Saksomkostninger som taktisk virkemiddel

En klassisk situasjon er at en av partene har fri rettshjelp og den andre parten ikke har det. Den mest typiske situasjonen er at far som ønsker mer samvær eller samvær i det hele tatt ikke har fri rettshjelp, mens mor som ønsker begrensninger i samværet har fri rettshjelp. Ikke sjeldent har jeg som advokat opplevd at far ikke har hatt råd til å forfølge sin rett slik han selv ser det.

En far som betaler bidrag for 3 barn og som har et økonomisk fellesskap med andre som ikke tjener særlig, kan fort ha betydelig dårligere økonomi enn en mor som tjener 240.000 kr. brutto i året.

Kanskje er det grunn til å gjøre de økonomiske grensene mer flytende. Man kan innføre automatisk innvilgelse til begge partene dersom den ene parten etter rettshjelploven har fått innvilget fri rettshjelp. Rett og slett gjøre regelverket slik at dersom en av partene oppfyller vilkårene så innvilges begge partene fri rettshjelp. Jeg kan ikke se at dette vil være en regel som vil gi urimelig utslag ettersom begge partene ”slipper billig fra konflikten.” Med lovens fokus på at det er barnets interesser som skal ivaretas og ikke minst at partene ikke for domstolene har fri rådighet over sakens utfall tilsier at en slik regel ville vært fornuftig.

En kommentar om “Saksomkostninger som taktisk virkemiddel”

  1. Er en hyppig leser av bloggen din og jeg er enig mye av det du kommer med og dette var et meget fornuftig forslag. Slik at den ene parten ikke kan tvinge den andre i kne økonomisk fordi den ene har fri rettshjelp og den andre ikke. Jeg er på den siden hvor mor aldri hadde gått til sak om hun måtte betalt selv, nettopp fordi hun ikke har råd. Men med fri rettshjelp kan hun med trygg visshet tvinge meg i kne økonomisk, noe som overhodet ikke er til det beste for barnet vårt.

Det er stengt for kommentarer.