Samvær mellom søsken etter samlivsbrudd

Har søsken krav på samvær med hverandre etter at foreldrene har gått fra hverandre?

Når det gjelder helsøsken er det ikke et spørsmål om samvær men om samkjøring av bosted og samvær. Noen søsken ønsker å bo sammen og være sammen, men det hender at forholdet mellom søsken ikke er godt og at enkelte barn anser det som en fordel å ikke bo der søskenet bor.

Andre søsken, som halvsøsken, har ingen lovfestet samværsrett. Det blir også her et spørsmål om koordinering av samvær slik at søsken får ha kontakt. Det er ansett som et gode og et pluss i totalvurderingen som skal tas i en sak om bosted og/eller samvær at slik kontakt opprettholdes, men det er ikke en lovfestet rett.

Det kan videre være at det er to særkullsbarn det dreier seg om. Ikke halvsøsken, men tidligere stesøsken. Disse har ingen lovfestet rett til samvær med hverandre og det vil således ikke være grunnlag for en rettsprosess rundt et slikt samvær. Her må det være opp til foreldrene å sørge for kontakt hvis barna ikke er gamle nok til å håndtere dette selv.

Juleferiesamvær

juleferiesamvær

Jul er høytid for mange og for mye, også for konflikter rundt samvær med barn.

Mange opplever disse tider skuffelse over ikke å få se barna sine slik de har tenkt eller slik det har vært avtalt. Andre prøver for første gang å få i stand en avtale for julen.

Hvordan julesamværene avvikles er personlig og det varierer stort av forskjellige grunner. Jeg tenkte jeg skulle dele noen av de alternativene jeg har opplevd at klienter har inngått avtaler om.

  1. Den mest vanlige delingen er at man deler juleferien i to slik at ferien defineres å vare fra dagen for skoleslutt til dagen før skolestart og at man bytter 27. desember eller 28. desember. Deretter har man første og andre periode hver annen gang. avtalen bør definere hvem som skal ha hvilken del første gang.
  2. Noen velger å ha samvær som varer hele skoleferien uten å dele denne på midten. Det er også det som er definisjonen på «vanlig samvær» i barneloven §43, men altså ikke den vanligste løsningen. Dette er mest brukt i min erfaring når det er lange reiseavstander til og fra samværet. Eller noen ganger hvor en forelder har skiftarbeid som gjør at han eller hun jobber hele julen hvert annet år.
  3. Noen velger å dele selve juleaften i to slik at barnet får oppleve litt jul i begge hjemmene. Dette er ikke en vanlig løsning over tid, men ofte en løsning man benytter når bruddet er ferskt og man ikke har klart å komme til en mer varig enighet.
  4. Noen ganger er barnet samme sted hver juleaften. Det kan være mange grunner til at det blir løsningen. Det kan være sterke ønsker fra barnet, det kan være alkoholproblemer i samværhjemmet mm. Det er ikke slik at det beste for barnet alltid vil være å bytte julefeiringssted hvert annet år selv om det er mest vanlig.
  5. En sjelden gang feirer ikke foreldrene jul samme dag slik som hvor den ene forelderen er norsk og den andre engelsk/amerikansk. Der er da ikke uvanlig at barnet feirer norsk jul hvert år 24. desember med den ene og engelsk/amerikansk jul med den andre 1. juledag.

Husk at juleferiesamværet går alltid foran vanlig samvær. Hvis det er et vanlig helgesamvær i bunnen erstattes dette med feriesamværet. Med andre ord suspenderes/pauses det vanlige samværet til fordel for julesamværet. Ferier og høytider går alltid foran vanlig samvær hvis ikke annet er eksplisitt avtalt.

Kan far/mor flytte langt vekk og kreve samvær?

norgesbesteadvokatVoksne mennesker står selvfølgelig fritt til å bo hvor de vil. Det som er spørsmålet er om man kan kreve samvær når man bor langt unna barnet. Svaret er åpenbart ja, det kan man. Det er ikke slik at retten til samvær blir svakere for hver mil samværsforelderen kommer bort fra barnet. Det er et utgangspunkt om at barnet har rett til å være med begge sine foreldre og foreldrene plikter å forsøke å legge til rette for det. Det er eksempler på samværløsninger hvor den ene forelderen har flyttet til et annet land også.

Det er ikke uvanlig at barna i sine skoleferier reiser internasjonalt for å være med sin andre forelder. Det er selvfølgelig mange forutsetninger for et slikt samvær. Tilknytningen må være god nok og det kan tenkes at barna må være i en viss alder for at barnet skal takle reiseavstanden og evt fravær fra primæromsorgsgiver.

Det er altså ingen geografiske grenser for samvær. Det er selvfølgelig mulig for en far å bo i Brasil og ha sommerferiesamvær med sitt barn i Norge hver sommer. Man kan ha kontakt over Skype, messenger eller annet resten av året. Det er mange muligheter og det avgjørende er som regel ikke avstanden, men tilknytningen og reisebelastningen.

 

 

 

Mor eller far nekter å levere barna tilbake etter feriesamvær – hva gjør jeg?

samværssabotasjeMange opplever i disse dager at samværsforelderen ikke kommer tilbake med barna etter endt feriesamvær eller truer med ikke å komme tilbake med barna av diverse grunner. Noen oppgir at barna ikke vil hjem og noen drar opp andre forhold for å begrunne hvorfor barna ikke kommer til å bli levert til rett tid.

Spørmålet mange har er hva kan jeg gjøre når en slik situasjon oppstår.

Verktøyene som er tilgjengelig varierer etter om det foreligger en avtale med eller uten tvangskraft. Avtaler kan ha tvangskraft dersom de er inngått i retten eller de er gitt tvangskraft etter avtale av fylkesmannen. Dommer som er rettskraftige har også tvangskraft. Midlertidige avgjørelser har tvangskraft fra de er avsagt.

Hvis man har tvangsgrunnlag kan man sende en begjæring om bruk av tvang til tingretten og ved medhold få hjelp av politiet til å tvangshente barna tilbake. I praksis i samarbeid ofte med barneverntjenesten og ikke så dramatisk som det høres ut som. De fleste velger å levere barna tilbake når en slik tvangskjennelse foreligger.

Har man avtalt samværet utenfor retten og ikke skaffet tvangskraft til avtalen er man rimelig maktesløs med en gang. Man kan gå til retten. man kan kreve midlertidig avgjørelse og selvtekten kan få følger for samværet fremover etter en rettslig behandling.

Skjer denne typen selvtekt er det viktig å handle med en gang. Jeg har opplevd flere ganger at manglende handleevne har gjort at konsekvensene for den som har handlet i strid med avtale slipper unna uten alvorlige konsekvenser.

 

Medhold i tvangsbot – hva nå? (Inndriving av tvangsmulkt)

samværsabotasje

Hvis du har fått medhold i at den som saboterer samværet skal betale tvangsbot etter barneloven § 65, jf. tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13, så skal bostedsforelderen betale en bot hver gang samværet ikke blir gjennomført.

Boten skal kreves inn av namsmannen og statskassen får pengene. Men hvordan vet Statens innkrevingssentral at samværet er sabotert og hvordan skjer rapporteringen?

§ 13-14.Fullbyrdelsesmåte

(tredje ledd) Blir oppfyllelsen søkt fremtvunget ved mulkt, gjelder § 13-8 tredje til femte ledd tilsvarende.

 

§ 13-8.Fullbyrdelsesmåte

Mulkten tilfaller statskassen og skal betales til namsmannen. Tvangsmulkten inndrives etter reglene i denne loven om inndriving av pengekrav etter begjæring av saksøkeren. Den kan ikke inndrives for mer enn åtte uker om gangen. Lar saksøkeren det gå lengre tid med inndrivingen, løper ingen videre mulkt før den påløpte mulkten er betalt eller det er tatt utlegg for den.

Når saksøkte godtgjør at utleveringskravet er oppfylt, eller sannsynliggjør at det er umulig å oppfylle kravet, skal retten på saksøktes begjæring stanse inndrivingen av mulkten og oppheve utlegg som måtte være gitt. Dette gjelder bare mulkt som er påløpt etter oppfyllelsen eller etter at hindringen er inntrådt.

Inndrivingen av kravet skjer som utgangspunkt etter reglene i tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 7 om utlegg.

§ 7-6.Foreleggelse av begjæringen

Finner namsmannen at begjæringen kan tas til følge, skal begjæringen meddeles saksøkte med oppfordring om innen to uker å uttale seg om forhold av betydning for om utlegg skal tas, og om valg av gjenstand for utlegget. Saksøkte skal i oppfordringen gjøres oppmerksom på hvilke kostnader som er påløpt, på at ytterligere kostnader vil påløpe om utlegg blir tatt, og på at utlegg kan unngås ved at kravet med renter og kostnader betales innen fristen etter første punktum. Det kan samtidig opplyses om tid og sted for avholdelse av utleggsforretning.

Ved begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f skal saksøkte dessuten oppfordres til å opplyse om sitt standpunkt til saksøkerens krav. Saksøkte skal også oppfordres til å opplyse om vedkommende ønsker at namsmannen anmoder saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte med sikte på å finne frem til en nedbetalingsordning eller en annen minnelig løsning. Saksøkte skal opplyses om at saken vil bli behandlet i forliksrådet eller hevet dersom det reises innvendinger mot kravet og saksøkte ikke har bedt namsmannen anmode saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte. Dersom saksøkte samtidig varsles om tid og sted for avholdelse av utleggsforretning, skal det opplyses at berammelsen faller bort dersom saksøkte reiser innvendinger mot kravet eller ber namsmannen anmode saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte.

Vil tvangsfullbyrdelsen ellers bli vesentlig vanskeliggjort, kan meddelelse til saksøkte unnlates. Dette gjelder likevel ikke ved begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f.

Det er altså fortsatt en del prosess selv om du har fått medhold i tvangsbot etter samværsabotasje fra bostedsforelderen.

Mor har stoppet samværet – hva gjør jeg?

samværsnekt

Ja, jeg skrev mor. Det hender selvfølgelig at det er far som har omsorgen og det hender at han stopper samværet med mor, men gjennom de 12,5 årene jeg har jobbet med slike saker så er det suverent flest som opplever spørsmålet slik det er skrevet i overskriften.

Det er nok mange måter å håndtere en slik situasjon, men i noen punkter kan man oppsummere viktige punkter som man bør ta med seg:

  • Dersom det ligger en avtale i bunnen er det avgjørende om avtalen er inngått i domstolene eller utenfor. Dersom avtalen er inngått i domstolene eller at det foreligger en dom i saken, så har den rettskraft og tvangskraft. Det vil si at du kan anvende barneloven § 65 og gå til retten å kreve at mor må betale en tvangsmulkt for hver gang samværsretten ikke blir uført som bestemt. Vurderingen etter § 65 er kun en umulighetsvurdering. Skal ikke gå i dybden på det her, men det er ingen andre krav som må drøftes.
  • Dersom det ikke foreligger en avtale med tvangskraft (det kan også foreligge avtaler med tvangskraft som er inngått utenfor retten, men registrert hos Fylkesmannen, men det er ikke vanlig) foreligger ingen mulighet til utøvelse av tvang. Det vil si at som utgangspunkt er det ingen som vil kunne bistå med å tvangshåndheve avtalen. Ikke politiet, ikke barnevern, ikke familievernkontoret. Ingen.
  • Er samværet stoppet og det ikke er tilstrekkelig god grunn for det (rusmisbruk, vold, overgrepsfare ol) så kan det være greit å vite at ditt eneste effektive verktøy er å bringe saken umiddelbart inn for retten. Du kan også begjære en midlertidig avgjørelse uten at du har meklingsattest. retten vil pålegge deg å ta ut stevning innen en gitt frist og du må derfor bestille time på familievernkontoret for mekling hvis du ikke har gyldig attest (en som ikke er mer enn 6 mnd gammel.)
  • Noen ganger er tiden det viktigste. For de minste barna vil lang tid med opphold kunne bety at man må lage opptrappingsperiode og dermed blir veien tilbake til det som var det normale ofte lengre enn nødvendig.
  • Det kan være at advokatbrev når frem. Noen vil tenke at punktene over er prosessaggressivt, men de fleste vet gjennom kontakt på familievernkontoret, direktekontakt og annet om det er mulig å nå frem med brevskriving. Brevskriving er også sendrektig og risikoen for at veien tilbake til normalen blir lang øker.

Punktene over er myntet mest på saker hvor det ikke er spørsmål om rus osv, men kan også i enkelte slike saker benyttes. Kanskje da med en større ydmykhet i prosessen ved å underlegge seg kontrolltiltak som tilsyn, rustesting osv. Det er ikke nødvendigvis slik at samværsstopp er riktig selv om det har skjedd noe som ikke er bra.

Samværsbegrensninger utfordret av ny teknologi

60I saker etter barneloven begrenses samvær ofte av risikomomenter som rus, overgrepsfare og andre momenter som begrenser samværskompetansen. I dag ville kanskje samværet blitt sjeldent og med tilsyn. I saker etter barnevernloven hvor omsorgen er overtatt av en kommune er «vanlig» samvær 3-6 ganger i året. Samtidig i begge sakstyper hender det at telefonkontakten er mindre kontrollert og restriktiv.

Microsoft vil «holoportere» deg

Ny teknologi med hologram, VR osv så kan man være tilstede sammen med barnet virtuelt. Dette er et skritt fremover teknologisk og vil komme til å skape hodebry for domstolene. Kan man tillate virtuell tilstedeværelse i samme rom en onsdag kveld selv om foreldrene bor på hver sin kant av landet? Kan man stoppe at barna selv med sine VR-briller kaller opp sin far i utlandet og setter seg ned sammen med han i en stue som ser virkelig ut? Vi har allerede utfordringer med Snapchat, skype og Facetime. Når blir linjene mellom det virkelige og det digitale så uklare at det blir vanskelig å regulere samvær? Ikke minst blir spørsmålet om det blir rett å begrense samværet i det virkelige livet når den digitale kontakten etter hvert blir så virkelig at begrensningene blir kunstige for både barn og foreldre.

Samværsavtaler – Henting og bringing

mockups-new (1021)Et punkt som nesten alltid skaper diskusjon når en samværsavtale skal utformes er henting og bringing. Det er ikke regulert hvordan dette praktisk skal gjøres i barneloven, men barneloven har regler om utgifter til henting og bringing:

§ 44.Reisekostnader ved samvær

Reisekostnadene ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Kostnadene som skal delast, er kostnader til barnet si reise, foreldra sine nødvendige kostnader til reise i samband med å hente eller bringe barnet til samværet og samværsforelderen sine kostnader til eiga reise når samværet skjer der barnet bur.

Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadene. Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadene i staden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det. Reglane i § 64 gjeld tilsvarande. Fylkesmannen eller departementet sitt vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg.

Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om deling av reisekostnader skal kunne tvangsfullførast ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7.


Det er mange, også tingretter, som synes å tro at hovedregelen er at kostnadene skal deles likt mellom foreldrene. Dette er feil. hovedregelen er at kostnadene skal deles etter foreldrenes inntekter.

Når det gjelder praktisk henting og levering så er det mange varianter som anvendes. Noen skriver at de skal møtes på halvveien, andre ønsker at det skal være slik at de har ansvar for henting og bringing hver annen gang. Jeg har best erfaring med at man ansvarliggjør foreldrene for hver sin vei. Den som skal ha samvær har ansvaret for at barnet kommer til samvær og den som har fast bosted har ansvaret for at barnet kommer tilbake fra samvær. Ved å gjøre det på denne måten unngår man som regel forsinkelser og at man bestiller de dyreste billettene.

Den 53. uken

I 2015 var det 53 uker i stedet for 52 uker. Dette har skapt mange problemer og mange henvendelser. Spørsmålet som kommer fra de fleste er hvordan dette påvirker samværet som er avtalt. Slik jeg ser det er det avhengig av hva som er avtalt. Dersom det er avtalt at samværet er knyttet til partalls- eller oddetallsuker vil dette få den virkning at det blir to oddetallsuker på rad. Dersom det er slik at partene har avtalt eller det i dom er bestemt at det skal være hver annen helg, så vil det ikke bli noen endring i rytmen, men den som har hatt oddeltall i 2015, får da partall og motsatt i 2016.

Manglende kunnskap hos familievernkontorene

BADGE1Det ligger i barnerettens natur at de aller fleste klientene jeg kommer i kontakt med har forsøkt mekling på familievernkontorene. Det er forøvrig et krav i barneloven § 56, 2. ledd at det foreligger en meklingsattest som ikke er eldre enn seks måneder dersom det skal være mulig å ta saken inn for retten.

Det har alltid vært varierende kompetanse hos familievernkontorene, men jeg har i økende grad notert meg at klienter som har vært til familievernkontorene har fått villedende informasjon.

Typisk feilinformasjon som går igjen er at noen har krav på et minstesamvær. Misforståelsen gjelder betegnelsen «vanlig samvær» som fremgår av barneloven § 43. Det som faktisk står i bestemmelsen er «Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til…» Altså, dersom vanlig samvær blir bestemt eller avtalt så betyr det et slikt system som mange familievernkontor synes å tro er et minstekrav. Samvær er i de fleste tilfeller en skreddersøm. Det sier seg selv at man ikke kan operere med et minstekrav til samvær når situasjonen kan være et barn på 1 år hvor foreldrene bor på hver sin kant av landet, et barn på 15 år som nekter å dra til samværsforelderen, et barn på 7 år som har lyst å ha samvær med sin svært alkoholiserte far osv.. barneloven er vag på rettigheter nettopp da behov og situasjon varierer så mye.