Fri rettshjelp i barnefordelingssaker. Burde det være uten behovsprøving?

Når det skal vurderes om det innvilges fri sakførsel eller fritt rettsråd (fri rettshjelp er samlebegrepet for begge) har man to grener av sakstyper som gir rett til rettshjelp på statens regning. Den ene grenen er behovsprøvd hjelp. Det er da en inntektsgrense og en formuesgrense som hjelpen skal vurderes opp mot. Sagt på en annen måte så har man teoretisk ikke behov for at staten betaler dersom man tjener godt eller har en formue. Den andre grenen er de sakene som ikke er behovsprøvd. Her kan du tjene 700.000 i året og fortsatt får fri rettshjelp.

Eksempel på saker som er behovsprøvd er barnefordelingssaker, mens eksempel på saker som ikke er behovsprøvd er barnevernsaker. Min tanke er hvorvidt det bør være slik at også barnefordelingssaker burde vært unntatt behovsprøvingen. På mange måter kan man argumentere med at barnevernsaker er noe mer dramatisk enn barnefordelingssaker på grunn av at det er det offentlige som griper inn og ønsker å overta omsorgen. Rommet for forlik er mindre og frustrasjonen i et «tvangsregime» er større. På den andre siden så er begge lovene fokusert på å finne løsninger som er til barnets beste. Det er mange situasjoner etter barneloven (vold, overgrep, alkohol- og narkotikamisbruk, mange flyttinger, flytte til utlandet osv) som gjør en barnefordelingssak dramatisk. I slike tilfeller griper en forelder inn kanskje fordi barnevernet ikke kjenner situasjonen eller fordi forelderen er nærmest til å gjøre noe effektivt med situasjonen. Ser man f.eks. en tenkt situasjon hvor en mor som tjener 400.000,- ønsker å gå til sak da det er sterke indikasjoner på at far misbruker barnet under samvær, er det min mening at barnefordelingssaker med et slikt tema ikke må behovsprøves. Det er nettopp beskyttelse av barnet som er sentralt. Det er lite logisk at statlig støtte for beskyttelse av barnet skal avhenge av hvem det er som tar på seg oppgaven (foreldrene eller barnevernet.)

Selv ikke i barnefordelingssaker som anlegges etter at barnevernet melder sin intensjon om tiltak eller omsorgsovertakelse gir rett til rettshjelp uten behovsprøving. Dette er etter min mening enda mer galt da de samme prinsippene som begrunner rettshjelp uten behovsprøving i barnevernsaker må gjøre seg gjeldene. Jeg tenker da på at det ikke er uvanlig at samværsforelderen går til sak etter barneloven etter at barnevernet har flagget sin intensjon om å bringe omsorgssak inn for fylkesnemnda.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.