Politiets rolle i barnefordelingssaker

Mange tenker at alt som er knyttet til rett og urett er en politisak. Kanskje brytes en samværsavtale eller kanskje reiser samværsforelderen bort en helg med barnet på tross av at hun eller han lovet at samværet skulle foregå et annet sted.

Utgangspunktet er at politi og påtalemyndighet ikke har noe som helst med sivile saker å gjøre. Da selvfølgelig også saker tilknyttet barnefordelingsspørsmål. Det er selvfølgelig unntak hvor noe straffbart skjer (vold etc), men i de begrensede tilfeller uten at det skjer noe kriminelt, er det i tråd med tvangskraft-reglene at politiet har en rolle hvor de sørger for tilbakelevering hvor retten har avsagt kjennelse i det enkelte tilfellet.

Likevel er det flere innad i politiet som strekker ut en hånd når det er behov for hjelp. Noen ganger gjør dette mye mer skade en godt. Mange ganger legger politiet første mann til mølla prinsippet til grunn mht hva som har skjedd og burde i stedet hatt et stramt forhold til hva som er deres rolle i samfunnet. Det skal ikke være politiets rolle å avgjøre hva som er et barns beste uavhengig av en rettslig vurdering.

4 kommentarer om “Politiets rolle i barnefordelingssaker”

  1. Dette er ikke helt virkeligheten.. Om man ser på barnets tid hos hver av foreldre i henhold til straffeloven § 216 så vil sabotasje av tid hos den forelde med bosted myndighet raskt gi hjelp av politiet til med tvang hente barnet til denne retten av tid hod denne foreldret. Men om barnet holdes borte fra tid hos den andre foreldre (les: far) så er dette ikke gitt noe beskyttelse hos politiet. Så barnelovens sivile saker gir Politiet en rolle alt etter om du som foreldre er påklistret merkelappen samværsforeldre eller om du er blitt gitt merkelappen bostedforeldre.. Dette er virkligheten, og dette er med på å skape mulighet for samværssabotasje som er et stort problem i Norge, uten noe sikring gitt barn for tiden hos den foreldre som er gitt lavkaste stempel og ulikeverd.

    • Nei, der tar du feil. Du bør gå nærmere inn på forarbeidene til straffelovens bestemmelse, evt. rettspraksis og teori.

      Det er barneloven § 65 som regulerer tvangsbruk hvor barn ikke leveres fra eller til samvær.
      “Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13.”
      Grunnleggende juss er for det første Lex Specialis prinsippet hvor særlovgivning går foran generell lovgivning. Barneloven er særlovgivning på dette området i tillegg til at strl. § 216 ikke regulerer vanlig samværssabotasje.

  2. Barnerettsadvokaten tar her helt feil her og jeg finner dette rart da hva jeg hevder er en velkjent urimelighet og barn blir hentet av politiet hos samværsfedre som ikke leverer barnet til bostedsforeldre i henhold til samværsavtalen. De blir så straffeforfulgt, om bostedsforeldre undrar barnet fra samværstiden så er dette ikke staffbart og politiet henter ikke barnet og sikrer at barnet ikke blir undrat fra samværsforeldren sin tid. Personlig så vet jeg om flere fedre som har fått både barnet tvanghentet av politiet hos seg og deretter blitt i dømt ubetinget fengselstraff. I Sverige er det straffbart å holde barnet borte fra den avtalte tid hos begge foreldre..

    Straffeloven § 216. Med fengsel inntil 3 år straffes den som bevirker eller medvirker til at en umyndig ulovlig unndras eller holdes unndratt fra sine foreldres eller andre vedkommendes omsorg.

    I straffeloven § 216 har Høyesterett kommet til at ”omsorg” skal forstås som den daglige omsorgen. Det er straffbart å holde barnet borte fra tid hos den foreldre som er gitt bostedmyndighet. samværsforeldre (les: fedre) har ikke bostedmyndighet. Man kan selvsagt i dette tilfellet også sette spørsmålstegn ved at fedre sin tid med sitt barn ikke blir regnet som omsorg i motsetning til mor sin tid sammen med barnet som er å betrakte som foreldre omsorg

    Straff fordrer at den umyndige er unndratt «omsorg». Barneloven inneholder, jf det ovennevnte, ikke uttrykket «omsorg». Loven knytter i stedet rettsvirkninger til hvor barnet «bor fast»,

    Dagens ordning kan utvilsomt oppfattes som helt urimelig; bostedsforelderen kan få den samværsberettigede straffet for ikke å bringe barnet tilbake i henhold til det foreldrene har avtalt, mener selv straffri dersom han selv bryter den samme avtalen overfor den samværsberettigede.

    Det kan derfor med stor styrke anføres ar rettferdighetshensyn ville kreve å utvide vernet etter straffeloven § 216 til også å omfatte den samværsberettigede

Det er stengt for kommentarer.