Rettskraft og tvangskraft

tvangskraftrettskraftI saker etter barneloven opererer man med to begreper for den legitimiteten en avgjørelse har. F.eks. hvor et samvær er avtalt eller bestemt.

Tvangskraft er et begrep som benyttes for når man kan begjære bruk av tvang etter barneloven § 65. Rettskraft er et begrep som betegner når alle ankemuligheter er uttømt og saken er endelig avgjort for domstolene.

Inngår foreldrene en avtale utenfor retten, som på familievernkontoret eller hjemme ved kjøkkenbordet, så har ikke avtalen som utgangspunkt tvangskraft eller rettskraft. Unntaket er hvis man i avtalen tar inn at den skal stadfestes av Fylkesmannen og at den deretter sendes dit.

Inngår man en avtale i retten så blir avtalen rettskraftig og tvangskraftig samtidig.

Når man har fått en dom i tingrett eller lagmannsrett er dommen ikke rettskraftig og tvangskraftig før ankemuligheter er uttømt eller dommen akseptert av begge parter.

Så hvorfor skille mellom begrepene og Tvangskraft hvis de som regel går hånd i hånd og inntreffer samtidig? Jo, når man begjærer en midlertidig avgjørelse så vil dommen man får midlertidig være tvangskraftig før den er rettskraftig. Dommen er tvangskraftig med en gang den er avsagt selv om ankeprosessen pågår. Dette er svært praktisk når den som begjærer en midlertidig avgjørelse ønsker å hindre en brå flytting av barnet ved å kreve bosted hos seg frem til saken er endelig avgjort.

Svakheten i lovsystemet er som jeg har omtalt tidligere at det ikke er noe tidskrevende for tingrettene til å ta stilling til en slik begjæring. Konsekvensen kan noen ganger være like alvorlig som akuttvedtak i barnevernsaker og bør ha omtrent samme fristsystem. Altså bør en slik type sak komme opp i løpet av en uke før at det skal være noe poeng å ha en slik akuttinngrepsmulighet med umiddelbar tvangskraft.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.