Kan far/mor flytte langt vekk og kreve samvær?

norgesbesteadvokatVoksne mennesker står selvfølgelig fritt til å bo hvor de vil. Det som er spørsmålet er om man kan kreve samvær når man bor langt unna barnet. Svaret er åpenbart ja, det kan man. Det er ikke slik at retten til samvær blir svakere for hver mil samværsforelderen kommer bort fra barnet. Det er et utgangspunkt om at barnet har rett til å være med begge sine foreldre og foreldrene plikter å forsøke å legge til rette for det. Det er eksempler på samværløsninger hvor den ene forelderen har flyttet til et annet land også.

Det er ikke uvanlig at barna i sine skoleferier reiser internasjonalt for å være med sin andre forelder. Det er selvfølgelig mange forutsetninger for et slikt samvær. Tilknytningen må være god nok og det kan tenkes at barna må være i en viss alder for at barnet skal takle reiseavstanden og evt fravær fra primæromsorgsgiver.

Det er altså ingen geografiske grenser for samvær. Det er selvfølgelig mulig for en far å bo i Brasil og ha sommerferiesamvær med sitt barn i Norge hver sommer. Man kan ha kontakt over Skype, messenger eller annet resten av året. Det er mange muligheter og det avgjørende er som regel ikke avstanden, men tilknytningen og reisebelastningen.

 

 

 

Mor eller far nekter å levere barna tilbake etter feriesamvær – hva gjør jeg?

samværssabotasjeMange opplever i disse dager at samværsforelderen ikke kommer tilbake med barna etter endt feriesamvær eller truer med ikke å komme tilbake med barna av diverse grunner. Noen oppgir at barna ikke vil hjem og noen drar opp andre forhold for å begrunne hvorfor barna ikke kommer til å bli levert til rett tid.

Spørmålet mange har er hva kan jeg gjøre når en slik situasjon oppstår.

Verktøyene som er tilgjengelig varierer etter om det foreligger en avtale med eller uten tvangskraft. Avtaler kan ha tvangskraft dersom de er inngått i retten eller de er gitt tvangskraft etter avtale av fylkesmannen. Dommer som er rettskraftige har også tvangskraft. Midlertidige avgjørelser har tvangskraft fra de er avsagt.

Hvis man har tvangsgrunnlag kan man sende en begjæring om bruk av tvang til tingretten og ved medhold få hjelp av politiet til å tvangshente barna tilbake. I praksis i samarbeid ofte med barneverntjenesten og ikke så dramatisk som det høres ut som. De fleste velger å levere barna tilbake når en slik tvangskjennelse foreligger.

Har man avtalt samværet utenfor retten og ikke skaffet tvangskraft til avtalen er man rimelig maktesløs med en gang. Man kan gå til retten. man kan kreve midlertidig avgjørelse og selvtekten kan få følger for samværet fremover etter en rettslig behandling.

Skjer denne typen selvtekt er det viktig å handle med en gang. Jeg har opplevd flere ganger at manglende handleevne har gjort at konsekvensene for den som har handlet i strid med avtale slipper unna uten alvorlige konsekvenser.

 

Medhold i tvangsbot – hva nå? (Inndriving av tvangsmulkt)

samværsabotasje

Hvis du har fått medhold i at den som saboterer samværet skal betale tvangsbot etter barneloven § 65, jf. tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13, så skal bostedsforelderen betale en bot hver gang samværet ikke blir gjennomført.

Boten skal kreves inn av namsmannen og statskassen får pengene. Men hvordan vet Statens innkrevingssentral at samværet er sabotert og hvordan skjer rapporteringen?

§ 13-14.Fullbyrdelsesmåte

(tredje ledd) Blir oppfyllelsen søkt fremtvunget ved mulkt, gjelder § 13-8 tredje til femte ledd tilsvarende.

 

§ 13-8.Fullbyrdelsesmåte

Mulkten tilfaller statskassen og skal betales til namsmannen. Tvangsmulkten inndrives etter reglene i denne loven om inndriving av pengekrav etter begjæring av saksøkeren. Den kan ikke inndrives for mer enn åtte uker om gangen. Lar saksøkeren det gå lengre tid med inndrivingen, løper ingen videre mulkt før den påløpte mulkten er betalt eller det er tatt utlegg for den.

Når saksøkte godtgjør at utleveringskravet er oppfylt, eller sannsynliggjør at det er umulig å oppfylle kravet, skal retten på saksøktes begjæring stanse inndrivingen av mulkten og oppheve utlegg som måtte være gitt. Dette gjelder bare mulkt som er påløpt etter oppfyllelsen eller etter at hindringen er inntrådt.

Inndrivingen av kravet skjer som utgangspunkt etter reglene i tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 7 om utlegg.

§ 7-6.Foreleggelse av begjæringen

Finner namsmannen at begjæringen kan tas til følge, skal begjæringen meddeles saksøkte med oppfordring om innen to uker å uttale seg om forhold av betydning for om utlegg skal tas, og om valg av gjenstand for utlegget. Saksøkte skal i oppfordringen gjøres oppmerksom på hvilke kostnader som er påløpt, på at ytterligere kostnader vil påløpe om utlegg blir tatt, og på at utlegg kan unngås ved at kravet med renter og kostnader betales innen fristen etter første punktum. Det kan samtidig opplyses om tid og sted for avholdelse av utleggsforretning.

Ved begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f skal saksøkte dessuten oppfordres til å opplyse om sitt standpunkt til saksøkerens krav. Saksøkte skal også oppfordres til å opplyse om vedkommende ønsker at namsmannen anmoder saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte med sikte på å finne frem til en nedbetalingsordning eller en annen minnelig løsning. Saksøkte skal opplyses om at saken vil bli behandlet i forliksrådet eller hevet dersom det reises innvendinger mot kravet og saksøkte ikke har bedt namsmannen anmode saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte. Dersom saksøkte samtidig varsles om tid og sted for avholdelse av utleggsforretning, skal det opplyses at berammelsen faller bort dersom saksøkte reiser innvendinger mot kravet eller ber namsmannen anmode saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte.

Vil tvangsfullbyrdelsen ellers bli vesentlig vanskeliggjort, kan meddelelse til saksøkte unnlates. Dette gjelder likevel ikke ved begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f.

Det er altså fortsatt en del prosess selv om du har fått medhold i tvangsbot etter samværsabotasje fra bostedsforelderen.

Mor har stoppet samværet – hva gjør jeg?

samværsnekt

Ja, jeg skrev mor. Det hender selvfølgelig at det er far som har omsorgen og det hender at han stopper samværet med mor, men gjennom de 12,5 årene jeg har jobbet med slike saker så er det suverent flest som opplever spørsmålet slik det er skrevet i overskriften.

Det er nok mange måter å håndtere en slik situasjon, men i noen punkter kan man oppsummere viktige punkter som man bør ta med seg:

  • Dersom det ligger en avtale i bunnen er det avgjørende om avtalen er inngått i domstolene eller utenfor. Dersom avtalen er inngått i domstolene eller at det foreligger en dom i saken, så har den rettskraft og tvangskraft. Det vil si at du kan anvende barneloven § 65 og gå til retten å kreve at mor må betale en tvangsmulkt for hver gang samværsretten ikke blir uført som bestemt. Vurderingen etter § 65 er kun en umulighetsvurdering. Skal ikke gå i dybden på det her, men det er ingen andre krav som må drøftes.
  • Dersom det ikke foreligger en avtale med tvangskraft (det kan også foreligge avtaler med tvangskraft som er inngått utenfor retten, men registrert hos Fylkesmannen, men det er ikke vanlig) foreligger ingen mulighet til utøvelse av tvang. Det vil si at som utgangspunkt er det ingen som vil kunne bistå med å tvangshåndheve avtalen. Ikke politiet, ikke barnevern, ikke familievernkontoret. Ingen.
  • Er samværet stoppet og det ikke er tilstrekkelig god grunn for det (rusmisbruk, vold, overgrepsfare ol) så kan det være greit å vite at ditt eneste effektive verktøy er å bringe saken umiddelbart inn for retten. Du kan også begjære en midlertidig avgjørelse uten at du har meklingsattest. retten vil pålegge deg å ta ut stevning innen en gitt frist og du må derfor bestille time på familievernkontoret for mekling hvis du ikke har gyldig attest (en som ikke er mer enn 6 mnd gammel.)
  • Noen ganger er tiden det viktigste. For de minste barna vil lang tid med opphold kunne bety at man må lage opptrappingsperiode og dermed blir veien tilbake til det som var det normale ofte lengre enn nødvendig.
  • Det kan være at advokatbrev når frem. Noen vil tenke at punktene over er prosessaggressivt, men de fleste vet gjennom kontakt på familievernkontoret, direktekontakt og annet om det er mulig å nå frem med brevskriving. Brevskriving er også sendrektig og risikoen for at veien tilbake til normalen blir lang øker.

Punktene over er myntet mest på saker hvor det ikke er spørsmål om rus osv, men kan også i enkelte slike saker benyttes. Kanskje da med en større ydmykhet i prosessen ved å underlegge seg kontrolltiltak som tilsyn, rustesting osv. Det er ikke nødvendigvis slik at samværsstopp er riktig selv om det har skjedd noe som ikke er bra.

Samværsbegrensninger utfordret av ny teknologi

60I saker etter barneloven begrenses samvær ofte av risikomomenter som rus, overgrepsfare og andre momenter som begrenser samværskompetansen. I dag ville kanskje samværet blitt sjeldent og med tilsyn. I saker etter barnevernloven hvor omsorgen er overtatt av en kommune er «vanlig» samvær 3-6 ganger i året. Samtidig i begge sakstyper hender det at telefonkontakten er mindre kontrollert og restriktiv.

Microsoft vil «holoportere» deg

Ny teknologi med hologram, VR osv så kan man være tilstede sammen med barnet virtuelt. Dette er et skritt fremover teknologisk og vil komme til å skape hodebry for domstolene. Kan man tillate virtuell tilstedeværelse i samme rom en onsdag kveld selv om foreldrene bor på hver sin kant av landet? Kan man stoppe at barna selv med sine VR-briller kaller opp sin far i utlandet og setter seg ned sammen med han i en stue som ser virkelig ut? Vi har allerede utfordringer med Snapchat, skype og Facetime. Når blir linjene mellom det virkelige og det digitale så uklare at det blir vanskelig å regulere samvær? Ikke minst blir spørsmålet om det blir rett å begrense samværet i det virkelige livet når den digitale kontakten etter hvert blir så virkelig at begrensningene blir kunstige for både barn og foreldre.

Samværsavtaler – Henting og bringing

mockups-new (1021)Et punkt som nesten alltid skaper diskusjon når en samværsavtale skal utformes er henting og bringing. Det er ikke regulert hvordan dette praktisk skal gjøres i barneloven, men barneloven har regler om utgifter til henting og bringing:

§ 44.Reisekostnader ved samvær

Reisekostnadene ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Kostnadene som skal delast, er kostnader til barnet si reise, foreldra sine nødvendige kostnader til reise i samband med å hente eller bringe barnet til samværet og samværsforelderen sine kostnader til eiga reise når samværet skjer der barnet bur.

Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadene. Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadene i staden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det. Reglane i § 64 gjeld tilsvarande. Fylkesmannen eller departementet sitt vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg.

Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om deling av reisekostnader skal kunne tvangsfullførast ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7.


Det er mange, også tingretter, som synes å tro at hovedregelen er at kostnadene skal deles likt mellom foreldrene. Dette er feil. hovedregelen er at kostnadene skal deles etter foreldrenes inntekter.

Når det gjelder praktisk henting og levering så er det mange varianter som anvendes. Noen skriver at de skal møtes på halvveien, andre ønsker at det skal være slik at de har ansvar for henting og bringing hver annen gang. Jeg har best erfaring med at man ansvarliggjør foreldrene for hver sin vei. Den som skal ha samvær har ansvaret for at barnet kommer til samvær og den som har fast bosted har ansvaret for at barnet kommer tilbake fra samvær. Ved å gjøre det på denne måten unngår man som regel forsinkelser og at man bestiller de dyreste billettene.

Den 53. uken

I 2015 var det 53 uker i stedet for 52 uker. Dette har skapt mange problemer og mange henvendelser. Spørsmålet som kommer fra de fleste er hvordan dette påvirker samværet som er avtalt. Slik jeg ser det er det avhengig av hva som er avtalt. Dersom det er avtalt at samværet er knyttet til partalls- eller oddetallsuker vil dette få den virkning at det blir to oddetallsuker på rad. Dersom det er slik at partene har avtalt eller det i dom er bestemt at det skal være hver annen helg, så vil det ikke bli noen endring i rytmen, men den som har hatt oddeltall i 2015, får da partall og motsatt i 2016.

Manglende kunnskap hos familievernkontorene

BADGE1Det ligger i barnerettens natur at de aller fleste klientene jeg kommer i kontakt med har forsøkt mekling på familievernkontorene. Det er forøvrig et krav i barneloven § 56, 2. ledd at det foreligger en meklingsattest som ikke er eldre enn seks måneder dersom det skal være mulig å ta saken inn for retten.

Det har alltid vært varierende kompetanse hos familievernkontorene, men jeg har i økende grad notert meg at klienter som har vært til familievernkontorene har fått villedende informasjon.

Typisk feilinformasjon som går igjen er at noen har krav på et minstesamvær. Misforståelsen gjelder betegnelsen «vanlig samvær» som fremgår av barneloven § 43. Det som faktisk står i bestemmelsen er «Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til…» Altså, dersom vanlig samvær blir bestemt eller avtalt så betyr det et slikt system som mange familievernkontor synes å tro er et minstekrav. Samvær er i de fleste tilfeller en skreddersøm. Det sier seg selv at man ikke kan operere med et minstekrav til samvær når situasjonen kan være et barn på 1 år hvor foreldrene bor på hver sin kant av landet, et barn på 15 år som nekter å dra til samværsforelderen, et barn på 7 år som har lyst å ha samvær med sin svært alkoholiserte far osv.. barneloven er vag på rettigheter nettopp da behov og situasjon varierer så mye.

 

 

Forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova

svarthvitbrb-1Forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova er fra 2013 og regulerer de mulighetene som er for hvilket tilsyn som kan ilegges i avgjørelser etter barneloven § 43.

I § 43 fremgår følgende

§ 43 a.Samvær under tilsyn av offentleg oppnemnt person

Dersom tilsyn blir sett som vilkår for samværet, kan retten i særlege høve og der omsynet til barnet sine behov talar for det, påleggje kommunal barnevernsteneste eller departementet å oppnemne ein person som skal føre tilsyn under samvær. Retten kan gje pålegg om beskytta tilsyn eller støtta tilsyn.

Pålegget skal fastsetje dei nødvendige vilkåra for samværet, under dette timetalet og avgrensa varigheit.

Den kommunale barnevernstenesta oppnemner dei personane som skal føre tilsyn, og følgjer opp saka ved pålegg om beskytta tilsyn. Departementet oppnemner dei personane som skal føre tilsyn, og følgjer opp saka ved støtta tilsyn.

Før avgjerda blir fatta, skal retten hente inn ei konkret vurdering frå den kommunale barnevernstenesta eller departementet om korleis pålegget kan gjennomførast.

Eit pålegg kan følgje av ein dom, ei førebels avgjerd etter § 60 eller av eit rettsforlik. Dom og førebels avgjerd skal retten grunngi som nemnt i tvisteloven § 19-6. Om rettsavgjerda blir heva ved rettsforlik, skal retten gjere greie for føremålet med tilsynet og behovet til barnet.

Det offentlege dekkjer kostnadene til tiltaka etter denne føresegna.

Den som skal oppnemnast til å føre tilsynet etter andre ledd, skal leggje fram tilfredsstillande politiattest som nemnt i politiregisterloven § 39 første ledd.

Departementet kan gje forskrifter med nærare føresegner om mellom anna oppnemning av personar som skal føre tilsynet, utøvinga av tilsynet, godtgjering, rapportering og kravet om politiattest.

 


 

Forskriften finner du her: Forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova

Det finnes en egen veilder her: Samvær med tilsyn etter barneloven § 43 a

Det finnes mulighet for å ilegge støttet tilsyn eller beskyttet tilsyn.

Til § 4 om beskyttet tilsyn heter det i veilederen:

Første ledd angir hovedformålet med beskyttet tilsyn under samvær. Beskyttet tilsyn er begrenset til tilfeller der det kun er aktuelt med et sterkt begrenset samvær. Det kan dreie seg om saker der det har vært problematikk knyttet til vold, rus og psykiske lidelser, som kan påvirke omsorgsevnen, men   der det likevel vil være til barnets beste med et begrenset samvær. Det skal etter loven og forarbeidene ikke fastsettes beskyttet tilsynssamvær dersom det ikke er til barnets beste. Samvær med beskyttet tilsyn skal ikke fastsettes der barnet har vært utsatt for eller vitne til alvorlig

 

Til § 6 om støtta tilsyn heter det i veilederen:

Første ledd angir formålet med støttet tilsyn, som er å gi barnet og/eller samværsforelderen støtte og veiledning under samværet. Også for støttet tilsyn er det et vilkår at retten finner at samværet er til barnets beste. Støttet tilsyn er et mindre omfattende tiltak enn beskyttet tilsyn, og kan fastsettes der det ikke er behov for overvåkning under hele samværet. Støttet tilsyn vil være særlig aktuelt i tilfeller der det er vedvarende konflikter mellom foreldrene og barnets behov tilsier tilsyn. Videre kan støttet tilsyn benyttes ved kontaktetablering i tilfeller der foreldre og barn ikke kjenner hverandre. I sistnevnte tilfelle kan det være aktuelt å benytte en tilsynsperson som er kjent for barnet.

 

Bindende avtale om bosted og samvær

kjørewulffJeg får som advokat mange henvendelser som går på at en av foreldrene er fortvilet for at den andre ikke holder det som er avtalt. Avtaleinngåelser om fast bosted og/eller samvær i barneretten er et spørsmål om konsekvenser. Mange blir frustrerte og viser til at avtaler skal holdes, at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige osv. sannheten er at om det er bindende eller ikke er uten betydning. Det som betyr noe er hvilke tvangsmuligheter har man hvis avtaler brytes. Her er svaret enkelt. Ingen avtaler som er inngått utenfor retten kan gjennomføres med tvang etter barneloven § 65. Ingen. Det vil si at det er uten automatisk konsekvens å bryte skriftlige avtaler inngått mellom partene, på familievernkontoret, hos barnevenet eller hvor det måtte være. Det kan selvfølgelig ha konsekvens dersom saken havner i retten mht hvilke vurderinger som tas, men det er ikke sikkert. En annen konsekvens er de rettigheter som følger hos NAV og gjennom folkeregistret.

Et godt eksempel på slike avtaler som ikke har noen slagkraft er de som avtaler at barnet skal bo fast ett sted dette året, men når skoleåret er over så skal barnet flyttes tilbake til den andre forelder. Dette kan man fritt bryte uten konsekvenser som ikke er gjenstand for nøye vurdering. Nekter den forelderen som har barnet hos seg å flytte barnet tilbake så må saken til retten, etter først en runde på familievernkontoret. I retten blir det en konkret vurdering om dette vil være barnets beste. Ikke en vurdering av hva foreldrene har avtalt eller ikke. Altså har avtalen egentlig ingen verdi.