart.

Vi har føringer for sakkyndige mandat i Q15-2004, men jeg opplever at de fleste tingretter bryr seg lite om disse føringene. Jeg antar at det er på tide med en oppdatert veiledning til domstolene hvor sakkyndiges rolle og mandater i større grad presiseres. Tidspunktet for dette er rett også nå som utgiftene utelukkende skal tas av staten og hvor det er lagt føringer i lovverket på når det bør oppnevnes sakkyndig.

Mindre bruk av sakkyndig

I 2011 synes det i betydelig mindre grad å bli brukt sakkyndig bistand i barnefordelingssaker. Altså saker etter barneloven. I flere år og fortsatt i mange domstoler er det nesten hovedregelen at det i saksforberedende møter settes rett med en dommer og en sakkyndig som ofte er psykolog. I flere av de mindre domstolene som jeg også praktiserer i oppleves det nå at dommeren synes å mene seg kompetent til å vurdere det som tidligere ble ansett som psykologenes fagstoff. Flere dommere forklarer seg nå bort fra slik bruk ved å legge svare i spørsmålet og spørre advokatene hva skulle en psykolog kunne bidra med? uansett resultat i retten så vil ikke det løse noe siden partene må lære seg utenfor systemet og samarbeide osv.

Argumentasjonen fra mange dommere er svak og det er raskt å mistenke en blanding av budsjettehensyn og for stor tro på egne evner. Selvfølgelig er det mange saker som ikke trenger sakkyndig bistand, men det er min erfaring gjennom mange hundre barnesaker i flere titalls norske domstoler at en sakkyndig stimulerer partene bedre til forlik enn hva den gjennomsnittlige dommer gjør. Når i tillegg mange små domstoler bryter anbefalingen om ikke å anvende dommerfullmektiger i slike saker øker behovet for noen med større meglingsverktøykasse.

Jeg håper den bølgedalen vi nå er nede i stabiliserer seg på et noe høyere nivå og at vi kommer tilbake i en situasjon hvor den psykologiske fagkunnskapen igjen får en større plass i barnefordelingssakene. Da spesielt i de saksforberedende møtene. At det også har blitt betydelig mindre bruk av sakkyndige utredninger kan også være et problem, men man er som regel da forbi den største forliksmuligheten og utredningsbehovet må begrunnes på en helt annen måte.

Mindre bruk av sakkyndig

I 2011 synes det i betydelig mindre grad å bli brukt sakkyndig bistand i barnefordelingssaker. Altså saker etter barneloven. I flere år og fortsatt i mange domstoler er det nesten hovedregelen at det i saksforberedende møter settes rett med en dommer og en sakkyndig som ofte er psykolog. I flere av de mindre domstolene som jeg også praktiserer i oppleves det nå at dommeren synes å mene seg kompetent til å vurdere det som tidligere ble ansett som psykologenes fagstoff. Flere dommere forklarer seg nå bort fra slik bruk ved å legge svare i spørsmålet og spørre advokatene hva skulle en psykolog kunne bidra med? uansett resultat i retten så vil ikke det løse noe siden partene må lære seg utenfor systemet og samarbeide osv.

Argumentasjonen fra mange dommere er svak og det er raskt å mistenke en blanding av budsjettehensyn og for stor tro på egne evner. Selvfølgelig er det mange saker som ikke trenger sakkyndig bistand, men det er min erfaring gjennom mange hundre barnesaker i flere titalls norske domstoler at en sakkyndig stimulerer partene bedre til forlik enn hva den gjennomsnittlige dommer gjør. Når i tillegg mange små domstoler bryter anbefalingen om ikke å anvende dommerfullmektiger i slike saker øker behovet for noen med større meglingsverktøykasse.

Jeg håper den bølgedalen vi nå er nede i stabiliserer seg på et noe høyere nivå og at vi kommer tilbake i en situasjon hvor den psykologiske fagkunnskapen igjen får en større plass i barnefordelingssakene. Da spesielt i de saksforberedende møtene. At det også har blitt betydelig mindre bruk av sakkyndige utredninger kan også være et problem, men man er som regel da forbi den største forliksmuligheten og utredningsbehovet må begrunnes på en helt annen måte.

Manipulasjon i barnefordelingssaker – Kritisk blikk på sakkyndigrollen i barnefordelingssaker

I en artikkel for Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver Grethe Nordhelle om sakkyndiges rolle i barnefordelingssaker med fokus på avsløring av manipulasjon.

Grethe Nordhelle er både advokat og psykolog og har flere interessante vinklinger knyttet til hvordan sakkyndige fungerer, eller ikke fungerer, hvor avdekking av manipulerende trekk er et sentralt tema.

Les «Kritisk blikk på sakkyndigrollen i barnefordelingssaker»

Sakkyndig utredning – Hvilke kompetansekrav stilles?

I praksis så ser man gjerne at det er de samme sakkyndige som benyttes i alle barnefordelingssaker. Tingretten er som regel fornøyd med en eller to sakkyndige som de har positivt inntrykk av. Større domstoler har nok flere.

Det er grunn til å stille spørsmål ved om det er heldig at sakkyndige synes å bli valgt ut på bakgrunnav bare to kriterier: Tidligere erfaring og tilgjengelighet. Mange saker etter barneloven krever særskilt innsikt i en spesiell situasjon. Det kan være at det er et barn med autisme, forelder som kutter seg selv eller har spiseforstyrrelser, trussler eller påstander om vold eller fare for seksuelle overgrep. På samme måte som ikke alle advokater og alle dommere kan alt om alle disse problemstillingene, så kan ikke alle sakkyndige alle disse områder like godt. Retten bør i større grad undersøke sakkyndiges spesielle kompetanse og åpne for et mye større utvalg av sakkyndige basert på forskjell i kunnskapen de har. Dette vil være noe dyrere da det nok vil innebære mer reisetid på sakkydige, men vil i betydelig grad styrke rettssikkerheten til partene i saken og sørge for at sakkyndige er kyndig på det saken faktisk dreier seg om.