Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Misfornøyd med oppnevnt sakkyndig: praksis på utbytting

Et veldig vanlig tema blandt klienter og andre som henvender seg til meg er at de er misfornøyd med den sakkyndiges arbeid i den saken de er i. Det kan være mange grunner til misnøyen, men som oftest er det ikke med bakgrunn i resultatet som sakkyndige råder retten til å komme til, men mer manglende arbeid, manglende forståelse, dårlig kjemi, direkte frekkhet osv. Ikke sjeldent får jeg tilbakemeldinger om at den sakkyndige nesten ikke stilte spørsmål, han/hun var på besøk i 5 minutter og har likevel en helt klar oppfatning av hva som er saksbildet.

Hvorvidt en oppnevnt sakkyndig skal byttes ut vil som oftes bero på hvilken bestemmelse sakkyndige er oppnevn etter (nr 1 for å bistå i saksforberedelser eller nr 3 for å gjøre en utredning.) Min erfaring er at de fleste tingretter som har solid erfaring med barnefordelingssaker vil ha en lav terskel for utbytte av sakkyndig i overgangen mellom nr. 1 og nr 3, mens å bytte mens man har en oppnevning under en av bestemmelsene er meget sjeldent.

At det er lav terskel for å bytte sakkyndig når man går fra saksforberedelsene til en dypere utredning er etter min mening naturlig. I en større utredning er det ofte greit at sakkyndige møter uten for mange forhåndskonklusjoner fattet på tynt grunnlag. Det er også en frihet i dette som gjør at sakkyndige under saksforberedelsene sterkere kan involvere seg i arbeidet med å stimulere partene til forlik uten å trampe i inhabilitetsfellen (siden utbytteterskelen likevel er lav.) I tillegg vil parter som ikke har fri rettshjelp selv måtte betale sakkyndige etter nr. 3 og det er da også naturlig at innflytelsen på det arbeidet som skal gjøres er større enn når retten velger sakkyndig og utformer mandatet på bakgrunn av sitt eget ønske om bistand.

Erfaringen oppsummert er derfor at dersom du ønsker å bytte sakkyndig skal det være en god mulighet for å få medhold i dette ønsket dersom det skjer når saksforberedende møter avsluttes og det er foreslått en oppnevning som innebærer en utredning etter barneloven § 62, nr 3.

Forøvrig kan nevnes at det etter § 61, 2. ledd er staten som skal betale oppnevninger etter nr. 1 og at oppnevning etter nr. 3 mellom saksforberedende møter er mer sjeldent.

Hvem betaler den sakkyndige?

I saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær kan retten oppnevne en sakkyndig etter bl. § 61 som skal bistå retten.

Det er flere modeller som retten kan anvende mht sakkyndig bistand. De to vanligste er at sakkyndige enten oppnevnes etter § 61 nr 1. Etter nr. 1 så er det staten (domstolen) som er ansvarlig for utgiftene til bruk av sakkyndig. Partene får da ikke en skriftlig utredning eller dykket dypt inn i saken. Etter nr 1 bistår sakkyndige i det saksforberedende møtet og kan også foreta enkelte observasjoner og stimulere til forlik hvor det synes naturlig. Rollen etter nr 1 gjør at retten har en lav terskel for bytte av sakkyndig dersom partene ønsker en sakkyndig etter nr. 3 til å foreta en full utredning av situasjonen.

Etter § 61 nr 3 så er mandatet til sakkyndige mer fritt og skal være mer opp til partene. Det er partene selv som betaler og partene blir som oftes bedt om å stille en garanti ved at det forskuddsbetales et beløp. Dersom bare den ene parten ønsker en slik utredning må denne parten være forberedt på å ta kostnadene alene. Om parten får tilbake noe av beløpet vil avhenge av kostnadsavgjørelsen knyttet til resultatet i saken.

Hvem betaler den sakkyndige?

I saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær kan retten oppnevne en sakkyndig etter bl. § 61 som skal bistå retten.

Det er flere modeller som retten kan anvende mht sakkyndig bistand. De to vanligste er at sakkyndige enten oppnevnes etter § 61 nr 1. Etter nr. 1 så er det staten (domstolen) som er ansvarlig for utgiftene til bruk av sakkyndig. Partene får da ikke en skriftlig utredning eller dykket dypt inn i saken. Etter nr 1 bistår sakkyndige i det saksforberedende møtet og kan også foreta enkelte observasjoner og stimulere til forlik hvor det synes naturlig. Rollen etter nr 1 gjør at retten har en lav terskel for bytte av sakkyndig dersom partene ønsker en sakkyndig etter nr. 3 til å foreta en full utredning av situasjonen.

Etter § 61 nr 3 så er mandatet til sakkyndige mer fritt og skal være mer opp til partene. Det er partene selv som betaler og partene blir som oftes bedt om å stille en garanti ved at det forskuddsbetales et beløp. Dersom bare den ene parten ønsker en slik utredning må denne parten være forberedt på å ta kostnadene alene. Om parten får tilbake noe av beløpet vil avhenge av kostnadsavgjørelsen knyttet til resultatet i saken.

Kvalitetssikring av sakkyndigrapporter

Barne- og familiedepartementet konkluderte den 28.03.06 med å opprette en barnesakkyndig kommisjon for «kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernssaker» (NOU 2006:9), jf Ot. prp. nr 68 (2007 – 2008).

NOU 2006:9 kan du lese her…

Barneombudets mening om kommisjonen kan du finne her…

Først 07.01.2010 ble lederen for kommisjonen oppnevnt. Altså nesten 4 år etter NOUen. I tillegg til kommisjonens leder, psykolog An-Magritt Aanonsen, er det 11 medlemmer som alle i utgangspunktet skal sitte i 3 år.

Mandatet til utvalget i NOU 2006:9 var:

Barne- og familiedepartementet nedsatte 9. september 2005 et utvalg med oppgave å utrede sider ved sakkyndiges rolle i barnevernet. Utvalget fikk følgende mandat:

«De sakkyndiges arbeid i barnevernsaker er i dag kvalitetssikret på ulike måter. I regi av Barne- og familiedepartementet er det bl.a. etablert et eget opplæringsprogram for barnefaglige sakkyndige som går over flere år. I tillegg er fylkesnemnda og domstolene i barnevernsaker satt med fagkyndige medlemmer/meddommere. Dette innebærer at den samlede fylkesnemnda/domstolen har kompetanse til å ta stilling til om de sakkyndige utredningene er utarbeidet på forsvarlig måte og holder god kvalitet.

Utvalget skal utrede om det i tillegg bør etableres et særskilt kontrollorgan som innebærer en etterfølgende kontroll og kvalitetssikring av sakkyndiges rapporter i barnevernsaker. Utvalget skal utrede hvilke oppgaver kontrollorganet bør ha og skal foreslå et uttømmende mandat for kontrollorganets arbeid. Utvalget skal videre komme med forslag til hvordan kontrollorganet skal sammensettes, organiseres og administreres.

Utvalget skal utrede de administrative, juridiske og økonomiske konsekvensene av forslaget. Herunder skal utredes konsekvensene for saksbehandlingstiden i fylkesnemnd/domstol. Utvalgets utredning skal foreligge 1. mars 2006.»

NOU 2006:9 resulterte i Lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester mv. (barnesakkyndig kommisjon).

I lovformuleringene fremkommer at «Barnesakkyndig kommisjon skal vurdere rapporter fra sakkyndige i barnevernsaker» og at «Den sakkyndiges rapport skal før den legges til grunn for vedtak om tiltak etter barnevernloven kapittel 4 være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon.»

Vær oppmerksom på at lovendringen gjelder barnevernsaker og ikke rapporter i barnefordelingssaker etter barneloven.

Del dine tanker og spørsmål om kvalitetssikring av sakkyndige rapporter her…

Kvalitetssikring av sakkyndigrapporter

Barne- og familiedepartementet konkluderte den 28.03.06 med å opprette en barnesakkyndig kommisjon for «kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernssaker» (NOU 2006:9), jf Ot. prp. nr 68 (2007 – 2008).

NOU 2006:9 kan du lese her…

Barneombudets mening om kommisjonen kan du finne her…

Først 07.01.2010 ble lederen for kommisjonen oppnevnt. Altså nesten 4 år etter NOUen. I tillegg til kommisjonens leder, psykolog An-Magritt Aanonsen, er det 11 medlemmer som alle i utgangspunktet skal sitte i 3 år.

Mandatet til utvalget i NOU 2006:9 var:

Barne- og familiedepartementet nedsatte 9. september 2005 et utvalg med oppgave å utrede sider ved sakkyndiges rolle i barnevernet. Utvalget fikk følgende mandat:

«De sakkyndiges arbeid i barnevernsaker er i dag kvalitetssikret på ulike måter. I regi av Barne- og familiedepartementet er det bl.a. etablert et eget opplæringsprogram for barnefaglige sakkyndige som går over flere år. I tillegg er fylkesnemnda og domstolene i barnevernsaker satt med fagkyndige medlemmer/meddommere. Dette innebærer at den samlede fylkesnemnda/domstolen har kompetanse til å ta stilling til om de sakkyndige utredningene er utarbeidet på forsvarlig måte og holder god kvalitet.

Utvalget skal utrede om det i tillegg bør etableres et særskilt kontrollorgan som innebærer en etterfølgende kontroll og kvalitetssikring av sakkyndiges rapporter i barnevernsaker. Utvalget skal utrede hvilke oppgaver kontrollorganet bør ha og skal foreslå et uttømmende mandat for kontrollorganets arbeid. Utvalget skal videre komme med forslag til hvordan kontrollorganet skal sammensettes, organiseres og administreres.

Utvalget skal utrede de administrative, juridiske og økonomiske konsekvensene av forslaget. Herunder skal utredes konsekvensene for saksbehandlingstiden i fylkesnemnd/domstol. Utvalgets utredning skal foreligge 1. mars 2006.»

NOU 2006:9 resulterte i Lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester mv. (barnesakkyndig kommisjon).

I lovformuleringene fremkommer at «Barnesakkyndig kommisjon skal vurdere rapporter fra sakkyndige i barnevernsaker» og at «Den sakkyndiges rapport skal før den legges til grunn for vedtak om tiltak etter barnevernloven kapittel 4 være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon.»

Vær oppmerksom på at lovendringen gjelder barnevernsaker og ikke rapporter i barnefordelingssaker etter barneloven.

Del dine tanker og spørsmål om kvalitetssikring av sakkyndige rapporter her…

Sakkyndig i barnefordelingssaker – mandatet

[ad#rode-linker]

Når retten velger å oppnevne en sakkyndig, enten for å følge saken under saksforberedende møtet eller for å utforme en anbefalning til retten jobber sakkyndige etter et mandat. Et mandat kan bedre beskrives som rammen eller retningslinjen for det arbeidet man ønsker skal utføres. Mest fokus har et slikt mandat når det skal utformes en rapport hvor man ønsker en konkret anbefalning til bruk i en hovedforhandlinen. Vanligvis vil man ha en anbefalning knyttet til hvor barna skal bo fast og hvilket samvær den andre parten skal ha. Andre ganger er bare samværet tema.

I Veileder Q-15/2004 fra Barne- og familiedepartementet fremgår det noen forslag til mandat som også i praksis ofte benyttes:

Til saksforberedende møter:

”Oppdraget begrenses i denne omgang til å være til stede under rettsmøte
dd.mm.åå, kl. Deres oppgave vil være å bidra til sakens opplysning,
avklare hvilke problemer partene midlertidig bør kunne bli enige
om, samt medvirke ved mekling mellom partene.”

“Deres oppgave vil være å bidra til sakens opplysning gjennom samtaler
med partene og med barnet forut for rettsmøtet, avklare hvilke problemer
partene midlertidig bør kunne bli enige om, samt til en vurdering
av om partene og barnet vil være tjent med en forhandlingsbasert
løsning”

Til hovedforhandling (utredning):

”Oppdraget utvides til å gjennomføre ytterligere samtaler med partene,
observere samspill mellom foreldre og barn og innhente opplysninger
fra aktuelle informanter som anses å være nødvendig for å kunne vurdere de psykologfaglige spørsmål som reises av anførsler og påstander
i saken. I rettsmøte dd.mm.åå har partene samtykket til å oppheve
taushetsplikten for … (konkrete informanter nevnes). En kortfattet
skriftlig erklæring avgis senest tre uker før hovedforhandling.…”

”…Med utgangspunkt i barnets beste skal domstolen avgjøre hvem av
foreldrene barnet skal bo fast hos og hvilken samværsordning som
skal gjennomføres.
Den sakkyndige bes vurdere barnets tilknytning til hver av foreldrene,
barnets eventuelle egne ønsker og de konsekvenser en eventuell flytting
fra mor til far må antas å få. Den sakkyndige bes dessuten vurdere
barnets utvikling og behov, partenes omsorgs- og samværskompetanse
og samarbeidsmuligheter som grunnlag for fastsettelse av samværets
omfang …”

”…Med utgangspunkt i barnets beste skal domstolen avgjøre hvem av
foreldrene barnet skal bo fast hos og hvilken samværsordning som
skal gjennomføres.
Den sakkyndige bes utrede og vurdere de aktuelle psykologfaglige
problemstillingene som følger av anførsler og påstander i saken. …”

Selv om det finnes slike formuleringer så er det ikke slik at man er bundet opp til disse. Jeg benytter ofte disse som utgangspunkt og fører på eller trekker fra for å tilpasse til den saken som er aktuell. Det varierer fra domstol til domstol hvor mye innflytelse advokatene har over utformingen av mandatet. Jeg har sans for at advokatene må enes om mandatet da det gjør det vanskeligere for partene å argumentere mot det arbeidet som gjøres. Litt som å være enige om taksmann hvor det er aktuellet i andre saker.

Vil dere lese om mandater selv eller andre saksbehandlingsregler, spesielt knyttet opp mot sakkyndiges arbeid i barnefordelingssaker, kan du lese om det her i Veileder Q-15/2004 fra Barne- og familiedepartementet.