Hva kan retten bestemme

Når partene bringer inn sine krav gjennom stevning og tilsvar danner disse og senere prosesskriv rammen for hva retten kan ta stilling til. Det er også slik at påstandene kan endres under hovedforhandlingen (kan få betydning for saksomkostningene.)

Det følger av tvisteloven § 11-2 at retten barre kan ta stilling til de kravene som er reist i saken og ikke komme til et resultat som er utenfor de rammer som følger av partenes påstander.

 

Tvisteloven § 11-2. Rettens forhold til partenes prosesshandlinger

(1) Retten kan bare avgjøre de krav som er reist i saken. Avgjørelsen må ligge innenfor rammen av de påstander partene har nedlagt, og retten kan bare bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt. Påstandsgrunnlagene er de rettsstiftende faktiske forhold en part bygger sin påstand på.

(2) Partene har hovedansvaret for å sørge for bevisføring. Retten kan sørge for bevisføring hvis ikke partene motsetter seg dette. Retten er ikke bundet av partenes argumentasjon om bevisspørsmål.

 

Det er likevel unntak fra denne regelen i flere spesiallover som f.eks barneloven og barnevernloven. Disse sakene er indispositive helt eller delvis. Det vil si at retten skal komme til det resultatet i begge disse sakstypene som er best for barnet/barna uavhengig av hva partene har påstått. Til eksempel kan En part mene samvær hver annen helg er til det beste og den andre part mene at en helg i måneden er riktig. Retten står da fritt til f.eks komme til at hver tredje helg blir riktig. Barnevernsakene er helt ut indispositive. Saker etter barneloven er derimot delvis indispositive. Det vil si at dersom partene har brakt inn samværsspørsmålet så kan ikke retten i sin slutning ta med foreldreansvar eller fast bosted. De må forholde seg til de tvistetema som er brakt på banen, men innen disse rammer står de fritt.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.