Noe av det spesielle med den type praksis som jeg har hatt og fortsatt har er at jeg har opplevd hvordan de forskjellige tingrettene håndterer saker etter barneloven. Noen domstoler peker seg ut som svært svært forsiktige, mens andre skiller seg ut som mer nøytral i utgangspunktet. Hva mener jeg så med det? Jo, enkelte tingretter, spesielt en, har en tendens til å legge til grunn at det er grunn til å være bekymret for vold, overgrep, rus eller annet så lenge det er en påstand om det fra en av foreldrene (som regel mor.) Det synes ikke å være av betydning at det ikke er noen andre vitner eller dokumentbevis som støtter opp under påstandene. Det synes ikke engang å være av særlig betydning at partenes adferd så langt heller ikke underbygger at det har vært slike bekymringer frem til det ble en sak for retten.
Det er spesielt at man som utgangspunkt ikke behandles nøytralt og med en spørrende skepsis. Drar man noen mil unna til en annen ikke-navngitt domstol har jeg opplevd flere ganger at bekymringene bare blir avfeid på tross av betydelig sterkere bevis i saken. Nesten forhåndsvurdert til å være uten betydning for saken og et press i utgangspunktet på partene til bare å inngå et forlik om et vanlig samvær (bl § 43.) Det synes som om samrøret mellom ofte brukte dommere med sine ofte valgte sakkyndige gjør seg kjent for en viss holdning som ikke er i tråd med hvordan de fleste domstoler behandler slike saker.
Jeg nevner med vilje ikke hvilken domstol, dommer eller sakkyndig det er snakk om, men det er et tydelig hjertesukk fra min side at det begynner å bli forutsigbart at tingrettene behandler sakene så forskjellige materielt sett og hvilke domstoler som har hvilke meninger.